Påskefalsk?

Når dette deles – og leses – er det langfredag. ”Den dagen da det bare er trist musikk på radioen,” husker jeg mora mi kommenterte under en av våre fjellferier. Vi hadde hytte uten TV, men mamma var radiofan. Og fjellfan. Jeg er vokst opp med hyttepåsker og stinn brakke. Å være introvert på seksti kvadratmeter var en utfordring, men de gode minnene er allikevel flest. Mamma sørget for fullt hus fra ”palmelørdag” til andre påskedag. Fordelene var mange, men i en familie der det å trekke seg tilbake i køyesenga med en bok ikke var innafor, skjønte jeg i voksen alder hvorfor jeg var så sliten etter disse feriene. I mammas verden var ”sosial” og ”hyggelig” synonyme begreper. Det skulle spises, spilles, soles og gåes skitur i flokk.

Jeg ble kristen i femten-seksten-årsalderen. Da ble jeg familiens grønne marsboer. I hvert fall kjente jeg det sånn selv. Påskedagene fikk nytt innhold, og mammas kommentar om langfredag stakk og satte seg fast som en evig påminnelse om at jeg aldri fikk sagt noe om at påske handlet om mer enn påskekyllinger, egg og skirenn på påskeaften. Å være introvert på mammas hytteturer var utfordrende. Å være kristen og introvert i påsken kan i beste fall beskrives som tankevekkende.

Idealet mitt var å fokusere på påskens budskap fra dag til dag. Leve med det… Skjærtorsdags fokus på Jesu tale og dette at han – HAN, mestereren med stor M – vasket sine venner og etterfølgeres føtter. Langfredagens lidelse, lørdagens stillhet og – endelig – påskemorgens oppstandelse. Realiteten var at jeg slet med å få det til. Glemte både fotvasken og lidelsen i skiturer, kortspill og påskeegg. Følte meg falsk overfor både Gud og mennesker… Overfor Gud fordi jeg ikke strakk til i å ha tankene vendt mot den veien påsken minner oss på at han gikk – og overfor mennesker fordi jeg ikke var tydeligere på hvem jeg faktisk var: En Jesu etterfølger som så på påsken som noe mer enn dager da det var ”trist musikk på radioen”.

Jeg er litt der enda…

Jeg strever litt med påsken. Elsker den som ferie. Det er fantastisk med noen fridager på rad omtrent på denne tida da vi kan høre snøen smelte eller se snøklokkene titte fram. Det har skjedd noe under yta gjennom vinteren – til tross for at det har sett dødt ut. Enda en gang skal vi få nyte våren… På den bakgrunnen er det lettere for meg å forstå påskens budskap, også. Det som gir livet mitt dets dypeste mening og tro på en framtid som strekker seg gjennom døden, er at Jesus faktisk baner seg vei gjennom dødskreftene og sprenger seg ut av graven etter at han har tatt et oppgjør med han som med rette anklager meg og alle andre for ikke å være gode nok.

Påskens budskap er mitt håp!

Allikevel sliter jeg litt med å holde fokus. I hvert fall på langfredag. Skjærtorsdag med måltidsfellesskap og påminnelser om han som kom som alles tjener, er viktig for meg. Men jeg er dårlig på pasjon… Muligens fordi jeg vet at påskemorgen kommer. Eller fordi jeg aldri – om jeg strever alt jeg kan – med min begrensede tanke kan romme hva det virkelig kostet Jesus å bære hele verdens synd og skyld…

Jeg føler meg bare ikke så falsk lenger… Ikke har jeg dårlig samvittighet, heller. Jeg er bare så inderlig glad for at jeg får leve på noe jeg ikke skjønner omfanget av. Det takker jeg ham for …

Det enkle er ofte det beste…

”Det enkle er ofte det beste”… Slagordet til Rema 1000 har festet seg på hjernen hos mange av oss. Antagelig fordi vi erfarer at det er sant – langt utover matvarebransjen. «Det skal ikke så mye til», tar jeg meg i å si en del ganger. Da handler det vanligvis om å gjøre små endringer for at livet skal oppleves litt bedre eller noe mindre stressende. Eller når man har planer om å gjøre det hyggelig for noen…

Jeg snakker mye med ungdom. Det er lærerikt, spennende, hyggelig – og noen ganger veldig frustrerende. Tenåringer er krevende. Ikke lette å sette i bås. Etter juleferien kan samme syttenåring være superfornøyd – og veldig lei. Det blir fort ”mye strømpebukser og familieselskaper” som ei sa en gang. Hun var i en periode da det å pynte seg for gamle tanter og søskenbarn ikke var særlig attraktivt – samtidig som hun elsket den gode maten og brettspillene som var inkludert i den samme pakka. Påsken er det vanligvis litt færre forventinger knyttet til. Det er stort sett enklere å forholde seg til. Litt ”færre strømpebukser”, for å si det sånn. Det er nok sant at ”det enkle er ofte det beste”…

”Jeg skal til pappa og det blir fint,” fortalte en gang ei som kroet seg sammen i en stol hos meg. ”Hva gleder du deg til?” spurte jeg – og hadde kanskje tanker om fin hytte på fjellet, slalåm eller en sydentur et eller annet sted i bakhodet. Men neida. ”Der spiser vi frokost sammen,” svarte hun – smilende – og med den største selvfølge. Det enkle er med andre ord ofte det beste. Og det skal altså ikke så mye til. For tenåringer. Eller for voksne, når det kommer til stykket…

Felles frokost ikke alltid er en innertier. Mange tenåringer vil helst bruke ferien til å sove lenge. De som kjenner oss eller har lest samlivsboka vår, vil vite at det er få felles frokoster på gemalen og meg, også. Alderen til tross. ”Frokost sammen” er ingen generell nøkkel til familielykke. Litt struktur og en del felles måltider, tror jeg imidlertid er det. Vi gjør klokt i å skape anledninger der mennesker kan få møte hverandres blikk. Møtepunkter med ro og skjermfri nok til å dele gode ting – og kanskje en liten sorg, og tid til å le sammen eller slippe følelsene løs over et brettspill, har en tendens til å finne sin plass som et godt minne.

Vi har skrevet om forventingsavklaring noen ganger før. Det er fremdeles en smart runde å ta. I bilen på vei til hytta om en ikke rekker det før, eller når feriemodusen inntar hjemmebanen: ”Hvilke tanker har du om hva du vil ha ut av disse feriedagene?” eller ”Hva skal til for at dette skal bli gode dager for deg?” kan være gode ansatser til samtale. Etterfulgt av en liten runde om hva hver enkelt kan og må bidra med for at alle skal få noen av sine ønsker oppfylt. Kanskje dukker det opp et ønske om å opprettholde eller fornye en tradisjon du trodde ungene hadde vokst fra? Eller en stille bekjennelse om at verken lammestek eller NRKs påskekrim er et familiekrav, slik du trodde?

Hvis mine foreldre hadde stilt det spørsmålet på vei til påskeferie da jeg var tenåring, kan det hende jeg hadde våget å si at jeg var skikkelig lei pappas lange, obligatoriske skiturer og ville ha noe tid – en dag eller to – alene på hytta mens de andre var på tur. Eller at jeg hadde kjempelyst til å lære å spille Bridge – noe som av en eller annen merkelig grunn var forbeholdt mennene i vår familie. Jeg tror neppe mamma hadde sagt at hun ikke hadde lyst til å lage skikkelig middag hver eneste dag, men det kan hende vi hadde kommet til enighet om at menyen en av dagene kunne være joikakaker, som jeg drømte forgjeves om før hver hyttetur.

Når jeg blar i min mentale minnebok merket påskeferier, er det mye godt som dukker opp. En høydare er nok at barn, ungdom og voksne lekte sammen. Ute. I snøen. Akte, skjøt på blink og satt i solveggen. Hva vi prata om husker jeg ikke. Bare at vi gjorde det. Kvelder rundt spisebordet med kortspill eller yatzy. Lesing på senga til langt på natt i skinnet fra ei parafinlampe som gjorde mamma nervøs… Selv om mange år har gått og de fleste hytter og hus er langt mer luksuriøse enn de var i min oppvekst, tror jeg sånne varmende minner fra egen oppvekst kan gi oss indikasjoner både på hva vi selv som voksne innerst inne lengter etter nå, og hva tenåringene i huset vil se tilbake på med takknemlighet om noen år. Og selv om det er sånn, er jeg fremdeles tilhenger av å spørre hverandre hva vi trenger mest eller vil sette mest pris på?

Senk skuldrene, minn deg selv på at det enkle ofte er det beste, og nyt feriedagene.

Omgitt av godhet?

Har du et råd å gi oss unge, ble en av våre godt bekjente spurt for ikke lenge siden. Foranledningen var et intervju i forbindelse med at han gikk over i pensjonistenes rekker. «Jeg kan i hvert fall dele en erfaring,» svarte han. Så fortalte han at han selv hadde «rammet seg inn med mye godhet» gjennom å finne personer som har gjort ham godt og pleiet kontakten med dem.

Det er mye visdom i å pleie kontakt med mennesker som gjør en godt. Selv har vi snakket – og skrevet – en del om mennesker som gir energi. Det er omtrent det samme. Fra tid til annen får vi kommentarer på at vi har «et stort nettverk», og det er helt sant. Vi har møtt mange mennesker gjennom livet, noe vi opplever som en stor velsignelse. All glede ved det til tross; et stort nettverk har bare en begrenset verdi. Alle trenger noen få som står en nærmere enn de mange. Som får del i de krevende dagene, og ikke bare de gode. Som står med oss i nedturene like vel som oppturene. Som en kan drøfte livets store og små spørsmål med i sene nattetimer uten å måtte veie hvert eneste ord på gullvekt i frykt for å bli misforstått. Som det går an å gjøre ingenting sammen med, være stille sammen med, feriere sammen med osv.

Det har hjulpet meg en del å forsøke å plassere relasjonene mine inn i en trekant med spissen vendt nedover.  De jeg deler overflata med, «skrytealbumet» og snakker mest med om vær og vind, får plass i det bredeste feltet øverst. Der er det plass til de mange… Laget under i trekanten min er noe smalere; jeg går litt dypere med litt færre. Og så nedover… Dypest går jeg med noen får nære venner – med mannen min… og, i mitt tilfelle, med Gud. Jeg tror det gir en ganske sunn «relasjonstrekant».

Innimellom møter jeg mennesker som ikke deler dybdene med noen, eller som – helt motsatt – deler alt med alle. De siste opplever seg gjerne såra fordi de ikke føler at omgivelsene behandler deres dypeste opplevelser med respekt. I mange tilfeller er det sikkert en korrekt opplevelse, for det «alle» vet, mister noe av sin verdi. «Hun tar det tydeligvis fint, for hun snakker jo med alle om det», hørte jeg en gang at det ble kommentert om en venninne som hadde hatt noe jeg tenkte måtte være en tøff periode i livet. Kanskje tok hun det ikke så fint allikevel? Kanskje hadde hun bare ikke noen som var nære nok til at hun kunne dele sin «vinternatt» med dem, og så lekket hun heller til altfor mange for å lette på trykket?

Ferievenner må en kjenne godt… Godt nok til at man tåler hverandre når bilen er trang og leiligheten egentlig bare er et stort rom…

Den nybakte pensjonistens råd, er etter mitt skjønn et av de viktigste vi kan gi hverandre for å kunne ha et godt liv. Men hvor finner vi personer som gjør oss godt og pleier kontakten med dem? Vel vitende om at noen synes det er vanskelig å tro at noen egentlig har lyst til å være venn med akkurat dem, tror jeg de aller fleste har noen som de egentlig går ganske dypt med. Problemet er bare at man sees for sjelden og livet fylles av for mange ubevisste valg til at vi får bygd og bevart vennskapet. Eller kanskje vi er redde for å være urettferdige mot omgangskretsen?  Skal «trekanten» ovenfor fungere, må vi være litt urettferdige, eller – sagt på en annen måte – vi må unne oss å prioritere noen relasjoner. Før vi kommer så langt, må vi kanskje definere dem som nære. Det ligger ikke alltid i kortene. Vi har hørt oss selv si noe ala dette iblant; «Vi ønsker å bruke mer tid med dere enn med andre venner, så vi vil gjerne prioritere mer tid sammen… Hva tenker dere om det?» Eller vi bare har skjønt at den vennen eller det venneparet var faktisk der da livet røyna på og inviterte oss inn i sin glede og smerte… Og så har vi snakket om det i etterkant. Jeg innser at det å definere vennskap på den måten kan kreve litt mot, men det er jammen verdt det… Å omgi seg med godhet.

Flere uformelle kaffekopper, takk…

Sist uke skrev jeg om ansvar. Om ansvaret jeg og vi som har levd ei stund kan hende har for at yngre mennesker har høye krav til seg sin egen fasade – bredt tenkt. I fortsettelsen antydet jeg noe vi kunne bidra med for å dempe trykket. Jeg har tenkt å fortsette der i dag…

For et par dager siden satt ei ung mor i sofaen vår. I fanget hennes lå en liten gutt. Hun hadde invitert seg selv på te. Mellom forsiktige småslurker av den, fortalte hun om livet slik det er nå… At det opplevdes godt, bekreftet øynene hennes.

Det er etter sånne møtepunkt at jeg tar meg i å smile fra øre til øre i ren takknemlighet. Over henne – og den enkle historien jeg har hørt – og over alle de gangene jeg har fått sitte sammen med unge mennesker som har ønsket å tenke sammen med noen, kroe seg i en god stol sammen med et voksent menneske og trekke veksler på livserfaringen til noen som har levd lenger enn dem selv. Det har blitt noen te- og kaffekopper av det slaget gjennom årene – i og utenfor jobb.

Som deltids rådgiver i videregående jobber jeg med ungdom til daglig. Men det er ikke de samtalene jeg tenker på nå. Jeg tenker mest på alle de andre, der jeg ”bare” er en voksenperson uten skilt på døra og tittel på nettsida som har åpnet litt opp for at jobbsituasjoner kan etterfølges av en prat på tomannshånd og et privat møtepunkt har ført til en invitasjon av typen ”har du lyst på en kaffekopp en dag, kan vi gjerne snakke mer…”

Faren min var en fin fyr, men han ikke akkurat noen lyttende samtalepartner. Pappa hadde løsningene! Basta. Også etter at jeg hadde blitt voksen og absolutt var i stand til å ta selvstendige valg, likte jeg å dele tanker med ham og høre hva han mente om saker og ting, Det gikk fint. Han mente i bøtter og spann… Det var derfra og ut det var vanskelig. ”Hva synes du jeg skal gjøre, da, pappa?” spurte jeg. Og fikk svar.

Ikke av den diplomatiske undrende typen, men i tre punker – og med dobbelt strek under. Innimellom var rådene så gode at jeg valgte å følge dem. Andre ganger tenkte jeg i mitt stille sinn at ”fra ditt perspektiv er nok dette enkelt, pappa, men fra min vinkel ser det litt annerledes ut…”

Noen ganger hentet jeg innspill fra flere kilder. Så valgte jeg min egen løsning. Når det skjedde, visste jeg at pappa kom til å stille meg til veggs fordi jeg gikk på tvers av hans mening. ”Hvorfor spør du meg om råd når du ikke gjør som jeg sier?”, kommenterte han mer enn en gang. Og jeg svarte omtrent det samme hver gang; ”fordi jeg vil ha flere perspektiver på saken. At jeg spør om råd, pappa, forplikter jo ikke meg på å gjøre som du sier…? Jeg er et voksent menneske.” Jeg tror noe i ham visste at jeg hadde rett, men han likte det ikke. Hvis ikke jeg gjorde som han sa, anså han antagelig samtalen vår som bortkasta tid.

Den gode samtalen handler ofte om å se på bildet sammen – og finne ut hvordan det kan bli enda mer sånn som vi vil ha det…

Kanskje er det den erfaringen som har gjort at jeg tenker helt annerledes enn faren min. Samtaler på tomannshånd er sjelden bortkasta tid. De er meningsfylte for begge parter; For den som vil reflektere sammen med noen – og for den som får være med på det. Min erfaring er at ungdom søker voksenkontakt. Det gjelder både 16-åringer og 26-åringer. Det er tydeligvis en eller annen trygghet i å snakke med et voksent menneske som ikke er ens egen mor eller far. Til og med kanskje litt fremmed…

De ønsker noen som kan lytte, stille spørsmål, dele livserfaring – uten å forlange at den som ber om innspill skal gjøre som de sier, men stiller mottakeren helt fritt til å forvalte det som har blitt delt. Min erfaring er at yngre mennesker heller ikke forventer at du har alle svarene, men ønsker at du undrer deg sammen med dem. Noen ganger vil de vite hva livet har lært deg – på godt og på vondt. Eller de vil utfordres. Få noen ransakende spørsmål. På den annen side; høre at det fort kan gå bra selv om de akkurat nå føler at de ikke strekker til, ikke kan nok, ikke skjønner…har råd til… orker… eller vil…

Jeg setter meg noen mål for tre måneder av gangen. Sist gang jeg skrev ned noen punkter under overskriften ”tid med mennesker”, ble et av punktene noe jeg følte at jeg forsømte i forrige runde; ”Flere uformelle kaffekopper,” skrev jeg. Eller te-kopper. Med ei jeg har fulgt et stykke vei gjennom livet i noen år. Eller en student jeg vet om, som jeg har lyst til å spørre hvordan egentlig har det… Et yngre menneske som jeg tenker trenger å bli sett av ei litt eldre. Noen jeg treffer som jeg først og fremst vil lytte til for selv å lære noe, også. Det stopper jo aldri.

Og utfordringen gir jeg videre. Ta et initiativ av den typen du, også. Du har mer å gi enn du kanskje tror. God helg!

Forbilde – på godt og vondt

Da vi jobbet med samlivsboka vår, hadde vi noen gode medhjelpere som fikk uttale seg om det vi skrev opplevdes relevant for deres virkelighet. ”Vi savner en ting som vi skulle ønske dere kunne berøre,” skrev et par til oss etter å ha lest gjennom en del av petitene våre. Fasadekonkurransen, har vi i etterkant kalt det de etterlyste at vi tok opp, og som de både observerte rundt seg og opplevde som et press i sin egen hverdag.

Vi skjønte hva de mente. Ganske mange mennesker – ikke minst unge par – holder en upåklagelig stil både på selv og hjemmene sine. Det skal være pent, nytt, moteriktig – og gjerne dyrt. Dessuten skal mye være hjemmegjort – og det tar tid. Gjenbruk er in, men man tar ikke hva som helst. Stikkordet er bevissthet – og trendene er tydelige også på det området. Interiørblader selger godt – og vil du ha en blogg som leses, skal du satse på interiør, kropp eller mote. Det jobbes mye og lånes desto mer. Det koster å være kar – og Kari… i 2018. Hus er dyrt, men flere unge enn før eier husværet sitt (noe som kan være økonomisk lønnsomt, men som også begrenser friheten tidlig i livet). Har man bil, skal også den være ny. Det er et slit, tenker jeg.

Der vi sparte til ting vi ønsket oss, er det lettere å låne penger i våre tid. Dessuten graver mange foreldre dypt i lommene for at ungdommen skal ha det så bekvemt som mulig. Hvor lurt det er, er jeg villig til å diskutere. Veien til oppfylte ønsker er uansett relativt kort for mange. Drømmene gjelder hjemmebasen, ferieturene – som helst bød være en smule eksotiske – eller den fullkomne festen. Ikke minst bryllup eller barnedåp. Gjerne begge deler. Det er Valentines og babyshower – i dyre dommer. Utdrikkingslag i tusenkronersklassen. I tillegg skal vi se flotte ut – og ha god oversikt over de trendy restaurantene. Det trenes – spises – og kures. Ikke rart kredittkortene går varme.

Vi skrev noe om en litt annen vei i boka vår. Noe om å roe ned. Og om å gjøre egne valg som styrker og ikke sliter ut samliv. Akkurat det samme gjelder om en lever alene. Hva skal til for at jeg eller vi skal ha et godt liv? Hva trenger jeg egentlig? Og hva kan jeg klare meg uten? Hvor går mine grenser  – og hvilke åpne dører ønsker jeg å gå gjennom? Det handler ikke nødvendigvis om ting, selv om en del hadde hatt god nytte av å senke kravene til hvordan fasaden – vidt tenkt – skal se ut. Nei, det trenger ikke være siste mote i verken krus eller gardiner for at livet skal være godt. Du trenger ikke dyrere grill enn naboen for at maten skal smake. Det er helt greit om du ikke har vin som hobby eller ikke har laget sausen fra bunnen av. Denne gangen heller. Og nei, livet kan være fint om ungene dine ikke er med på all fritidsaktivitetene, selv om det handler om at du ikke orker flere dugnader.

Senk skuldrene og trykk inn bremsen, dere som ufrivillig er påmeldt fasadekonkuransen eller kjenner at det løpet dere likte i starten, er i ferd med å bli for krevende.

Vi andre, vi som har levd en stund, har en annen utfordring å ta tak i, som jeg har tenkt mye på i det siste: Hvordan er vi egentlig som forbilder på disse områdene overfor de som kommer etter oss? Hva har vi gjort som har satt i gang dette racet mot store hus, prikkfrie hager, perfekte kropper, masterstudier og karrierekjør? Og hva kan være vårt bidrag for at livet kan betraktes fra andre synsvinkler?

Vi skal antagelig ikke ta hele skylda, men jeg tenker at jeg og han jeg deler hus med – som voksne mennesker – har et ansvar. De fleste på vår alder har en grei økonomi og gode muligheter til å reise, feire og skaffe oss det vi måtte lyste. Joda, vi låner penger vi også, men de fleste av oss har kommet over den verste kneika både økonomisk og når det gjelder tidsklemma. De som er yngre enn oss vil nok også komme dit etter hvert – men til hvilken pris og i hvilken tilstand?

Kanskje vi skal tenke oss litt mer om før vi velger å skaffe oss noe nytt – og være litt mer åpne om vår egen vei? Med det mener jeg at vi lett kan gi yngre mennesker det inntrykket at det er helt normalt å kjøre ny bil hvis vi ikke deler historiene om at vi kjørte gammel og brukt i mange år. Det er ikke bare tida som har forandret seg, men våre muligheter har blitt flere etter hvert som vi har levd lenger. Og det er normalt. Når vi hadde trang plass i leid leilighet som studenter eller nygifte, var det ikke sånn at ”alle” leide leilighet i den tida, men at det er normalt å legge sten på sten når en bygger både hjem og tilværelse. Og feriene trenger faktisk ikke koste skjorta for å bli minnerike. Ikke minst tenker jeg at historiene våre om gleden ved å spare til ting framfor å trekke kredittkortet, er mye verdt. Vi hadde ikke ”alt” og fikk det ikke fort, heller. Vi unner noen å gå den samme spennende og gode veien.

Dessuten kan vi med fordel dele noe om svakhetene våre, feilvalgene, omkjøringene, sorgene og krisene. De små og de store. De som formet oss og som vi kom oss gjennom. Fordi det er menneskelig å ikke få til alt. Livet er ikke som glansbildene i bloggene og magasinene. Bare de færreste lager alt fra bunnen av og yster sin egen ost! Selv ikke hjemme hos oss som med rette har rykte på oss for å være av den ryddige sorten, er det alltid prikkfritt. Innimellom har vi glemt alt vi kan om god dialog og har kranglet så fillene fyker. Selv de som ofte stiller med perfekt gjærbakst, har gjerne noen mislykka boller i fryseren til ”innvortes” bruk.

Det er greit å trykke inn pauseknappen. Greit å ta feil og gjøre feil. Men vi må si det; høyere og oftere. En av mine viktige lærdommen er av det såre slaget: Livet består av en hel haug med hyggelige ting en aldri får gjort, steder jeg ikke får besøkt, gensere jeg aldri kommer til å strikke, bøker jeg ikke ikke får lest, kule hus jeg aldri kommer til å pusse opp osv… Lista kunne vært lang. Nei, det er ikke mye optimisme i en sånne erkjennelse. Men den er viktig. Fordi så mange lever som om det er mulig å nå over alt, gjøre karriere, oppdra en ungeflokk, ha strøkent hus og nystrøken skjorte, være veltrent, få med seg alle lunsjer,konserter, gourmetkurs og weekender… Noen vifter med sannheten om at døgnet har 24 timer for oss alle, så rekker jeg det, men ikke du, handler det om at du ikke er disiplinert nok; ”Du kan hvis du vil!”

Ja, men vil man? ”Stopp verden, jeg vil av”, har blitt et ofte brukt uttrykk etter den gamle musikalen ved samme navn. Jeg vet ikke om vi kan stoppe verden, men vi kan stoppe hverandre. Jeg vil gjerne rope et varsko – og kan jeg hjelpe noen å sortere det viktige fra det mindre viktige, er jeg her…