Læringskurver

Ferdigplen gror raskere enn selvsådd… Med tida kommer det til å se helt likt ut.

Ingen som har vært innom bloggen vår denne sommeren har unngått å få med seg at vi bygger… Tilbygget nærmer seg i skrivende stund ferdigstilling. (I hvert fall når elektrikeren og rørleggeren kommer hjem fra ferie). I hagen tyter det grønt takket være rause porsjoner regn før vi endelig fikk skikkelig sommer…

Gemalen er av den typen som gjerne tar utfordinger av praktisk art. Han er god på å gjøre «ting han ikke kan» og finne ut av det underveis. Fint blir det , også. Men når han har lært en ting, mister han litt interessen. Etter å ha montert tre kjøkken i løpet av vårt ekteskap, har han f.eks ettertrykkelig erklært at det trenger han ikke gjøre mer, for nå kan han det. Og sånn er det akkurat nå. Han kjenner at det er fint han snart er i havn, sier han, for nå er det ingen flere utfordringer i tilbygget.

Jeg er alltid optimistisk i møte med sånne prosjekter som det vi holder på med nå. Men innser fort at ting gjerne tar lenger tid enn jeg først trodde. «Ting tar tid» er et uttrykk vi bruker ganske ofte – enten det gjelder de praktiske prosessene eller menneskelig utvikling. Hos oss selv eller andre… Noen ganger er det ren «plankekjøring», mens i andre perioder er det mye fikling før ting blir som det skal. En gang i blant har vi det som populært kalles en «bratt læringskurve». Dag hadde en sånn en da han skulle sette inn et takvindu et sted vi bodde og gjorde det feil. Det ble dyrt, men han KAN sette inn takvinduer etter den gangen.Den bratte læringskurven skyltes hans egen feil. Andre ganger har vi bratte læringskurver fordi vi sier ja til utfordringer som er et par nummer for store – eller noen rundt oss kløner ting til og vi blir de som må ta tak i det enten vi vil eller ikke.

Noen har hatt en bratt læringskurve den siste uka… Livet – og døden – kom så nært. Plutselig ble man mange erfaringer rikere. Unge mennesker har gjort erfaringer som vi rundt dem så gjerne skulle sett at de ble spart for. Noen har blitt bråmodne – andre tror at livet har stoppa helt opp og at de neppe kommer videre. Uansett er noe forandret. Midt i dette kjører TV3 reklame på et nytt TV-program.. «Det blir bedre» er tittelen. Mulig det er god timing. Jeg er spent – og jeg tenker: Ja, alt blir bedre når man får jobbet med erfaringene en gjør underveis.  Og når man tar tiden til hjelp. Ett skritt av gangen. «Retning er viktigere enn fart» er en av parolene til han jeg deler bo med. Det er nok sant. For tiden alene leger ingen sår…

Advertisements

To spor

Vi er i Gøteborg. 2 netter på et hotell vi prøvde ut i vinterferien er ikke å forakte. På hytta, som vanligvis er sentral når vi skal få ned pulsen, er det for tida vanskelig å være uten å jobbe. Ikke minst for gemalen. Derfor var vi glad for at vi skulle på tur med gode venner denne uka. Helt sånn ble det ikke. Vennene måtte avlyse – av gode grunner. Da ble det fristende å finne frem hammeren (les: spikerpistolen) igjen og fortsette der vi ( les: Dag) slapp før vi dro på Visjon… og verden gikk av hengslene.

Innimellom må en stikke fingeren i jorda og kjenner etter hva som er rett og godt – på sikt. Og vi trengte pause. Pause fra alt som skal gjøres før hyttelivet igjen kommer inn i fredfull modus. Og pause fra alle nyhetssendinger og inntrykk.

Det ble biltur til Gøteborg i går og billett på ferjen Strømstad – Sandefjord i morgen kveld. Ikke for å late som verden er inne i normalt gjenge rundt oss, men for å puste lettere og skape rom for den gode praten. Bilturer er for oss ikke rene transportetapper. Det er mange år siden vi definerte dem som samtaletid. Det  var godt å trosse informasjonsbehovet og skru av radioen for å bruke den gaven som mange mil i bil faktisk gir til å dele – og lytte.

Når sant skal sies, hørte vi på radio en kort stund på vei nedover. «Det er i vår religion en forpliktelse til å glede seg over livet» uttalte en norsk psykolog på P4. Han besvarte spørsmål om sorgbehandling – selvsangt knyttet til det som rir tankene hos de aller fleste av oss for tiden. Medfølelsen og sorgen er så voldsom, engasjementet til å ville bidra til en bedre verden er så sterkt, og det hele blir så seriøst.

Vil vi noen gang le igjen? Vi har ofte sagt til hverandre at livet går på to spor. Det er ikke bare i denne tiden det er ting å sørge over selv om det nå er blitt så massivt og har rammet oss som nasjon på en uforståelig måte. Også før 22.7 2011 visste vi hva sorg er. Verden var også da et krevende sted å leve for mange. Venner ble rammet av ulykker og sykdom, og den følelsesmessige motvinden var en del av eget liv. Det fantes ting å bekymre seg for og ikke alle regnestykker gikk opp da heller. Det er det ene sporet…

«Det beste et menneske kan gjøre er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev» skrev forkynneren i Det gamle Testamentet (2,24). Og dette er det andre sporet. Det er «lov» å ha det godt selv om man har det fælt, har vi ofte minnet hverandre på. Det er «lov» å le midt i smerten. Finne en glede midt i det vanskelige. Spise og dele en flaske rødt på en uterestaurant midt i det vi må betegne som landesorgen hjemme. Uten dårlig samvittighet. Jeg vet at det er mennsker som i disse dager er overbevist om at de aldri kommer til å le igjen. Eller finne noe å glede seg over. Akkurat nå er det sant for dem. Andre har virkelig festet blikket på håpet og sverger på at ingen terrorist skal få ta engasjementet eller gleden fra dem. Jeg synes det er sterkt.

Jeg tror det er noe av dette som kommer til uttrykk gjennom blomsterhavet i hovedstaden og i andre byer i disse dager. Behovet for skjønnhet midt i det som er ondt og oppleves så vondt. Selv har vi også brukt dagen i dag på å feste øynene på noen vakkert. For å finne fred – og for å fortsette den gode refleksjonen. Noen rolige timer i Gøteborgs Botaniske hage ble helt rett for livets to spor på denne dagen. Fargerikdommen inspirerer. Sirlig klipte busker gir inntrykk av god orden. Gamle sjeldenheter snor seg med tykke røtter rundt store trær. Vi trekker pusten og tenker at livet er godt… tross alt.

Norge blir aldri det samme…

Underlige dager… Dag har allerede blogget om det som har skjedd. Vi var begge fremdeles på «Visjon» i Stavern da nyhetene fra Oslo sentrum og det som skulle vise seg å bli massakren på Utøya, nådde oss. Det er krevende – og godt – å være på en stor leir med mange mennesker og et ferdig opplagt program når slike ting skjer. Det var aldri aktuelt å avlyse «Visjon», men programmet den siste helga ble endret og preget av det som hendte. Det tror vi var klokt. Mennesker fikk snakket sammen. Barn og ungdom fikk være sammen med hverandre i tillegg til at de hadde god tilgang på voksne – egne foreldre og gode ledere. Jeg skulle tale lørdag kveld og opplevde det rett og viktig å legge mitt opprinnelige manus til side og forsøke å sette fokus på hvem Gud er når slike ting skjer…  Det var ingen lett oppgave, men sammen med sangleder Trygve – som fant fram et knippe sanger som satte ord på smerten og den krevende situasjon – og gode møteledere, fikk vi som var på «Visjon» dele en sterk lørdagskveld.

Vi er tilbake på hytta. Livet går enda saktere i disse dager… Det har blitt mange nyhetssendinger, tårer og bønner til Gud for situasjonen. Historiene som deles er sterke – og statsministeren, kongefamilien og alle andre som står fram, imponerer oss. Det er stor forskjell på hva som sies av de mange som tar ordet her i disse dager og Bush sin reaksjon på etter nine-eleven: «We will hunt you down» var hans ord dengang. Vår statsminister har gjort det motsatte de siste dagene. Om igjen og om igjen har han på ulike måter oppfordret til styrket demokrati og kampen for rettferdighet, frihet, et åpent samfunn og godhet.  Verden undrer seg – og jeg kjenner på en stolthet over å være en del av dette samfunnet som takler denne typen kriser med så mye mot og kjærlighet, fakler og blomster. «Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende»  har jeg akkurat lest at USAs president, Barack Obama, skal ha sagt.*

Norge blir nok aldri det samme… Kanskje ikke vi heller?

* Vi har – dessverre først i ettertid – da vi hadde grunn til å tro at sitatet kom fra en troverdig kilde – i dag 26.7, lett oss fram til at selv om det Hvite hus sier at Obama har uttalt mye positivt om Norge, er dette sitatet ikke kjent for dem i den form det er blitt kjent i Norge. Sitatet sies å være et utsagn av BO fra en samtale gjengitt på NRK kveldsnytt, men Stoltenberg kan ikke gå god for at dette er ordrett det som ble sagt. Vi beklager. Sjekk gjerne: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10080828

Terror

Kan vi tro at det finnes en god Gud? Hvor er Gud når vonde ting skjer? Jeg vet ikke hvordan du har det med sånne spørsmål når ubegripelige ting skjer i din nærhet.

Realitetene om livets sårbarhet og mulighetene menneskers onde valg har til å ødelegge oss ble med ett veldig åpenbare. Vi forstår at vi ikke er isolert – politisk, religiøst eller kulturelt i vårt til nå beskyttede hjørne av verden. Vi henger sammen med resten av verden. Våre valg får konsekvenser.

Den Gud jeg har lært å kjenne hindrer oss veldig sjelden i å skade oss selv eller andre. Men Han (Gud) vil også holde oss ansvarlig for valgene vi tar enten de påvirker oss direkte lokalt eller globalt. Alle, både enkeltmennesker, politikere og terrorister vil måtte stå til ansvar for en levende og allmektig Gud. Ikke fordi Gud er en streng rektor. Han er Far med omsorg for oss og alle mennesker. Noen hevder at det som nå skjer er Guds straff fordi Norge er blitt et sekularisert ikke-religiøst samfunn. Gud er IKKE ansvarlig for at mennesker gjør onde valg. Vi er alle ansvarlig for det menneskesyn vi bærer med oss. Det som sier at vi er bedre enn de andre.

Alle sammen merker vi fysisk og følesesmessig, konskvensene av en persons valg tatt uten empati, omtanke eller kjærlighet til andres lidelse. Millioner av mennesker lever med den smerten daglig og har gjort det så lenge mennesker har eksistert. Vi, Norge må fortsette å ta imot mennesker på flukt fra lidelse, fattigdom og terror. Husk hundre-tusenvis av nordmenn på flukt fra Norge for 150 til 200 år siden. http://mobil.aftenposten.no/article.htm?articleId=3316620

22.07.2011 skjedde det som til nå er det alvorligste angrepet på vårt demokrati i fredstid. Terroren har med andre ord vært her før, og er nå tilbake. Midt i blant oss. Den kom ikke utenfra, den kom fra innsiden.

I Norge lever vi på toppen av bløtkaka. Det siste døgnet rykket brutaliteten tett innpå oss. Ikke for å skape en bisarr balanse i verden, men fordi vi også lever i en verden som inneholder galskap og ond vilje.

Vi trenger å søke hverandre og Gud for trøst, inspirasjon og visdom til å leve mer i kontakt med konsekvensene av våre valg. Snakk sammen, be, søk stillhet og råd. Ikke mist hodet eller hjertet. Terroren skjer ikke fordi vi ikke søker Gud. Ikke la vær å søke Gud fordi terroren rammer oss.

Gud lover oss ikke et liv uten smerte bare vi gir oss til han. Han har lovt oss at vi ikke er alene når vonde ting skjer.

I påskeevangeliet i bibelen møter Jesus terroren fra et religiøst lederskap og en okkuperende militærmakt. Han opplever ikke at Gud er nær, allikevel overgir han seg til Gud når han rammes og dør. I tillit til at livet ikke slutter med det. En dag skal krig og terror. all sorg, alle tårer og all smerte møte sin slutt og alle offer skal kompenseres for.

I evighet.

Visjon

I går kveld sjekket jeg inn i Stavern. Her har Frikirken – som menigheten vår er en del av – sin årlige sommerkonferanse. «Visjon» kalles det og samler 1000-1200 mennesker noen dager hver sommer. Noen har lange tradisjoner på å komme hit – og mange barn lengter etter disse dagene i mange måneder. Etter gårkveldens ledersamling, som var grunnen til at jeg dro hit et døgn før gemalen, skjønner jeg ungene godt: Her er det en inponerende bredde i kreative tilbud for barna.  Og det er ingen grunn til å tro at voksne vil kjede seg heller, selv om mulighetene for utfoldelse for oss er noe færre. Vi skal på bibeltimer på formiddagen og gjerne på seminarer på ettermiddagen…

Jeg er her som taler. Det gleder jeg meg til. Fredagens bibeltime og lørdagens kveldstale er «min». Ubeskjedent tror jeg at jeg har noen viktig å si.. (og det bør man når 5-600 voksne setter av tid for å lytte på en). På den annen side er det en litt underlig opplevelse å være med som taler på sånne konferanser. Det fører meg seg en litt merkelig respekt som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. Jeg har allerede begynt å engstle meg for at noen tror jeg er frommere enn jeg er. Jeg vet ikke helt om det er deres problem eller mitt?

Så langt på denne oppstartdagen har jeg stort sett skravla med andre som kom tidlig. Det kjennes lite nyttig, men det får så være. Jeg har med meg sykkel – og bildene er et resultat av en sykkeltur til Minnehallen og noen minutter med kamera der ute. Det er mye god inspirasjon – og fred – i å la blikket hvile over blå sjø på en så flott sommerdag som denne. Jeg kjenner på forventingene knyttet til disse dagene.  Til mennesker jeg skal møte – enten det nå skjer i forbindelse med møtene jeg kommer til å være på eller over en kaffekopp i noen fortelt. Jeg vet det blir plass for både den hjertelige latteren og det dype alvoret.  Forventninger til det jeg skal motta. Noen skal dypdykke i Bibelen sammen med meg disse dagene og jeg skal både få ta imot og gi. Forventninger til denne formen for sommeropplevelse med mingling i tunet på Fredtun folkehøyskole.

Gjennom mange år har Dag og jeg gjerne prioritert en kristen konferanse på sommeren. Det gir påfyll og møtepunkter på en litt annen måte enn det vi får vinteren igjennom. Og det lar seg lett kombinere med følelsen av sommer. Nå, for eksempel, skal jeg ta med meg en bok og sykle ned til stranda…

Intermesso

Sommergjestene har dratt videre etter en uke på hytta, og Dag og jeg ble alene tilbake. Det er både rart og godt. Samtalepartnere, spill»fiendene» (mine) og dunadshjelpen tok veien til Stavanger mens vi kan uhemmet rusla rundt i trusa etter å ha flådd av oss møkkete tøy. Et resultat av å så plen i øsende regnvær… Joda. Vi anser stadig hytta som «byggeplass», men det går framover. Kun et par ørsmå beiseprojekter står tilbake, hagen begynner å ta form og snart er både tak og vegger på plass i nybygget.

Det blir fint – og vi blir ferdige… etterhvert. Nå går vi inn i en litt roligere periode, og det er nok godt. Selv om det er gøy å bygge noe opp, innser vi at vi bør ha litt ren ferie, også. Ikke minst Dag har lett for å stå på til han køyer når det er en vegg som ikke er helt fullført. Siden han ikke spiller kort (en skade fra barndommen, mener nå jeg) og vennene har besørget at jeg har fått fylt opp den tomme behovsbøtta mi på det området, har han hatt en god unnskyldning for å være «snekker» på sene kvelder den siste uka. Jeg registerer på den annen side at han holder på med sin andre krimbok denne ferien, også, så noen pauser har han hatt. Heldigvis.

Og litt mer «pause» blir det altså denne uka. Dag skal et par dager på jobb og jeg legger siste hånd på et par undervisningsøkter jeg skal ha på årets «Visjon» – frikirkens sommerstevne i Stavern. Der skal vi være fra tirsdag/onsdag til lørdag – før vi skal ha noen rene feriedager med gode venner fra kommende søndag.

Og gode venner har vi mange av… I og utenfor menigheten. Denne mandagskvelden har vi tilbragt med noen av de i… Familien Fladeby tok turen fra Fredrikstad og hit for å dele noen sommerkveldstimer med oss. Godt. Mellom grillmat, jordbær, bading for de to under tyve og besiktigelse av nybygg og beplantning, klarer vi alltid å touche noen dypere temaer. Om livet. Godt. Takk…

Og så er det på tide å pakke reisebagen…

Litt mer om det uforståelige

«Livet er ikke for amatører» er det mange som har sagt etter hvert. Jeg tillater meg å reflektere litt over det på en grå sommersøndagsmorgen… Med enkle ord sier det nevnte utsagnet det mye om livet – så krevende som de faktisk kan være. Noen ganger er det oss selv smerten og frustrasjonene, angsten og håpløsheten rammer. Ofte er det andre. Vi lar oss berøre – heldigvis. I det siste synes jeg mange rundt meg har hatt et krevende liv. Relasjoner testes (nesten?) til bristepunktet. Sykdom rammer. Barn fratas håpet og døden kommer skremmende nær. Jeg er takknemlig for å få tro at han som en gang bar verdens synd, har en rygg som er sterk nok til å bære alle våre spørsmål i slike tider. Og anklagene som ligger så nær å slenge ut mot ham som skal ha all makt: «Hvor er du, Gud?» «Hva skjer?»

Noen prøver å trøste i mange av disse situasjonene. Det hender det verbaleseres med kommentaren: «Det er nok en mening med det…» Slike ord er ikke bare en fattig trøst, men en direkte trussel mot et noenlunne balansert gudsbilde.  Allikevel vil jeg ikke bruke ordet meningsløst om noe av det som rammer oss mennesker. Fordi det vil frata enhver muligheten til å finne noe godt i det vanskelige, vonde og smertefulle. Det kan ta håpet fra noen som har funnet «gull» i harde fjellet.  Men jeg vil uten tvil bruke ordet uforståelig om de fortvilede situasjonene jeg ser mange mennesker – også rundt meg – rammes av.

Bibelen sier noe om at i den fortvilede lidelsen, er Gud.  Paulus lovpriser ham og beskriver ham som den «Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!». Videre skriver han: «Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.»

Så langt jeg forstår Bibelen, er ikke Gud den som sender sykdom eller skaper ulykke. Det er en frukt av at vi lever i en fallen, skadet verden der det onde har en slags livslov over deg. Men jeg tror Gud har et hjerte som virkelig ønsker at om og når det onde rammer oss, skal vi  – etterhvert – få noe godt utav det. En slags livskompetanse som vi kan gi videre. Og ved det selv være med å skape en slags mening i det som dypest sett mangler mening og er uforståelig for både den som rammes og de som står rundt.

Det finnes en trøstens stafettpinne som vi kan gripe… Holde rundt mens vi går den veien vi må gå – og så gi den videre til nestemann som trenger den. «Vi skal  trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.»