Morgenandaktene

I dag startet jeg dagen i Gamlebyen i Fredrikstad. (I parentes bemerket: Gamlebyen i Fredrikstad er en perle – og i morgenlyset er det fantastisk malerisk på denne tiden av året. Selv med time hos NRK kl 0800 er det verdt å beregne litt ekstra god tid og suge inn morgenstillheten og de vakre bildene en får på netthinna der inne. Det var dagens turist-reklame!) Det var altså på tide for å gjøre opptak av fire nye morgenandakter. Neste uke kan jeg minne dere på noen gode sannheter på morgenkvisten og lyse velsignelsen over dere hver morgen fra tirsdag til lørdag om dere vil…

Jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har vært en del av NRKs andaktsteam med 2-3 andaktsuker hvert år. Tyve år kanskje? i hvert fall lenge. Det har vært en viktig skole for meg som formidler – og et viktig ansvar. 400 000 mennesker lytter til andakten på P1 hver morgen. Det er en enorm mulighet – og et ditto utfordring. Det gir f.eks mulighet til å tråkke på fire millioner tær. Eller gi en stor gruppe mennesker en dårlig dag med masse skyldfølelse, om jeg er i det lunet.

Jeg vet at jeg har fornærma folk og gjort livet vanskelig for noen gjennom det jeg har delt sånn på morgenkvisten. Jeg har fått en del kjeft. En gang ganske enkelt fordi jeg som kvinne skulle vokte meg vel «for å tale Guds Ord». Den stakk mer enn den burde. Den sinte mannen – anonym, for øvrig – i andre enden av linja var på ingen måte verdt å bruke energi på. Men jeg klarte ikke helt la være.  En annen gang, etter at jeg hadde snakket om at Bibelen faktisk sa at vi skulle elske oss selv – og elske andre som oss selv, fikk jeg en kvitrende new-age-dame på tråden. Hun takket og bukket, men mente at jeg burde vektlagt dette med å elske seg selv mye mer. Alle svarene lå der, fikk jeg vite – og hvis jeg ville, kunne jeg komme på kurs hos henne for å utvikle meg videre. Jeg takket nei. En mann fra Jehovas vitner har korrigert meg vennlig etter en andakt og en rasistisk gruppe truet meg etter en annen. Noe av dette har vært interessant – annet litt skremmende.

Det er i hvert fall tydelig at andakten har en sammensatt lytterskare. Og mange mennesker blir velsignet hver eneste dag av at gode ting fra den beste boka blir formidlet over eteren i landet vårt. Jeg har mottatt rørende mailer om akkurat det. Det er mye tro på gang – men mange strever med å finne en arena for å leve ut denne troen. Det finnes en menighet i landet vårt som ikke sliter kirkebenkene, men som vet hvor de skal gå når livet røyner på, for å si det slik. Som lever alene med sin tro og henter dagens styrke gjennom et kort bibelsitat, et Fader Vår og gjennom å stille seg under Guds velsignelse i sitt eget hjem eller mens de henger i stroppen på en full buss der andakten får lyde over høyttaleranlegget.

Den vissheten bli alvorlig for meg hver gang jeg setter høretelefonen på hodet i Fredrikstad og leser inn mine forberedte andakter på lufta til Trondheim. «Hvilke tær står jeg i fare for å tråkke på denne gang?» «Hvordan skal jeg få sagt dette slik at folk skjønner det – og får mot?» Neste uke braker de løs igjen. Med pinsetekster og mye nåde. 12 skarve minutter i sum. 400 000 lyttere… Kjære Gud…

Bryllupsdag

Rett før helga hadde vi bryllupsdag; 14 år er ikke nødvendigvis lenge, men for oss er det nok til å tenke at tida går fort… På den annen side har vi – hovedsaklig jeg – en slags opplevelse av at vi «alltid» har vært sammen.  Det er snart 18 år siden Dag ble min elev på bibelskolen og nesten like lenge siden vi ble nære venner. Noen års vennskap er godt å ha med seg når en blir kjærester, har vi forstått etter hvert; både i forhold til hva det betyr for oss – og når vi ser hvordan noen strever fordi de tar ting i motsatt rekkefølge.

18, 15 eller 14 år er i hvert fall  lenge nok til å kjenne hverandre rimelige godt – og til å oppdage at f.eks den fastheten jeg satte stor pris på for femten år siden, faktiske er en stahet som jeg ikke alltid er like begeistra for. Jeg likte å ha en kjæreste med mange meninger og dypt refleksjonsnivå, men jeg har etter hvert begynt å lure på om man MÅ mene noe om alt… Joda, vi utvikler oss – i takt og utakt med hverandre.  Vi var nok rimelig godt forberedt på at det kunne komme noen skjær i sjøen. Når aldersforskjellen er så stor som hos oss – 13 år den såkalt gale veien – og personlighetene spriker i hver sin retning, innbiller man seg ikke at alt kommer til å gå knirkefritt. Så vi hadde ikke være gift lenge da vi var med det første samlivskurset. Nyttig! Nå gjør vi det litt annerledes: Siden 2004 har vi fått undervise «samlivskurset 7 kvelder om å være 2» her i Sarpsborg – og det er ren bonus.

Her feirer vi ti års bryllupsdag... sammen med gode venner.

Her feirer vi ti års bryllupsdag... sammen med gode venner.

Vi er selvsagt takknemlig for de mer enn 100 parene som til nå har fulgt kursenen våre. I tillegg tvinges vi selv til å «repetere pensum» hvert eneste år. Det er mye beskyttelse i sånt. Dag og jeg er ikke redd for å si at vi elsker hverandre høyt. Og at den kjærligheten har blitt fordypet gjennom disse årene med stadige oppdagelser når det gjelder den andres mindre flatterende sider. For midt i det, oppdager vi jo også alt det svært mye bra med den vi er gift med. Jeg har for eksempel oppdaget at Dag er mye rausere og mye mer tålmodig enn jeg ante den gangen i 94 da vi ble kjærester.

For vår del har det så langt vært 14 år med gleder og utfordringer. Det er sant som Dag pleier å si når han vier folk: «Noe av det som er så bra ved å være gift, er at man er to om å dele de problemene… som en aldri hadde hatt om en hadde levd alene.» Han pleier å legge til at man er to om å  dele gledene også… Viktig. Vi har vært glad for å stå sammen i de tunge takene selv om vi begge aner at det er noe av det vi ikke hadde vært en del av om ikke akkurat vi hadde funnet hverandre. Selv i en slik erkjennelse finnes det noe bra; Vi vokser jo på det.

Med all respekt for dere som har hatt gode ekteskap som holder til sølv og nesten gull: Når vi fremdeles er gift og trives med det, tror vi det handler om at vi aktivt har investert i samlivet vårt. Det viktigste vi har gjort er å VILLE det. Dernest har vi valgt å snakke sammen. Mye! En viktig investering for oss har vært å lære noen ferdigheter når det gjelder kommunikasjon og konlikthåndtering. Det hjelper oss å komme videre… Og så begynte vi med noe veldig viktig med en gang vi ble sammen. Som to travle mennesker med mange jern i ilden og velfylt 7de sans, satte vi allerede da vi var forlova (og det ble vi rimelig fort) av en kveld i uka som vi kalte «vår kveld». Og den har vi holdt på! Mins tre timer er merket med «VK» en vanlig ukekveld hver uke. Da er vi ikke bare til stede i samme rom med PC, TV, telefon og menighetsprat. Da dater vi. Spiser god mat. Deler liv. Oppdaterer hverandre på tanker, drømmer, bekymringer og gleder. Lytter. Spør. Ler. Prøver å gjøre ting vi gledet oss over da vi først ble sammen. Puster i samme lufta. Vi er litt trassne på den kvelden. Flytter ikke på den hvis ikke begge kan. Vi har alle erfart hvordan et samlivsbrudd påvirker alle relasjoner rundt oss, på jobb, i vennekrets, familie og menighet.  Våre venner og vår menighet må leve med  Vår Kveld.  Vi tror et godt samliv gir gode ringvirkninger…

Hytta

DSCN0106De observante har oppdaget at vi har blitt hytteeiere… Det skjedde en gang i høst – og helga før påske overtok vi en liten perle (synes vi) i Vestfold ferdig restaurert. I et forrykende uvær og med halvannen meter snø utenfor døra. Da føltes det ikke akkurat som om vi hadde skaffet oss ei sommerhytte. Men det har vi altså; En plass vi mest av alt kan nyte fra påske til og med høstferien.

Vi er dypt takknemlige og opplever stedet som en gave fra Gud – og fra mine foreldre, som etterlot oss en arv vi har valgt å bruke på denne måten.

Livet går i faser, og der vi er nå, kjennes det godt med et sted der vi kan leve annerledes innimellom. Og vi merker at vi kobler merkbart ut der på andre siden av fjorden selv om prosjektene egentlig står i kø; et bodrom skal gjøres om til et ekstra soverom, en forsømt hage skal oppgraderes (og planen har dere hørt om tidligere) i tillegg til at verandaen bør utvides og vi like godt kan bygge ut først som sist siden vi vil ha et soverrom i første etasje. (Mulig alderdomstegn.)

Vi tar ett skritt av gangen. Og det skal bli både påbygg, veranda og orden på hagen. Etter hvert! Mentalt er allikvel noe annerledes når vi nå i påsken og noen helger har prøvd ut hyttelivet. Vi sover godt og lenger enn hjemme, markerer – som alle andre rundt oss – at vi er til stede ved å henge opp verandaflagget, og vi senker tempoet og dropper alt om kleskoder. Deilig. Et pusterom i en travel hverdag. Ikke lenger unna enn at vi kan ha en overnatting og så reise hjem igjen – uten at det blir stress.

For livet vårt er egentlig ganske travelt… I hvert fall velstrukturert. Vi ser ikke mye på TV, for å si det sånn. Og det er helt greit. Men for å vare litt lenger landa vi altså på at nå, når anledningen var der, kunne vi unne oss et sted der blikket kan hvile på vannet og jeg har anledning til å nyte mitt morgenbad før frokost (om en måneds tid). Et sted som er lite nok til at det ikke er plass til mange gjester på en gang, men som har stort nok spisebord til at flere kan nyte et godt og langt måltid sammen.  Et sted der Dag kan få hengt opp sin store, brasilianske, lite brukte hengekøye…

I den gode boka er Gud – i det første brevet Paulus skrev til Timoteus – beskrevet som en som «gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det.» Så kan vi altså få tro at  vi har «lov til » å glede oss over denne hytta selv om føler at det er i overkant luksus å ha TV, komfyr og en hel haug med andre ting på to forskjellige stede?  Samtidig som vi gjør lurt i å ta med oss sammenhengen Paulus skrev dette i: «Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet.»

Rike, vi? I norsk sammenheng; egentlig ikke. Men når alt kommer til alt, er de fleste av oss i dette landet grunnrike når vi hever blikket litt og ser rundt oss. Nok til at vi som enkeltmennesker, familier og nasjon bør summe oss litt å tenke om alt det vi eier og forvalter: Hvordan kan jeg bruke dette godt overfor andre mennesker. I vårt tilfelles er spørsmålet dette: Hvordan kan hytta vår – som resten av det vi eier – bli til velsignelse for flere enn oss to? Vi har noen tanker…

17.mai!

DSCN0018For noen år siden feira vi nasjonaldagen på Åskollen sykehjem. Min far hadde havnet der den våren, og nå stod vi – Dag, jeg og mine foreldre – utenfor sykehjemmet og ventet på skolekorpset som la turen innom der. Pappa var glad i 17.mai og hadde alltid formidlet det. Hans kjærlighet til fedrelandet og takknemligheten for utviklingen av velferdstaten Norge lot seg ikke skjule. Jeg hadde alltid tenkt at de som var unge under krigen hadde et nærere forhold til 17.mai og et annet perspektiv over det å vokse opp i et fritt og godt land enn vi som er født tildels lenge etter den tid. Allikevel var jeg totalt uforberedt på det som skjedde utenfor sykehjemmet den dagen; Noen virkelig pleietrengende gamle menn ble trillet ut i sine rullestoler, og jeg undret meg på om de egentlig forstod hva som skjedde rundt dem. Så kom korpset, stoppet og begynte å spille «Ja, vi elsker». Da reiste de gamle seg – alle sammen – også de i rullestolene – og sang av full hals… mens tårene trillet. Jeg har alltid hatt et godt forhold til 17.mai, men etter den opplevelsen har jeg følt en ny forpliktelse til å markere dagen – i takknemlighet.

Dette året var vi i Sande i Vestfold. Det har med mine røtter å gjøre – og det faktum at vi altså har kjøpt ei hytte fem minutter fra Sande sentrum. Vi titta på folketoget, hørte ordføreren tale på det nye, flotte torget og drakk kaffe med tjukke slekta. Hyggelig. Og så gikk vi i kirken. Mer nostaligisk kan det nesten ikke bli; i Sande kirke er min mor døpt, mine foreldre gifta seg der, jeg er døpt der og nå ligger altså begge de gamle begravet ved Sande kirke. Da var de godt at ikke kapellanen i Sande henfalt verken til nostalgien eller klisjeene i sin 17.maipreken, men heller pekte på mulighetene vi som priviligert nasjon faktisk har til å dele den velsignelsen vi har fått del i. Med all respekt og uttrykt takknemlighet for det generasjonene før oss har bygd i Norge, pekte han på den enorme rikdommen vi sitter på og som ingen – verken tidligere eller nåværende generasjoner – kan ta ære for at har blitt landet til del: Det sorte gullet! Selv nå – midt i finanskrisa – har Norge et oljefond ingen av oss egentlig forstår størrelsen av.

For oss «lukter det gudsriketankegang» når fokus på prekenen blir spørsmålet om det ikke hadde vært en tanke å gjøre som Sakkeus etter at han hadde møtt Jesus og erklærte at han ville gi bort halveparten av det han hadde til de fattige. Hva med å bruke halvparten av det norske oljefondet til å investere i noe som reellt kan bidra til å gjøre verdens fattige mindre fattige? I takk til Gud eller hvem man nå vil takke for den rikdommen som et av verdens rikeste land faktisk sitter med – fordi generasjonene før oss har jobba for det og ikke minst fordi vi har hatt så utrolig flaks at vi «vant i lotto». 17.mai er mer enn en anlending til å se bakover og minnes. Vi kan se framover og gjøre valg for framtida som vi kan være stolte av. Vi har mulighet til å framstå som en raus nasjon. Som et folk som deler. Og ikke bare feirer seg selv og meler sin egen kake…

En merkelig følelse

Vi har solgt mc’en vår! Det har vi i grunnen prøvd på en stund, men i disse tider da diverse markeder har stått stille, har det ikke vært mye liv i mc-markedet heller. Men nå – når salget endelig er gjort – da blir følelsene mer enn ambivalente. En slags sorgreaksjon. For egentlig er dette vemodige greier. Vi har trives så veldig godt på veien… sammen.

I går var det sol og fantastisk vær. Da angret jeg… Minnene stod i kø. Vind i håret (hjelm til tross!) og følelsen av frihet. Det å virkelig kjenne farten… Alle de koselige pausene underveis. Ferieturer med minimalt med baggasje. Lukta av vårblomster langs veien som en aldri får med seg på bilturer. Jeg glemmer aldri da vi kjente intens roselukt flere hundre meter unna baroniet i Rosendal. Fantastiske naturopplevelser som komme så mye nærmere. Jo, vi har hatt mange flotte sesonger Bilder fra gammel maskin fram til sept 05 302på sykkel. Mye hygge! Rart at det er over… tror vi.

I dag morges regna det da jeg kjørte til jobb. Det hjalp. Da husket jeg andre ting. Episoder vi har sagt at hverandre at «dette skal vi se tilbake på en gang og le skikkelig av… men ikke akkurat nå».  Som da vi slet med å få tørka vått MCtøy i et minitelt på den danske vestkysten og lurte på om det noen sinne kom til å stoppe å regne … og blåse… Og ikke minst da vi hadde feiret bryllupsdagen vår med weekend i Stockholm og skulle hjem igjen: Vi hadde 50 mil foran oss en søndag i mai, det var 5 varmegrader og det øsregna… Da titta vi inn i bilene til de vi ble liggende parallelt med på motorveien og så folk i T-skjorter og drakk kaffe, mens vi hadde vår sterkeste nær-døden-opplevelse på en motorsykkel pga kulde! «Hvor dum går det an å bli?» husker jeg at jeg tenkte. Dag mente han hadde Michelin-mannen bakpå og selv var han følelseløs fra livet og ned… Ikke morsomt. Vanskelig å le av selv i dag… Men helt klart et minne som gjør det litt lettere å akseptere at sykkelen er solgt og vi er over i en annen fase av livet. Nå får vi vende oss til tanken og glede oss til neste sommer. Da leier vi Harley og kjører Route 66 «om helsa holder og Gud vil», som mormor pleide å si…

Vennskap

Evelyn, Dag og Anne Marthe for noen år siden

Evelyn, Dag og Anne Marthe for noen år siden

I helga har vi hatt gamle venner på besøk. Evelyn er en av mine venninner fra UIO-tida mi. Det begynner å nærme seg tretti år med samtaler, naboskap, leiropplevelser, arbeidsfellesskap, tårer, latter, ferier, måltider, kortspillrunder, tilbakemeldinger, diskusjoner, kinoopplevelser, bokanbefalinger, bønnestunder, brev og mailer. Hennes mann Dag og min Dag ble våre kjærester med fjorten dagers mellomrom – for femten år siden. God timing, får en si… Vi har det hyggelig sammen som par, men som «min»
Dag påpekte etter en gang vi hadde hatt en kveld sammen og det var lenge siden sist: «Jeg tror det er best du og Evelyn møtes alene en gang eller to mellom de gangene vi er sammen for par, for slik det var nå, var Dag og jeg henvist til å være statister i showet deres…» Jeg tok poenget. Evelyn også. Vi klarte til og med å le av det. Og når det legger seg til rette, har vi tatt konsekvensen av det. Det sparer våre menn for noen kjedeligheter.

Nå har Evelyn og Dag – og deres flotte tolvåring Anne Marthe – kommet hjem til Norge etter syv år som misjonærer i Kirgisistan. Vi har vært og besøkt dem, og vi har fulgt hverandre nært gjennom disse årene også. Allikevel: Det kjennes godt å ha dem på norsk jord igjen. Kunne snakke over et godt måltid mat – og ikke bare via lange epostmeldninger og en samtale med et plagsomt ekko på Skype. Et drøyt døgn sammen denne helga har vært prima sånn: Tid til lange måltider, kortspill og prat (vi har vel ærlig talt vært innom litt for mange temaer og vært litt hektiske). I dag var med oss på kafegudstjeneste i NGF. Evelyn prekte, alle tre ble intervjuet om oppbrudd, hjemkomst og tiden ute. Anne Marthe sa det treffende:»Det beste med å flytte hjem, er venner, og det verste med å flytte fra Bishkek, er venner.» Objektivt sett var det de ga under kafegudstjenesten veldig bra. Og rent subjektivt var det gledelig å ha dem «hos oss». Det er godt når venner som bor andre steder kan sette det vi bruker mye tid og hode på inn i noen rammer.  De oppdaterte oss også på informasjon om Svetly Put – det gatebarnprosjektet i Bishkek som får tiende av den faste givertjenesten i menigheten vår.

Vi er veldig takknemlige for vennskap som varer! Og det er viktig med venner som vi har lang historie med. Evelyns og mitt vennskap strekker seg tilbake til den gang jeg hadde med venninner på hytta med mine foreldre. Og venner som kjente foreldrene mine har en helt egen historie med meg. Særlig de som har vært der jevnt siden og fulgt med på fasene i livet mitt.  De jeg er trygg på liker meg til tross for at de har sett både svakhet og styrke og kjenner skyggesidene i livet mitt. Både Dag og  jeg har noen sånn venner med lang fortid. De er viktige i livet vårt. Noen av dem er vi til og med i familie med. Det er fint, men det er nok som venner de er mest dyrebare for oss.

Gamle venner har noe med røtter og grunnfjell å gjøre. Men jeg er også så dypt takknemlig for nye venner. De som er geografisk nær og som vi kan poppe innom en lørdag ettermiddag uten at det var planlagt fire uker på forhånd. Eller som jeg deler hverdagen med i jobb og menighet. Jeg lot blikket hvile på noen av dem under kafegudstjenesten i ettermiddag. Og kjente på en enorm takknemlighet. Jeg er jammen et rikt menneske som har mange jeg kan kalle venner.

Staben i NGF

Staben - og to "ekstra" ektefeller på strategisamling august 08

Staben – og to «ekstra» ektefeller – på strategisamling i Ellös, Sverige, august 08

Noen skal hylles! Staben i Nedre Glomma Frikirke er en super gjeng! Dem kan vi godt kjøre «ferietesten» på. De er morsomme, dyktige, lettvinte og troende… til det meste.

Vi er ikke helt som andre menigheter i DELF når det gjelder ledelse (heller), men noe har vi beholdt. Vi har f.eks «eldste» – Dag og Terje. De er begge med i stab: Dag som daglig leder av menigheten (pastor) og Terje som klippe, favn, muntrasjonsråd, vert, tekniker, gudstjenesteansvarlig og you name it. Staben møtes månedlig – og de skal jeg komme tilbake til – men så var det altså disse eldstene våre. De er ansvarlige for at vi kjører den veien «skiltet på bussen» sier at vi skal dra og at vi holder oss på matta sånt rent teologisk. De har åndelig ansvar for NGF, for å si det sånn. En gang i semesteret har de et «eldstedøgn». Da trekker de seg tilbake for fellesskap (og god mat), felles filosofering, bønn og drøfting.

I slutten av april gikk turen til Dags og min hytte – ny av året og en gave fra Gud. Da de krøp ut derfra etter et givende døgn hadde de med seg visjoner for så vel menigheten som vår noe misligholdte hytte-hage… Det er nesten to sider av samme sak. Begge deler handler om å styrke noe og skrape vekk noe annet. Om å fylle på litt her og lage hvileplasser der. Om å så og plante, beskjære og gjøre alt en kan for at jordsmonnet er best mulig tilpasset. Og om tålmodighet. Og glad er jeg for at eldstene våre stadig klarer å holde to tanker i hodet på en gang: De åndelige som handler om de evige verdier og det svært nærliggende; jorda vi tråkker på. «Vi må ha meir himmel og meir jord» sa Geir Gundersen på traust nynorsk for noen år siden. Jammen må vi det i NGF også!

Og eldstene viser vei! Det er ingen påtatt åndelighet å spore verken hos dem eller resten av staben hos oss. Seks mennesker – med ulik utrusning og ulike arbeidsfelt i menigheten – gjør vårt beste for å lede NGF. Kombinert med familieforpliktelser, jobber, venner utenfor menigheten og en hverdag som trøkker fra alle kanter. Vi prøver å snakke sant om livet og sant om Gud også når vi er sammen, og sånt blir det senka skuldre og mye energi av. Vi skryter av hverandre – og tar en liten debatt i ny og ne. Joda, vi har våre utfordringer. Når organiseringen stopper seg fordi en i staben ikke kan lage tabeller i word og en annen gledestrålende forteller at nå har hun (fillern, det er en hun) akkurat lært å sende vedlegg med e-postene sine, er jo ikke hindringene langt unna, mener jeg. Men sånn rent bortsett fra det (som mest av alt er velkomment fordi det øker underholdningsverdien på stabsmøtene) er det en «det ordner seg»-holdning hos staben i møte med satsningsområdene våre. Det er moro, trosskapende og motiverende å jobbe sammen med en sånn gjeng selv om vi erkjenner: Det ER krevende å etablere en helt ny menighet…