Ukentlig datekveld – en illusjon?

Supert Solveig Horne! Barne- og inkluderingsministeren har hevet røsten for ukentlig datekveld uten barn. Utsagnet er det beste hittil fra den nye regjeringa, mener vi. Litt leit er det riktig nok at Solveig Holte kaller det en «amerikansk skikk». Vi er ikke så glad i ting vi skal hente fra USA her i landet – og i denne anledning var henvisningen unødvendig. Så langt jeg vet er dette ikke spesielt utbredt i USA, dessverre. Og i Norge har vi selv – og flere med oss – spredt denne tanken gjennom forskjellige typer samlivsarbeid i mange år.

Siden 2004 har vi selv offentlig kalt det «den viktigste investeringa i vårt ekteskap» på våre samlivskurs. Kveld etter kveld har vi gjentatt det for våre deltagere. Nesten mast på dem… For egen del har vi praktisert «vår kveld» ukentlig siden før vi gifta oss. Vi var to travle mennesker med aktiviteter og venner på hver vår kant som fant ut at vi ville dele framtida sammen. Midt i den forelskelsen som gjør at man på underlig vis alltid finner tid for hverandre, innså vi at dette samlivet ikke kom til å gjøre seg sjøl.  Vi måtte gjøre noen valg og lære oss noen ferdigheter.

En aldersforskjell på tretten år den såkalte gale veien og avsløring av personlighetsmessige forskjeller i gigantklassen, var til god hjelp i så måte. Vi sikta inn på to selvhjelpstiltak: «Vi må fortelle hverandre hver dag at vi elsker hverandre,» sa Dag. «Og så må vi nok sette av en fast kveld sammen som er vår,» mente jeg.

Og slik har det blitt. Snart tyve år og mye press seinere, har vi det godt sammen.

Vi er glad for å få stå i et samlivsarbeid som har ført til at mange har gjort valg om ukentlig datekveld...

Vi er glad for å få stå i et samlivsarbeid som har ført til at mange har gjort valg om ukentlig datekveld…

Enkelt for dere, har noen sagt underveis – med henvisning til at vi ikke har barn som krever oss. Til en viss grad har de selvsagt rett. Det er i hvert fall annerledes. Alle livssituasjoner har sine fordeler og sine bakdeler. Alle forhold og familier er ulike. Vi slipper å skaffe barnevakt, men vi er slett ikke uten mennesker som gjør krav på oss og vår tid. Det handler om vår utvideede familie i tillegg til noen gode valg vi har gjort. Derfor må vi – som alle andre par uansett livssituasjon – planlegge tiden sammen. Vår ukentlige date kalenderfestes tidlig – og flyttes ikke på med mindre vi begge er enige om det og kan flytte til en kveld ( eller et stevnemøte på dagtid)  rett i nærheten.

Fordi ganske mange underveis har påpekt hvor vanskelig det er for akkurat dem å gjøre det samme valget ( som oftest med henvisning til barna), spurte vi tidlig noen venner med barn om vi egentlig kunne være så kategoriske som vi var; «Minst to timer alene sammen hver uke»?

Ei firebarnsmor kom oss til hjelp den gangen; «Det handler om prioritering for oss som for alle andre,» mente hun og takket for at vi presset dem. Våre gamle naboer, som var med på vårt første samlivskurs, fortalte i etterkant at de var blitt kjærester igjen i løpet av kurset. Fra de fikk sin første sønn ni år tidligere hadde de gått fullt og helt inn i foreldrerollen og knyttet hele identiteten sin til den. Det slet mye – og fornyet kjærestetid hjalp dem til å holde to tanker i hodet på en gang. To tanker – og to roller. Kjærester og foreldre.

De og vi og mange flere vet at ukentlig tid sammen gjør noe – godt – med livet vårt sammen. Det er preventivt. Vi mister ikke hverandre, slik mange erfarer når travelheten tar overhånd og dialogen erstattes med informative smser.

Selv er vi overgitt til denne prioriteringen, og vi merker at den gir frihet de andre ukedagene. Det er aldri mer enn seks dager til vi i ro og mak kan snakke sammen om livet vårt – gleder og utfordringer – og bruke tid på hverandre. Vi nøler ikke med å kalle det vår beste vane…

Noen ler av Hornes forslag – og andre blir provosert. De fleste kommentarene jeg har fått med meg, går på at det ikke er gjennomførbart fordi barnevakt er dyrt eller latterliggjør det hele med fraser om at «staten skal vel betale, hehe…».  Det kan se ut til at det sitter langt inne hos andre enn de som jobber med samlivsproblematikk å innse at hun har et gjennomførbart poeng, selv om det er vi selv som må velge å gjøre det.

Jeg tror for mange småbarnsforeldre lukker døra i utgangpunktet og tenker for lite kreativt. Vi kjenner par som prioriterer barnevakt – på bekostning av noen andre utgiftsposter. Noen som «bytter unger» med andre venner med jevne mellomrom, og besteforeldre som gir barnevakttjeneste nettopp for at barn og svigerbarn skal få tid sammen. Det er deres bidrag til at de som står nær dem ikke skal ende på skillsmissestatistikken. Så bra!  Andre kan få til en god felles lørdagsfrokost før store barn glipper med øynene, eller en utvidet lunsjpause. Kanskje en spasertur eller en kaffekopp på en stille kaffebar mens barna er på en eller annen aktivitet . Mulighetene er mange. Tematikken er hyperaktuell i en periode da vi føler en ny bølge samlivsbrudd er over oss. Dette er for viktig til at ministere, radiokommentatorer og småbarnsforeldre skal stoppe anliggendet i regjeringens startgrop.

En smak av himmel…

Han hadde muligens alt han eide den digre ryggsekken? Med den på ryggen kom han skridende opp midtgangen i kirken et kvarter etter at gudstjenesten hadde begynt. Han snek seg ikke stille langs kanten som de andre som kom for sent gjorde i det de listet seg på plass. Nei, opp midtgangen skulle han. Så stoppet han, bukket for alteret og fant seg en plass på siden.

bildeSøndag formiddag var vi på høymesse i Santa Clara-kirken rett ved T-sentralen i Stockholm sentrum. Vi hadde hørt rykter om denne kirken som samler uteliggere og businessfolk midt i byen, men aldri vært der før. Denne gang – på vår på-slutten-av-høstferien-langweekend – fikk vi det til.  Jeg riktig nok med nesa i en klut og ute av stand til å synge noe særlig, men dog: Det var verdt det. For det var sånn som de hadde sagt: En spennende opplevelse i en fullsatt kirke. Det må ha vært fem hundre mennesker der – og de færreste av oss var å betegne som gjester. Dette var menighetens egne folk; både de pent (og dyrt!) antrukne, og de som bar preg av å ha yrker jeg helst ikke vil høre om…

Og så var det han med ryggsekken, da. Slank, høy, i førtiårene, tenker jeg. Uvasket, men prober på ditt underlige vis, fisket han opp en stor og rød bibel fra sin sekk. Den holdt han godt i under resten av gudstjenesten. Han hadde et gudsforhold, denne karen…tydeligvis, selv om andre ting ved hans oppførsel og framtoning tydet på at galskapen var hans faste følgesvenn. Eller var det rusen? Kanskje begge deler. Det viktigste var at ingen løftet et øyebryn over hans teatralske ankomst og enda mer dramatiske bidrag i kollektkurven. Han fikk være i fred. Han hørte til der. Folk som deler tro, hører sammen, uansett rammeverk og status. Denne søndagsformiddagen var det mer enn ord.

Her var det ikke bare lov å senke skuldrene. Det var lett å gjøre det. Prester i full mundur blåste i mikrofonene og ergret seg over det sviktende lydanlegget mens de underveis spanderte på seg opp til flere hallelujaer som neppe er å finne i den svenske alterboken. Forkynnelsen var så som så (der var det mer enn lydanlegget som sviktet for anlendningen), men hjertevarmen var følbar, det ble delt ut nattverd i alle kroker, allsangen ljomet, messingen var på forståelig svensk uten kananeisk aksent , menigheten var husvarm og ikke en sjel trengte være i tvil om at alle som ville kunne få forbønn før de forlot gudstjenesten. 

Og de gjorde vi etterhvert. For å nå flybussen. Men ikke før vi hadde drukket kirkekaffe for ti kroner stykket og avstått fra polarbrød med ost og syltetøy.

I dagene etterpå har jeg båret med meg dette underlige Jesus-nærværet fra den gamle, på sett og vis utdaterte steinkirken der kjærlighete så tydelig tiltrakk seg mennesker. Sånn som Jesus gjorde da han gikk her nede…