Jul!

Jeg er julenostalgiker, ingen tvil om det. Det betyr ikke at jeg ikke kan endre på noen tradisjoner eller at jeg har innbitt motstand mot å prøve noe nytt. Jeg finner bare usedvanlig stor glede i de små og store øyeblikkene som åpner forhenget mot gode minner fra barndommen og årene som har gått.

I ettermiddag skal jeg for eksempel hente julegjester på stasjonen. Det gleder jeg meg til. Og henter fram minner fra min barndom da pappa og jeg hentet en barnløs grandtante og grandonkel på Drammen stasjon. Vi var alltid mange på julaften, og de kom ofte til oss. Med toget fra Oslo – og jeg stod forventningsfull på perrongen mens det snødde. Jeg innbiller meg i hvert fall at det alltid gjorde det. Pappa hadde frakk og hatt. Det var det ingen innbilning. Det hadde han alltid i min barndom. Jeg hadde fått ventepakke på formiddagen og skulle snart skule spent på de store posene fra hovedstaden med pakker til oss alle. I min verden var Oslo-pakkene finere enn de med lokal opprinnelse. Uansett; Vi var ute i god tid (jeg vet hvor jeg har det fra), og så kom de. Anstigende. Hun med kåpe med pelskant. Full av liv – og med kommentarer som ikke alltid var innom hodet før de kom ut av munnen. Han med kalosjer og stokk med sølvhåndtak. Streng og tilsynelatende humørløs, men alltid med en godtepose i lomma. Jeg elsket det…

FullSizeRender (1)

Trygge voksne bevarer den barnlige gleden gjennom hele livet 

I dag kommer det garantert ikke til å snø. Ikke kommer jeg til å stå på perrongen heller. Jeg vil stå på korttidsparkeringa ved spor 19. I god tid og med mobiltelefonen i nærheten sånn at gjestene finner meg. Det blir så fint å ta imot dem, selv om lite blir helt som den gang da. Toget kommer til og med motsatt vei. Fra Drammen denne gang. Jeg gleder meg på en annen måte enn da jeg var barn. Forventingene er annerledes hos oss voksne. Det handler så mye mer om at de som kommer skal ha det bra. Trives. Få en god kveld. Ser mer fram til samtalen rundt bordet enn pakkene etterpå, selv om det fremdeles er hyggelig. Det blir mer ro over denne kvelden.

I barndommen ble tålmodigheten testet til det vanvittige av at pappa, onkel og ikke minst grandonkelen fra Oslo måtte hvile etter maten – FØR pakkeutdelinga. I mellomtiden skulle oppvasken gjøres unna. For hånd, for i mitt barndomshjem var det aldri oppvaskmaskin. Grandtanten fra Oslo vasket gjerne opp, men jeg var ikke store jenta før jeg forstod at det var om å gjøre å forhindre det. Hun var av den litt uvørne typen, og det gikk fort et glass eller to om hun ble stående ved kummen.

Jeg har gode juleminner. Det handler ikke om at vi var – eller er – en vellykket eller friksjonsfri familie. Jeg var bare så heldig at det var noen trygge voksne rundt meg som brukte ressursene sine på en god måte i juletiden. Som lot uviktige ting ligge, holdt alkoholinntaket på et anstendig nivå og var rause med små og store.

Det er jeg takknemlig for på årets mest sårbare dag. Det er arven og inspirasjonen min. Og min bønn for jula og året som kommer; At jeg – og vi – får være trygge og rause voksne for folk i vår nærhet.

Pakkekvelden…

Jeg tror den meste spennende kvelden i førjulstiden i min barndom, var den kvelden da pappa låste seg inne på kjøkkenet – helt alene. Spenningen bestod ikke i hva han gjorde der inne, men resultatet av det. Det var nemlig den kvelden da pappa ordnet med sine pakker. Dessuten lagde han sporleken som førte til at jeg et år fant nye ski oppe på loftet og et annet år en spartstøtting i vaskekjelleren. Diktene som han la ved tullepresangene til mamma ble også til ved kjøkkenbordet på de kveldene. Et år fikk hun øreklokker – av den skikkelig store og tunge typen – fordi han hadde snorka så fælt den høsten at hun hadde trua med å kaste ham ut av soverommet. Ikke rart jeg alltid ble forventningsfull når pappa tusla inn på kjøkkenet med sine bæreposer og det kneppet i låsen.

bilde-1 (1)Faren min var en skikkelig ”jule-unge” ( og 17.mai-”unge” for den del). Han likte festdagene – og han hadde en herlig barnlighet over seg i møte med dem. Når han låste seg inn på kjøkkenet for å ”ha litt ro nå i førjulstiden” som han pleide å si med påtatt streng stemme, var det for eksempel fordi han var ”så redd for at det ikke skulle bli nok pakker under treet”. Med tanke på at vi gjerne var 10-12 på julaften, var ikke faren akkurat overhengende – selv ikke for førti – femti år siden. Men der satt altså pappa, en hel kveld, diktet og moret seg og pakket inn marsinpangriser til alle ( så vi ikke skulle begynne å krangle!), tøyseting til mamma, reklameeffekter fra firmaet han jobbet i og et utall gaver til seg selv fra de fleste han kjente, inkludert en hel haug med selvkomponerte nisser. Og overraskelsen hans var lite stor hvert år når han pakket opp barbersåpe fra husnissen og sokker fra nabokona.

Jeg tenkte på det i går kveld, da jeg var alene hjemme og hadde fylt spisebordet med årets gaver som skulle pakkes inn fra gemalen og meg. Det er jo et styr, men det er en av de hyggeligste kveldene i førjulstiden fremdeles. Det aner meg hva slags følelser pappa må ha kjent på bak sin låste kjøkkendør. Håpet om å overraske og gleden ved latteren han visste ville bli utløst også dette året når han slo sine vitser om at han ikke kunne skjønne hvordan nissen kunne ane at han trengte ny tannbørste. Selv er jeg nok ikke like festlig som min far, men jeg har arvet gleden ved å dele. Jeg kjenner på spenningen over om gavene fra oss er innertiere, eller om noen vil heve øyenbrynene sånn at vi forstår at vi ikke på noen måte traff blink. Jeg nyter virkelig disse årlige kveldene – uten låst dør, for min del. Koser meg gjennom en sann lapskaus av julemusikk på anlegget, pakkelapper og silkeband som floker seg. Kjenner på dyp tilfredstillelse i etterkant når jeg sorterer hva som skal hvor – og ikke minst merker av på kalenderen når det skal dit det skal.

Så kom han omsider hjem, han som har stekt krumkakene også dette året, og langet blikket utover pakkehaugen.

– Det ble såpass, ja…
– Ja, det ble det…
Mye av det har han vært med og planlagt, men akkurat dette året har jeg tatt mye av handlingen alene. Under normale forhold, hadde vi tatt både handlerunden og gårkvelden sammen, men akkurat i år ble det litt annerledes. Helt uproblematisk siden Dag ikke tar det som en selvfølge at siden jeg er dame, elsker jeg shopping. Han vet bedre. Og selv om selve innpakkingen er forbundet med varme følelser og mye nostalgi for meg, trives Dag også med den litt rotete pakke-kvelden vår. Siden ingen av oss særlig shoppingglade, må den slags forberedes godt her i huset. Vi tenker nøye gjennom hvem skal få hva. Så skrives en nøyaktig liste – fordelt på butikker hvor vi tror vi får det vi har bestemt oss for. Vi drar aldri på byen bare ”for å kjøpe julegaver” med en liste med navn og masse optimisme knyttet til at når vi ser oss rundt, vil vi finne ”noe” som passer til den enkelte.

Av kloke valg som tjener vårt samliv, er en vel planlagt julehandel blant våre topp ti. (Sammen med det kunstige juletreet vi gikk til innkjøp av for noen år siden og som sparer oss for en årlig krangel foran en eller flere juletreselgere). Dessuten merker vi oss godordene. Som da han ved enden av gårsdagens ”julebord” trakk pusten og sa jeg var super som hadde ordnet alt. Og jeg kunne anerkjenne det som hadde tatt tida hans gjennom den lange dagen; ”Vet du, jeg opplever at vi står sammen i det meste, jeg. Også denne dagen her…”