Den livsfarlige metoden…

Jeg har vært naiv. Det skjønner jeg nå. Jeg har nemlig alltid trodd at dersom noen skal konfronteres med andre menneskers misnøye med noe en har gjort eller sagt, er det en selvfølge at man får vite hva det er snakk om – og hvem som har opplevd seg krenket eller synes samarbeidet er krevende el.l. Sånn er det visst ikke…

Det er med undring og økende tristhet jeg har oppdaget at ofrene for en behandling som er helt motsatt av dette, er mange. Altfor mange. Historien på TV2s nettsider sist uke om den svenske sosialarbeideren Lasse Persson, som tok livet sitt i juni 2010 etter krenkende behandling på sin arbeidsplass, er den mest tragiske – foreløpig. Persson ble beskrevet som en arbeidsglad, omgjengelig og dyktig kollega og medarbeider før han et knapt år tidligere ble underlagt en ny leder – og problemene begynte. Samboeren anmeldte to av sjefene hans i etterkant av selvmordet. Blant anklagepunktene var  at ”han fikk beskjed fra sjefene sine at han hadde fått mange klager fra kunder og partnere, men aldri fra hvilke, slik at han ikke kunne forsvare seg”.  Nå er sjefene hans dømt for forholdet.

Hva slags mennesker er det som ikke forstår at det er ødeleggende for et menneske å bli konfrontert med klager eller misnøye uten at saken er konkret, slik at den faktisk kan følges opp? Tydeligvis mange – og en del av dem har både makt og boltreplass.

Bibelen inneholder kloke råd for hvordan vi skal leve sammen. Når det handler om vanskelige mellommenneskelige forhold, har Jesus klare og tydelige anvisninger. ”Dersom din bror gjør en synd (mot deg), så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd”, lærte Jesus sine disipler i Matt 18,15. Tidligere skal han i, følge samme evangelieforfatter, ha sagt det slik: ”Om du bærer  offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven din ligge og gå først og bli forlikt med din bror” (Matt 5, 24).

Beskjeden er ikke til å ta feil av: Vi må snakke med hverandre om det som oppleves vanskelig. Tror eller vet du at noen har noe imot deg, er løsningen å spørre eller aktivt rydde opp i forholdet. Få til en dialog! Har du noe å anklage andre for, må du snakke med vedkommende. Ikke om. Kanskje sammen med noen om du synes det er vanskelig, men aldri ved å overlate til en annen å overbringe et anonymisert budskap.

På dette punktet er Bibelen og alt jeg har lest om konflikthåndtering helt på linje. Også fordi det er umulig å følge opp og gjøre noe med det som ikke er konkret og håndgripelig. Den som anklages får verken mulighet til å forklare sin side av saken – eller mulighet til å be om unnskyldning dersom en erkjenner at det ble gjort en feil og at anklagene er betimelige. Målet må jo være å få endret situasjonen, bedre relasjonene eller rydde seg ut av samarbeidet på en best mulig måte?

Jesu løsning var en trinnvis plan (Matt 18, 15-17): 1) Snakk med vedkommende alene. Hører han på deg, har du ”vunnet din bror”. Gjør han ikke det skal du 2) ta med deg en eller to andre for å snakke med ham. Hjelper ikke det, skal du 3) holde avstand. Med andre ord; Gjør det du kan for å rydde opp i relasjonen. Får dere det ikke til, må dere gå hver deres vei. Ryddig, tenker jeg. Ved vage meldinger av negativ art der mottageren verken vet hva han skal ha gjort eller sagt som er kritikkverdig, eller får vite hvem og eventuelt hvor mange som er bærere av disse anklagene, skjer det lite annet enn at mennesker ledes ut i dyp depresjon. Slik det skjedde med Lasse Persson.

Fordi resultatene av denne praksisen er så skadelig, er det trist å oppdage at den bibelske undervisningen legges til side av mange kristne ledere. Det er visst ”snillere” å unngå enhver form for konfrontasjon. Anklagere skjules fordi det kan være vanskelig for dem å stå fram, har vi fått høre. Av samme årsak oppgis vikarierende grunner for å skvise folk ut av tjeneste. Vi har de siste månedene fått del i flere urovekkende historier der formlueringer omtrent som denne, går igjen: ”Det ble sagt at flere var misfornøyd med meg/oss, men vi fikk vite lite om hva det gikk på og ingen ting om hvem det var som var misfornøyd.” Etter å ha lest om Lasse Persson er jeg takknemlig for at ikke flere har gått den veien han gikk, selv om prisen har vært høy for mange.

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger - også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen...

Vi har fylt stua vår med mennesker mange ganger – også i menighetssammenheng.Det kommer til å skje igjen…

Høsten 2012 ble vi – som vi skrev om i et tidligere blogginnlegg (1.12.13) – utsatt for slik behandling i vår menighet. ”Noen” var misfornøyd med måten vi – først og fremst jeg  – var på. Hvem ”noen” er, må vi med noen unntak, bare gjette oss til. Jeg vet heller ikke hvor mange ”noen” er. Hva de var misfornøyd med, er fremdeles stort sett uklart. Tilsynsmannen for menigheten, som ikke er en del av menigheten til daglig, men ansatt sentralt i det kirkesamfunnet vi var en del av, ble invitert inn for å få ting på bordet slik at vi kunne rydde opp i situasjonen. Dessverre gjorde han et stykke arbeid ingen i den menigheten vi etter hvert så oss nødt til å forlate, har grunn til å være fornøyd med. Da han etter noen – vi vet ikke hvor mange – samtaler med folk i menigheten, skulle ta saken opp med meg og oss, nøyde han seg med å gi beskjed om at det ”hadde tegnet seg et bilde” av hvem mennesker rundt meg oppfattet at jeg var. Dette ble formidlet i runde ordelag. Ingen håndgripelige eksempler kom på bordet, ingen navn skulle nevnes, og vi ble ikke gitt anledning til å forklare oss for noen.

Både Dag og jeg er preget av det vi har vært igjennom, men vi har ikke endt opp som to ødelagte mennesker. Det er ingen selvfølge, men det er flere grunner til vi ikke kommer til å gå dukken. En årsak er et nettverk av mennesker som kjenner oss godt og har bidratt med tilbakemeldinger som har skapt en slags balanse og hjulpet oss til å holde hodet over vannet. Vi har heller ikke hatt hele livet vårt, verken når det gjelder omgangskrets eller tjeneste, knyttet til menigheten. Jeg var ulønnet medarbeider med hundre prosent jobb et annet sted, der jeg trives. Dag var deltidsansatt i menigheten og har i hele den vanskelige perioden hatt det meste av arbeidstiden sin på en profan arbeidsplass. Det tror vi har reddet oss.

Derfor er vi skremt ved tanken på at mange heltidsansatte i kristen sammenheng utsettes for den måten å møte mennesker og menigheter på, som vi ble utsatt for. Pastorer og andre fulltidsarbeidere isoleres, forlates – og herjes med. ”Det er slik vi gjør det,” sa tilsynsmannen for menigheten vår da vi konfronterte ham med at metoden hans ikke fungerte. Han har så vidt vi vet, ikke endret syn på det.  Og han er altså ikke den eneste som mener den metoden er funksjonell. Veien ser ut til å være banet og klar for at andre må finne seg i – når dagen kommer da noen har noe å klage på dem for – at disse får gjøre det helt anonymt og slipper å stå til ansvar for hva de mener og tenker. Tilbake står pastoren, menighetsarbeideren eller misjonæren – som problemet, bundet av taushetsplikten og overlatt til seg selv fordi han ikke kan snakke med noen i det fellesskapet han eller hun er en del av.

Advertisements

Gemalen og OL…

Da det var OL på Lillehammer i ’94, hadde gemalen langt hår og plakat på kontordøra si der det i fete typer ble bekjentgjort at hos ham var det ”OL-fri sone”. Han var sivilarbeider i OASE på den tida, og fullstendig analfabet når det kom til sportsbegivenheter. Gutta han delte hus med, var oppgitt. Det var ingen selvfølge at han i det hele tatt visste at det skulle arrangeres OL den vinteren, men selv han klarte ikke å unngå å få det med seg i og med at det hele skjedde på norsk jord. Når det gjalt fotball, var han ei mare. Hvis han landet foran TVen under en kamp, var kommentarene hans så til de grader på sida at han som oftest ble bedt om å forlate rommet før pause.

Knappe tre måneder før vi ble sammen, var han allikevel min beste venn og den mannen jeg var i ferd med å erkjenne at jeg kunne tenke meg å dele framtida med. Grunnen til det var ikke felles sportsinteresse, for å si det sånn. Da jeg vant – man kan faktisk ikke bruke noe annet ord på det – to billetter til 5000-meteren i Vikingskipet, konkluderte jeg fort med at jeg ikke skulle søle dem bort på Dag. Sammen med to vennepar stilte jeg med ei nær venninne. Var det noen som fortjente billetten, var det Evelyn. Så og si oppvokst på Bislet med far og storebrødre som kunne alt om norsk skøytehistorie. Vi hadde en fantastisk dag – som jeg fremdeles omtaler som mitt livs mest karimatiske opplevelse. Min kjære har nok fremdeles ikke helt forstått hva han gikk glipp av den gangen…

Det har gått tjue år. Stang har blitt skallet og mykere i kantene…

”Man vänjer till sig”, sier svensken. Og det har vel min kjære gjort, også. Etter hvert. I begynnelsen av vårt ekteskap var det jeg som gjorde det. Tok hensyn til at jeg hadde fått en mann med null sportsinteresse som raskt ga uttrykk for at sport på TV var utoooolig kjedelig. Foreldrene mine, som nok skal få både æren og skylda for min sportsinteresse, skjønte ingen ting. Jeg tror nesten ikke de ante at den typen mennesker som Dag representerte, fantes. De hadde i hvert fall ignorert dem fullstendig. Men nå måtte de forholde seg til ham. Det betydde nesten at de nektet oss å komme på besøk dersom det var en viktig sportssending på TV. For de ville jo ikke være uhøflige overfor denne etterlengtede svigersønnen de hadde fått…

De siste årene har han til og med vært å finne på fotballkamp...

De siste årene har han til og med vært å finne på fotballkamp…

Jeg tror det begynte det året under VM i skiskyting da vi begge lå rett ut i influensa og hadde TV på soverommet. For min del ble nok sykdomstida forlenget av at jeg brukte opp kreftene på spenningen på skjermen – og min kjære oppdaget Bjørndalen. Siden har han vært fan. Av ham spesielt – og skiskyting generelt. Heldigvis. For det kom til et punkt da jeg måtte erkjenne at det ikke var helt tilfeldig at jeg dro til Hamar på 5000-meteren i ’94. Jeg kom på sett og vis ut av skapet. Eller sportsboden, om man vil.

I årene etter det har jeg prioritert sportsendinger på en helt annen måte, og han har erobret arena etter arena. Langrenn. Hopp. Curling – ikke å forglemme. Han var den første jeg kjente som interesserte seg for curling. Lenge før resten av Norge kom etter, tror jeg det bare var han og mora mi som fulgte kamp etter kamp med stor interesse. De siste årene har han til og med vært med på noen fotballkamper. I går spurte han enda til om når Sarpsborg 08 og Godset skulle møtes på Marienlyst… Du verden. 16.mai blir vi å finne der.

Jeg koser meg. Det får ikke hjelpe at han ikke alltid heier på nordmenn. Når jeg konfronterer ham med det, svarer han som oftest at han først og fremst er opptatt av gode idrettsprestasjoner og at de ikke bare er norske. Det er vel sant – egentlig. Patriot er han ikke, med de fordeler og ulemper det bringer med seg. Men han er akkurat så hel ved som jeg alltid har kjent ham som. Ærer den som æres bør og gleder seg med alle.

Ekteskapet handler om å gi og få. Om å vise hverandre veien. Jeg har nok åpnet ei dør til en forsiktig idrettsglede hos ham. Han har gjort meg litt mer avslappa. Jeg griner fremdeles når Norge får gull. Det får han lov til å le litt av. Men jeg heier nok stadig mer helhjerta på svenskene når de går av med seieren, takket være Dag.

Rytme II

Vinterferie er en del av den gode rytmen hos oss. Ingen som har fulgt bloggen vår en stund, har unngått å få med seg at når vi skal finne koble helt ut, er det på hytta det skjer. Det er her vi finner hvilepulsen… Vanligvis ikke i vinterferien. Da har vi pleid å dra utenlands. Ikke i år. Vi har snudd litt på flisa denne vinteren – og kjøpt flybilletter til Marokko i påsken.

Vi har sommerhytte. At vi ankom i påsken i fjor med minus ti grader ute og nesten en meter snø rundt hytteveggen, hørte allikevel med til «sommersesongen». Sommervannet skrus ikke på før tælen har forlatt jorden og vi skriver mai, men vår rytme har så langt betydd hyttestart en helg i mars. Det er i sånne stunder jeg skjønner at jeg er vanemenneske. For det tok litt tid før jeg tenkte ferdig tanken om vinterferie på hytta og pakka mat og klær for nesten en uke her.

bildeDet var et godt valg. Jeg er tydeligvis ikke så avhengig av en sydenuke i februar som jeg har trodd de siste årene.  Egentlig var det litt godt å erkjenne det. Selv om smaken av sommer og varme på kroppen på denne tiden av året unektelig har gitt den energien jeg har følt jeg har trengt for å holde ut til det lukter vår i Norge. Det er selvsagt ikke helt det samme å raske med seg en bukett med tulipaner og to primula til femten kroner stykket fra Rema 1000.

Helt all inclusive er det heller ikke her på hytta, selv om gemalen gjerne står ved grytene. En tur ned til stranda i gummistøvler i går ettermiddag, er heller ikke helt på høyde med stranda i Egypt eller på Amadores… Allikevel: I dag kjente jeg smaken av vår. Tulipanene på spisebordet har sprunget ut – og jeg har tid med min kjære og gode bøker. OL får vi også med oss – denne gang uten tyske kommentatorer og fokus, slik det var for oss forrige gang.

Jeg trenger altså ikke Syden på denne tiden av året. Jeg trenger fri. Dager uten forventinger. Tid. Til å tenke tankerekkene ferdig. Og såpass mye tid med min kjære at når en av oss kommer på et tema vi skulle ha snakket om – enten det gjelder vårt egen forhold, tanker om framtida eller annet vi vil reflektere sammen over – så har vi tid til det. Fordi vi er sammen.

Jeg har aldri drevet med aksjer. Det er liksom ikke min greie. Ikke Dags heller. Det er fint. For jeg har forstått at skal man kjøpe og selge på rett tidspunkt, trenger man å følge med – være tilstede i markedet – hele tida. Da vil man lykkes. Det slår meg i disse dager, at det er litt sånn med parrelasjonen, også. I hvert fall i ekteskapet vårt. Skal vi lykkes, trenger vi god tid sammen med jevne mellomrom. En helg eller noen dager – som er bare våre. Da vi ikke er kramperomantiske eller går inn i det dagene med forventinger om å tilføre forholdet noe revolusjonerende. Det krever bare at vi er – på samme sted til samme tid – minst ett døgn.  Tilstede – og tilgjengelige for hverandre – lenge nok…

Rytme…

«Det viktigste er ikke å finne balansen, men å ha en god rytme,» konkluderte min kjære en gang. Det lød ikke helt godt i mine ører. Jeg har tross alt vært på leit etter balanse så lenge jeg kan huske. Og tidvis funnet den…

Etter hvert har jeg kommet fram til at jeg skjønner hva han mener. Og gir ham rett. Jeg tenkte på det i går morges da jeg fyra på peisen i halvmørket og hadde sovet min første natt på hytta dette året. Fordi jeg har en rytme som gjør at jeg ikke fyrer på peisen hver morgen, er den handlingen til så mye glede… Og fordi jeg ikke har late morgener med kaffe og bok hele uka, blir de dagene da det er sånn, ladestasjoner for ekstra energi.

bildeJeg har vært så heldig at jeg hele mitt voksne liv har trivdes med de jobbene jeg har hatt. Jeg innser at det ikke er en selvfølge – og tenker tilbake på gymnastidens sommerjobber da jeg talte timer og uker. Og kroner. Motivasjonen lå definitivt i det siste. Den gangen fryktet jeg at voksen- og arbeidslivet skulle bli sånn…

Kanskje nettopp derfor er jeg så takknemlig for at jeg har så mye arbeidsglede som jeg har. Arbeidsdagene mine er krevende, men jeg trives med både utfordringene, gledene og menneskene jeg møter gjennom jobben min. Allikvel kjente jeg godt at det var på tide med vinterferie da det gikk mot slutten av uka som var. Det passet rytmen med noen elev – og oppgavefrie annerledesdager nå…

Jeg liker rytmen. Gleder meg til hver eneste arbeidsdag – og nyter helger og pauser. Prøver å ikke stresse gjennom uka, selv om da tiden sjelden rekker til lange lesestunder og joggebuksefrokoster. Det gjør ingen ting. Det er vel nettopp derfor jeg liker de late helgedagene på denne tiden av året… Leser tykke bøker i helger og ferier og står opp i otta for å se på OL hvert fjerde år…?

 

 

 

 

Min tabbe – og Edvardsens…

Jeg er så heldig at jeg jobber på skole som bygger på kristne verdier. Jeg kjenner ofte på stolhet over være en del av et raust kollegium som strekker seg langt med elevene og tar den dugnadsjobben det er å få husvertordningen til å gå i hop slik at våre 130 internatbeboere kan ha en trivelig hverdag. Vi er ikke alene om å bety en forskjell i menneskers liv. Jeg kan ramse opp mange – menigheter, institusjoner, organisasjoner, familier og enkeltmennesker som er gode representanter for den Jesus de tror på og ønsker at folk flest skal oppfatte som raus, omsorgsfull, tilgivende og god.

Men innimellom blir jeg skikkelig flau over å ha kristen-etiketten hengende ved meg… Som når jeg leser at Rune Edvardsen, det velsigna mennesket, må be styret og støttespillerne til misjonsorganisasjonen Troens bevis, som han leder, om tilgivelse fordi han åpent framstod som Arbeiderpartivelger under valgkampen i høst.  Sånt gjør man nemlig ikke ustraffa i visse deler av det såkalte kristen-Norge. Anslagsvis 400 faste givere har sluttet å støtte det flotte misjonsarbeidet som denne organisasjonen driver verden over fordi ”lederskapet” ( = Rune Edvardsen) ”opptrer tvilsomt”. Hadde det ikke vært fordi jeg selv har opplevd noe som ligner, hadde jeg trodd det var tull…

Da jeg jobbet i Normisjon – den gang det het Indremisjonsselskapet –  ble jeg årsak til at den organisasjonen mistet flere givere. Saken var denne: En av mine kollegaer sluttet i jobben og skulle få sitt siste lønnsoppgjør inn på konto. Akkurat denne gangen ble det gjort en manuell feil ved regnskapskontoret, og da han ringte kontofonen sin – det var sånn vi gjorde det da – fikk han opplyst at det hadde kommet inn en sum som var akkurat ti ganger så stor som den skulle vært.

Min ekskollega var en humoristisk mann som raskt sendte en mail til regnskapskontoret og takket for ”den rause fallskjermen” han hadde fått i anledningen av at han gikk over i en annen stilling. Omtrent samtidig som han besørget at det overskytende sporenstreks kom tilbake dit de skulle…

Meldinga hans kom også meg for øre, og jeg lo godt og lenge. Og så tenkte jeg at dette var en sak for Hugin & Munin – humorsiden i avisen Vårt Land. Det skulle jeg aldri ha tenkt. Saken havnet i avisens spalte – for øvrig meget snilt behandlet. Kollegaen som sluttet ble nevnt ved navn, men regnskapskontorets medarbeider ble skånet. Ingen visste at jeg var kilden.

Så begynte kjøret…  Gjennom brev og telefoner gjorde folk det klart: Når indremisjonsselskapet brukte gavepengene til slike fallskjermer, ville de – den ene etter den andre – melde om at de nå sluttet å gi penger til arbeidet. Med et brak fikk det opp for oss at det rundt omkring i Norge fantes et anseelig antall lesere av avisen som tok humorspalten på ramme alvor. Regnskapssjefen fikk nok å gjøre med å forklare, og organisasjonsbladet måtte gå ut med beskjed i fete typer om at Hugin & Munin ikke måtte tas seriøst: Hele saken var en morsom feil som selvsagt var ryddet opp i for lenge siden.

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen...

Det hadde nok ikke vært like lurt av Rune Edvardsen å dele ut røde roser som det var for meg den gangen…

Omtrent da innså jeg at det var på tide å krype til korset. Min kanossagang gikk via nærmeste blomsterbutikk, og medbragt røde roser til alle på regnskapsavdelingen bekjente jeg min synd. Regnskapssjefen forstod at dette var helt utilsiktet og møtte meg med både tilgivelse og et smil. Så enkelt var det ikke for den hittil ukjente damen som hadde trykket på feil tast… Hun smilte ikke. Hilste heller ikke på meg så lenge hun levde, om sant skal sies.

Den gangen lærte jeg noe viktig. Overvurder ikke norske kristne når det gjelder deres sans for humor eller noe annet, for den saks skyld. Derfor hadde jeg nok aldri turt det Rune Edvardsen gjorde i høst. Om jeg hadde ledet en misjonsorganisasjon og stemt Arbeiderpartiet, mener jeg. Til det er rett og slett mangelen på klokskap ”der ute” altfor stor. Men jeg beundrer ham dypt. Både fordi han ikke lar seg sette i bås. Og fordi han, når det gikk så gæli som det gjorde, var mann nok til å be om unnskyldning. Jeg mener allikevel – svært sterkt –  at det siste skulle vært totalt unødvendig.

Tanker fra en farende fant…

Jeg har mange års erfaring som farende fant… De siste årene har jeg i jobbsammenheng nøyd meg med tur-retur Råde fem dager i uka. Før det bragte jobben min meg landet rundt – mest som foredragsholder. Jeg trives med tog, inkludert nattog, og har stort sett vært innom de fleste norske flyplasser med unntak av Geiteryggen og Røros. At jeg har fått med meg ei hel røys av småflyplasser nordpå, kan jeg forresten takke en ergjerrig resepsjonist i daværende Indremisjonsselskapet for. En gang hun skulle bestille billett for meg sørover fra Tromsø, var det visst vesentlig billigere om jeg var nedom hver eneste lille ”melkerampa” på veien. Sikkert, billig, men hvis tid er penger, ble turen allikevel dyr. Det tok tid. Det var attpåtil under Golfkrigen – den gangen nordmenn flest brått ble så redde for å fly. Da jeg endelig nådde Værnes, var flere fly til Oslo kansellert og jeg ble sittende leeenge på vent i en nesten tom restaurant på flyplassen nord for Trondheim. Men aldri så gæli at det ikke er godt for noe: Det var den gangen jeg forstod fordelen med laptop og gikk til anskaffelse av min først rett etter at jeg var vel tilbake i hovedstaden…

Jeg er med andre ord en rutinert reisende. Vet at reisetid kan fungere som alt annet enn dødtid. Mine jobbreiser fulgte stort sett en rytme med jobbforberedelser på vei til et sted – og skjønnlitteratur på vei hjem. Jeg fikk lest mye mer da enn nå, det erkjenner jeg. Bøker hjelper meg å slappe av – og få fokus bort fra medreisende. Om det ikke har vært plass å oppdrive i en stillevogn på toget, har jeg hatt mye glede av musikk eller undervisning på øra.

Mulig  jeg er ute av rytme, men da jeg skulle ta toget rett før helga, ble det slett ikke den nytelsen transportetapper flest har vært for meg gjennom mange år. Turen til Oslo gikk fint, men da jeg skulle videre med Lillehammertoget, havnet jeg i en firerplass der jeg mest av alt ble opptatt av hvordan jeg skulle holde beina mine unna føttende til noe relativt elegante russiske damer som satt rett overfor meg. Øretelefoner hadde jeg glemt hjemme – og boka mi, den jeg begynte på på første del av reisen, men ikke helt fikk hull på, klarte ikke å fange meg slik jeg håpet. Istedenfor å lese, ble jeg sittende å lytte til samtalene rundt meg. De var mange. Det har mange ganger forundret meg hvor private folk er i det offentlige rom, som tog og busser faktisk er. Og hvor høylydte… Noen virker som de virkelig er redde for at vi andre skal gå glipp av det de har på hjertet.

Dags togbildePå Lillestrøm tok det av. Rett overfor meg satt et par i førtiårene – på vei til Gardermoen skulle det vise seg. Da setene rundt oss var fylt opp og noen få – spreke ungdommer – måtte stå, tok han bladet fra munnen; Det var aldeles fryktelig at man ikke gjorde noe med de fulle togene. En dame som satt rett overfor ham, forsøkte å svare høflig på innvendingene hans: ”Dette toget har fjorten vogner, det er to sett – mer enn det er ikke mulig…” Jeg tippet at hun jobbet i NSB eller Jernbaneverket – og lyttet. Hun talte for døve ører. Han som startet det hele fikk både vann på mølla og medhold av noen andre. Heller ikke argumentet om at dette var et pendlertog en fredag ettermiddag og at det kanskje ikke var så merkelig at toget var fullt, fikk dem til å tie stille; Dyrt er det også. Hvis han – som kom fra Tønsberg – og kona skulle betalt full pris for denne turen, hadde det vært billigere å kjøre selv. Inkludert parkering, måtte vi vite. På det punktet hadde jeg virkelig begynt å ergre meg og var nær ved spørre hvorfor de da ikke hadde kjørt bil? Så kunne vi andre fått en hyggeligere tur – og to av de som nå stod, hadde fått sitteplass. Men jeg tidde stille.

Sytingen akslererte. Superlativene også. ”Fryktelig” ble nevnt flere ganger. Jeg begynte å fundere på hvilke ord min medpassasjer ville bruke på en situasjon som virkelig var ille.

Da han gikk av, stilnet det. De andre ”på laget” hans hadde nok fyra av alt kruttet sitt, de, også. Jeg ble sittende å tenke. På at han kanskje aldri hadde opplevd situasjoner som overgår et fullt tog en fredag ettermiddag i et vinterkaldt Norge? Jeg kom til å tenke på en nabo der vi bodde før, og som en gang sa noe om at vi var heldige som hadde reist litt i andre deler av verden og sett litt mer enn europeiske storbyer og sydens strender: ”Dere har noen andre perspektiver enn oss som bare har sett fattigdom på TV,” sa hun.

Det er sant. Jeg er heldig. Som har vært blant annet i Mali, på Madagaskar og i Kirgistan. Og som alle de tre stedene har fått møte mennesker som vet hva fattigdom er. Det har gjort noe med meg. Jeg klager sjelden på veistandarden. Jeg tåler bedre å stå i kø. Har blitt bittelitt grann mer takknemlig. Og jeg kan ikke for mitt bare liv tenke meg å kalle et fullt tog der noen få må stå et par stasjoner for en ”fryktelig” situasjon.

Innen jeg nådde Stange, som var målet for min reise, hadde alle for lengst fått sitteplass. Og jeg hadde konkludert: Jeg er blant de heldige som har fått utfordret perspektivene mine gjennom mange år fordi jeg har fått besøke noen fattige land og har engasjert meg i misjons- og bistandsarbeid. Det er viktig at jeg forstår at ikke alle sitter med den samme informasjonen som jeg har. Og at jeg ikke anklager mennesker som ikke har gjort sånne livsforandrende erfaringer. Det er nok heller grunn til å snu speilet og spørre meg selv hvorfor ikke jeg har blitt enda mer forandret av det jeg har sett og hørt…  Jeg burde jo vite…