Blandingsmennesker

Noen mennesker tåler å bli portrettert igjen og igjen. Per Fugelli er etter min mening en av dem. For ikke så lenge siden leste jeg – enda et – fargerikt og godt intervju med dette spennende og dypt reflekterte mennesket. Sykdom til tross har han beholdt humoren og den barnlige gleden – og han kombinerer det med uredde refleksjoner om liv og død. Han er sterk, Per Fugelli. Og midt i dette makter han å sette ord på frykten for døden og de sårbare sidene ved seg selv som menneske.

Jeg har tenkt mye på uttalelsene hans i etterkant. Smakt på ett ord han introduserte i intervjuet. Et han hadde tatt med seg Nordfra – fra sine åtte år som lege på Røst. Ordet var ”blandingsmenneske”. Husker jeg rett, forklarte Per Fugelli det omtrent på denne måten: Det handler om at alle mennesker er sammensatte. Vi er både sterke og svake…

Det er sant. Vi er blandingsmennesker, alle sammen. Jeg har alltid protestert når noen har forsøkt å sette merkelapper på meg eller på andre. Sterk. Svak. Det er for enkelt. Vi er sterke OG svake. Sterke på noen områder, svake på andre. Og det går i faser. Tidvis sterke. Tidvis svake. Det er nok slik at noen har mer styrke enn andre, mens andre har mindre av denne bærende styrken. Men alle de sterke er også svake. Det er viktig erkjenne det – selv, for den som defineres som sterk, og i møte med andre en anser som sterke. Motsatt viser det seg ofte at det de som av andre eller seg selv defineres som svake, skjuler en merkbar styrke … på godt og vondt.

For tiden står jeg litt på sida av en imponerende styrke. Vår kreftsyke venninne har alltid vært ei av de med et varmt hjerte og en usedvanlig klar tanke. Hun er sterk. Det er noen røtter i livet hennes som strekker seg gjennom denne tidens beinharde, golde jord og ned til vannet… langt der nede. De suger styrke for hver dag og håp for alle morgendager. Og midt i dette er hun sårbar og lar oss rundt henne forstå det. Uttrykker at hun trenger heiarop i kampens hete. Tar imot hjelp og lar seg styrke av det faktum at mange ber for henne og leter etter måter å oppmuntre henne på. Også hun er et blandingsmenneske…

Det er stein og blomster i alles liv… Mykt og hardt, sterkt og svakt, lys og mørke…

Når mennesker de fleste av oss regner som sterke, viser svakhet, hender det ikke sjelden at svakheten blir en styrke i andres øyne. Så sterk du er som tør vise deg svak…? Er det sånn det er? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi er begge deler. Alle sammen.

Ikke sjelden er den som regnes for svak, den sterkeste, når alt kommer til alt. Det kan ligge mye styrke i svakhet. Makt. Fordi ”den svake” får handlingsrom og støtte. Jesus spurte en gang en syk mann han møtte om han ville bli helbredet?  Jeg tenkte lenge at det var et utrolig dumt,  i det minste unødvendig, spørsmål. Det er da klart at alle syke vil bli friske, har jeg tenkt. Jeg tok nok feil.  Det var antagelig både klokt og betimelig å ikke ta en mulig helbredelse som en selvfølge. Fordi det kan ha sine fordeler å være syk. Eller svak. I filmen ”Life of Brian” – om gutten som ble født i stallen ved siden av Jesus – dukker det plutselig opp en tidligere spedalsk tigger som klager over å ha mistet jobben sin etter å ha blitt helbredet; det er jo ingen som vil gi penger til en ”eks-spedalsk”. Det var da jeg lo godt av den kostelige scenen første gang at det ante meg at Jesus hadde gode grunner til å spørre om den syke ville bli frisk. Og kanskje er det derfor noen tviholder på merkelappen ”svak” også – selv om de har gode muligheter til å utvikle styrke på nye områder i livet sitt?

Blandingsmennesker. Det er det vi er, alle sammen.  Derfor skal ingen overraskes over den sterkes svakhet og sårbarhet – eller lures til å tro at en selv eller andre mest av alt er svak…

Ambisjoner?

Denne sommeren har jeg gjort meg noen tanker om alder… Jeg fyller 55 seinere i høst, og det er jo på sett og vis en milepel. En underlig sådann. Når jeg ser det tallet, føles det ikke helt som det har noe med meg å gjøre? Jeg kjenner meg jo relativt ung. På den annen side er jeg ikke truet av det å bli eldre. Det har faktisk sine fordeler. Men jeg tror mange med meg kjenner at jo høyere tallet blir, jo lettere er det å se dette tallet som et tall…sett utenfra. Uansett: Det står ikke til å nekte at årene går og jeg har blitt mer enn voksen…

Hver alder har sine goder og sine utfordringer. Som sosialrådgiver i videregående skole har jeg for lengst konkludert med at jeg er glad jeg ikke er tenåring i vår tid. Livet er krevende nå en nærmer seg overgangen til tyvetallet. Store valg skal gjøres – på relativt tynt beslutningsgrunnlag. I møte med det – og dem – kjennes det godt å ha levd en stund.

Jeg hadde ingen følelse av panikk da jeg rundet tretti – til tross for at jeg da ble «peppermø». Livet var ikke uten utfordringer, men det var godt. Jeg fikk bruke evnene mine og kjente meg rik. Om ikke på penger, så på venner og gleder. Dessuten har jeg alltid vært sånn skrudd sammen at livet og verden er et sted for læring. Jeg har mange ganger – senest i går på jobben – hørt meg selv si at «så fint, da lærte vi jammen noe nytt i dag også. Enhver dag da vi lærer noe, er i bunn og grunn en god dag.» Trettiårene var en tid med relativt bratt læringskurve på en del områder.

Da jeg fylte førti, gikk det også relativt smertefritt for seg. Gemalen – ja, for da hadde han vært en del av livet mitt en stund – mener at jeg gjorde unna førtiårskrisa en ettermiddag jeg var premenstruell. Det er nok ganske nær sannheten. Men jeg oppdaget at livet endret seg. Det begynte å bli mer verdifullt på den måten at valgene mine ble viktigere. Jeg sølte ikke lenger bort tida slik jeg – når jeg så meg tilbake – hadde en følelse av at jeg hadde unt meg tidligere. Det begynte å bli viktigere hva jeg brukte tiden min på – og jeg så det som mer vesentlig at jeg fant balansen mellom det å ta vare på meg selv og det å strekke meg i møte med behovene rundt meg.

Så runda jeg femti og er nå altså på god vei mot å være nærmere seksti enn noe annet rundt tall. Kanskje er det derfor det blir så inni staurene latterlig å skulle forholde seg til en TV-reklame der en smilende dame i slutten av trettiårene (?) forteller med stor entusiasme at hun har «ambisjoner om helt hvite håndklær»? Her har altså noen med peiling på hva som motiverer folk til å kjøpe et produkt – gjerne enda til endre en vane de allerede har – satset på at det sitter folk rundt i det ganske land og ikke har større ambisjoner her i livet enn hvite håndklær? Ja, for det må jo være derfor de bruker akkurat denne reklamesnutten; «Vi må skape noe som folk kjenner seg igjen i…?»

Det er med stor undring og ikke så rent lite bekymring jeg konstaterer at vi har blitt et så materialistisk samfunn at «ambisjoner om hvite håndklær» regnes som relativt normalt og ikke anses som noe som vil få folket til å heve øyenbrynene…

Nå har jeg alltid vært et relativt både renslig og ryddig menneske, men jeg alltid hatt større mål i livet enn «hvite håndklær». Når sant skal sies, har jeg sjelden satset på hvite håndklær – av den enkle grunn at jeg synes andre farger ser pene ut lenger. Jeg liker fremdeles å ha det pent rundt meg. Men jeg velger mine mål med litt større omhu enn det der. Jeg drømmer andre drømmer enn en leilighet og ei hytte som får folk til å gispe i begeistring; «Og så så hvite håndklær dere har, Tonje…»

Den nevnte reklamesnutten har virkelig fått meg til å fnyse – men den har også, sammen med noen andre opplevelser de siste månedene, fått meg til enda en gang å gjøre opp status: Hva er viktig i livet mitt?

Jeg vil drikke god kaffe uten stress og gjerne legge nye gleder til sekken med alt det gode i…

Konklusjonen er omtrent slik: Jeg vil bevisstgjøre meg på å være til stede i eget liv så godt det lar seg gjøre. Jeg leve godt med min elskede. Sørge for at vi – fremdeles – har god og byggende tid sammen. Jeg vil hegne om min tro og gjøre som profeten Hosea i det Gamle testamentet oppfordrer til: «La oss jage etter å lære Gud å kjenne». Jeg vil arbeide hardt, men ikke grenseløst. Jeg vil ha et åpent hjerte og et åpent hjem. Jeg vil bruke mest krefter på mennesker og situasjoner som gir meg energi. Jeg vil respektere egne grenser. Jeg vil ha klokkeløse dager og ferier innimellom. Jeg vil dyrke tomater og stelle mine sommerblomster i sakte fart. Jeg vil nyte livet. Og leve for mer enn interiør og materialistiske symboler…

Det vil jeg. Og jeg er snart 55. Så jeg gjør som jeg vil…

Arbeidsfordeling

«Jeg tror vi fordeler arbeidet sånn cirka fifty fifty…»  Kommentaren kom litt spørrende, men allikevel med ganske stor overbevisning fra gemalen i en sosial setting for en del år siden. Jeg stod i bakgrunnen og hørte godt hva han sa.  Og var neimen ikke sikker. Allikevel forstod jeg hvordan han tenkte. Den bevisste arbeidsfordelingen hjemme hos oss, kunne nemlig enkelt uttrykkes slik: Huset tar vi sammen (dette var i en periode uten vaskehjelp), han har ansvaret for oppvasken – og hun tar klærne.

Det hørtes veldig riktig ut at det var en noenlunde jevn fordeling av arbeidsoppgavene.  Allikevel satte Dags uttalelse overfor noen venner meg på ideen å sjekke. Det gjorde jeg ved å skrive ei liste der jeg noterte alle ting som hørte til hverdagens gjøremål hjemme hos oss. Ved siden av punktene på lista gjorde jeg klart tre kolonner: En for ham, en for meg og en merket «sammen». Den siste gjaldt ting og tang der jeg mente vi bidro nokså likt.  Jeg forsøkte å være så rettferdig som mulig; På områder der vi begge bidro, men ikke like mye, ga jeg den av oss som gjorde mest, to kryss, og den andre ett.

Lista ble ganske lang – og den ble inndelt i følgende hovedområder: Husvask, oppvask, klær, mat, administrasjon, bil, søppel og ute/hage. 70 punkter tilpasset det livet vi hadde på den tida. Det tok litt tid å lage den – og en del tankearbeid for å fylle den ut så rettferdig som mulig. Jeg var på ingen måte ute etter å «ta» Dag med dette dokumentet, men jeg ville skaffe meg – og oss – en oversikt over hva som faktisk gjøres i en familie som vår, og hvem som gjorde hva.

Da jeg ganske nennsomt hadde supplert lista gjennom noen dager fordi jeg kom på nye ting som hørte med, og jeg hadde krysset ut alle punktene, ble jeg egentlig ganske overrasket over hvor mye jeg faktisk gjorde. Arbeidsfordelingen viste seg å være betydelig skjevere enn jeg hadde trodd. Det var ingen grunn til å anklage gemalen. En del av det som stod på lista innså jeg at han nok ikke registrerte at ble gjort. Pusse vinduer, for eksempel. Han hadde aldri sett at jeg gjorde det – og neppe lagt merke til at vinduene noen få ganger i året (ikke oftere, det må innrømmes) var riktig fine selv i solskinn.

Først da alt var fylt ut fra min side, spurte jeg Dag om han hadde lyst til å se på den og komme med sine reaksjoner? Var han enig i at det var sånn – eller hadde jeg vært urettferdig?  Jeg hadde spurt ham i forkant om vi kunne bruke litt tid på en «vår kveld» til en oversikt jeg hadde laget over «husarbeidet hos oss». Det ville han – og han brukte god tid til å lese gjennom halvannen A4-side med arbeidsoppgaver.

«Den er nok dessverre ganske korrekt,» sa han da han var ferdig. Og sukket! Så brukte vi litt tid på å snakke sammen om det vi hadde oppdaget. Hvilke områder manglet han informasjon om? Den allerede nevnte vinduspussen var et slikt; Han visste jo at det ble gjort – selvsagt. Han hadde bare aldri tenkt på at «noen» gjorde det hos oss. Var det noe av det vi (ved meg) gjorde som var unødvendig?  Her var vi nok litt uenige. Oppladingen til jul, for eksempel. Var det virkelig nødvendig?  Jeg mente «jo», han var likegyldig til hele «julestyret». Det ble en god prat om antatte og reelle forventinger rundt jula. En viktig prat – som endte med at vi definerte hva slags jul vi ville ha – og  betydelig mere samarbeid om den delen av det jeg følte meg alene om.

Når det kommer til byggeprosjektene på hytta – og rundt den – er det Dag som skal ha hundre prosent av æren.

Alt dette tok jo tid  – men vi hadde begge opplevelsen av at vi holdt på med en konstruktiv prosess. Og den endte i det store spørsmålet: Hva og hvordan kunne vi endre på noe av dette?

Vi fikk det til. Sannheten i vårt tilfelle var ikke at gemalen ikke ville bidra. Han hadde bare en tendens til å ikke reflektere over hvordan en del «ting» faktisk «came to be»… I tillegg hadde han dratt med seg det tenåringssyndromet som handler om å «vente» med en del ting. Til «etterpå». Kanskje for å se om det skjedde «av seg selv»?  Jeg på min side orket ikke vente og syntes det tok mindre energi å gjøre ting selv enn å vente på at han skulle få rota seg til det.

Lista ble endret. Den gangen og året etter. Siden har begge utgaver ligget i dvale på pcen min. Til jeg kom på den igjen her om dagen. Og konkluderte med at mye har blitt annerledes…  Jeg titta på den i dag igjen. Og konstaterer at om Dag vil si noe om disse tingene nå, kan han trygt si det slik: «Vi har en arbeidsfordeling vi begge er fornøyd med. Helt «rettferdig» er den nok ikke, men vi har gått mange skritt sammen – også på dette området.»

På hell…

I dag har jeg tatt på meg klokka igjen…

Det er ikke lett å bryte opp fra en oppvaskplass som denne…

Og pakket meg ut av hytta etter nesten to måneder som «Sandesokning» dette året. At sommeren er på hell var ikke spesielt merkbart denne dagen da hyttedusjen – den soloppvarmede – endelig kunne skilte med god temperatur allerede tidlig på formiddagen og tomatene i solveggen begynte å få skjær av rødfarge. Men sånn er det; Kalenderen sier at det er på tide å pakke seg hjemover. Så får jeg heller kjøre rundt med badekurven i bilen en stund framover – i håp om en dukkert på Saltholmen etter jobb eller et sted langs veien.

Når vi kommer til midten av august får jeg nesten  nyttårsfølelse. Jeg går definitivt over i «noe annet». Og dette «noe annet» er jobben min som jeg gleder meg over, leiligheten i Håkons gate som akkurat nå er altfor varm (jeg savner døra rett ut fra soverommet på hytta…), menighetslivet som så smått tusler i gang igjen denne uka og de ganske så rytmiske hverdagene. I tillegg har jeg nok flere «forsetter» i august enn når rakettene skytes i lufta ved årsskiftet.

Jeg har ikke tenkt å røpe høstforsettene mine her. Bare ett av dem: Jeg skal kjøre et litt roligere løp, lese litt mer – og finne fram tegnesaker og malerskrin igjen. Gjerne sammen med noen. Denne første hjemmekvelden etter sommeren ble en riktig sosial en. Jeg liker det. Å dele livets vriene og smertefulle sider med noen – for så i neste øyeblikk å le skikkelig sammen. Dette ble en slik kveld. En altfor sen en, forresten, men hva gjør vel det. I morgen kan jeg fremdeles sove litt lenge… Helt til syv antageligvis. Det pleier være sånn.

Jeg erklærer på ingen måte høsten for åpnet. Jeg misliker den for sterkt til det. Jeg tviholder på sommerfølelsen, men jeg erkjenner at det er greit å være hjemme igjen. Hjemme – der oppvaskmaskinen tar oppvaska og det er få begrensninger hva vannforbruket angår. Godt å være der jeg egentlig hører hjemme og ikke er sommerturist. Selv om jeg ikke får ruslet barbent i vått gress for å hente gressløk til eggerøra mi før frokost i morgen. Nå står den ganske enkelt i en potte på benken…

Ut i det blå…

Fra tid til annen konstaterer jeg at jeg «jeg fikk mye da jeg gifta meg med Dag, men noen romantiker fikk jeg ikke…»

Vi er begge ganske inneforstått med det faktum at det finnes mange menn som er betydelig mer romantiske og kreative når det gjelder samlivets bonusgoder enn han jeg sa ja til for sytten år siden. Derfor gjør det dypt og takknemlig inntrykk på meg når jeg merker at han jobber med saken. Og det til tross for at han egentlig er litt skremt av alt som lukter av romantikk…

Heldigvis fikk han ei kone som ikke mister fotfestet om Valentinesdag ikke markeres eller hun aldri har kommet hjem til overraskende vakkert dekket bord for to med dempet belysning. Han er kjempegod til å lage mat, han jeg deler fest og hverdag med, men han er ikke den som bruker mest tid på å tenke gjennom borddekkingen når vi skal dele et godt måltid helt alene. Og det er nok best at jeg kjøper helgeblomstene selv om det skal bli noen.

Jeg ble ikke akkurat overøst med blomster den første tiden vi var sammen – i den perioden da mange menn overgår seg selv på den fronten – så jeg gikk ikke akkurat uforberedt inn i en tilværelse preget av mange andre måter å uttrykke kjærlighet på enn akkurat den. Da vi hadde vært gift et knapt år, husker jeg at for øvrig godt at Dag  kom hjem en ettermiddag og erkjente at «i dag gikk jeg nesten innom en blomsterbutikk…».  Jeg er fremdeles litt stolt av måten jeg responderte på: «Så fint, da, neste gang klarer du det…»

Og han har klart det mange ganger etter det. Ikke fordi det faller ham naturlig, men fordi han er fokusert på å gjøre ting for meg og sammen med meg som jeg setter pris på. Noe som er mer enn ord. De han er så innmari, naturlig god på. Han kan det med komplimenter og verbale kjærlighetserklæringer, nemlig. Og han er god på så mye annet. Ingen av oss «får alt». Heller ikke Dag fikk det da han valgte meg. Også jeg må jobbe med meg selv og forsøke å møte de behovene Dag har som jeg ikke fikser helt instinktivt.

Derfor må vi snakke sammen. En av de tingene vi har snakket sammen om, er at romantiske middager og store blomsterbuketter faktisk ikke er viktigst for meg.  Alle menn finner ikke veien til blomsterbutikken med hyppige mellomrom, og alle kvinner er ikke sånn at blomster er det gjeveste de kan få. Derfor må folk som vil leve sammen, snakke sammen – også om sine behov, og om sine utfordringer når det gjelder å møte partneres sådanne.

For et par uker siden uttrykte jeg at jeg trengte at vi gjorde noe sammen utover det å tusle rundt hytteveggene før sommeren kom skikkelig på hell og jeg skulle begynne å jobbe igjen. Vi satte av den helga som nå er i ferd med å bli historie. Og nå er den over. Jeg sitter på verandaen på hytta og er glad mens Dag sitter på flyet til Stockholm og jobbutfordringer der. Tror han også er ganske fornøyd med seg selv. Den bittelille romantikeren inni ham tok nemlig makta denne helgen. Det ble «Ut-i det-blå-tur» på meg fredag morgen. Til Stavanger via lunsj på Fiskebrygga i Kristiansand. To netter på hotell, rusletur i Stavangers gater, gode måltider, null pc og ikke minst en helaften på Flor og Fjære – restauranten og parken på øya Sør-Hidle i Ryfylkefjorden. Vakkert. Godt. Fredfullt. Bonus hele veien. Og to lange bilturer med god tid til å snakke sammen og be sammen. Begge deler viktige for oss.

Vi har hatt mange gode ferier og weekender sammen. På hytta og andre steder. Vår ukentlige kveld, årlige sydentur og en weekend for bare oss i ny og ne har vi prioritert i mange år. Men aldri før har han planlagt alt alene. Det gjorde meg godt. For en heldiggris jeg er…

Elsket?

”På et lederkurs jeg var med på, ble jeg bedt om å svare på hva jeg regnet som mitt største fortrinn som leder,” fortalte en av de som var talere på Frikirkens sommerstevne for noen uker siden. Etterpå  har jeg tenkt mye på svaret som han refererte til at han hadde gitt etter en del betenkningstid: ”Mitt største fortrinn som leder er at jeg vet at jeg er elsket.” I hans tale var dette opptakten til å snakke om det som er kristendommens kjerne: Gud elsker hvert enkelt menneske – og alle Guds gjerninger springer ut av denne kjærligheten. Jeg har kjent denne taleren i mange år og vet at han i tillegg er velsigna med ei kone som ikke er redd for å uttrykke sin kjærlighet og beundring for ham – og at han er et menneske som hans barn, venner, menighetfeller og sikkert naboer setter vært høyt. Summen av dette, gir ham den tryggheten han trenger som leder.

Det å vite at en er elsket, gir både energi og trygghet. Derfor tror jeg svaret hans er helt korrekt – og at det ikke bare handler om et fortrinn som leder, men om en basis vi trenger som mennesker uansett rolle. Det understreker i hvert fall to viktige fokus som de siste årene har blitt stadig viktigere i mitt liv:

For det første trenger jeg å minne meg selv på at jeg er høyt verdsatt. Igjen og igjen. Vissheten om å være elsket er for de fleste av oss sårbar. Derfor må vi refokusere jevnlig. Jeg gjør det ved å tenke på at Guds kjærlighet er betingelsesløs og grenseløs.  Jeg føler det ikke alltid slik, men Bibelen, som er en viktig sannhetskilde for meg, gjentar det ofte, og mine erfaringer gjennom et langt liv med Gud forteller meg at selv på mine dårligste dager, er Guds kjærlighet konstant.

I tillegg velger jeg daglig å se for meg ansiktene på noen av de menneskene jeg vet liker meg og setter pris på å ha meg i sin nærhet. For meg er dette et aktivt valg – og et slags daglig rituale. Jeg gjør det ikke for å få et oppblåst ego, men fordi det hindrer meg i å la motløsheten ta overhånd  – og det gjør meg frimodig.

Jeg er gift med en blid kar som er veldig god på å få folk rundt seg til å kjenne seg viktige og verdsatt. Ikke minst meg. Her er han med en kompis han fikk langs Route 66 for to år siden.

Viktigst de siste snart tyve årene har det vært at jeg er velsigna med en mann som vet å få meg til å føle meg verdsatt. Han elsker meg – og han sier det. Ofte. Hvilket privilegium.

Dette siste bringer meg til det andre fokuset jeg trenger i møte med mennesker: Jeg vet at jeg har en mulighet til å få mennesker til å føle seg verdsatt. Jeg lykkes ikke alltid med det. Jeg kan kunsten å gjøre dagen vanskelig for mennesker og har gjort det mange ganger. Noen ganger uvitende, andre ganger så tydelig at jeg har måtte gå min cannossagang og be om tilgivelse i etterkant. Ikke lett, men nødvendig. Min evne til å gjøre feil til tross;  jeg vet også at jeg – og alle andre mennesker – har muligheten til å velge å oppmuntre, rose, takke og fortelle mennesker om deres gode sider. Det handler mye om å velge. Velge å si noen gode ord, heie på mennesker, nekte å baktale når det skjer, hente opp fleksibilitet og raushet fra en kilde inni oss…

Hørtes det for enkelt ut? Glemmer jeg det faktum at det finnes mennesker som trekker energien ut av oss enten vi liker det eller ikke?  Nei. Det finnes noen av den typen i mitt liv, også. Jeg er ikke blind for at det noen som ikke liker meg. Synes man i terrenget, slik jeg har gjort i mange år, kommer man i hvert fall ikke unna dem. Leder man noe, vil det være noen som ikke liker stilen. Mener man noe, han man meningsmotstandere. Det må man leve med. Utfordringen er å gjøre sitt beste for å la dem befinne seg kulissene og ikke på ”hovedscenen”. Hvis de som yter oss motstand får for mye makt – og den veien er kort de dagene da livet går litt i moll – kommer vi dårlig ut. Da blir vårt indre en sprukken brønn – og den kilden vi kunne øst av, tørker ut.

Denne kilden som fylles av å vite at vi faktisk er elska…
Av Gud og av mennesker.

Dårlig sommer?

«Nå må nordmenn skjønne at Norge ikke er en del av Kanariøyene. Slutt å klage på været!» Omtrent slik sa han det, Thor Heyerdahl jr., på Dagsrevyen for et par dager siden i forbindelse med lanseringen av Kon-Tiki-filmen som har premiere i slutten av måneden. Vanvittig bra spissformulert – og en høyst betimelig kommentar mot slutten av denne sommeren.

Vi har kjørt MC i en del år og utviklet i den forbindelse en overbevisning som vi ofte har gitt uttrykt for når den evindelige klagingen på været generelt og den norske sommeren spesielt har lydt i vår nærhet: «Været er bedre enn folk vil ha det til».  Vi har hatt mange flotte MC-turer i såkalt «dårlig vær». Uten å bli våte! Men uten vesentlig sol, det skal innrømmes.

Om denne sommeren har vi tre ting å si: En del steder har det regnet MYE. Og helt klart mer enn i Vestfold, der vi stort sett har holdt til. Vi vet for eksempel med sikkerhet at det falt 23 mm på en time i Drammen – som vi har utsikt til – mens vi registrerte halvannet minutts nedbør i hagen her. Dernest har vi stor forståelse for bønder som fortviler over vasstrukken jord mange stede – og over jordbær som råtna bort. Det siste gjelder ikke alle… Vi har også denne sommeren nytt norske jordbær med smak av rolig modning og norsk sommer. Til sist: Noen mennesker bruker enormt med energi på å klage. På været. Jeg håper ikke vi har brukt like mye krefter på å ergre oss over alle de værklagene som har kommet oss for øret – og de er ikke få.

Jeg hører med til «baderne» og har badet mye også denne sommeren. Bildet er riktig nok hentet fra en tidligere sommer… i «mitt» fjellvann i Tuddal

Mange nok til å bli takknemlig for kommentaren fra en smilende Thor Heyerdahl jr – under en stor paraply i regnværet. En del mennesker har urealistiske forventninger til hvordan den norske sommeren skal være. Kanskje har vi vært for mye i Syden etter hvert? Fått forfinede vaner på dette området, som på en del andre?

Det hadde selvsagt vært deilig med hele lange uker med god temperatur… Det har vi ikke hatt denne sommeren. Men vi har hatt sol. Vi har hatt godt badevann (I hvert fall i Vestfold). Vi har hatt lyse kvelder og netter. Sommer nok til å gå barbeint og med bare skuldre. Opptellingen på hytta hos oss, forteller at vi har spise seks eller syv måltider innendørs siden 15.juni. Og at vi ikke har fått gjort unna en del regnværssysler vi hadde sikret oss før ferien. Det kan da umulig ha vært så ille. For oss vanlige folk, mener jeg…