Det enkle er ofte det beste…

”Det enkle er ofte det beste”… Slagordet til Rema 1000 har festet seg på hjernen hos mange av oss. Antagelig fordi vi erfarer at det er sant – langt utover matvarebransjen. «Det skal ikke så mye til», tar jeg meg i å si en del ganger. Da handler det vanligvis om å gjøre små endringer for at livet skal oppleves litt bedre eller noe mindre stressende. Eller når man har planer om å gjøre det hyggelig for noen…

Jeg snakker mye med ungdom. Det er lærerikt, spennende, hyggelig – og noen ganger veldig frustrerende. Tenåringer er krevende. Ikke lette å sette i bås. Etter juleferien kan samme syttenåring være superfornøyd – og veldig lei. Det blir fort ”mye strømpebukser og familieselskaper” som ei sa en gang. Hun var i en periode da det å pynte seg for gamle tanter og søskenbarn ikke var særlig attraktivt – samtidig som hun elsket den gode maten og brettspillene som var inkludert i den samme pakka. Påsken er det vanligvis litt færre forventinger knyttet til. Det er stort sett enklere å forholde seg til. Litt ”færre strømpebukser”, for å si det sånn. Det er nok sant at ”det enkle er ofte det beste”…

”Jeg skal til pappa og det blir fint,” fortalte en gang ei som kroet seg sammen i en stol hos meg. ”Hva gleder du deg til?” spurte jeg – og hadde kanskje tanker om fin hytte på fjellet, slalåm eller en sydentur et eller annet sted i bakhodet. Men neida. ”Der spiser vi frokost sammen,” svarte hun – smilende – og med den største selvfølge. Det enkle er med andre ord ofte det beste. Og det skal altså ikke så mye til. For tenåringer. Eller for voksne, når det kommer til stykket…

Felles frokost ikke alltid er en innertier. Mange tenåringer vil helst bruke ferien til å sove lenge. De som kjenner oss eller har lest samlivsboka vår, vil vite at det er få felles frokoster på gemalen og meg, også. Alderen til tross. ”Frokost sammen” er ingen generell nøkkel til familielykke. Litt struktur og en del felles måltider, tror jeg imidlertid er det. Vi gjør klokt i å skape anledninger der mennesker kan få møte hverandres blikk. Møtepunkter med ro og skjermfri nok til å dele gode ting – og kanskje en liten sorg, og tid til å le sammen eller slippe følelsene løs over et brettspill, har en tendens til å finne sin plass som et godt minne.

Vi har skrevet om forventingsavklaring noen ganger før. Det er fremdeles en smart runde å ta. I bilen på vei til hytta om en ikke rekker det før, eller når feriemodusen inntar hjemmebanen: ”Hvilke tanker har du om hva du vil ha ut av disse feriedagene?” eller ”Hva skal til for at dette skal bli gode dager for deg?” kan være gode ansatser til samtale. Etterfulgt av en liten runde om hva hver enkelt kan og må bidra med for at alle skal få noen av sine ønsker oppfylt. Kanskje dukker det opp et ønske om å opprettholde eller fornye en tradisjon du trodde ungene hadde vokst fra? Eller en stille bekjennelse om at verken lammestek eller NRKs påskekrim er et familiekrav, slik du trodde?

Hvis mine foreldre hadde stilt det spørsmålet på vei til påskeferie da jeg var tenåring, kan det hende jeg hadde våget å si at jeg var skikkelig lei pappas lange, obligatoriske skiturer og ville ha noe tid – en dag eller to – alene på hytta mens de andre var på tur. Eller at jeg hadde kjempelyst til å lære å spille Bridge – noe som av en eller annen merkelig grunn var forbeholdt mennene i vår familie. Jeg tror neppe mamma hadde sagt at hun ikke hadde lyst til å lage skikkelig middag hver eneste dag, men det kan hende vi hadde kommet til enighet om at menyen en av dagene kunne være joikakaker, som jeg drømte forgjeves om før hver hyttetur.

IMG_1440Når jeg blar i min mentale minnebok merket påskeferier, er det mye godt som dukker opp. En høydare er nok at barn, ungdom og voksne lekte sammen. Ute. I snøen. Akte, skjøt på blink og satt i solveggen. Hva vi prata om husker jeg ikke. Bare at vi gjorde det. Kvelder rundt spisebordet med kortspill eller yatzy. Lesing på senga til langt på natt i skinnet fra ei parafinlampe som gjorde mamma nervøs… Selv om mange år har gått og de fleste hytter og hus er langt mer luksuriøse enn de var i min oppvekst, tror jeg sånne varmende minner fra egen oppvekst kan gi oss indikasjoner både på hva vi selv som voksne innerst inne lengter etter nå, og hva tenåringene i huset vil se tilbake på med takknemlighet om noen år. Og selv om det er sånn, er jeg fremdeles tilhenger av å spørre hverandre hva vi trenger mest eller vil sette mest pris på?

Senk skuldrene, minn deg selv på at det enkle ofte er det beste, og nyt feriedagene.

Reklamer

En tanke om “Det enkle er ofte det beste…

  1. Takk for fine påminnelser for en god påske.

    Ønsker dere en velsignet påske.

    «Herren er med bestandig»,
    – som studenten sa til meg, han som hadde flyktet fra krig i hjemlandet.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s