Rytme trumfer balanse

IMG_2963.jpg”Du,” sa Dag på hytta en gang for et par år siden; ”Egentlig har vi god rytme på livet når det gjelder jobb og fri, men har du lagt merke til at vi lett kommer i en sånn modus her på hytta at vi holder på med noe hele tida?” Han hadde rett; Det ble lett til at vi ”holdt på”;  vi pleide å omtale jobbingen slik. Det var noe med hagen, bygget eller en ny platting som krevde sitt. Moro var det, også. Jobb? Nja, vi dro nok litt på det begge to, om det ordet kom opp. ”Holdt på” var liksom greiere…

Smått gikk det opp for meg hva Dag egentlig tenkte på. Vi hadde gått litt i baret i pur entusiasme over hyttelivets gleder. Mange hadde hørt oss si at pulsen gikk ned når vi kom på hytta, Dag hadde begynt å definere den som en etterlengtet hobby, og vi hadde begge gitt uttrykk for at det praktiske arbeidet vi nedla der opplevdes annerledes enn vi hadde følt det da vi hadde enebolig og hage ”hjemme”. Alt det var sant, men var det ikke egentlig ei felle her?

En av våre sayings har i mange år vært at rytme trumfer balanse. Med det mener vi at en jevn rytme som veksler mellom arbeid og hvile er å foretrekke framfor intense perioder med jobbing som avløses av noen ferieuker med ni-hviling og nye opplevelser. På samme måte som romantiske weekender absolutt kan være bra for et samliv og gi det en piff,  selv om det ikke utvikler et parforhold på samme måten som jevnlig avsatte timer og kvelder der en møter blikk og lytter til hverandre.

Vi gleder oss både over ferietiden og en eller to årlige hotellweekender sammen. Dag hører med til de som blir rastløs etter et par uvirksomme uker om sommeren, mens jeg holder ut lenger. Allikevel har vi altså siden vi ble et par hatt en ukentlig kveld (minst to timer) som er bare vår tid. Vi har skrevet og sagt mye om den partiden gjennom årene. I tillegg har vi blitt stadig mer trofast mot den ukentlige fridagen der arbeidsoppgaver får ligge og vi gjør ting vi finner hvile i. Det var hviledagen vi innså at hyttelivet hadde fått oss til å gi et innhold vi egentlig ikke ønsket.

Vi fikk en fin prat og refokusering som et resultat av Dags lille invitasjon til refleksjon. Etter det har helgene våre stort sett blitt benyttet til forefallende arbeid  eller andre arbeidsprosjekter  hjemme eller på hytta på lørdag, mens lørdagskvelden og søndagen har vært hviletid – med venner, hverandre eller alene. Ingen av oss har åtte-til-fire-jobb, og iblant jobber minst en av oss i helga. Da legges hviletiden til en annen dag og tid, noen ganger sammen, andre ganger litt i utakt. For dette er ikke nødvendigvis partid. Her er det plass til små og store venner. Har man barn, blir det et familieanliggende, men ikke bare på barnas premisser.

Hva vi fyller den med? Hvile. Det vil si at lønnet og ulønnet arbeid, helst inkludert husarbeid (selv om det hender det går en vaskemaskin på de dagene, også, må jeg innrømme), legges til side, og vi fokuserer på det som gir input eller er ren hvile: Søvn, rusleturer, opplevelser, film, kunstutstillinger el.l, god mat, skjønnlitteratur, tid med venner, det vi kaller koping. I vår verden, der Gud regnes som høyst tilstedeværende, er det også en tid for å reflektere, lese, snakke sammen og få med seg god undervisning som bygger troen vår. Og siden vi tror at Gud er tilstede i hele livet hele livet, skiller vi ikke akkurat på det som handler om Gud og det som ikke har med han å gjøre på disse dagene.

Poenget er en rytme som kan gi oss et godt liv, og som beskytter oss fra forestillingen om at livet egentlig handler om å være produktive – hele tida.

Jeg har måtte øve meg på å være livsnyter, men har blitt ganske god på det etter hvert. Dag er mer naturtalent på området, selv om han er en arbeidsmaur. Vi har nok begge ganske stor arbeidskapasitet – og vi lar oss engasjere. Nettopp derfor trenger vi bevissthet om grenser – og rytme. For min del ble disse tankene iverksatt for mange år siden. Jeg var singel, i begynnelsen av trettiårene og hadde akkurat begynt i ny jobb. I en av disse voluminøse stillingene der en aldri kunne rydde pulten og kjenne seg fornøyd. Jeg jobbet også en del i helgene, men var stort sett på plass mandag morgen, fordi det ”var jo en del å ta tak i”.  En kollega som hadde levd og jobbet sånn litt lenger enn meg, kom en dag tuslende inn på kontoret mitt og satte seg ned. Han gikk rett på sak; ”Jeg vi gi deg et godt råd,” sa han, og fortalte at han tok seg fri på fast basis en dag i uka – enten han hadde jobbet helg eller ikke. ”Er ikke det vel råflott da? ” spurte jeg. ”Nei”, svarte han; ”Jeg har regnet på det, og jeg jobber fremdeles full stilling og vel så det. Men jeg har en rytme som gjør at det ser ut til at jeg ikke kommer til å møte veggen fordi jeg sliter meg ut på jobben i hvert fall.”

Jeg tok hintet – og begynte å gjøre noe lignende, på mitt vis. Ikke så bevisst den gangen som nå, men fridagene ble satt opp og merket av i kalenderen i forkant av at andre planer ble lagt inn. Da Dag og jeg ble sammen, gjorde vi det samme med det vi har kalt ”vår kveld” i de snart tjuetre årene vi har vært et par. Ikke noe av dette blir salderingsposter i livet vårt, selv om det hender de må flyttes litt på. Ikke ut av kalenderen, men til andre tidspunkt.

 

 

 

 

Advertisements