Veltalenhet.

Etter at TV-underholdningen på lørdagskveldene etter vår mening har vært lite å gå glipp av i flere år, har vi  den siste tida hatt en periode med mye glede foran skjermen på lørdager. «Hver gang vi møtes» har vi virkelig kosa oss med. Sangene, intervjuene, ja hele feelgood-stemningen fra Hvaler har rørt oss hver eneste gang. Det er så inderlig godt å høre mennesker tale vel om hverandre! Og heiaropene har både vært konkrete og poetiske. Ikke det at vi ville forventa noe annet; Det er tross alt syv eminente tekstforfattere de hadde samla der ute sist sommer?

Og det er ikke bare TV2 som har klart å gjøre lørdagskvelden til avslappet TV-kveld igjen. NRK er i gang med ny runde med «Mesternes mester», en programserie vi også har sansen for. Ingen trenger være i tvil om at konkurranseinstinktet er bærende i det programmet, men også her er det rosen og godordene, støtten til de andre og det faktum at mennesker taler vel om hverandre som gjør at det er så inderlig koselig å se på.

Og denne koseligheten vil vi ha. ikke bare på skjermen på lørdagskvelden, men hele uka. Hjemme og på arbeidsplassene våre. I menigheten vi er en del av – og i nabolaget der vi bor. Vi har nok mye å gå på når det gjelder å spre godord, de fleste av oss. Jeg er så heldig at jeg er gift med en som har «anerkjennende ord» som sitt «kjærlighetsspråk». Det nyter menighetsfolk, kollegaer, ungene i gata og jeg godt av. Dag er raus med de positive ytringene. Allikevel erkjenner vi begge at de negative tankene og klagen ofte kommer helt ubedt inn i livet vårt mens takken og det positive fokuset krever en helt annen bevissthet for å bane seg vei i køen av ord som skal ut.

Ungene i gata der vi har bodd, har nytt godt av Dags "kjærlighetsspråk" -  anerkjennende ord.

Et av de temaene vi bruker tid på på samlivskurset vårt, er viktigheten av dette positive fokuset i møte med den  og de som er vår(e) nærmeste. Vi har det mye mer koselig sammen om vi tar oss tid til å takke hverandre for små hverdagslige håndtrykk og taler vel om hverandre. Det er god investering i eget forhold om vi øver oss på det. Det sies at  målet bør være ti godord, komplimenter eller uttrykk for takk for hver klage vi målbærer. Det er det nok noe i.  Positiv tilbakemelding gjør oss trygge på at vi er elska, og når vi vet det, er det mye lettere å ta imot en korreksjon eller ta et oppgjør med en dårlig vane som ikke bygger relasjonen. Dessuten minker det kritikk. Det gjør liksom ikke så mye om oppvaskmaskinen ikke blir tømt når det passer meg hver gang når jeg har fokus på alle de gode sidene ved gemalen…

Raushet handler om mer enn penger og ting. Gavmildhet gjelder mer enn presanger. Det handler ikke minst om praktisk hjelp, uttrykt takk og gode ord på veien. På den bakgrunnen blir det enda større grunn til å nikke til ordene fra den vise Salomo: «Den gavmilde får gode dager, den som øser ut til andre, får rikelig tilbake.» 

Vår!

Mars er vår!

Jeg holder beinhardt på den gamle inndelingen av året der hver årstid plasseres ryddig med tre tilhørende måneder hver. Og mars er vår! Vinteren avsluttes i utgangen av februar. Basta. Gemalen blir litt engstelig av denne våroptimismen min, for fallet er vanligvis stort om det skulle komme ei ny snøbyge etter at våren erklæres for åpnet første mars her i huset. Og den snøbyga kommer jo hvert år… Jada. Det er en risikosport å ikke la vinterfølelsen dvele litt. Jeg vet det. Men jeg klarer ikke la være å ønske våren velkommen. Ta på småsko i tidligste laget og rydde bort dynejakka. Dessuten kommer jeg meg like fort som den nyankomne snøen vanligvis går. Akkurat det gikk fint dette året også..

I dag er ikke været i Sarpsborg spesielt varmt og vårlig. Noen klager over det. De skulle sikkert vaska sykkelen eller rufsa i et bed, men fant ut at det var for kaldt for denslags. Jeg deler følelsen. Men for oss er det helt greit – akkurat i dag. Vi har ikke tid til verken sykkeltur i nabolaget eller vårlige sysler på hytta denne helga. For oss er det innspurten på årets samlivskurs som gjelder. Hele dagen har vi sittet inne med hver vår PC, bøker og notater og skrevet og snakka om dette kursets siste tema: Intimitet, nærhet og sex. Riktig oppbyggelig, faktisk. Vi har sagt det mange ganger og mener det av hjertet: Det er et privilegium å drive med samlivsarbeid. Vi er glad det betyr noe for de som er med på kurs og temadager vi underviser på, men de som får mest, er kanskje oss – som på en god måte tvinges til å jobbe med vårt eget samliv fordi vi ofte fordyper oss i relaterte temaer. Og dette har vært en dag med gode samtaler, ro, god kaffe og te (gemalen er sår i halsen…) og en liten dose sport på TV.

Det er utrolig spennende å lage samlivskurs, og disse månedene da vi har laget vårt eget kurs for Nedre Glomma Frikirke, har først og fremst vært veldig gode og lærerike. Dernest har det vært krevende – blant annet fordi gemalen og jeg jobber så forskjellig og ikke alltid helt friksjonsfritt sammen (der var det opptil flere av de som kjenner oss godt som nikket anerkjennende, ja…). Allikevel: Vi gjør nok hverandre gode, som han sa som lanserte begrepet «å spille med godfoten». Men – som en annen luring uttrykte det; «Det er en tid for alt». Vi er glad for at sesongens kurs er over i slutten av mars og at vi «bare» skal lese evalueringer og pusse på ferdiglaget kursmateriell fra da av og fram til vi starter nytt kurs i oktober.Når årets kurs er over, skal vi feire påske og nyte våren! You bet!

Så puster vi ut… Det er lørdag og kvelding. Og vår! Herlig. Arbeidslysten er her og hvitveisen må da være rett rundt hjørnet? På kjøkkenet pusler han jeg er så heldig å dele hverdag og oppdrag med. Kan man bedre ha det?

8. mars

Jeg får aldri helt bestemt meg med tanke på hva jeg mener om kvinnedagen… Hvert år når jeg våkner 8 mars, er det med litt flau smak. Hvorfor? Jeg frykter hva jeg skal lese om likestilling og denslags ila den dagen jeg er i ferd med å tre inn i. Ikke fordi jeg ikke synes det skal være en egen kvinnedag. Den er viktig. Ikke til de grader i vårt eget land lenger, men på verdensbasis: Absolutt!  For all del: Kvinner i Norge tjener fremdeles en del mindre enn menn, og jeg tør påstå at det i det store og hele er lettere for menn å bli «hørt» enn det er for kvinner. Det er et forbedringspotensial i det norske samfunn på dette området. Jeg møter fremdeles kommentarer – dessverre oftere fra yngre enn eldre menn – som avslører holdninger som skremmer meg. Allikevel: Likeverd er en realitet her i landet. Og vi er mange som mener at likeverd og heiarop for forskjellen mellom menn og kvinner er fullt forenlig. Slik er det ikke over alt. Derfor er denne dagen en flott anledning til å sette fokus på kvinners kår og verdi i andre deler av verden.

For min del har jeg vært fylt med takknemlighet på denne dagen. Det finnes rundt meg en del mennesker som jeg skylder en takk for at jeg opplever meg selv som et menneske som har fått bruke mine evner og utvikle mitt potensiale i stor grad. Jeg er fornøyd!  Jeg har sjelden følt meg undertrykt fordi jeg er kvinne. Jeg har blitt hørt (stort sett i hvert fall) og jeg har fått talerett. De som har banet vei for meg, er stort sett ukjente eller navnløse, men mange har oppmuntret meg underveis.

Mine foreldre – som hadde tro på meg og oppmuntret meg. «Jeg aksepterer at du ikke kan få gode karakterer i alle fag,»sa min far en gang. Det var nok en dårlig mattekarakter som var foranledingen. Samtidig var han tydelig på en ting: «Jeg aksepterer ikke noe dårligere enn del beste i orden og oppførsel».
Mormor hadde enda mer tro på meg – men stort sett på områder jeg ikke akkurat har utmerket meg. Kunstløpskøyter og pianospill er to stikkord i den sammenheng.
Lillan – naboen vår – har jeg sittet mange timer ved kjøkkenbordet til mens hun lånte meg øra sine og kom med vettuge innspill om Gud og livet.
Et lærerpar da jeg på folkehøyskole skulle jeg takka en gang. De som korrigerte med stor kjærlighet.

Noen voksne da jeg kom med i Ungdom i Oppdrag som 22-åring. Den organisasjonen som har fått så mye pepper for sitt kvinnesyn ble det stedet der noen for første gang fortalte meg at jeg hadde lederevner. Jeg ble sendt ut som ansvarlig for et lederteam på fire og en gruppe på femti ungdommer på evangeliseringsaksjon i ukevis i Amsterdam. Det ble et møte med en ny verden. Amerikanske unge, kristne menn som overså meg fullstendig og henvendte seg gjennomført til gutta i lederteamet mitt hver gang det var behov for en beslutning. Som henviste til meg. Som aldri ble spurt… Jeg ringte til Grimerud og grein. «Jeg vil hjem!» Fikk klar beskjed: «Du blir! Her hos oss velger vi ledere på bakgrunn av utrustning og ikke kjønn!» Det er godt med ryggdekning, men kampen var tøff. En ire i staben i Amsterdam skjønte omsider hva som foregikk. Amerikanerne fikk mye å tenke på…

Her hjemme i Norge møtte jeg andre menn som ga meg en arena og mer enn ett kameratslig dunk i ryggen. Det til tross for at det i mange kristne kretser var slik at de gutta som sa de ville forkynne, ble trodd og gitt en talerstol. Som jente måtte jeg først bevise at jeg var god. Veien blir litt lang av sånt. Og jeg – som aldri har fått annet enn det beste i orden og oppførsel – adlød og gikk den veien jeg måtte. Beveget meg fra å entre en talestol relativt nølende – til å bli den dama alle ringte for å få fylt «kvinnekvota» på stevner og årsmøter. Det var en underlig tid da jeg lurte på om de egentlig ville ha meg med fordi de mente jeg hadde noe å formidle…  Midt i dette: Jeg har hatt sjefer og kollegaer i diverse bevegelser som har støtta meg. Og noen damer med litt flere år på baken som har gitt meg uvurderlige innspill. Viktige – når en beveger seg i en verden der det største en kvinne kan oppnå, er å bli en av gutta. Jeg ville jo ikke det. Jeg ville være dame…

Den viktigste oppmuntreren kom inn i livet mitt på begynnelsen av nittitallet. Først som ung venn. Kaffedrikkende og lesende venn. Så ble han ektemann og støttespiller. En enmanns heiagjeng som gjennom sytten år aldri har tillatt meg å la gavene mine ligge brakk.

Så takk, alle dere, som gjør at jeg på kvinnedagen er ei tilfreds dame som får tro – dypt i hjertet mitt – at jeg er ganske god på en del ting og kan leve greit med det jeg ikke mestrer. Jeg spiller bare ikke piano – og jeg gikk aldri med kunstløpdrakta mormor sydde til meg…

Vaskehjelp – en luksus?

«Herlig med fredag og nyvaska hus utan eg har gjort noko anna enn å betale ein del dollar for det…» skrev en av mine fb-venner – for tiden bosatt i USA – på veggen sin forleden dag. Responsen var interessant.  Noen mente tydeligvis at dette var et amerikansk fenomen som ikke egnet seg for norske forhold, og en annen kalte det «luksus». «De rike har det godt», mente ei.

Vi er ikke spesielt rike – og vi anser det ikke for luksus å betale noen for å vaske huset for oss. Dette handler om prioritering. Vi har gjort det i «alle år». Det undrer meg at det er helt akseptert i det norske samfunn at man betaler noen for å ta seg av barna sine, mens det regnes som luksus og rikmannsnykker om man betaler noen for å ta husvasken? Kanskje til og med for at man  skal ha bedre tid til å være sammen egne eller andres barn?  Med gamle foreldre? Venner som trenger en prat?

Vaskehjelp handler for oss om å kjøpe oss tid. Tid til andre ting. Tid til mennesker.  Det handler om å prioritere bort noe som tapper mer energi enn del gir. Og som dessuten skaper et konfliktnivå mellom oss som ektefeller som vi ikke ønsker i hverdagen. Statistikkene forteller oss – ikke overraskende – at noe av det vi virkelig krangler om i norske hjem, er husvasken. Vi strever med fordelingen av de arbeidsoppgavene som handler om å holde hjulene i gang i AS Familien. For vår del skal det ikke legges skjul på at både gemalen og jeg setter pris på å ha det rent og ryddig rundt oss. Utfordringen er dessverre at ingen av oss synes prosessen for å få det slik er direkte byggende. Av den grunn har vi redusert presset på dette området ved å betale noen for å ta huset skikkelig med jevne mellomrom. Selv supplerer vi med en rusletur med støvsugeren innimellom. Det sparer oss for noen slitne meningsutvekslinger vi godt kan være foruten. Og det gir oss gleden av å komme hjem til rent hus…

Det er altså ingen luksus å leie hjelp for husvasken, slik vi ser det. I vårt tilfelle tjener det både ekteskapets og menighetens beste at vi gjør nettopp det. Vi kunne brukt pengene på noe annet. Et par nye plagg til, en middag eller to mer på restaurant, en bunke ukeblader, en del kaffekopper på byen, et nytt servise (slik at vi støttet et loppemarked med et av de «gamle»)…  Kanskje et par langweekender utenlands til og med? Men vi gjør ikke det. Det er kanskje det hun gjør hun som mente at «de rike har det godt» eller hun som kalte det «luksus»?  Jeg vet ikke. Kanskje har de reelt ikke råd til vaskehjelp. Jeg tviler. For oss er det i hvert fall ikke et uttrykk for at vi har penger vi ikke aner hva vi skal bruke til. Det er et valg vi har gjort. For eget og andres beste.

5 år!

Dag blir bedt for og innsatt som leder for menighet i mars 2001Vi er hjemme igjen. Godt det, også. «Det er en tid for alt», som han sa, forkynneren i det gamle testamentet. Og nå er det tid for jubileumsmarkering. Nedre Glomma Frikirke fyller 5 år!  1.mars 2007 ble menigheten stiftet, men da hadde vi for så vidt allerede holdt på en stund…  Et par smågrupper utgjorde oppstarten. Samlivskurset ble en realitet høsten 2004. Allerede før det var vi i gang med husmøter på søndagsettermiddager. De holdt vi på med til vi vokste ut av alle våre private stuer. I god tradisjon. Det var jo sånn de startet, de som i sin tid bygde alle de bedehusene vi finner rundt omkring i landet vårt. Smågruppene ble for store, stuene for små – og kirkens søndagstilbud dekte ikke alle behov. Vi for vår del hadde aldri tanke om å bygge «bedehus». Vi fant vår plass på Kulturkvartalet i Sarpsborg for noen år. Innvielseskafegudstjenesten (eller hva det heter?)  i mars 2007 fant sted der. Et flott minne.

Husmøter og smågrupper har hele tiden vært vårt viktigste møtepunkt

"Godhet" er har vårt vår øvelse i å gi bort tjenester helt gratis siden vi startet i 2007Fem år har gått… Markeringen av det skjer på ettermiddagens kafegudstjeneste på hotell Qualily der vi har holdt hus de siste par årene. Det har rent en del vann i havet i løpet av disse årene. Få har forlatt oss og en god gjeng har kommet til. Noen av dem hadde neppe vært en del av et kristent fellesskap om det ikke hadde vært for Nedre Glomma Frikirke. I dette fellesskapet har de fått leve med troen og livet i sitt tempo. På samme måte som oss andre – vi som har vært med fra starten av og ønsket oss et alternativ til det vi hadde vært en del av til dess. Smågruppene har endret seg mange ganger. Nye har kommet til. Flere kan ønskes velkommen. 130 par har vært med på samlivskurs med NGF som arrangør. En god fast gjeng og et jevnt sig av gjester frekventerer kafégudstjenestene. Mange legger ned en betydelig ulønna innsats for at NGF skal kunne være et tilbud som folk setter pris på. Og ungene vokser opp! De to første gutta som ble døpt i vårt fellesskap – tilogmed før vi var en formell menighet – er snart skolegutter. De løper rundt og forteller oss med sin aktive tilstedeværelse at vi ikke er helt nyplanta lenger. Mange barn er mindre enn dem nå… Vi gleder oss og takker!