Juni

Jeg har allerede lovprist den norske sommeren. De lyse sommernettene veier opp for raske værskifter og badetemperaturer som lar vente på seg. I dag – på junimåneds siste dag – vil jeg slå et slag for den norske naturen på denne tiden av året. Jeg har allerede fortalt at jeg kjørte til Rakkestad denne uka. Det er en totimers tur fra hytta vår og dit. Gjennom Oslofjortunnelen og gjennom flate Østfoldbygder mot sentrum av landets nest minste fylke. En flott tur. Ikke minst når den tas i juni – før veivesenet har fått rota seg til å «rydde» veikantene for prestekrager, rødkløver og tjæreblomster. Vakkert. Og det er selvsagt ikke et minus at sola skinner og rapsen er på sitt flotteste.

Jeg blir fylt av glede over å kunne strekke øynene over et vidstrakt, fargesterkt landskap. Til og med når jeg er på vei til en begravelse. Det siste er enklere når han jeg skal ta farvel med var mett av dage og full av himmellengsel. Men et langt liv gjør ikke vemodet mindre. Lang historie betyr mange minner. Ikke minst for de som står nærmest.

Juni er for meg allikevel livets måned. Jeg slutter aldri å undre meg over det årvisse underet det er at under vinterens døde overflate finnes noe som sprenger seg vei gjennom våren og som ser ut til å kulminere i juni hvert eneste år! I min verden er dette blitt symbolet på Guds løfte om et håp som strekker seg gjennom døden og inn i evigheten.

Kanskje er det derfor jeg snakka høyt med meg selv det meste av veien til Rakkestad; ”Se, så fantastisk vakkert…” og ”Takk, gode Gud for juni!”? I denne måneden faller det meg lettere å takke. Og jeg trenger det. Trenger det fokuset midt i en hverdag som faktisk har både slitenhet, smerte og tristhet som bærende ingredienser.

Jeg hører allikevel ikke med til dem som først og fremst møter Gud i naturen. Men fordi jeg tror på ham, velger jeg å koble den skjønnheten jeg ser til en intelligent skaper. Det gjelder både de store linjene og de små detaljene. Panoramabildet som ingen går glipp av og den unnselige blomsten som kanskje bare jeg la merke til fordi jeg kom fra den rette vinkelen, har begge sin målrettede funksjon. Gud er den som inkluderer alle – og som ser den enkeltes behov. Dette dveler jeg ved… Akkurat i dag.

Store spor etter en beskjeden mann…

Denne uka har jeg fått følge en venn til graven… En gammel venn. 89 år på tre dager nær var Alf Sæves da han fikk forlate denne verden slik han har lengtet etter de siste årene. «Kan du skjønne at jeg fremdeles er her,» sa han underfundig til meg sommeren for to år siden. Vi satt ved husveggen hjemme hos ham og småprata om livet. Alf med røyken i handa og beina godt planta på jorda. «Det er vel fordi Han fremdeles har noen ting jeg skal gjøre da,» konkluderte han selv.

Vi møtte Alf første gang for omtrent femten år siden da vi akkurat hadde flytta til Østfold og skulle være med på runde nummer to av Alphakursene i Rakkestad. Alf hadde vært med på det første av disse grunnkursene i kristen tro, som Alpha presenteres som. Nå trengte ikke Alf egentlig noe grunnkurs i kristen tro, for han hadde blitt «frelst» under krigen, men han syntes nå det var fint allikevel å være med på disse litt annerledes møtene som «døm stelte i stand». Og selv om Alf hadde lest «pensum» mange ganger, skjedde det noe med ham på Alpha. Gudsbildet hans endret seg. Den strenge Gud ble vagere og den nådige trådte fram. Dessuten skjønte Alf at han hadde fått en gave av Gud – og den skulle han bruke flittig i årene framover. Som medarbeider på mange Alphakurs – og som støttespiller på praktiske områder for mange som trengte det. Noen har nok frosset i vinter fordi Alf ikke lenger orket å kjøre rundt med ved, har jeg tenkt. For det gjorde han. Og var det ikke ved, var det egg. Og gjerne et Gudsord – eller en refleksjon med på kjøpet.

Alf var glad i mennesker. Her er han omgitt av familien sin for noen år tilbake…

Alf var en beskjeden mann. Raus med andre, men svært lite krevende når det gjaldt seg selv. Derfor hadde han vært streng med datteren sin da han skjønte det gikk mot slutten. Han hadde tre beskjeder. Det første var at noen måtte avlive katta, slik at den ikke skulle lide når han var borte. Dernest skulle begravelsen være enkel. Det fikk han ikke noe løfte om, og da han skjønte hvor det bar, la han til et tredje ønske: Ikke noe skryting a’n Alf sjøl. Men siden ‘n Alf var borte, skrøt vi a’n, alle sammen i minnestunden.

Dag og jeg er blant de mange som har blitt rikere fordi vi fikk bli kjent med Alf. En fantastisk mann med et stort hjerte. Han het Johannes til mellomnavn. Det visste vi ikke før vi så dødsannonsen i avisa. Johannes. Han som banet vei… Og det gjorde han. Banet veien for troen på verdien av at «små ting gjort i kjærlighet, vil forandre verden.» Mange hadde mye å takke for da vi sang for Alf Johannes på den siste reisen; «Troens øye ser det, han gir liv og fred.» Mange fikk en bedre livskvalitet fordi Alf kom på besøk. Og når han gjorde det, trengte ingen være i tvil om at Alf selv hadde stor glede av besøket og bar ved med entusiasme. «Jeg tror han gledet seg til hver gang jeg dro på ferie, for da kunne han klippe plenen min, » var det ei som sa i begravelsen. Og vi andre nikket og skjønte hva hun mente.

En forsiktig mann har dratt videre. Men han satte store spor etter seg.

Den norske sommeren…

Jeg ville lyve om jeg ikke kalte dette en gråværsdag. For få minutter siden dro jeg vannet av voksduken med nal og det ligger mer regn i lufta –  til tross for yrs løfter om at neste skur først kan ventes sent i kveld.

Det er norsk sommer, med andre ord. Du skal være gruelig glad i den om du ikke skal gjøre som flere og flere av vennene våre: Tyr til syden de første par ferieukene for å sikre seg sol og varme.

Og det er vi altså: Gruelig glad i den norske sommeren… Så håpløst betatt av lange lyse sommerkvelder at tanken på mørket som ramler ned klokka åtte om kvelden i sydlige strøk, byr oss en smule i mot. Syden får vente til vinteren. Nå tar vi heller på oss en genser og spiser ute i nesten allslags vær. Tenner myggspiralen – og terrassevarmeren om det trengs. Eller bålpanna. Jeg er jo gift med bålpanneenstusiasten Dag. Han som kan tilbringe timevis på sene sommerkvelder med å bære ved og rote i glørne. For så til sist å lure på om vi har noen pølser i kjøleskapet… siden han faktisk begynner å bli litt sulten og glørne akkurat nå innbyr til skikkelig kullgrilling?

Joda, vi har som oftest – helt tilfeldig, må vite – noen pølser i kjøleskapet. Av samme grunn som vi har hvitvin samme sted. I tilfelle sommerkvelden er varm og inviterer til et lite glass før sengetid. Det er sommer. Og vi nyter den. Flytta på hytta for en ukes tid siden og har siden pendlet det vi må til jobb.

Gemalen er fremdeles delvis sykemeldt. Fem uker etter at han snudde vårlig arbeidslyst til et smertelig møte med først kappsaga og siden Rikshospitalet, har han kommet til det punktet da han irriterer seg over å se alt han fremdeles ikke kan fingre med. Det betyr at smertene roer seg og han klarer å konsentrere seg om litt mer enn en tommel som jobber intenst for å gjenvinne kapasiteten.  Så mens fruen gleder seg over på denne dagen å ha startet ferie- og avspaseringsperioden fra læreryrket, er han mer enn klar for sine femti prosent jobbinnspurt i to uker før ferien.

Midt i det nyter vi altså sommeren. Den norske. Den med smakfulle jordbær og regnskurer… Den med sola som får rosene til å bevege seg fra tett knopp til utsprunget blomst på en dag. Den med grilling og tente lykter. Med spaserturer til søpla og morgenbad når temperaturen etter hvert åpner for det. Den med hyttekjolen («gemalens skrekk») og ettermiddagskaffe på den blå benken. Med sommergjester og tid for god prat. Den klokkeløse, bokfulle, puslende sommeren som stort sett tilbringes på hytta for vår del.

Og nå er den her. Lykke.

Om ett lem lider…

I det siste har vi blitt minnet gjentatte ganger på hvor fort dagen og livet kan snu:
Forberedelser til en grillfest ersattes av en biltur til sykehuset i litt for stor fart…
En kort melding fra ei god venninne forteller at sommeren hennes kommer til å bli helt annerledes enn hun tenkte og drømte om…

Selv er jeg ikke rammet. I skrivende stund har jeg både tommelen og helsa i behold. Det er ikke meg som ligger søvnløs av smerter. Som sliter med konsentrasjonen. Som venter på prøveresultater ingen er optimistiske i møte med.

Men Bibelens ord at «om ett lem lider, lider alle de andre med» har krøpet nærmere de siste ukene.

Like blid, ja, men det var takket være rikelige mengder med morfin…

Jeg lever nært på han som for tre uker siden mistet rytmen ved kappsaga og kappet av seg tommelen (med unntak av noen skarve sener) Etter det har alt i hans liv med god grunn spunnet rundt en verkende tommel.
«Om ett lem lider…» Som så ofte før, konstatere jeg at Bibelens bilder er så midt i prikk.

Vi skjønner hva det handler om. Derfor klarer vi overføringen. Den – eller det – som lider, får automatisk oppmerksomheten.

Det er kjærlighetens vesen.

En lidende verden tar hele Guds fokus. Og siden han er Gud, nøyer han seg ikke med en klump i magen. Han gjør det han kan. Som bare han kan. Han gir sin sønn som soning for en verden som lider under konsekvensene av egne valg.

Å være skapt i Guds bilde tror jeg handler om å ha fått en dråpe av den samme kjærligheten.

Foreldre med syke barn beviser det. Deres ønske om å være stedfortredende, forteller meg om en bit av Guds hjerte. Jeg tror jeg vet litt om hva det handler om – selv om sammenligningen er dårlig når det handler om en voksen mann som vi begge vet at om noen uker mest sannsynlig vil være kvitt smertene selv om det tar tid før tommelen hans er funksjonsfrisk: Det har vært dager – og netter – da jeg gjerne skulle gitt ham en pause og overtatt smerten.

Og så kommer dagen da også det blir lite…
Ei venninne har fått kreft.
Og selv om det ikke lenger er ensbetydende med død slik det var da bestefaren min lå på Radiumhospitalet og jeg var åtte år, gjør det så sterkt inntrykk. Jeg vet at behandlingsmetodene er så mye bedre og kompetansenivået er i en helt annen liga nå. Allikevel kjenner jeg på den maktesløsheten som jeg som åtteåring ikke helt klarte å ta inn, men som jeg som voksen vet fantes der også den gangen. Hvorfor skulle jeg ellers – førtisju år etter – klare å fremkalle den samme sykehuslukta som jeg snuste inn under hvert besøk hos bestefar?

Jeg ber. Hva annet kan jeg gjøre? Geografisk er jeg et stykke unna. Vi deler ikke hverdagen. Jeg kan ikke ta over smerten hennes. Kan ikke tenke tankene og våke med henne gjennom sommernetter som skulle vært lyse og håpefulle med varme feriedager i vente.

Jeg ber til han som ser. Og som lærte oss at om ett lem lider, er det naturlig å lide med. Fokusere. Gi omsorg. Spørre hva en kan bidra med? Lytte. Tie. Og i eget liv og hverdag: Sette pris på det vi har akkurat nå. Gi tid for det viktige – og legge trivialitetene og unødvendigehetene til side.