Fredagsdrømmen min….

bilde
Hver eneste fredag morgen legger jeg en liten plan: Denne helga skal jeg jammen sette meg rolig ned med helgekryssordet i avisen. Blir det noe av? Neida… Hvorfor?  Jeg vil det vel ikke nok, da? Om jeg blir deppa av at helg etter helg går og nye kryssord havner uløste i papirsøpla?  Ikke det heller. Jeg kan til og med smile litt av meg selv når jeg blar meg sakte gjennom avisen tidlig hver fredags morgen og stopper akkurat lenge nok til å tenke den nevnte tanken: I helga skal jeg jammen kose meg med dette kryssordet. Jeg vet jo at det ikke blir noe av…

Hver fredag gjør jeg det allikevel.

I dag igjen. Var tidlig på’n selv om jeg skulle jobbe hjemme og ikke hadde samme hast som vanlig. Det var da det slo meg at det å sitte med kryssord i en god lenestol og la livet fare sakte forbi mens jeg funderer på hvilken by på fem bokstaver jeg skal fram til, bare er en nostalgisk drøm jeg har dratt med meg inn i voksenlivet.

Et slags symbol på helgekosen.

Foreldrene mine løste dem gjerne sammen. Bøyd over kjøkkenbordet med kryssordboka i rimelig nærhet. Pappa skrev og mamma bladde innimellom i boka. Da jeg vokste opp, var det noen ting som definitivt hørte helga til hjemme hos oss.  Kryssord var en av de tingene. Sammen med TV-sporten og tippekampen. Og «småpølser» – som wienerpølser heter i Drammen. De ble servert ved to-tida. Før tippekampen.  Omtrent på den tida da folk fleste spiste lørdagsgrøten. Det hadde ikke vi, for pappa brydde seg ikke om grøt. Så det var noe mamma og jeg spiste når han var på reise med jobbe. Det var han relativt ofte. Og da han kom hjem, fikk han riskrem til dessert. Det likte han.

Egentlig har altså dette ikke noe med kryssord å gjøre. Det handler om gode minner og behovet for et rituale. En slags erklæring til meg selv om at når denne arbeidsdagen er omme, da er det helg. Det jeg egentlig sier til meg selv over min tidlige fredagsfrokost er at «nå kommer det et par annerledesdager som du kan bruke til å hvile fra jobben og kose deg med å gjøre det du ikke rekker eller kan få til uka igjennom».  Kryssordtanken min er liksom startknappen – og så begynner jeg å glede meg til annerledesdagene.

Det faktum at min omgang med kryssord begrenser seg til et par økter i løpet av sommeren – handler ikke om at jeg ikke har tid. Når det kommer til stykket, er det ganske enkelt ikke en prioritering. Jeg griper en krim, skriver litt, drikker kaffe med venner – og nyter helga med helt andre sysler enn mine foreldre bedrev. Rent bortsett fra TV-sporten, da. Men langt fra i samme volum.

Det er godt med helg. Med eller uten kryssord. Et par litt lengre morgener er gode gaver her i huset – ikke minst hos han som strener ut døra i halveis koma litt over halv seks hver ukedag. Nå er han på vei hjem. Til meg, pizzaproduksjon og gullrekka. Ritualer er viktige, sa jeg jo…

Advertisements

Heiedagen!

Jeg har rundet år. I min alder er det en litt dobbelt erfaring. Denne gang markerte jeg på enkelt vis at jeg er nærmere seksti enn femti. Det er underlig å bli eldre. Jeg kjenner meg jo så ung…

Jeg tror jeg takler alderen greit. Panikken har ikke grepet taket – og jeg har stort sett unngått disse krisene mange snakker om hører med til de runde tallene. Trettiårskrisa, førtiårskrisa og femtiårskrisa. Allikevel kan en slik sett bli litt kortpusta av fødselsdager. Min svoger som er berber kommer fra en kultur der man ikke feirer bursdager eller overhode er opptatt av alder. Noen ganger lurer jeg på om jeg skulle ønske at jeg var en del av en slik tankemåte?

Men, nei. Enda en gang har jeg konstatert at det er fint å ha fødselsdag. Jeg tror ikke jeg er mer selvopptatt enn andre – og jeg kjente så visst på en indre uro da mine kollegaer reiste seg ved avslutningen av lunsjen i går og sang bursdagssangen for meg – men jeg har altså bestemt meg for at jeg trenger en bursdag på denne tiden av året. Hvert år.

Fordi det er november og jeg egentlig synes det er en nitrist og begredelig måned. Da er lykken å kunne feire litt, pakke ut noen blomster og bake en kake til jentene i husfellesskapet. Frokost på senga fikk jeg ikke. Han jeg bor sammen med, rusler til toget litt over halv seks, så det var en gave å slippe…

Det jeg fikk mye av, var klemmer og gode ord. Og for å være ærlig: Det trengte jeg!

Jeg kjenner at jeg skjelver litt når jeg ser at jeg skrev det… Derfor må jeg skynde meg å legge til: Gjør vi ikke det, alle sammen?  Men la meg nå fortsette å snakke for meg selv: Jeg gjorde den oppdagelsen i går da noen koblet bursdagshilsenen på mail, sms eller facebook sammen med et kompliment eller en takk. Det rørte noe i meg. Mange gamle, hyggelige minner ble forsterket, og det var i seg selv godt. I tillegg kjente jeg på dyp glede og takknemlighet ved å få tro at jeg har satt noen viktige og positive spor i noens liv. En skrev til og med; «Jeg heier på deg!». Ja! Takk!  Jeg tror om meg selv at jeg er en som heier – og at jeg er ganske oppmerksom og konkret i rosen og takken. Det har jeg lært meg fordi jeg selv vet hvor mye en ærlig tilbakemelding på det som er bra, betyr. Det er viktig å bli heiet på. Og å heie!

Bare når den grunnvollen er lagt, er det basis for den ærlige åpenbaringen av det som ikke fullt så positive som også finnes i blindsona vår. Når noen forsiktig gjør oppmerksom på det, er også det en form for heiing. Når tilbakemeldingen er konkret og blir gitt av noen som vil deg vel og ikke bare har fokus på det negative. Og den tilbakemeldinga trenger vi om vi skal vokse.

Når høsttåka ligger tung - på vei til jobb eller bare i sinnet - er det godt når sola stikker gjennom. En sånn "soldag" hadde jeg i går...

Når høsttåka ligger tung – på vei til jobb eller bare i sinnet – er det godt når sola stikker gjennom. En sånn «soldag» hadde jeg i går…

Det er en gave å ha venner og veiledere rundt seg som kan hjelpe til vekst ved å gi konstruktiv tilbakemelding på det som er bra – og på det vi med et fint ord kan kalle forbedringspotensiale. Jeg har noen sånne. De siste par årene har jeg dessverre satt dem i skyggen av noen få mennesker som har valgt en annen måte å gi tilbakemelding på. Noen har overøst meg med diffuse tilbakemeldinger, de lite konkrete, og med tilbaketrekning, fravær – og rykter. Alt dette som gjør at den som rammes sjelden kommer noen vei, men tramper stadig dypere i søla.

Jeg har vært fristet til å la noen få mennesker definere hvem jeg er. Mennesker som har det til felles at de ikke liker meg. Mange av oss har noen sånne i livet vårt. Det er ikke noe unormalt med det. Det blir bare feil når deres mening blir det som dominerer tanken.

Kanskje derfor var det så innmari godt å fylle år denne gang? Til tross for at alderdommen kryper nærmere og avstanden mellom tallet jeg må skrive og den jeg kjenner meg som inni meg, ble litt større. Tross tjukk novembertåke på vei både til og fra jobb i går, lettet tåken i mitt indre en smule gjennom dagen. Fordi jeg fikk en god porsjon komplimenter og takk. Og fordi jeg bestemte meg for at de som delte dem med meg – mennesker som kjenner meg ganske  eller veldig godt fra mange forskjellige sammenhenger gjennom et etter hvert ganske langt liv – skal få trekke det lengste strået når det gjelder å definere hvem jeg er…

Ikke fullkommen, det vet jeg. Ikke bare «flott» eller «engasjert». Ikke alltid like «klok» eller «snill», «dyktig» eller «raus». Ikke alltid et «forbilde» det er verdt å følge, ikke alltid like «morsom». Ikke engang alltid en «god venninne» eller «den beste».

Men ganske ok… og velsigna med mange som heier på meg. Omgitt av mennesker jeg kan få heie på. Og det vil jeg gjøre…