Januar

Januar er den eneste måneden iTomb januar 2016
året da jeg ikke våkner før vekkeklokka mi… som drar i gang klokka seks om morgenen. I tillegg har denne måneden en stygg tendens til å bli svært travel hos oss. Vi stuper liksom ut av juleferien og inn i en full kalender. Hvert år. Hvem som har skylda for det?

Mørket er det lite å gjøre med – annet enn å observere at det faktisk blir en smule lysere for hver dag som går. Det skjer med all tydelighet i disse dager. Med noenlunne fast rytme når det gjelder morgenens avreise og ettermiddagens retur, kan jeg med rimelig stor sikkerhet fastslå at det lysner. O lykke!

At avtaleboka er full og det krever sin kvinne å holde orden på alt som skal skje, kan jeg bare skylde meg selv, for å besvare spørsmålet jeg selv stilte. Akkurat på dette området, ser det ut til at jeg har lite endringsvilje. Det skjer jo hvert år…

Joda, jeg ser enden på det. Første helgen i februar roer det seg. I mellomtiden gjelder det å finne måter som hjelper oss til å holde koken. Brukbar logistisk evne er en fordel. Men jeg erkjenner at jeg trenger å utnytte hvileskjærene og ta pauser. Om de bare fantes?

De gjør det. Og nå snakker jeg forhåpentligvis ikke bare for meg selv, men for mange andre også som synes oppstarten på året er rimelig hektisk. Jeg hører jo at det ikke bare er vi som er andpustne for tida. Da gjelder det å stoppe opp der en kan. Vi må finne de små pauserommene. For de er der, om vi bare legger merke til dem.

Jeg er så heldig at jeg har halvannen time i bil hver dag – til og fra jobb. Mens andre bekymrer seg for ”pendlinga” mi, er jeg stort sett glad for de godene den tida gir meg. ”Det er Gud og meg på vei til jobb,” pleier jeg å si – ”Og meg og P4 hjem igjen…mens jeg tømmer hodet.” Sånn har det vært i mange år – selv om reisen var noe kortere før vi flytta til Oslo. I denne tida da timeplanen i og utenfor jobb er rimelig full, kunne jeg nok lett tenkt at halvannen time i bil er bortkasta tid. Nei, det er helt motsatt. Selv om vinterkjøring krever ekstra fokus, er det tid for ro ( alltid stille bil til jobb), refleksjon og tanketømming. Jeg puster. Hviler. Ber. Roer ned og tenker at denne tiden er en gave.

I går hadde jeg hjemmekontor. Jeg har det i innimellom. Det er effektivt og nyttig. En kontordag i joggebukse er ikke å forakte en gang i blant. Men jeg mister litt av hverdagsrytmen min av det: Mine to ganger førtifem minutter med en slags hjemmesnekra ”meditasjon”.

I firetida satte jeg meg imidlertid i bilen for å besøke en bekjent på sykehjem femten minutters kjøretur unna. Vel vitende om at det ikke var spesielt smart med tanke på tidspunkt. Men sånn måtte de bli. Femtifem minutter senere var jeg framme. Da hadde jeg sneglet meg gjennom fredagsrushet. Joda, jeg kunne blitt irritert. Et lite øyeblikk vurderte jeg å snu. I stedet valgte jeg å tenke at ”jammen fikk jeg et pusterom i dag, også”. Vel hjemme igjen (returen gikk raskt) kunne jeg glede meg over at jeg akkurat i dag hadde vært en drømmesjåfør av den typen som vennligsinnet ga rom for biler som ville inn fra både venstre og høyre. Fordi jeg valgte å være i situasjonen og fort sluttet fred med at dette går ikke fortere om jeg blir irritert.

Det finnes alltid pusterom, tenker jeg. Mine er tross alt ganske lange uka igjennom. Og fordi jeg våkner tidlig også i helgene, får jeg alenetid med en kaffekopp mens verden våkner og dagen lister seg fram. I god tid før frokostgjesten som skal ha en mentorsamtale denne formiddagen, ankommer. Allikevel; Livet har lært med at pauser ikke nødvendigvis handler om å ha lang tid. Det handler om innstilling. Om å bevisstgjøre seg pust og tanke de tre minuttene jeg tross alt venter på bussen jeg stressa for å nå i vinterkulda. Eller å unne seg to minutter ved vinduet mens øynene beveger seg sakte over nabolaget. En liten stille stund med ryggen mot verden mens en rører i sausen. En kort spasertur før sengetid. Eller det trikset som det ser ut til at mannfolk benytter seg flittig av; en ekstra lang dotur…

Ventekompetanse…

942d0188-7c50-4eaa-8eb5-0765766abf8fOg så… var jula rydda bort. Hos oss skjer det alltid en liten uke etter nyttår. Ikke på en fast dag; så nøye er det ikke. Men nå er det gjort – og det er godt. Det også. Det er en ”tid for å rive ned og en tid for å bygge opp,” sa han som også lærte oss at ” det er en tid for alt”.

For mange skjer ”nedrivinga” allerede i romjula. Da er de inderlig lei juletre og julepynt. Ikke så rart, tenker jeg, når begge deler kom på plass første uka i desember. Dem om det. Jula har flyttet seg for de fleste det siste tiåret. Det er ikke bare julemarsipanen som dukker opp tidlig. I kampen om publikum og kunder tilbys vi julekonserter og julemarkeder allerede i november. Det ser ut til at hele den store markeringen avsluttes med et par høytidsdager omtrent på den tida da vi andre – som muligens utgjør et mindretall – har gledet oss over våre julepyntede hus noen få dager og befinner oss midt i festen mens vi snakker om både fjerdedag og femtedag.

Hva vi gjør i desember? Markerer advent. Det er i hvert fall det vi forsøker å gjøre. Tenner ett og ett lys – og venter. Forsøker å la det jula handler om få sitt fortjente fokus som noe vi gleder oss til i nær framtid – sammen med gode tradisjoner. Jeg tillater meg å tenke at de som stuper direkte inn i jula – selv om det ytre sett handler om noe så uskyldig som et pynta tre og julegardiner – går glipp av noe som vi trenger i vår tid. Ventetid.

Vi er ganske dårlige på nettopp det i vårt samfunn, tenker jeg. Mangler kompetanse på å vente. Gir etter for utåmodigheten. Ting må skje fort. Nå. Joda, vi verdsetter slowfood og stadig flere av mine facebookvenner har, om jeg tolker bilder fra denne høsten rett, lært seg kunsten å bake lefser de seinere årene. Gamle kunster får sin renessanse og bruktbutikkene går så det griner. Jeg tolker det i flere retninger, men en av dem handler om at vi jakter på en slags enkelhet. Travelhet er et begrep som ser ut til å gi status den ene uka og skal bekjempes den neste.

Vi lengter etter mer tid, ro og fred, men ser ut til å mangle evne til å avstå fra materielle goder eller ta den tida som trengs for å spare til det vi måtte ønske oss. Jeg er selv ikke noe unntak, men jeg forsøker å få til en slags bevissthet rundt den livsstilen jeg til enhver tid velger. Derfor trenger jeg advent. Nå betyr ikke det ordet ”ventetid”, slik mange tror. Ordet peker hen på ”Herrens komme”, men tiden er en ventetid. Ikke i samme grad som før i tida, da det var en slags faste før festen. Men en forberedelsestid, det er det fremdeles. Sånn sett har vi alle advent…

Og så er det altså at jeg tenker det har en ekstra effekt – i hvert fall for meg – å holde tilbake det jeg gleder meg så veldig til: Å få juletreet og resten av julepynten på plass. Det skjer først tett opp i julaften. Før første søndag i advent gjelder noen selvkomponerte regler som jeg pent må følge: Julemusikken må pent vente til da, for eksempel. Og først da kommer adventstakene, julestjerna og noen få engler på plass. Punktum. Så får de som mener jeg ikke henger med på det som er ”helt vanlig nå”, mene at jeg er en utviklingsmessig sinke. Det får så være. Jeg innrømmer at tradisjoner er viktige for meg. Noen i hvert fall. Men akkurat dette handler egentlig om noe mer. Jeg vil temme min egen utålmodighet.