Hvem skal få mene noe?

For å være helt ærlig  – og det skal man jo – manglet det ikke på skrekkscenarioer i mitt hode da det var et faktum at Dags og mitt treårige vennskap hadde gått over til å bli et kjæresteforhold i mai 94. Hva ville folk tenke nå? Den langhåra typen – 23 år gammel – og skikkelige meg… 36… Min tidligere bibelskoleelev. Han med de lange, flagrete skjortene og lusekofte. For ikke å nevne håret! Og så meg. Jeg som hadde tellekant på selve livet… Jeg – som trengte Dags spontanitet og fleksibilitet like mye som han trengte min ordenssans og hang mot etablering av gode vaner.

bilde

Den langhåra fyren var ganske klok – allerede dengang da…

I våre øyne var matchen god. Men det mer enn ante oss at noen kom til å få noe å prate om. Det var ikke bare en antagelse. Jeg var relativt godt kjent i kristen-Norge, som det så fint heter, og alle som hadde vært innom Storsalen i Oslo, visste hvem Dag var. I ettertid vet vi at vi var samtaleemne i mange kroker den våren – og det har vi vel egentlig stor forståelse for. Det var med andre ord ikke spesielt paranoid å legge en strategi for bekjentgjørelse av forholdet. Gemalen var klok og reflektert allerede den gangen. Det var nok ikke uten grunn at en av kameratene hans – da Dag fylte tretti – erklærte at «30 – det har Dag vært i mange, mange år…»  Ja, ja. Inni seg, i hvert fall. Sammen med den guttungen som heldigvis også finnes der. Uansett: Det var i hvert fall han som konstaterte det som ble så avgjørende viktig for oss der og da – og som vi har tatt med oss i andre livssituasjoner seinere, også:

«Nå må vi bestemme oss for hvem det er viktig for oss hva mener om vårt forhold – og hvem vi ikke bryr oss om!» 

Og det gjorde vi. Brukte noen dager på å ta runden. Hver for oss. Med familiemedlemmer, nære venner og  kollegaer. Delte  det som foreløpig var en hemmelighet og ba dem holde på den noen dager til, sånn at vi nådde over de vi ville snakke med selv før forholdet ble offentliggjort. Når de, som kjente oss godt, uttrykte at de hadde tro på oss og heia litt, kunne egentlig de som bare visste om oss, få mene hva de ville.

Jeg tror ikke sommeren 94 hadde vært så god som den ble, om ikke vi hadde valgt den strategien. Forelskelse til tross. Det er utrolig krevende å vite at folk snakker om en. Ligge våken om natta og lure på hva de sier? Spørre seg selv om hvilke rykter som egentlig får bein å gå på?  Med gode venner som backa oss, gjorde ikke noen usedvanlig ufine kommentarer fra ukloke bekjente så mye som de helt klart hadde gjort uten heiarop og støtte. Jeg er fremdeles takknemlig for gode ord – og full av forståelse for at forvirringen hos Dags klassekamerater fra bibelskolen – også de mine tidligere elever – var merkbar. Det er selvsagt ikke lett når lærer’n og leder’n plutselig er forloveden til kameraten. Men ingen av dem var ufølsomme – og det er noe helt annet.

Det var viktig i mai 94 å bestemme seg for hvem vi skulle lytte til. Det har vært viktig en del ganger siden, også. «Jeg velger mine veiledere med omhu», sa en av våre venner i en krevende situasjon i sitt liv. Det handler om noe av det samme. Folk mener så mye. Ofte på tynt grunnlag. I vårt tilfelle kunne alders- og personlighetsforskjeller tatt fra oss motet på felles framtid. I dag er jeg frimodig nok til å tenke at det hadde vært trist for flere enn oss.

Visdommen vi tar med oss fra den erfaringen, er at når store valg skal taes eller situasjonen av annen årsak åpner for ryktespredning og andres meninger, er det viktig å bestemme seg for hvem som skal få definere hvem vi er eller mene noe om hva vi skal gjøre. Like viktig er det at vi i møte med andre mennesker som gjør uortodokse valg eller blir tema på ryktebørsen, går i oss selv: Har jeg grunnlag for å mene noe i denne situasjonen? Og hvem skal jeg i så fall dele det jeg tenker, med? Hvis vi vet med oss selv at vi ikke kvalifiserer, er det nok best at vi tier stille…

Feire det som feires kan…

Vi er tilhengere av å feire det som feires kan. Denne helga er det tyve år siden vi ble kjærester, og selv om det er vanligst å makrere bryllupsdager, valgte vi å la tirsdagens sådanne (19 år) forbigå nesten i stillhet mens vi satte av gårsdagen som «vår dag».  Dobbelmassasje på Daikai i Oslo er en luksus vi har unt oss et par ganger før, så vi starter der på formiddagen. Etterfulgt av tusletur i spikersuppa, is på brygga og kunst på Astrup-Fearnley før vi landa det hele med god mat på Tjuvholmen og slentring langs Frognerkilen i kveldssola for å plukke opp bilen på Skøyen. Kunsten var nok det minst vellykka, men så har vi vært der…

Selfie før avreise til hovedstaden...

Selfie før avreise til hovedstaden…

Vi koste oss, og det var viktig. Godt å sette av tid nok til å hygge oss og suge litt på stolthetsfølelsen av å ha fått det til disse årene. Det var nemlig ikke helt enkelt da vi i mai 94 fant ut at vårt tre år lange vennskap hadde blitt til noe mer. Oddsene var ikke akkurat i vår favør, for å si det sånn. Tretten års aldersforskjell den såkalte gale veien var nå en ting. I tillegg var vi – og er vi – på mange måter svært forskjellige. Det samme var rollene våre den gang. Dag var sivilarbeider i OASE-bevegelsen. Jeg satt i lederskapet samme sted. For tyve år siden hadde det nok vært mer spiselig om ubalansen hadde vært den andre veien…

Vi brukte litt tid i går til å snakke om hva det er som gjør at vi tross alt har lyktes så langt? At vi har det godt sammen til tross for at anledningene til å splittes absolutt har vært til stede. Det gjør oss ydmyke å konstatere at limet mellom oss har være sterkere enn kreftene som har kunnet dra oss fra hverandre. Noe i meg tenker at det har vært skjær flaks, men jeg vet at det ikke er så enkelt…

Det skal mer enn flaks til for å ha det godt sammen. Et samliv er ikke noe som gror og blomstrer helt av seg selv. På den andre siden skal vi vokte oss vel for å mene noen sterkt om hvorfor andre, som dessverre har brutt opp, ikke fikk det til. Samlivet er et krevende landskap å bevege seg i…

Kanskje var vi heldige som gikk inn i kjæresteforholdet med så åpenbare utfordringer?  Fordi det som alle så og vi visste, beskyttet oss mot å tro at vi hadde funnet den perfekte match. Da vi ble et par, var vi bevisste på at vi hadde funnet den vi ville bli gammel sammen med. Illusjonene om et knirkefritt samliv, hadde vi imidlertid ikke. Vi kjente både oss selv og hverandre for godt til det etter tre års vennskap. Vi er meningssterke begge to… Men vi hadde noen tanker om å ha funnet den vi helst ville krangle med, for å si det litt ubeskyttet. Dog var det viktigere at vi hadde funnet den vi delte framtidsdrømmer og visjoner med. Som vi lo mye sammen med… Den vi ville dele både gode og onde dager med.

Nå har vi gjort begge deler i tyve år. Nitten av dem som gift. Det ytre trykket har vært betydelig mer krevende enn den indre, og kanskje har det styrket båndene mellom oss? Jeg vet ikke, men jeg vet at vi har gjennomlevd ting som fort kunne endt med brudd. Om ikke lojaliteten til hverandre hadde vært sterkere enn andre relasjoner. Og om vi ikke hadde kunnet snakke om det hele veien…

Vi skal ikke mene noe om hvorfor andre har sett det som eneste mulighet å bryte opp. Men vi tror vi vet litt om hvorfor vi stadig tror på felles framtid: Vi har lært noe underveis om god dialog – og vi har hele tiden valgt å dele livets gleder og utfordringer med hverandre. For å få til det, har vi sørget for å ha tid sammen – noe som heller ikke er en selvfølge i et samliv uten barn, slik mange tror. Ukentlig tid sammen for hyggelige ting og den gode samtalen, var en av to ting vi bestemte oss for da det ble oss, og som vi har vært trofaste mot. Det andre var at vi måtte fortelle hverandre at vi er glad i hverandre. Å gjøre et valg av den typen, har gjort det nødvendig for oss å gjøre opp uoverenstemmelser og be hverandre om unnskyldning og tilgivelse når behovet har vært der. Kjærlighetserklæringene hindres når det er uoppgjorte ting mellom to mennesker.

Det handler ikke om flaks. Og til syvende og sist handler det heller ikke om metoder. Det handler om å stå der litt rørt og forundret… Dypt takknemlig over muligheten til å se framover – sammen… Og så fortsette å ta en dag av gangen herfra.