Forbilde – på godt og vondt

IMG_0283Da vi jobbet med samlivsboka vår, hadde vi noen gode medhjelpere som fikk uttale seg om det vi skrev opplevdes relevant for deres virkelighet. ”Vi savner en ting som vi skulle ønske dere kunne berøre,” skrev et par til oss etter å ha lest gjennom en del av petitene våre. Fasadekonkurransen, har vi i etterkant kalt det de etterlyste at vi tok opp, og som de både observerte rundt seg og opplevde som et press i sin egen hverdag.

Vi skjønte hva de mente. Ganske mange mennesker – ikke minst unge par – holder en upåklagelig stil både på selv og hjemmene sine. Det skal være pent, nytt, moteriktig – og gjerne dyrt. Dessuten skal mye være hjemmegjort – og det tar tid. Gjenbruk er in, men man tar ikke hva som helst. Stikkordet er bevissthet – og trendene er tydelige også på det området. Interiørblader selger godt – og vil du ha en blogg som leses, skal du satse på interiør, kropp eller mote. Det jobbes mye og lånes desto mer. Det koster å være kar – og Kari… i 2018. Hus er dyrt, men flere unge enn før eier husværet sitt (noe som kan være økonomisk lønnsomt, men som også begrenser friheten tidlig i livet). Har man bil, skal også den være ny. Det er et slit, tenker jeg.

Der vi sparte til ting vi ønsket oss, er det lettere å låne penger i våre tid. Dessuten graver mange foreldre dypt i lommene for at ungdommen skal ha det så bekvemt som mulig. Hvor lurt det er, er jeg villig til å diskutere. Veien til oppfylte ønsker er uansett relativt kort for mange. Drømmene gjelder hjemmebasen, ferieturene – som helst bød være en smule eksotiske – eller den fullkomne festen. Ikke minst bryllup eller barnedåp. Gjerne begge deler. Det er Valentines og babyshower – i dyre dommer. Utdrikkingslag i tusenkronersklassen. I tillegg skal vi se flotte ut – og ha god oversikt over de trendy restaurantene. Det trenes – spises – og kures. Ikke rart kredittkortene går varme.

Vi skrev noe om en litt annen vei i boka vår. Noe om å roe ned. Og om å gjøre egne valg som styrker og ikke sliter ut samliv. Akkurat det samme gjelder om en lever alene. Hva skal til for at jeg eller vi skal ha et godt liv? Hva trenger jeg egentlig? Og hva kan jeg klare meg uten? Hvor går mine grenser  – og hvilke åpne dører ønsker jeg å gå gjennom? Det handler ikke nødvendigvis om ting, selv om en del hadde hatt god nytte av å senke kravene til hvordan fasaden – vidt tenkt – skal se ut. Nei, det trenger ikke være siste mote i verken krus eller gardiner for at livet skal være godt. Du trenger ikke dyrere grill enn naboen for at maten skal smake. Det er helt greit om du ikke har vin som hobby eller ikke har laget sausen fra bunnen av. Denne gangen heller. Og nei, livet kan være fint om ungene dine ikke er med på all fritidsaktivitetene, selv om det handler om at du ikke orker flere dugnader.

Senk skuldrene og trykk inn bremsen, dere som ufrivillig er påmeldt fasadekonkuransen eller kjenner at det løpet dere likte i starten, er i ferd med å bli for krevende.

Vi andre, vi som har levd en stund, har en annen utfordring å ta tak i, som jeg har tenkt mye på i det siste: Hvordan er vi egentlig som forbilder på disse områdene overfor de som kommer etter oss? Hva har vi gjort som har satt i gang dette racet mot store hus, prikkfrie hager, perfekte kropper, masterstudier og karrierekjør? Og hva kan være vårt bidrag for at livet kan betraktes fra andre synsvinkler?

Vi skal antagelig ikke ta hele skylda, men jeg tenker at jeg og han jeg deler hus med – som voksne mennesker – har et ansvar. De fleste på vår alder har en grei økonomi og gode muligheter til å reise, feire og skaffe oss det vi måtte lyste. Joda, vi låner penger vi også, men de fleste av oss har kommet over den verste kneika både økonomisk og når det gjelder tidsklemma. De som er yngre enn oss vil nok også komme dit etter hvert – men til hvilken pris og i hvilken tilstand?

Kanskje vi skal tenke oss litt mer om før vi velger å skaffe oss noe nytt – og være litt mer åpne om vår egen vei? Med det mener jeg at vi lett kan gi yngre mennesker det inntrykket at det er helt normalt å kjøre ny bil hvis vi ikke deler historiene om at vi kjørte gammel og brukt i mange år. Det er ikke bare tida som har forandret seg, men våre muligheter har blitt flere etter hvert som vi har levd lenger. Og det er normalt. Når vi hadde trang plass i leid leilighet som studenter eller nygifte, var det ikke sånn at ”alle” leide leilighet i den tida, men at det er normalt å legge sten på sten når en bygger både hjem og tilværelse. Og feriene trenger faktisk ikke koste skjorta for å bli minnerike. Ikke minst tenker jeg at historiene våre om gleden ved å spare til ting framfor å trekke kredittkortet, er mye verdt. Vi hadde ikke ”alt” og fikk det ikke fort, heller. Vi unner noen å gå den samme spennende og gode veien.

Dessuten kan vi med fordel dele noe om svakhetene våre, feilvalgene, omkjøringene, sorgene og krisene. De små og de store. De som formet oss og som vi kom oss gjennom. Fordi det er menneskelig å ikke få til alt. Livet er ikke som glansbildene i bloggene og magasinene. Bare de færreste lager alt fra bunnen av og yster sin egen ost! Selv ikke hjemme hos oss som med rette har rykte på oss for å være av den ryddige sorten, er det alltid prikkfritt. Innimellom har vi glemt alt vi kan om god dialog og har kranglet så fillene fyker. Selv de som ofte stiller med perfekt gjærbakst, har gjerne noen mislykka boller i fryseren til ”innvortes” bruk.

Det er greit å trykke inn pauseknappen. Greit å ta feil og gjøre feil. Men vi må si det; høyere og oftere. En av mine viktige lærdommen er av det såre slaget: Livet består av en hel haug med hyggelige ting en aldri får gjort, steder jeg ikke får besøkt, gensere jeg aldri kommer til å strikke, bøker jeg ikke ikke får lest, kule hus jeg aldri kommer til å pusse opp osv… Lista kunne vært lang. Nei, det er ikke mye optimisme i en sånne erkjennelse. Men den er viktig. Fordi så mange lever som om det er mulig å nå over alt, gjøre karriere, oppdra en ungeflokk, ha strøkent hus og nystrøken skjorte, være veltrent, få med seg alle lunsjer,konserter, gourmetkurs og weekender… Noen vifter med sannheten om at døgnet har 24 timer for oss alle, så rekker jeg det, men ikke du, handler det om at du ikke er disiplinert nok; ”Du kan hvis du vil!”

Ja, men vil man? ”Stopp verden, jeg vil av”, har blitt et ofte brukt uttrykk etter den gamle musikalen ved samme navn. Jeg vet ikke om vi kan stoppe verden, men vi kan stoppe hverandre. Jeg vil gjerne rope et varsko – og kan jeg hjelpe noen å sortere det viktige fra det mindre viktige, er jeg her…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.