Omgitt av godhet?

Har du et råd å gi oss unge, ble en av våre godt bekjente spurt for ikke lenge siden. Foranledningen var et intervju i forbindelse med at han gikk over i pensjonistenes rekker. «Jeg kan i hvert fall dele en erfaring,» svarte han. Så fortalte han at han selv hadde «rammet seg inn med mye godhet» gjennom å finne personer som har gjort ham godt og pleiet kontakten med dem.

Det er mye visdom i å pleie kontakt med mennesker som gjør en godt. Selv har vi snakket – og skrevet – en del om mennesker som gir energi. Det er omtrent det samme. Fra tid til annen får vi kommentarer på at vi har «et stort nettverk», og det er helt sant. Vi har møtt mange mennesker gjennom livet, noe vi opplever som en stor velsignelse. All glede ved det til tross; et stort nettverk har bare en begrenset verdi. Alle trenger noen få som står en nærmere enn de mange. Som får del i de krevende dagene, og ikke bare de gode. Som står med oss i nedturene like vel som oppturene. Som en kan drøfte livets store og små spørsmål med i sene nattetimer uten å måtte veie hvert eneste ord på gullvekt i frykt for å bli misforstått. Som det går an å gjøre ingenting sammen med, være stille sammen med, feriere sammen med osv.

Det har hjulpet meg en del å forsøke å plassere relasjonene mine inn i en trekant med spissen vendt nedover.  De jeg deler overflata med, «skrytealbumet» og snakker mest med om vær og vind, får plass i det bredeste feltet øverst. Der er det plass til de mange… Laget under i trekanten min er noe smalere; jeg går litt dypere med litt færre. Og så nedover… Dypest går jeg med noen får nære venner – med mannen min… og, i mitt tilfelle, med Gud. Jeg tror det gir en ganske sunn «relasjonstrekant».

Innimellom møter jeg mennesker som ikke deler dybdene med noen, eller som – helt motsatt – deler alt med alle. De siste opplever seg gjerne såra fordi de ikke føler at omgivelsene behandler deres dypeste opplevelser med respekt. I mange tilfeller er det sikkert en korrekt opplevelse, for det «alle» vet, mister noe av sin verdi. «Hun tar det tydeligvis fint, for hun snakker jo med alle om det», hørte jeg en gang at det ble kommentert om en venninne som hadde hatt noe jeg tenkte måtte være en tøff periode i livet. Kanskje tok hun det ikke så fint allikevel? Kanskje hadde hun bare ikke noen som var nære nok til at hun kunne dele sin «vinternatt» med dem, og så lekket hun heller til altfor mange for å lette på trykket?

FullSizeRender

Ferievenner må en kjenne godt… Godt nok til at man tåler hverandre når bilen er trang og leiligheten egentlig bare er et stort rom…

Den nybakte pensjonistens råd, er etter mitt skjønn et av de viktigste vi kan gi hverandre for å kunne ha et godt liv. Men hvor finner vi personer som gjør oss godt og pleier kontakten med dem? Vel vitende om at noen synes det er vanskelig å tro at noen egentlig har lyst til å være venn med akkurat dem, tror jeg de aller fleste har noen som de egentlig går ganske dypt med. Problemet er bare at man sees for sjelden og livet fylles av for mange ubevisste valg til at vi får bygd og bevart vennskapet. Eller kanskje vi er redde for å være urettferdige mot omgangskretsen?  Skal «trekanten» ovenfor fungere, må vi være litt urettferdige, eller – sagt på en annen måte – vi må unne oss å prioritere noen relasjoner. Før vi kommer så langt, må vi kanskje definere dem som nære. Det ligger ikke alltid i kortene. Vi har hørt oss selv si noe ala dette iblant; «Vi ønsker å bruke mer tid med dere enn med andre venner, så vi vil gjerne prioritere mer tid sammen… Hva tenker dere om det?» Eller vi bare har skjønt at den vennen eller det venneparet var faktisk der da livet røyna på og inviterte oss inn i sin glede og smerte… Og så har vi snakket om det i etterkant. Jeg innser at det å definere vennskap på den måten kan kreve litt mot, men det er jammen verdt det… Å omgi seg med godhet.

Reklamer

2 tanker om “Omgitt av godhet?

  1. Jeg vokste selv opp med den norske godheten. Den gjennomsyret alt, den lærte meg at alle er snille, alle er gode på bunnen og man må hjelpe folk. Dette førte kun til at jeg ble utnyttet og brukt igjen og igjen og igjen.

    Heldigvis lærte jeg, jeg våknet. Jeg innså at verden er full av drittsekker som elsker vold og kaos og det eneste de vil, er å utnytte meg. Jeg lærte at det finnes to typer godhet i Norge; falsk godhet og ekte godhet. Falsk godhet gjør hva som helst for å hjelpe afrikanere. Ekte godhet gjør hva som helst for å hjelpe 13 år gamle norske jenter som blir voldtatt av afrikanere. Det er en skam at vi har lært opp barna våre til å bli ofre. Det de har lært gjør de til enkle ofre. Men det er det heldigvis slutt på, mine barn lærer realitetene: Verden er full av dritt, stol ikke på noen, gi ikke noe til noen og pass på dere selv. Mine barn skal ikke bli ofre som enkelt kan utnyttes, slik som meg.

    Liker

  2. Hei. Her var det ikke bare en, men egentlig mange tanker. Og mye mellom linjene. Jeg kjenner jo ikke din historie, og jeg kjenner ikke helt igjen det du definerer som den «norske godheten». For meg høres det ut som du er vokst opp med en formidling som ikke har gjort deg godt – og som fikk konsekvenser for deg seinere. Jeg håper du har fått hjelp underveis i det du har opplevd, som høres svært krevende ut, og at du har møtt det du definerer som «ekte godhet». Kanskje er realitetene ikke så sort-hvitt som det du sier at du formidler videre til dine barn? Det er viktig at barn lærer til forsiktighet i møte med andre mennesker, men det er trist hvis de vokser opp uten å stole på noen. Ønsker deg alt godt.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.