Om å velge – og velge bort…

For mange år siden hadde jeg ferie- og lørdagsjobb i en større forretning der det ble solgt campingvogner og deler og utstyr til disse. For meg – som er vokst opp med lånt telt og siden hytte på fjellet som de familiære ferieformer – var det å tråkke inn i en helt ny verden. Sjelden har jeg møtt en sånn entusiasme og selvbevissthet knyttet til at ingen ting kunne måle seg med det livet de selv hadde valgt; livet i ”vogn”. Jeg husker særlig en dame. Hun hadde sikkert ikke lilla hår, men i ettertid er det sånn jeg har sett henne for meg. Hva hun skulle kjøpe, husker jeg heller ikke, men jeg erindrer at det tok litt tid. I løpet av samtalen oss imellom kom det fram at min familie ikke hadde ”vogn”, men hytte, og at jeg derfor ikke hadde personlig erfaring med en selvfølgelighet hun lanserte. ”Hytte?” Hun fnøs og så på meg med forakt i blikket; ”Hytte? Nei, selg hytta og få dere vogn!”

Jeg sa ingen ting, men jeg smilte innvendig. Tankene gikk til foreldrene mine – som jeg antok var på samme alder som denne dama. Et par helger i forkant hadde min far under tvil ofret en helg på fjellet for å besøke gode venner som hadde ”vogn” på Tjøme. Det var ikke noe galt med vennene – for all del. Dem satte mine foreldre høyt, og de gledet seg til å være sammen med dem. Det var campingvogna og ikke minst begrepet campingplass som var problemet. Ikke minst for faren min. Nå hadde de – skepsisen til tross – hatt det riktig hyggelig, forstod jeg på mamma da hun rapporterte i etterkant. ”Men det var jo direkte flaut,” forklarte hun, ”da pappa gikk ut av bilen ved ankomst og lurte høylytt på hva i alle dager han skulle gjøre der en hel helg…?” Jeg hadde skjønt hva hun siktet til. Det var ingen ting av det han foretrakk å bruke helgene på, som kunne gjøres på en campingplass. På hytta bar han vann, nøt stillheten med folk i god avstand, hugde ved – og beiset. Særlig det siste. Jeg tror hytta vår ble beiset hver sommer. Pappa elsket å beise. På det området har eplet falt et stykke fra epletreet. Jeg beiser når jeg må. Gemalen befinner seg vel egentlig i en annen hage…

Poenget er at vi er forskjellige. Alt passer ikke for alle. Campingdamas anbefaling om å selge hytta og kjøpe vogn, var høyst subjektiv og antagelig lite gjennomtenkt. Jeg velger å tro at hun mente det godt. At hun ikke ville at jeg skulle gå glipp av alt det gode hun opplevde som ”fastboende” sommerturist på en campingplass i Vestfold…

Ei jeg vanket sammen med omtrent på den tida, hadde også varme ønsker for at jeg skulle få et godt liv. Hun var en del år eldre enn meg, gift – og mamma til noen herlige unger. Hennes omsorg gjaldt det faktum at det ikke var noen mann i livet mitt, og litt for ofte når vi møttes tok hun temaet opp med meg. Jeg opplevde det som litt trettende, og en dag påpekte jeg det som litt slitsom masing. ”La meg heller fortelle deg det den dagen det skjer noe på den fronten,” sa jeg. Hun beklaget selvsagt. Det var jo ikke meningen å mase, ”men jeg tenker jo bare på alt du går glipp av.” Vanligvis hører jeg med til de som har klare tanker etterpå om hva jeg burde ha sagt, men akkurat den gangen var jeg usedvanlig klarttenkende: ”Hør her. Du gifta deg som tjueåring og fikk ditt første barn da du var tjueen. Har det noensinne foresvevd deg at du har gått glipp av noe her i livet?”

Fra noen synspunkt har vi sikkert kjedelig helger, som velger dette livet. Det er helt sikkert mye vi går glipp av, men for oss er dette et godt liv...

Fra noens synspunkt har vi sikkert kjedelige helger, vi som velger dette livet. Det er helt sikkert mye vi går glipp av, men for oss er dette et godt liv…

Jeg husker ikke hva hun svarte, men etter det var det slutt på spørsmålene og hintene knyttet til kjæreste og ekteskap. Nå har Dag og jeg snart vært gift i tjue år, og jeg – som var i trettiårene før vi ble mann og kone – føler vel at jeg har fått både i pose og sekk. Allikevel vet jeg: Det er mange ting her i livet jeg har gått glipp av. Å gifte meg tidlig er en av dem. Å få barn, likeså. Jeg tør nesten ikke fortelle at det er et valg vi har gjort. Jeg har nemlig lest artikler om sånne som oss. Vi har gjort det fordi vi er egoistiske, selvopptatte, karrierestrebende mennesker. Javel? Om vi vet at vi har gått glipp av noe ved det valget? Ja. Helt klart. Livet består i å gå glipp av ting.

Fordi vi gjør valg og prioriteringer hver eneste dag, går vi glipp av noe. Gjennom mange år har jeg for eksempel valgt å prioritere å lede ei jentegruppe annenhver uke. Gjennom disse årene har jeg stadig konstatert at jeg av den grunn går glipp av ting som skjer akkurat de kveldene: Konserter jeg gjerne skulle fått med meg, foredrag som kunne vært interessante osv. Ikke spesielt viktig, kanskje, men illustrerende. Vi bor i blokk. Det er fordeler og ulemper med det. Vi har hytte – med de goder og bekymringer det bringer med seg. Vi kunne for eksempel droppet hytte og bodd i en større enebolig. Noen gjør det valget. Hvem er jeg til å påpeke at de går glipp av noe? Vi har bekjente som reiser så mye de kan i helgene. Stadig rapporteres det fra nye storbyer. Jeg er ikke i tvil om at de gleder seg over det som for meg høres ut som et litt heseblesende program. Det er lenge siden jeg forstod at vi som legger opp livet og bruker pengene våre litt annerledes, går glipp av noe. Men det gjør vi jo uansett hvilken livsstil vi velger.

Det er en slags sårhet i å gå glipp av ting. Fra tid til annen tar jeg meg i å oppsummere alt jeg går glipp av: Jeg har ikke vært i Barcelona, Krakow eller Praha. Jeg har stått for lite slalom. Jeg lærte meg ikke å stupe ordentlig da jeg var yngre. Verden er full av bøker jeg ikke har lest. Jeg har aldri bodd i utlandet. Ikke har jeg tatt en master, heller. Vi har ikke barn – og får aldri barnebarn. To ganger har vi vurdert om vi skulle kjøpe hund – uten å gjøre det. Det hadde antagelig vært koselig. Å totalrenovere et gammelt hus, kommer aldri til å bli noe annet enn en gammel drøm i vårt tilfelle….

Sånne tanker gir et deprimerende fokus om en dveler for lenge ved det. Derfor skal vi ikke holde fast på de tankene. Vi må fokusere på alt det vi faktisk har fått med oss, erfart og opplevd. På det vi kan, de stedene vi har besøkt og de menneskene vi bruker tid med. På det gode ved de valgene vi har gjort for vårt liv. Forkynneren i Det gamle Testamentet påpeker at det er bedre at øynene dveler ved det en har enn at sjelen farer urolig omkring. Et klokt perspektiv.

Jeg erkjenner at jeg så langt har gått glipp av mye – og i framtiden kommer til å fortsette med det. Dessuten vil jeg fortsette å smile av dem som mener at mine valg er feil. Jeg har aldri bytta ut hytte med ”vogn”…