Livet etter begeistringen…

Som så mange andre, fulgte jeg med på VG-serien ”Frelst” i vinter. Jeg synes serien er god – og samtidig krevende. Fordi jeg hele tiden leiter etter en form for balanse og drives av bekymring både for at ungdom (og voksne) ikke får respekt og klok oppfølging i kristne sammenhenger – og for at man ”slår ungen ut med badevannet”.

Jeg ble kristen som femtenåring. Historien om Jesus-vekkelsen i Norge er på mange måter min historie. Sist høst leste jeg to ferske bøker om den tida med stor interesse og gjenkjennelse. Jørgen Aas sin ”Gud i Oslo” og Peter Svalheims ”Jesusvekkelsen” berører den samme tiden og den samme radikaliteten, gleden og det mange av oss i dag smiler litt av for egen del. Etter russetiden flyttet jeg til Bergensområdet og møtte den karismatiske vekkelsen på en folkehøyskole drevet av Vestlandske Indremisjon. Ja, jeg vet at innvidde vil kalle det en selvmotsigelse. For meg var det både bra og kaotisk. Selv kom jeg fra et KFUK/M-miljø på Østlandet der begrepet ”synd” ble definert noe annerledes enn hos de konservative vestlendingene. Det var mye som var synd vestpå som ikke var det der jeg kom fra. Som om ikke det var forvirrende nok, ble jeg på bibelgruppe hos et lærerpar presentert for den Hellige Ånd på en måte som fordypet min lengsel etter Gud og satte gode spor. Året etter var jeg stipendiat på den samme skolen. Da kom et team fra Ungdom i Oppdrag (UIO) på besøk. Jeg var skeptisk, men også nysgjerring nok til å dra på nyttårsleir på Grimerud. Etter et tredje år i Bergen og med flere erfaringer samt gjennomført grunnfag i kristendom med meg i bagasjen, begynte jeg høsten -79 på det som den gang het evangeliseringskurs (nå DTS) på Grimerud, UIOs hovedbase ved Hamar. Jeg skulle være der i tre måneder. Det ble åtte år. Åtte viktige, utfordrende og formende år av mitt liv. År jeg er dypt takknemlig for.

I etterkant har jeg tenkt mye på hvorfor ikke jeg – som noen av mine samtidige i UIO – opplevde meg skadet og utslitt etter disse årene. Kanskje handlet det om at jeg var 22 da jeg begynte i UIO og ikke kom rett fra videregående? Eller var det det at jeg hadde tatt kristendom grunnfag og dermed etablert en grunnvoll å ta imot den sterke og personlige forkynnelsen på? Kan det handle om min grunnleggende hang etter rytme og balanse? Min manglende evne til å ta alt ledere sier for god fisk, og en smule mot til å stille spørsmål og protestere? Skepsisens bremseeffekt? Det faktum at jeg som en av de få på Grimerud i den tiden leste skjønnlitteratur og ikke bare kristne bøker? At jeg kom fra en ikke-kristen bakgrunn og måtte forholde meg til en annen virkelighetsforståelse hver gang jeg dro hjem? Jeg vet ikke. Kanskje er det andre som kan sette opp de samme punktene om seg selv og som gikk åndelig dukken fordi utfordringen ble for store, fellesskapet for tett og lederne ikke var lyttende nok?

Jeg har altså vært ung og brennende. Fordi jeg er skrudd sammen slik jeg er, hadde jeg nok brent for noe uansett. Ikke bare fordi jeg var ung, men fordi personligheten min er sånn. Det kunne blitt politikk, eller en sak jeg vurderte som verdig. Det ble Jesus som fikk engasjementet mitt.

IMG_3063

Grimerud var mitt hjem i åtte år fra 1979. For meg var det en tid jeg er takknemlig for.

Jeg kom som sagt helskinna gjennom det – men ikke uten refleksjon. Tankene har vært mange gjennom årene – ikke minst fordi jeg i etterkant har befunnet meg i det berømte glasshuset der man skal være forsiktig med å kaste stein og tenke seg godt om når man beveger seg.

Etter min egen tid på skolebenken og på team ble jeg stab og etter hvert leder for DTSen på Grimerud. Seinere ble jeg lærer på Bibelskoen i Staffeldtsgate i Oslo og hadde på nittitallet ansvar for den mest utadrettede linjen der; Team 2000. Også som en av de som etablerte Ten-Oase i sin tid, bør jeg antagelige ha søvnløse netter med tanke på hva jeg selv har utfordret unge mennesker til når det gjelder tro og handling. De siste åtte årene har jeg vært sosialpedagogisk rådgiver på en kristen videregående skole – og for gammel til at elevene mine tror at det finnes noe som helst radikalitet i meg og det livet jeg har utenfor skolen. Det siste er en underlig observasjon jeg gjør, men det finnes også frihet i den.

Jeg er ikke i tvil om at jeg burde handlet annerledes i en del situasjoner gjennom tiden. Noen har helt sikkert følt seg utfordret utover det de i ettertid opplevde klokt eller godt under mitt lederskap. Andre har opplevd seg lite sett og forstått. Noen ser sikkert tilbake på eget engasjement og erkjenner at det har rent en del vann i havet siden den gang – uten at de selv vil mene det skadet dem. Troen får gjerne andre uttrykk når vi selv utvikler oss og når rammene rundt livet vårt endres. Uten at vi nødvendigvis har mistet Jesus-engasjementet vårt, selv om jeg vet at så også skjer for en del. Ikke nødvendigvis fordi de er skadeskutt av tidligere lederes press og for store sko i ungdomstida. Slik jeg ser det, er det nok ofte materialismen og hverdagen som har gjort prioriteringene så annerledes at Jesus har blitt henvist til en plass i kulissene. Spørsmålet mitt har derfor ofte vært dette: Hva bør vi som leder ungdom gjøre annerledes for å forberede dem på framtida? Dessuten: Er det i det hele tatt mulig? Kirkegaard sa det slik: ”Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs.”

Jeg var lærer i Staffeldts gate i en spesiell tid. Jeg tror det er rett å bruke ordet vekkelse om det som skjedde blant bibelskoleelevene og i forsamlingen Storsalen vegg i vegg. Elevene var ivrige på gata, minst ukentlig på Egertorget i skarp konkurranse med Hedningsamfunnet, og det ble etablerte et evangeliseringskollektiv på St.Hanshaugen. Som ledere hadde vi nok med å henge med. Ikke alle opplevde at det var ”dem” å drive gataevangelisering, men vi utfordret alle til å prøve. Og så forsøkte vi å være der for dem når de ikke hadde like sterke og positive erfaringer som kameratene. Det gikk fort i svingene og jeg har ofte tenkt at noen sikkert ser tilbake på den tida med forundret blikk. Kanskje noen angrer? Jeg vet ikke, men jeg er åpen for at noen mente vi som var ledere den gangen kunne gjort ting annerledes. Om ikke på generell basis, så overfor akkurat dem. Kanskje hadde jeg bremset mer i dag? Jeg innser at det i såfall ikke hadde skjedd på endret teologisk grunnlag, men fordi jeg har blitt eldre og muligens en smule mer forsiktig. Akkurat det utfordrer meg…

Vi gjorde en ting da jeg ledet Team 2000 som ikke alle elevene den gangen skjønte vitsen med, men som jeg mente var nyttig. Vi satte av tid på ettervinteren til å sette fokus på dette at livet endres.”Hva av det livet du lever nå – sammen med Jesus – vil da ha med deg om tyve år?” var spørsmålet den dagens aktiviteter, undervisning og samtale spant rundt. Jeg hadde hørt gjentatte uttalelser om ”førtiåringene som hadde mista det” og kjente behov for å snakke med elevene om at når rammene endres, vil troen ofte få forskjellige uttrykk. Dessuten; Hva tenkte de skulle til for ikke å ”miste det”? For de skulle jo ikke gå i samme grøfta; såpass forstod jeg jo.

Fra mitt ståsted var det fruktbare dager som jeg vanligvis avsluttet med å be mine elever ”tenke på denne dagen her, hvis dere i framtida ikke helt får til å bruke like mye tid med Jesus og i menigheten når hverdagen består av spebarn med kolikk, søvnløse netter og krevende studier kombinert med jobb for å få endene til å møtes…” Jeg vet ikke mye verken om livets utfordringer eller dagens gudsforhold for de fleste av de som var med på Team 2000 de seks årene vi holdt på, men inntrykket mitt er at mange av dem har et levende og sunt forhold til Gud og tro i dag. Det er det sikkert flere grunner til enn den ene dagen.

Jeg tror ungdom trenger ledere som snakker sant om livet og sant om Gud. Som byr på seg selv og forsøker å bygge inn i unge mennesker noe som både gir rom for den brannen de har, og som kanaliserer brannen på en måte som gjør at de kan fortsette å brenne – om enn på en annen måte – når årene går og livet endres. Det er ingen enkel oppgave, og vi vil ikke lykkes overfor alle, men det er uansett et tema som vi nok i større grad kan kan sette fokus på.

For meg har det vært viktig med rytme. Jeg husker en av gutta på Team 2000 kategorisk uttalte under en diskusjon at ”det er jo enkelt å vite hva en skal gjøre om valget står mellom et bønnemøte og en tur på kino!” Jeg husker enda min egen kommentar, ganske enkelt fordi den nok overrasket både han og en del andre tilstedeværende: ”Og hvis det er deg vi snakker om, vil jeg absolutt anbefale en god film!” Kommentaren var nok på ingen måte åndelig nok i øynene til en del av elevene mine den gangen, men det levde – og lever – jeg godt med. For meg er en god rytme der vi får flere typer inntrykk, og Gud som en realitet for hele livet hele livet, viktig.

Da jeg slutta i UIO etter åtte år, var det en helt udramatisk avslutning knyttet til studier som hadde ligget på is noen år. Med meg på veien ut hadde jeg allikevel en viss bekymring over det tette kollektivlivet som på den ene siden betydde så mye for meg, men på den andre siden skapte en del forestillinger om virkeligheten som nok burde diskuteres. Da jeg flyttet til Oslo noen år etterpå ble jeg en periode relativt ofte kontaktet av yngre, tidligere UIOere som trengte å snakke med noen som kjente deres bakgrunn, fordi de strevde med livet etter DTS og UIO. Det handlet ofte om skuffelse. De var skuffet over seg selv fordi de ikke helt klarte å leve opp til det bildet de etter hvert hadde dannet seg av hvordan en kristen skulle leve, og de var skuffet over menighetene de kom i kontakt med. Lovsangen, forkynnelsen og nærheten i fellesskapet falt totalt igjennom i forhold til hva de var vant med på DTSen eller basen der de hadde holdt til. Det gikk på gudsforholdet og selvbildet løs. Kort sagt kunne det oppsummeres slik: De hadde hatt stille stund på timeplanen i måneder eller år og trodde – selv om det ikke ble sagt direkte – at Gud ikke var like glad i dem nå som de ikke fikk til den rytmen på livet lenger. Når de skulle organisere morgenen selv, var det ikke like lett å prioritere en time med Herren når jobb eller studier startet tidlig og veien var betydelige lengre enn fra rommet til klasserommet eller arbeidsstedet på basen. Og de kjente seg ensomme. Jeg husker jeg tok kontakt med UIO noen ganger i den tiden for å legge innover ledelsen at de måtte hjelpe folk mer enn de gjorde med overgangen fra UIO-tilværelsen til livet utenfor. Hvordan de løser dette i dag, vet jeg ikke, men jeg har grunn til å tro at det føres en sunnere linje.

I denne tiden var jeg også tilbake på Grimerud for å undervise på en DTS. I den forbindelse hadde jeg en samling med DTS-staben, som med unntak av hovedlederen bestod av unge folk som ganske nylig hadde gjennomgått sin egen DTS. Fine folk. Brennende engasjert i det de holdt på med og med tydelige ønsker om at DTS-studentene skulle utvikle seg og bli bedre kjent med Gud. Helgen før jeg kom, hadde DTSen hatt langfri og de fleste studentene hadde dratt hjem eller til Oslo for å besøke venner. En i staben uttrykte da på møtet at hun mente man i framtida skulle droppe slike langhelger der studentene dro bort, fordi det sporet dem av i forhold til det som skjedde på DTSen. De andre – også lederne – synes dette var et forslag de skulle snakke mer om seinere. Jeg følte meg ikke fri til å si så mye der og da, men jeg ble engstelig og kjente på reaksjoner jeg hadde hatt både som DTS-student og senere leder. Når bibelskoletida og jobben i en kristen bevegelse blir en boble der hele livet leves innenfor et og samme system, preger det oss. I min tid som deltager på DTSen, var det TV-forbud for DTS-elever. Jeg reagerte på det jeg opplevde som manglende logikk i begrunnelsen, men måtte jo akseptere det. Jeg ville jo ikke bli stemplet som opprørsk. Som leder for DTSen opphevet jeg det forbudet (men mener å huske at det ble gjeninnført etter min tid). TVen på Grimerud stod i et hjørne av matsalen – og skulle være tilgjengelig for stab, men altså ikke for DTS-en. ”Det er en menneskerett å kunne følge med på nyheter,” mente jeg. ”Ja, men de kan miste fokus,” var argumentet imot, ”og noen kan jo bli sittende hele kvelden”. I en tid da vi kun hadde tilgang på NRK var det neppe et problem, men jeg mente vi fikk heller ta praten med de vi eventuelt oppdaget satt for mye foran TVen. Og siden det var jeg som bestemte, ble det sånn. Jeg husket dette da kommentaren om langhelgene falt. I etterkant skrev jeg til DTS-ledelsen om min reaksjon og bekymring. Jeg fikk aldri svar, men jeg aner heller ikke om de valgte å fortsette å gi studentene langfri.

Jeg er glad for at serien ”Frelst” ble laget. Nå går ”Guds lærlinger” på TV. Bra, det også. Jeg synes NRK har gjort en god jobb og funnet ungdommer med forskjellig type bakgrunn og refleksjoner som så langt tør å by på seg selv på en ærlig og god måte. IMI-kirken og Acta stiller seg laglig til for hugg. Vi andre får enda en anledning til å snakke sammen om hva vi skal gjøre og ikke gjøre for at folk – ikke minst unge mennesker – skal kunne leve bibelsk samtidig som de bevarer seg selv og sine hjerter.

Begge disse seriene tvinger kristne menigheter og ungdomsmiljøer til å snakke sammen om hva vi gjør bra og hva vi kan gjøre bedre. Det synes som om det skjer for tida. Andreas Nordli skrev godt om UIO på verdidebatt.no forleden. Jeg regner med at det diskuteres i diverse fora i den bevegelsen parallelt med det. Andre har fått en arena der de kan dele gode eller dårlige erfaringer fra sin tid i Jesus Revolution. Stephan Christiansen kom omsider på banen med en lang kronikk som noen jublet over og andre ristet på hodet av. For min del må jeg si at selv om formen jeg alltid har forbundet med ekteparet Christiansen, aldri har appellert til meg, har jeg hatt respekt for at de virkelig har ønsket å bety en forskjell og helt sikkert har betydd mye for mange. Når jeg ble så skuffet denne gang, handler det ikke så mye om innholdet i kronikken SC skrev, men at han som leder i den tiden som omtales, dyttet nåværende leder foran seg og lot han ta støyten mens han selv først ikke ville delta i serien ”Frelst” og så drøyde så lenge før han kom på banen. I mine øyne er det dårlig lederskap.

Ikke alle anklager en leder utsettes for oppleves rettferdige. Noen ganger vil vi måtte be om unnskyldning for noe vi dypest sett ikke kunne gjort veldig annerledes. Andre ganger er det bare å legge seg flat – for så å reise seg og spørre hva vi må endre på i framtida.

«Det er umulig å veilede forelska mennesker,» pleier min kjære å si. Jeg tror han har mye rett i det – enten det handler om vanlig forelskelse eller den nyoppdagede Jesusbegeistringen. Allikevel er det nyttig å stille spørsmål, hjelpe de det gjelder til god rytme i hverdagen og ikke minst; være der når forelskelsetiden er over, virkeligheten ser annerledes ut og forholdet går over i en mer krevende fase.

”Frelst” er slik jeg ser det, ikke et angrep på kristen tro, men en mulighet for oss som er invovert i kristent arbeid til å jobbe for sunnere miljøer og klokere mentoring av unge og voksne som opplever det fantastiske å få livet forandret gjennom å møte Jesus.