Bevisst eller lat?

IMG_0824Jeg leste nylig at C.S Lewis skal ha sagt at travelhet skyldes latskap. Da stusset jeg, men forklaringen hjalp. Latskap består i at man ikke gidder stake ut sin egen vei og gjøre prioriteringer, men driver rundt i det man følger strømmen av forventninger, behov og planer. Mente han. Det er noe i det. Det krever litt innsats å sette seg egne mål og bestemme sine egne prioriteringer. Men det er den eneste veien til å få for et liv som følger en opplagt sti slik at vi ikke bruker opp kreftene på å virre rundt på vidda.

Jeg har skrevet mye om å si nei de siste ukene. Og jeg har nedprioritert blogginga for at livet ikke skulle bli for travelt i en ellers hektisk arbeidshverdag som jeg ikke har rådd over til fulle. Slik er det noen ganger. Vi gjør ikke helt som vi vil på jobben selv om vi til en viss grad rår over egen arbeidshverdag. Men det er vår rett å gjøre overordnede oppmerksom på grensene når avstanden mellom avtalt arbeidstid og oppgavene en får ansvar for, blir for stor. I jobben min – jeg deler min tid mellom eget firma og 70% som sosialpedagogisk rådgiver på en videregående skole – er de første skoleukene veldig hektiske. Det er en del av dealen at jeg har tilnærmet fulle uker på skolen i den tida – og alt som måtte lukte av fritid tilpasses mer enn normalt krevende jobbing. Overgangen fra rolige sommeruker er brutal i august, men det kommer ikke overraskende. Det gjelder bare å være det bevisst og legge opp løpet deretter. La det herved være innrømt at det betyr litt mindre husvask og noen færre invitasjoner i noen uker. Siden gemalen har et liv med de samme tendensene, prioriterer vi vår kveld og målrettet hvile, men utover det aksepterer vi begge at den andre kjører høyt tempo og at logistikken er krevende. Med andre ord skyldes ikke akkurat denne travelheten latskap. Men jeg tror jeg skjønner hva CS Lewis mente…

Gunnar Elstad, en klok formidler og veileder som vil være kjent for mange, sa noe annet om latskap: ”Jeg tror egentlig ikke det finnes så mange late mennesker, ” sa han. ”Men det finnes en del som bruker opp kreftene sine på noe annet…” Med ”annet” mente han nok krevende psyke og smertemestring av ulik type, men kanskje han også tenkte på noe av det samme som C.S Lewis: At man bruker opp kreftene sine på å gjøre en masse uten å tenke gjennom hva som beste anvendelse av egne krefter og ressurser.

Jeg er med i en menighet. Det betyr mye for meg – både åndelig og sosialt.  Menighetsfellesskapet oppleves for meg som et gjerde å holde i mens jeg rusler ( forhåpentligvis) gjennom livet, og det trenger jeg.  Et menighetsarbeid – eller en sportsklubb for den saks skyld – drives i stor grad av frivillige, i tillegg til at noen er ansatt for å lede det hele og drive deler av arbeidet. Det er aktiviteter som skal ledes, ting som skal planlegges, hus som skal holdes ved like osv osv. Jo flere som engasjerer seg, jo mindre blir det på hver – eller jo mer arbeid kan sammenhengen engasjere seg i. Så enkelt – og så vanskelig. Derfor har det alltid vært viktig for meg at jeg ikke bare vil nyte det jeg kan få ut av fellesskap, men at jeg også vil yte for å bidra til at jeg og mange andre kan ha dette – forhåpentligvis gode – gjerdet å holde i. Det handler om å bidra økonomisk, men ikke bare det.

Jeg pleier å snakke om væresteder og tjenesteder, og jeg har som mål at jeg skal ha begge deler. Noen aktiviteter er mine væresteder. Jeg har ikke ansvar for noe annet enn å være meg selv og snakke med mennesker rundt meg, og jeg kan få ta imot kaffe og en kakebit, forkynnelse og nyttig informasjon, og jeg kan delta i sangen og bønnene. De fleste gudstjenester og en husgruppe jeg er med i, er for tiden mine faste væresteder.

I tillegg har jeg påtatt et ansvar: Jeg organiserer og underviser på et kurs. Og jeg taler på noen gudstjenester. Jeg gir med andre ord noe til fellesskapet. Og så dukker det opp mulige gjøremål og utfordringer som er mindre faste og som jeg må ta stilling til underveis. Noen ganger sier jeg ja. Ikke alltid, for jeg har mine begrensninger, men med utgangspunkt i mitt bevisste tidsbudsjett, mine krefter og min utrustning. Jeg vil gjøre mest av det er jeg er god på, og mindre på områder der jeg lett kløner, for å si det kort. Men jeg strekker meg litt, for det kan jeg . Dessuten har jeg et forbilde i Jesus, som strekte seg langt – selv om han også satte grenser.

Hva er poenget mitt? Bevissthet! Ikke driv med og la deg styre av alle andres behov og forventinger, enten de finnes i egen familie, på arbeidsstedet eller ulike arenaer i din fritid. Gjør bevisste valg! Og er du som jeg med i et arbeid som krever frivillig engasjement, vil jeg utfordre deg til å ta din del. Tenk gjerne med utgangspunkt i de to ”boksene” værested ( tilstedeværelse) og tjenested (ansvar). Tilpass det dine muligheter og ressurser på den ene siden og dine begrensninger på den andre. Men bli aldri så lat at du overlater hele livet ditt til tilfeldighetene og møter opp der ting kan nytes bare når det passer deg.

 

Travelt? Eller kanskje ikke?

Så langt denne høsten har vi kjent på og levd etter de begrensningene livet faktisk gir. Det førte i slutten av august til to blogginnlegg om grensesetting og bruken av det vanskelige ordet ”nei”. De to siste ukene har det vært stille fra vår side – også det et resultat av begrensninger. Oppstart er travelt uansett hvor mye en prøver å gjøre det smidig. Og når noe øker i volum og krever ekstra krefter, slik i hvert fall jobben min gjør på denne tiden, må annet vike. Det kalles prioritering. Denne gang ble skriveriene nedprioritert. Litt skambelagt når vi har lovt nye blogginnlegg hver fredag, men ikke verre enn at egenterapien raskt rydder skammen unna.

I ukene uten skriverier har jeg imidlertid gjort meg flere refleksjoner rundt ”nei”-begrepet. Om hva ordet nei, eller rettere sagt setninger av typen ”nei takk, det får vi ikke til”, utløser av respons. Det har gått opp for meg at tilbakemeldingene når jeg har takket nei til invitasjoner eller jeg har måtte blad litt for å få plassert noe i kalenderen, ofte har vært at ” nei, dere har det jo så travelt…”.

Som oftest glir den kommentaren forbi uten at jeg fristes til å forsøke å forklare meg. (Jeg har nemlig bestemt meg for at ingen har krav på begrunnelse i slike situasjoner). Noen ganger blir jeg taus fordi jeg må bedrive litt selvransakelse; Har vi det virkelig så travelt? Eller har vi det mye mer travelt enn andre?

IMG_2905I det siste har jeg imidlertid  klart å spissformulerer i min egen tanke hva det egentlig handler om: Når jeg svarer nei, er det ikke nødvendigvis fordi vi har det travelt, men nettopp fordi vi ikke vil være mer travle enn vi er. Det aner meg nemlig at de fleste antar at når jeg sier nei til noe, er det fordi det står noe annet i kalenderen på akkurat det samme tidspunktet. Hvis jeg ikke kan takke ja til en invitasjon eller en oppgave for eksempel tirsdag kveld, er det fordi jeg er opptatt på annet hold akkurat tirsdag kveld. Men det er ikke sånn. Det er ikke sikkert det står noe som helst på programmet akkurat den tirsdagskvelden. Men hvis det står syklubb hos en venninne på mandag og et kurs – som jeg har ansvar for – på torsdag, samtidig som den kommende helgen er en arbeidshelg ( eller den forrige var det), sier jeg trolig nei til noe både tirsdag og onsdag. Fordi jeg ikke vil fylle hele uka med avtaler og aktiviteter. Kanskje har jeg tenkt at jeg vil bake litt en av de kveldene, og dessuten gå en tur. Eller se en film. Lese bok. Tusle litt hjemme. Være uplanlagt. I tøfler og joggebukse…

Det er mange år siden jeg hørte en kvinnelig forkynner og seksbarnsmor uttale følgende; ”La aldri noen lese almanakken din over skulderen din, og husk at det er DU som bestemmer når den er full.” I vår tid er det vel digitale kalendere som gjelder, men prinsippet er det samme: Det er jeg som bestemmer når min kalender er full nok og livet blir for travelt.

Det krever litt disiplin å leve på denne måten. Jeg innser det. For jeg går glipp av hyggelige ting. Jeg mener det når jeg beklager at jeg ikke kan og sier ”dessverre”. Allikevel må livet leves med utgangspunkt i begrensinger og det tidsbudsjettet vi faktisk rår over.

I møte med helga har jeg derfor lyst til å minne om tre ting:

  • Det er lov å takk nei selv om det ikke allerede står noe i kalenderen.
  • Ikke bare sjekk om den aktuelle dagen eller kvelden er ledig før du takker ja eller nei til en invitasjon eller en oppgave. Se på dagene før og etter, også.
  • Ikke ta det for gitt at mennesker som sier nei eller nei takk fra tid til annen, har det så fryktelig (mye mer) travelt (enn deg). Det kan hende de sier nei fordi de ikke vil fylle livet til randen med planlagte aktiviteter.

Tid – med hvem?

For mange år siden leste jeg et intervju med Paul og Linda McCartney, som fortalte at de ikke hadde sovet fra hverandre en eneste natt etter at de giftet seg.  – Å, du store, husker jeg at jeg tenkte, og så lurte jeg et øyeblikk på om det var et tegn på manglende nærhet og kjærlighet at gemalen og jeg hadde gjort akkurat det, mange ganger.

Jeg falt fort til ro med at McCartney-metoden ikke passet oss – og siden har jeg tenkt at det faktisk er ganske sunt for vårt forhold at vi opplever ting hver for oss. Både i jobb og privat. På forsommeren var Dag i Stockholm i et utdrikningslag (!)  for en tidligere kollega, og om et par uker skal jeg på hyttetur med noen venninner. Mellom de to helgene har vi begge unnagjort noen jobbturer hver for oss. Alt sammen oppleves inspirerende for oss. Og for forholdet vårt. Vi erfarer at opplevelser vi gjør hver for oss ikke tærer på, men faktisk tilfører forholdet mye godt.   

Men det går en grense. Det hender vi får innblikk i forhold der hun – det er ofte hun – tar hånd om barna på hjemmebanen mens han – det er vanligvis han – har relativt hyppige pauser der ungkarslivet gjenoppleves i form av kajakk,- fotball- og såkalte gutteturer.  Forsøket på å få både i pose og sekk – familieliv og ungkarsliv – er et prosjekt som vanligvis mislykkes, med mindre den hjemmeværende parten stilltiende aksepterer situasjonen. De færreste gjør det i vår tid, men noen presser tålmodigheten sin til det ytterste for husfredens selv, eller i frykt for at mannen bryter opp fra forholdet om han ikke får ta vare på «guttungen i seg». Tilslutt sprekker det imidlertid for de fleste…

Vi tror det er en god ting å snakke sammen! Ikke ta den andre som en selvfølge og anse egne lyster som så nødvendige at de ikke er verdt å spørre partneren om hva han eller hun ønsker seg. Forventningsavklaring er viktig i parrelasjonen – på flere nivåer, også dette. Hva ønsker du av opplevelser alene  – og hva er mulig innenfor de rammene vi har nå? På generell basis – og med utgangspunkt i de rammene et blikk på kalenderen gir. Både behovene, mulighetene og begrensingene vil variere fra par til par – og fra fase til fase.

IMG_3777

Noen ganger er tid for bare alenetid… En benk og ei pipe, en ei veske med bøker og skrivesaker…

Vi tror partid – minst to timer per uke og gjerne en weekend sammen uten barn i semesteret eller året – er en viktig prioritering for å ikke bare å bevare en god relasjon, men styrke den. Dessuten er det givende for parrelasjonen å gi hverandre alenetid – helt alene eller sammen med venner og venninner – en gave vi gjør klokt i år gi hverandre. Har man barn sammen, er den tiden barna har med far eller mor alene, også av stor verdi. Jeg gleder meg stort når mødre og fedre rapportere på Facebook om «jentetur» med sine døtre og «gutteturer» med sønner som er voksne nok til å utfordre generasjonen over seg. Denne sommeren møtte vi to i begynnelsen av tjueårene som hadde kjørt sin «gamle» far skikkelig på en tredagers kajakktur. Senior måtte finne seg i å bli ertet kjærlig for sin svært synlige slitenhet da de  – møkkete og slitne – vendte tilbake til hytta der kone/stemor og noen flere av oss kunne ønske dem velkommen tilbake. Gleden i blikket på alle tre, lot seg imidlertid ikke skjule. Den var ekte og varm. – Dette lever de lenge på, tenkte vi – og gledet oss med dem. Det var helt tydelig vel anvendte feriedager. 

Det gjelder altså å finne en balanse som fungerer for begge i parforholdet – og som kan være til glede for hele familien. Enten det handler om weekender eller en enkelt fridag. Det skal kanskje ikke så mye til for å finne den…