Om gulost, fiskekasser og inngrodde vaner…

I dag fikk jeg en herlig sms fra ei av mine gode venninner. Hun bistod meg med å ordne kvelds i hurten og sturten for en gjeng hjemme hos oss i går – og i dag morges kom følgende melding med smilefjes og tommelen opp, tikkende inn på min mobil: ”Ligger her og tenker at etter 45 år forstod jeg først i går at osten også kan stå på kortsiden….”

Det er merkelig hvordan det en har fått modellert en gang, sitter fast og er urokkelig?

Akkurat det med å skjære osten den veien, tror jeg kanskje ikke jeg lærte hjemme, men hos oss har det vært en selvfølge i mange år. Jeg synes liksom det blir mindre gulostrester på den måten, selv om det neppe utgjør overdreven sløsing å skjære av den på langs, heller. Og når jeg tenker etter, tror jeg kanskje gulosten enten var kakestykkeformet eller kvadratisk i min barndom.

Nok om det. Jeg har gjort meg noen tanker om selvfølgeligheter og vaner de siste dagene. Ganske enkelt fordi jeg har oppdaget hvordan noen ting har glidd inn hos meg som oppleste og vedtatte fakta selv om det på ingen måte er akkurat det.  Årsaken er denne og forklarer hvorfor jeg ikke bare humret, men lo høyt da jeg fikk oste-meldinga i meldningsboksen:

De siste par ukene har jeg vært på jakt etter fiskekasser. Isoporkasser. For det må man ha når planter skal vinterlagres. Mente jeg å vite. For det har jeg brukt i alle år. Alternativer har ikke vært å finne i min verden. Det var nemlig det faren min brukte hver høst når han gravde opp pelargonia og tårer som ble båret inn i vaskekjelleren der de skulle få stå i fred til våren. Tre uskada, men velbrukte isoporkasser var en del av arven min. Dem har jeg tatt godt vare på siden totusenogfire. To av dem er fremdeles hele. Den tredje fikk dødsstøtet denne sommeren. Det var vel ikke mer enn en kunne forvente.

Det var omtrent da jeg oppdaget det, at jeg konkluderte med at de to andre, som begge har gjort god nytte for seg i drivhuset i sommer og skal få gjøre det i framtida, også, faktisk er en smule grunne for vinterlagring av plantene mine. Sånn havnet jeg på internett for å søke etter hvor jeg kunne få kjøpt nye, litt dypere isoporkasser.

Det var ikke lett. Men jeg fant noe om at de kunne fås hos fiskehandlere – hvis en var heldig. Jeg skjønte fort at det ville være nesten som å vinne i lotto. Både å finne en fiskehandler, mener jeg – og å være den heldige som kunne få overta ei fiskekasse eller to i disse dager om jeg fant en. Og nådde fram i åpningstida. Dessuten var jeg litt skeptisk til å dra lukta i hus – eller i hytte, som det er i vårt tilfelle. Til tross for at internett ga vaskeråd for å dempe lukta. Hvor jeg kunne få kjøpt sånne kasser, fant jeg imidlertid ikke et ord om.

Kort sagt: De ble litt tankearbeid ut av de isoporkassene. På torsdag spurte jeg et par kollegaer til råds;

bilde”Vet dere hvor i området her jeg kan få tak i isoporkasser?”
”Hva skal du med dem?” repliserte en av dem.
”Lagre planter,” svarte jeg.
”Må du ha isoporkasser, da?” spurte han.
”Ja,” svarte jeg – og kjente at jeg ble nølende i det jeg sa det. Måtte jeg virkelig det? Men det var jo det pappa alltid hadde brukt?
”Du har ikke noen i plast, da?” sa kollegaen min.
Og det hadde jeg jo. Noen flotte, litt dype, akkurat passe store på hjul til og med…

Du får tilgi meg, pappa. I år har jeg vinterlagra plantene mine i plastkasser. Og gulosten står på kortsida. Dessuten har jeg enda et år droppet får-i-kål selv om du mente det var den beste høstmaten som finnes. Det ble stek hos oss. Langtidsstekt lammestek med masse hvitløk.

Jeg tror du ville likt det. 

Etter stormen…

Jeg så fram til ei rolig helg da jeg fredag ettermiddag fant bloggen vår klemt inne mellom fire matoppskrifter nederst på web-utgaven av VG. Tidligere erfaringer fortalte meg fort at «nå braker det løs». Jeg vet nemlig at det finnes mye aggresjon knyttet til kristen tro her i landet. Når da VG-journalisten i tillegg ser bort i fra hva bloggen egentlig handler om og spanderer på et stort bilde av en mer konservativ bibeloversettelse enn den vi bruker her i huset, pluss overskriften «Ja til skolens gudstjeneste – Tull å kjempe mot kristen påvirkning», trenger en ikke ha profetisk gave for å skjønne at adrealinet kommer til å koke hos noen allerede i utgangspunktet. 

Og sånn ble det. Gemalen har siden hatt nok å gjøre med å moderere kommentarer. Blant noen få saklige og gode, både postive og negative  – har han lest mangfoldige usaklige, ofte direkte sjikanerende og til dels svært aggressive kommentarer – de fleste av dem anonyme. Lite har handlet om det bloggen faktisk forsøkte å sette fokus på.

Som tidligere når bloggen vår har havnet blant matoppskriftene på VG, tillegges vi meninger vi verken skriver om eller har. Det er veldig interessant og skaper mange tanker. Vi erkjenner at kirken har satt mange slags spor etter seg…  Selv om angrepene på kristendom og kirke – og på oss – tidvis framstår som komiske sett fra vår synsvinkel, er det leit å oppdage hvor såra mange må være.

Sårhet er en ting – de har jeg stor respekt for. Noe annet er det med den arrogansen som hever seg over alle, slår om seg med påstander om «religion» og er helt blotta for ydmykhet i møte med livets store spørsmål. Ikke minst finner jeg påstandene om at vi i vår tid skal ha kommet så mye lenger enn folk før oss, interessante, men historieløse. Dette gjelder visst særlig forholdet til tro. Det var noe man trengte tidligere, men nå vet vi bedre. Javel? Så langt jeg vet, er det fremdeles slik at alle livssyn handler om tro. Alle såkalt «religiøse» tror, og alle ikke-religiøse – til og med ateistene – velger å tro på en ikke beviselig konklusjon.

Joda, vi innehar en del kompetanse våre forfedre og -mødre ikke hadde. På den annen side tror jeg det er rett å si at de hadde kompetanse som har gått tapt på andre områder. Alt var ikke bedre før i tida – for all del – men det er mange grunner til å fastslå at samfunnet ikke alltid har utviklet seg til det bedre. Man må f.eks gjerne si at f.eks religion var med på å holde folk i ødeleggende samliv i tidligere tider, slik en av de som kommenterte bloggen minte oss på. Eller kanskje handlet det ikke først og fremst om religion, men om det faktum at den gjensidig avhengigheten av ektefellen gjorde det vanskeligere, ikke minst for kvinner, å bryte ut?  Når det er sagt, vil jeg gjerne høre fra den som mener at det er problemfritt med de tilstandene vi har nå, der opp til femti prosent av ekteskapene som ble inngått i løpet av ett år (2004) har endt i samlivsbrudd.  Vår relasjonskompetanse har kanskje ikke blitt spesielt bedre med åra? Videre vil jeg antyde at selv om færre drikker og spiller seg fra gård og grunn slik det tyder på at var en relativt hyppig foreteelse føri tida om vi blar i den del bygdebøker, har mange voksne holdninger til alkoholbruk som skulle tilsi at at det å drikke seg god og full med jevne mellomrom er helt normalt og helt uten betenkelige konsekvenser. Tall fra 2012 viser f.eks at antallet sykehusinnleggelser av såkalte alkoholrelaterte årsaker økte med 80% på de foregående tolv årene. Er det grunn til å tro at menneskeheten generelt sett stadig blir smartere?  For meg virker det som en påstand tatt ut av løse lufta.  Allikevel er den lett å ty til. Særlig med tanke på spørsmålet om det skulle finnes «noe» utenfor oss selv – og om vi i så fall skulle trenge hjelp av dette «noe».

Skolen jeg jobber ved, ligger på en gammel herregård der vi til og med har en kirke - nå tilhørende den lokale menigheten -  på skolens område.

Skolen jeg jobber ved, ligger på en gammel herregård der vi til og med har en kirke – nå tilhørende den lokale menigheten – på skolens område.

Tilbake til spørsmålet om skolegudstjenester. Tross VGs overskrift er vi ikke forkjempere av dem. Selv jobber jeg som sosialpedagogisk rådgiver ved en kristen videregående skole. Skolens elevmasse er svært broget. En god del av våre elever har ingen aning om skolens verdigrunnlag før de begynner – til tross for at den informasjonen ikke holdes skjult verken på nettsida eller i brosjyrer. De færreste av dem er aktive i kristne miljøer, men de søker til vår skole pga fagkretsen, og fordi vi er så heldige å ha et godt rykte.  Alt «kristent» som skjer på skolen og i internatet, er frivillig – med unntak av den kristendomsundervisninga vi er pålagt av departementet å ha (hvilket vi er glad for og gjør vårt beste for å ha god kvalitet på). Det betyr at det ikke er noen møteplikt f.eks til andakter i første friminutt uka i gjennom eller på skolens samlinger i kirken. Det siste har vi to ganger i året – i forbindelse med julemiddagen for elevene og  eksamensfesten i juni. Slik vil vi ha det; Det har ingen hensikt å tvinge noen til noe.

Slik mener jeg det må være når offentlig skole og den lokale menigheten inviterer til kirkelige samlinger, også. Kirken må dessuten bestrebe seg på å gjøre disse samlingene så gode og respektfulle som mulig – men på kirkens premisser. Det har jeg inntrykk av at prester og andre ansatte gjør. Ti år med trosopplæringreform har satt gode spor i så måte.

Det vi har undret oss over – og som blogginnlegget mitt handlet om – er avstanden mellom engasjementet når det gjelder enkel kristen påvirkning av svært begrenset omfang ( et par timer i året eller så?) og det vi opplever som manglende refleksjonen omkring kvaliteten på foreldrenes relasjon og alkoholvaner.  At det første setter sinnene i kok og det andre gis minimalt fokus, bekreftes for så vidt av kommentarene vi har fått denne helga. Selv om det langt fra tegner hele bildet. Syv hundre anbefalinger på Facebook sier oss at mange har tatt poenget, også. Sinte kommentarer taler bare så mye sterkere og setter flere tanker i sving. Det tåler vi godt…

Om skolegudstjenester og et par andre ting å være redd for…

Det begynner å bli fast takst sånn rett etter skolestart at elevers – og foreldres – forhold til skolegudstjenester blir tema. Denne gang er det selveste barneombudet som har vært på banen; All religiøs påvirkning i skolen er noe foreldre skal slippe, mener hun. Så langt jeg har fulgt denne saken gjennom årene, forstår jeg at skolegudstjenesten er farlig med tanke på den påvirkning elevene da får som foreldrene mener er uønsket. Det er de som skal vurdere om påvirkning er ønskelig eller ikke ønskelig, heldig eller uheldig  – og så sette nødvendige grenser.

Så langt følger jeg dem. Foreldre flest har stor omsorg for sine barn og vil dem vel. De vil at barna – og ungdommene når de kommer så langt – skal få med seg erfaringer fra oppveksten som gjør dem til sunne mennesker og gode samfunnsborgere. Vurderinger fra en gruppe som antagelig høres større ut enn den egentlig er, konkluderer med at julegudstjeneste arrangert av skolen i samarbeid med den lokale statskirkemenigheten, ikke hører med til det som fremmer en ønskelig utvikling.

Da jeg tok engelsk for mange år siden, måtte jeg skrive en oppgave med tema fra engelsk eller amerikansk kultur. Jeg valgte mormonerkirken, som på det religiøse markedet er noe av det mest amerikanske i hvert fall jeg kan tenke meg. I den forbindelse intervjuet jeg en mormonerfamilie som hadde flyttet inn i mine foreldres nabolag. Under et av mine møtepunkt med dem, forstod jeg at barna var med i en kristen barnegruppe i nabolaget. Det undret meg, og jeg spurte foreldrene om ikke de synes det var utrygt? Jeg har aldri glemt morens svar; «Nei, vi er så trygge på at den religiøse påvirkningen de får her hjemme og gjennom hjemmeundervisningen vår, at det er bare bra at de får utvidet sin horisont på den måten.»

Bildet er lånt - uten tillatelse :-) - og viser en skolekorkonsert i Vågsbyd kirke...

Bildet er lånt og viser en skolekorkonsert i Vågsbyd kirke…

Jeg har blitt utfordret av det svaret mange ganger. For et mot. Og for en måte å ta foreldreansvaret på. De sørget for at barna fikk en gjennomtenkt og solid trosformidling hjemme – og så lot de dem utsettes for samfunnets mangfoldighet med stor ro. Jeg har møtt noe av den samme holdningen hos muslimske foreldre i møte med nettopp julegudstjenestene som skoler inviteres til. De ser det som god kulturformidling i det samfunnet de er en del av – og satser på at de selv, i samarbeid med sine trosfeller, gir barna balast nok for den troen foreldrene gjerne vil gi videre til sine barn. De bygger med andre ord ryggrad på ungene sine. Gir dem ikke bare krykker…

Jeg tenker også på alle de kristne foreldrene som ikke har noe valg når det gjelder hva deres barn utsettes for av mer eller mindre ønskelig samfunnspåvirkning. Det stiller krav til dem om å styrke verdi- og trosformidlingen på hjemmebane når RLE-faget formidles av lærere som setter kristentroen i et helt annet lys enn de selv ønsker. Disse foreldrene må ta til takke med såkalte livssynsnøytrale markeringer av høytider og finne seg i at påskens hovedperson blir påskeharen eller noen skarve kyllinger. Hva skal de gjøre? Jo, akkurat det samme som alle andre foreldre: Styrke verdi- og trosformidlingen på hjemmebane slik at de er trygge på at barna vet hva foreldrene bygger livet på. På den bakgrunnen må de satse på at barna har fått med seg et godt grunnlag for egne vurderinger når de skal gjøre egne valg.

Når alt dette er sagt, har jeg et par forslag til hva foreldre bør frykte mer enn skolegudstjenester i vår tid. I hvert fall hvis de er redde for at en julegudstjeneste i året eller sannheten om hvorfor vi faktisk har påskeferie i dette landet, skal gjøre livet vanskelig for dem. Etter å ha arbeidet med ungdom i mange år, er det særlig to ting jeg synes foreldre bør bruke energien sin på framfor å kjempe mot en smule kristen påvirkning i et samfunn som tross alt har dype røtter i en kristen kultur.

For det første synes jeg foreldre skal bruke mye energi på å styrke sine ekteskap og samboerskap. Og om det ikke er fnugg av håp for et fortsatt samliv, må foreldre anstrenge seg mer for å unngå å krige mot hverandre i etterkant. Jeg er skremt over hvor lite par investerer i sine samliv – tross alle muligheter som finnes i vår tid for samlivskurs og coaching. Når det ryker og noen kommer på banen med konkrete tilbud, er det ofte for sent. Bruddet er en realitet, det skal flyttes og organsieres.

Ungene kjemper med blandede følelser. Det ble fred, men til hvilken pris? Og ofte bare for en tid. Kranglingen fortsetter, og barna er midt i krigssona. De flytter rundt, tar altfor mye ansvar og tilsvarende hensyn. Sliter med skyldfølelse. Kjenner seg satt til side når foreldrene altfor ofte går altfor fort inn i nye forhold. Forelskede mennesker oppfører seg dessverre mange ganger som fjortenåringer uansett alder.

Det er selvsagt ikke alle samlivsbrudd som er sånn, men mange nok til at de fleste av oss bør skjønne at det kan ramme oss. Derfor bør vi investere i samlivet. Bruke tid sammen. Ta vare på kjærligheten. Styrke relasjonen. La barna kjenne at de kan være trygge på at om foreldrene er uenige innimellom, er det glad i hverandre og har verdier i bunnen som tåler friksjoner.

I det siste har noen heldigvis turt å ta til orde for at samlivsbrudd koster samfunnet dyrt og påvirker barn mer enn man håpet. Fra min side sett er det ikke tvil om at foreldres krangling – i og etter felles samliv – sliter tøft på barn og unge. Mange av dem plundrer med eget selvbilde, føler seg forlatt og mister troen på at de selv noen gang skal få til et varig og godt samliv med noen. «Det er jo ingen vits i å vente med sex, for jeg kommer jo ikke til å være sammen med en person resten av livet», sa ei ung jente til meg en gang. «Jeg har jo ikke noe hjem lenger,» sa en annen. Andre er slitne av foreldre som ikke lar anledningen gå fra seg til å snakke stygt om eksen til felles barn. Er det for mye å etterlyse litt klokskap fra voksne mennesker?

Det andre jeg synes foreldre skal bruke mye energi på, er hva slags påvirkning de gir sine barn når det kommer til alkohol. Jeg er selv ikke totalavholden, men jeg er opptatt av hvordan vi som voksne modellerer alkohol- og festkultur til unge mennesker. I det siste har jeg oppfattet at det er relativt vanlig av foreldre å handle inn rikelig med drikkevarer for å feire attenårsdagen til avkommet, fordi «nå er du jo lovlig…» Igjen: Jeg vet at langt fra alle synes dette er en god ide, men faktum er at norsk ungdom – før og etter fylte atten – drikker for mye og vet for lite om hva alkohol gjør med et menneske. Og vi kommer ikke utenom det faktum at foreldres verdiformidling er den som i sterkest grad former barnas holdninger, tro og verdier. Alle kampanjer og annonser om farene drukner i foreldrens praksis.

En bekjent av meg var sjokkert i forbindelse med planleggingen av utenlandstur for skolekorpset ungene hennes spilte i. Det viste seg umulig å få med foreldre som medhjelpere fordi det ble bestemt at turen skulle være alkoholdfri – for alle. Argumentet var at de selv – og de i korpset som var over atten år – måtte jo få lov til å drikke, siden de var voksne. Ingen kunne tenke seg å avstå fra alkohol en ukes tid… Og det lå tydelig i korta at de selvsagt måtte drikke når de var i et land der denslags var betydelig billigere enn i Norge. I min verden er dette ikke en spesielt voksen holdning…

Jo, jeg vet om et par ting vi som voksne – og spesielt de som er foreldre – burde bruke mer krefter på enn å være redd for skolegudstjenester…

Count your blessings…

Amerikanerne har et uttrykk jeg liker godt: «Count your blessings!» Tell velsignelsene dine. Underforstått; Regn opp livets goder.  Det handler om fokus – enda en gang…

En av velsignelsene i mitt liv, er at jeg har en tur til Bergen sånn ca en gang i halvåret. I tre skarve – og værmessig svært dårlige – år på slutten av syttitallet, bodde jeg i Bergensdistriktet. Det siste året på Mulen. Da tok jeg Mulebussen opp til Fjellveien og rusla hjem derfra om jeg hadde vært i byen. Mere bergensk blir det vel nesten ikke…

Jeg ble veldig glad i den byen, alle bergenserens særegenheter og den bergenske selvhøytideligheten til tross. Siden har jeg vært der mange ganger; på ferie, i jobbsammenheng og nå fordi jeg har plass i ei styringsgruppe som møtes der iblant.

Av den grunn hadde jeg gleden av å tusle over Festplassen i solnedgangen onsdag kveld. Det med solnedgangen burde nesten understrekes, for det i seg selv skal helt klart telles blant velsignelsene. Det er ikke alle som får oppleve den i Bergen. Og fordi kveldssola ikke akkurat gyller mot hotell Norge hver eneste dag, var det nok til å få meg til å kjenne meg en smule priviligert mens jeg ruslet sakte innom noen butikker før jeg satte meg med bok og et godt måltid mat. Jeg skulle overnatte hos en av våre unge venner – student i byen og forresten en velsignelse i seg selv.

Derfor siktet jeg meg etter hvert inn mot stedet bussen dit skulle gå fra. Jeg blir alltid litt nervøs av offentlig kommunikasjon på nye steder. Nå er Bergen ikke et nytt sted for meg, men sånne ting som bussruter har jeg inntrykk av de fleste norske byer endrer omtrent hvert halvår. Dessuten føler jeg alltid at dette er systemer «alle» kan. Eller burde kunne. Kommer en på flybussen et eller annet sted i landet, forstår sjåføren at du antageligvis ikke er kjent, men spør du en bybussjåfør om hjelp, sitter i hvert fall jeg ofte igjen med følelsen av å ha strøket til en eller annen eksamen; Sånt vet man jo bare…

bildeMen ikke denne gangen. Buss nummer 13 var for anledningen utstyrt med en utpreget bergenser som jeg antar spedde på pensjonen med å ta noen ekstravakter. Før noen andre slapp inn, åpnet han dørene for meg, forklarte billettsystemet grundig ( inkludert hva spetakkelet hadde kostet!) og satte i gang med en gjennomgang av byutviklingen i hans kjære hjemby de siste årene. Bybanen fikk terningkast seks – eller i hvert fall fem når han fikk tenkt seg litt om – og de fleste nybyggene i underkant av to. «Men se på taket på biblioteket der borte, du, det er vakkert. De kunne det før i tiden…» Og så slapp han meg av utenfor døra dit jeg skulle. En velsignelse…

Morgenen etter ville jeg bruke beina tilbake til sentrum. Litt usikker på hvor lang tid det ville ta og om jeg måtte hoppe på en buss underveis,  putta jeg en tohundrelapp ( den eneste seddelen jeg hadde) i lomma sammen med mobiltelefonen – med kart for å finne snareste vei.

I sol da og. Jammen!

Etter å ha sjekket kartet noen ganger og tråkket meg gjennom noen bakgater som tydeligvis ble benyttet av mange i morgenrushet, oppdaget jeg at tohundrelappen var borte.

Sosehue!

Jeg hadde selvsagt dratt den opp sammen med mobilen underveis. Nå er ikke jeg av den typen som strør om meg med penger sånn til vanlig, så spontanreaksjonen min var å snu og gå tilbake for å leite etter den. Skjønte fort at det var fånyttes. Ikke hadde jeg tid, og dessuten var det helt sikkert allerede noen bak meg i morgenrushet som hadde funnet den. Ja,ja… Noen ganger er det greieste å bare akseptere situasjonen og erkjenne at skjedd er skjedd. Jeg skrev hendelsen på en slags giverkonto og ba en stille bønn om at den ble funnet av en arm student som akkurat denne torsdagen skulle få gleden av å rive i kaffe på tre medstudenter. Håpet i hvert fall ikke at den ble funnet av en velkledd og velfødd advokat som hadde mer enn nok fra før. Med mindre vedkommende hadde et stort hjerte og ga den videre, da…

Count your blessings! Endre fokus! Hvilken velsignelse er det ikke tross alt å miste to hundre kroner og kunne erkjenne at det ikke ville ødelegge dagen min?  Jeg hadde jo fremdeles penger nok til både å komme meg hjem igjen og til å spise meg mett…

Tenkte jeg – og så plutselig at det satt en tigger femti meter foran meg. En gammel dame. Ei som skulle hatt en pensjon som både kunne sørget for mat for dagen og bidratt til at hun hadde bevart verdigheten. Gamle slitere skal slippe å sitte på fortauskanten med håndskrevne skilt der det står at de er syke og trenger myntene mine for å klare seg. Verden er urettferdig. Noen har helt klart flere velsignelser å regne opp en andre. Jeg er en av dem. Her skulle hun sitte en hel dag og håpe på to hundre kroner, kanskje. En sum jeg nettopp hadde mistet og tross ergrelser kunne gå videre uten å bekymre meg vesentlig over.

Jeg måtte ned i sekken. Ta det jeg hadde av mynt og ønske dama en velsigna dag…  Håpe i det stille at jeg ville bli en velsignelse hun kunne telle opp blant mye annet hun kom til å møte den dagen.