Om å velge en kamp…

«Choose your battles» er et uttrykk vi har sansen for og forsøker å leve etter. Det betyr at det er en hel del ting vi velger å ikke engasjere oss i, kjempe for – eller krangle om, for den saks skyld. De som kjenner oss, vet at det er en hel del ting vi synes er viktige, også. Ting vi velger å bruke mye tid på. Denne gang er vi delt. Pastorfrua har valgt en egen kamp – på et område der gemalen underordner seg, men velger å ikke kjempe. I år har jeg (Det heiter ikkje vi no lenger) erklært kamp for adventstida!

Det første lyset er tent hos oss. Både på kjøkkenet og i stua. Vi er begrenset glad i lilla, og tar oss den frihet å være litt svenske for anledningen: De har hvit advent.

Adventsfokuset mitt er ikke nytt. Jeg vokste opp i et hjem der kristne tradisjoner ikke stod spesielt sterkt. Derfor var ikke advent så viktig. Juletreet ble riktig nok aldri pyntet før lille julaften, og – spør du meg – ble egentlig altfor mye av det som skulle gjøre jula til jul, lagt for tett inn i juledagene. Resultatet var stress og en sliten mor. Advent husker jeg aldri det ble snakket om. Den adventsstaken som nå står på kjøkkenbordet mitt og lyser gode minner, ble plukket fram et par uker før jul – og oppi den havnet det røde lys. Det første tegnet på at jula nærmet seg. Men julekalender, det hadde jeg. En med bilder. Sjokolade kom første da jeg var for gammel for sånt, og pakkekalender hadde vi knapt hørt om. Allikevel: I mitt barndomshjem lærte jeg å sette stor pris på jula…

Kanskje nettopp på grunn av kjærligheten til jula – og for å forsterke det jula egentlig handler om, har adventstida blitt så viktig for meg som voksen. Da jeg skulle etablere egne juletradisjoner, bestemte jeg meg for at advent skulle markeres i mitt hjem. Det handler om å favne forventingene, men også om å spre forberedelsene på en måte som gjør at dagen-før-dagen også kan gjennomføres i relativt fredfullt tempo. Skal en få til det, kan det utgangspunktet virke som en dårlig ide å pynte to ganger. Hvorfor ikke fylle huset med alt som hører jula til med en gang og hoppe over adventsbiten? For meg er det en stor glede å fjerne adventsstaken og -dukene og lage jul rett før julaften – og så slippe å være lei av hele jula når romjula så vidt har begynt. Mest av alt handler det om å bremse litt og sette forberedelsene i system. Hvilket – for oss – inkluderer en gjenomtenkning av hvor mye av julestri vi egentlig skal – og vil – ha?

Vi hører med til de som tror det går an å være mer nøkterne enn det i hvert fall media forteller oss at vi er. Det er liksom en status å være kjempesliten og ha det veeelig travelt fra nå av og utover. Sorry, men vi henger ikke med. Og det handler ikke bare om at vi ikke har barn. Det handler om at vi har gjort noen valg… Hjemmet vårt er koselig både i adventstida og gjennom jula. Vi spiser god mat. Gir hverandre gaver. Vi har planer om både julekonsert, juleverksted og diverse andre arrangementer i tida framover. Men vi får ikke med oss alt. Vi tillater oss å velge. Ikke rive med på hele stresspakka, men roe bevisst ned. Vi kjøper julegaver over tid og er ganske nøkterne. Koser oss (meg!) med juleposten som skal ut. Sparer den vi får til 3.juledag. Da er det lesestund her i huset. Før det samles den og skrives ut. Og så forsøker vi å ikke ta av i matveien før det er jul på skikkelig. Selv om det skal innrømmes at gemalen stekte ribbe til seg selv da han var alene hjemme sist uke. Jeg smiler. Ribbe, det kan han spise hele året. Nå er det egentlig ikke verken en smak av ribbe eller julemarsipan dette handler om. Det jeg vil kjempe for, er at forventingene og forberedelsene skal få en egen høytid. Advent. Ventetid…

PS. Jeg har laget en «event» på facebook som heter «Advent. Markeres av oss som ikke tar jula på forskudd!». Bli gjerne med der…

Lys i mørke

På denne lørdagen for ett år siden, nådde Dag og jeg et mål. Ikke et av livets store mål, men et lite, etterlengtet mål. Vi hadde brukt det meste av høstens «fritid» på å selge hus, kjøpe leilighet, rydde, pakke, bære ut og bære inn, vaske ned og pusse opp… og endelig: Lørdag før første søndag i advent var vi såpass på plass i Håkons gate 5 G. at det så hyggelig ut når adventsstaken ble pakket opp her for første gang.

I løpet av dette året har vi lært oss å bo i denne leiligheten. Den første adventstida lærte oss at verandaen her ble veldig mørk i mørketida. Så i dag har vi rigga til med både lys i vinduene, stjerne og juletre. Det siste er en erstatning for det store vi tente ute på Yven i alle år. Vi savner verken det eller huset vårt – takket være løse teltplugger som vi nok er utstyrt med, begge to. Men lysene savnet vi – selv om vi minner hverandre på at sypressen som fungerte som juletre, var i høyeste laget og et styr å få lysene opp i. For ikke å snakke om jobben med å få dem ned igjen. De ble gjerne hengende til nærmere syttende mai.

Men nå er altså tre og lys på plass på verandaen her. Ikke juletreet. Dette er for utetre å regne – helt uten pynt, men riktig nok under tak. Joda, det ser kanskje en smule dillete ut, men det blinker i hvert fall ikke. Og det lyser opp mørketida. Det trengs. Vi har erklært advent for åpnet! I morgen skal det første lyset tennes. Vi gleder oss, kjenner på lukta av tradisjoner og nostalgi – og har brukt dagen på å lure litt på hvor vi plasserte adventstingene i fjor. Ikke fordi det er viktig, men fordi det er sånn nye tradisjoner skapes.

Vi er uendelig glad for at den gang man skulle plassere julehøytiden med sin forberedelsestid på kalenderen, falt valget på den gamle lysfesten. Det er ingen grunn til å skjule at det er sånn: Vi som markerer forventingen om Jesus som skal komme og feirer han fødsel om noen uker, er ikke alene om å ha noe å feste for på denne tida. Men vi markere lyset som bryter mørketida på to måter: Opptakten til solsnu er en ting. Troen på at Jesus er det lyset himmelen sendte inn i det mørke som ikke bare er fysisk, men som har preget menneskeheten gjennom historien, er for oss noe mye sterkere.

Og nå er vi i gang. Det er advent…

Førjulsplanlegging…

Selv vi må innrømme at adventstida nærmer seg. Jamfør gårsdagens blogg om akkurat det. Og for å få mest mulig utav forventningstida – i sterk konkurranse med to fulle jobber og en menighet som skal drives – bruker vi tid på planlegging. Den runden har vi tatt nå i kveldingen.

Som de livsnyterne vi faktisk er, starter vi med god mat og et glass rødvin. På en helt vanlig onsdagskveld?  Joda, en sjelden gang unner vi oss det.

Og så ryddes bordet for det meste – og pc og lister kommer fram. Julegavelista. Hvordan ligger vi an der? Slett ikke verst. Vi har god oversikt over hva de som skal ha gaver har fått de siste 8-10 årene, så vi minsker muligheten  til å komme i skade for å gi det samme som i fjor. Sånne lister koster så lite – og letter så mye.  Mange gaver er i hus. Ingen av oss er gode på køgåing, så akkurat der vi vi tidlig ute. Noe bestilles på nett. Det er det Dag holder på med på bildet.

Så var det juleposten? Den er utvilsomt mitt gebet. Og halvferdig. Man liker jo å skrive, så det er ren kos. Gemalen skriver maks to kort i året. Førjulsselskap? Klart vi vil samle noen rundt langbordet vårt. Invitasjonen til det fikk jeg raskt unna mens gemalen bladde i en kokebok for å få inspirasjon til menyen. Sånt liker han.

I tillegg har vi skrevet en liste over hyggelige og mindre hyggelige ting man skal ha gjort før jul. Lister er til hjelp for det meste her i huset. Selv om verken sølvpuss eller vindusvask er sånt noe vi taker av begeistring over. Det fine med lister er at ting kan styrkes når det er unnagjort. Og det kan det jo gå litt sport i?

Hva så var med maten som skal i hus og forberedes? Vi er to om det – matglade begge to. Men julebaksten da? Her skal det noe i egne bokser – og noe til varmestua i Sarpsborg. Ikke for mange sorter. Vi satser på noen vi selv liker. Det betyr at noen tradisjoner må fare. Det skjer med tungt hjerte. Farmors marvposteier  lukter av min barndoms jul, men jeg erkjenner at de er tidkrevende å produsere i tillegg til at jeg ikke tåler dem og gemalen ikke liker dem. Da får de fare hen la gå… Nostalgien til tross. Vi prøver å tenke på hvor mye vi skal være hjemme og hvor mange gjester vi regner med i løpet av jula? Det gjelder å være realsitiske. Ingen ting er kjedeligere enn å hive tørre kaker ved påsketider. Litt stress må en regne med i førjulstida, men det er viktig å ikke stresse mer enn årstida krever.

Fine greier. Vi puster ut. Unner oss et lite glass vin til. Og kjenner at advent er veldig velkomment!

Advent

«Jeg tror vi må innse at jula har blitt flytta,» sa gemalen her en dag. Jeg hadde akkurat landa i heimen og stønna litt over at jeg hadde sett årets første syvarmede lysestake i et vindu på vei hjem fra jobben. «Og det over to uker før første søndag i advent!» Gemalen får si hva han vil, men når det gjelder advent og jul er jeg ganske sta. Jeg holder på de gode tradisjonene, og det betyr: Vi venter med adventspynten – inkludert de syvarmede lysestakene – til første søndag i advent. Og så får det være advent – jeg holdt på å si: i fred – helt til jula kommer. Hos oss kommer den tidligst et par dager før julaften. Omtrent på den tida da alle de som har kjørt full pakke i rødt med engler og nisser, julegardiner og julepynt siden slutten av november, begynner å bli inderlig lei og mest av alt ønsker å «hive ut hele jula». Så trist. Og det fordi de ikke klarte å vente og hoppet over den – etter mitt skjønn – viktige adventstida.

Her i huset blir ikke jula flytta om så hele byen har tenkt å gjøre det.

Vi holder fast på tradisjonene vi har laga oss gjennom mange år, og holder ut. Gleder oss. Til helga da vi skal pakke opp den gamle adventstaken og henge opp den stjerna som vi nekter å kalle «julestjerne» slik flere og flere gjør. Det er en adventstjerne og den skal få minne oss på det vi venter på: Lyset som kom til verden! Stjerna som vismennene fulgte gjennom ørkenen på vei for å finne Kongen de hadde lest profetiene om…

Vi samler gjerne venner rundt et dekka adventsbord. Jula får vente...

Lenge stod vi imot en syvarmet lysestake i rent trass: Neimen om vi skulle følge trenden med «svenskestaken» som hadde kommet til Norge. Helt til en kollega jeg hadde for flere år tilbake kom gledestrålende inn på kontoret en adventsmorgen og ga høylytt uttrykk for at det var så flott meg alle de syvarmende lysestakene som han så i vinduene han passerte på vei til jobb. Han hadde bodd i Israel i en del år og hadde sin første adventstid i gamlelandet på lenge. Jeg delte ikke begeistringen og var vel ganske lunken i kommentaren; «Jasså, synes du det?». Men så fortalte han om jødenes syvarmede stake som ikke skal tennes før Messias – redningsmannen – er her. «Tenk, hele Norge har tent slike staker og forteller oss at Messias – Jesus – har kommet,» forklarte han.

Den dagen gikk jeg innom butikken på vei hjem og kjøpte syvarmet lysestake.

Til helga skal den fram. Sammen med noen få andre «teasere»… Barnlig glede. Juleforberedelser. Julepost og julebakst. Tente lys. Jeg synes egentlig synd på folk som har rigga til jul allerede, jeg. Argumentet er at de vil nyte det lenge. Jeg er ikke sikker på om de nyter det lenger enn oss. Vi lever bare lenger i forventingene. Plasserer jula der den står på kalenderen. Det kjenner vi glede ved…

God advent!

Prioritering!

«Jeg prioriterer nøye hva jeg ergrer meg over», proklamerte den profilerte SV-politikeren Hanna Kvanmo for mange år siden.  Spissformuleringen har gjort dypt inntrykk på oss. Utrolig godt sagt. Ikke like lett å leve etter, men det er virkelig en inspirerende tanke. Både når det handler om hva en velger å ergre seg over – og hva en prioriterer å bruke energi på. Den siste uka har vi valgt å mene noe om «Trekant» – til en dels undring og noens sterke irritasjon. Hvorfor bry seg med dette? Hvorfor ikke bare akseptere utviklingen? Vi har svart på det – og for oss er det en prioritert oppgave å forsøke å formidle noen gode verdier. Vi prioriterer faktisk å ergre oss over den nevnte utviklingen. Eller rettere sagt: Vi mener vi ikke må gi opp å snu trenden.

Så skrev vi om takknemlighet. Og fikk mange kommentarer fra folk som kunne fortelle at det å takke, er en viktig del av deres liv. Til å bli glad av! Takk! I tillegg klarte noen å lage et problem  av det hele: «Takk» kan man visst si, men «tusen takk» ble i sterkeste langet. Noen ble enda til provosert av folk som takket… Ja, ja. Dem om det. Vi prioriterer å ikke bli med på den debatten. Takk er etter vår mening ikke ydmykende – og kan ikke bli «uekte». Vi velger i hvert fall å ta takken på ramme alvor hver gang. Og bli oppmuntret. Både av hverandre og av kjente og ukjente «takkere».  Vi har ikke tenkt å bruke tid på å mistenkeliggjøre positive tilbakemeldinger. For vår del vil vi fortsette å sette pris på dem – og fortsette å bestrebe oss på selv å dele ut komplimenter, takk og oppmuntringer.

Allikevel: Det kom fram en ting i kommentarene etter takkeinnlegget vårt som vi her og nå vil prioritere å ergre oss over. Flere understreker et faktum vi dessverre ikke har vanskelig for å tro: Det er 40-50-åringene som er verst når det gjelder å ikke takke eller respondere hyggelig på høflige henvendelser fra folk i servicebransjen. Hva er det med oss? Fra før har vi forstått at det er vår generasjon som er vanskeligst å samarbeide med, også. Og vi er de meste konservative i en del sammenhenger der man ønsker endringer. I situasjoner der både ungdommen og deres besteforeldregenerasjon ønsker nytenkning velkommen, viser 40-50åringene seg relativt hyppig som trasne og lette å fornærme. Den får ta på seg skjorta som kjenner at den passer, men for vår del vil vi si to ting om dette: Unnskyld, alle dere som føler at vår generasjon er vanskelig å ha med å gjøre. Vi vet ikke hva dette kommer av, men vi skal tenke på det. Og skjerpe oss.

Takk!

«Tusen takk for at jeg fikk sitte på!» En av elevene mine hadde mistet bussen. Jeg skulle samme vei og tok henne med. En fin anledning til å utveksle noen ord og høre hvordan det var å begynne på ny skole. Den glade kommentaren på vei ut av bilen, gjorde noe med ettermiddagen min. Det er fint når folk takker! Jeg tenkte på en annen som hadde sittet på samme sted. Jeg hadde jobbet sent en kveld på skolen, og han stod der og visste ikke helt hvordan han skulle komme seg hjem. «Hvor skal du, da?» spurte jeg. Adressen bød på en omvei jeg gjerne skulle vært foruten, men det var da for gæli å ikke ta ham med? «Jeg skal ikke akkurat den veien, men jeg kan svippe bortom,» sa jeg og pekte på døra på passasjersetet. Han var en mann av få ord. Kanskje hadde han en dårlig dag i tillegg. Jeg vet ikke, men da han hadde geleidet meg til å kjøre ham omtrent oppå trappa der han bodde, hoppet han ut av døra uten et ord og smelte døra igjen etter seg. «Takk skal du ha, det var snilt av deg å kjøre meg hjem,» sa jeg høyt til meg selv før jeg rygget ut av gården og satte nesa hjemover.

For en stund siden hørte jeg om en mor som aktivt gikk inn for å lære barna sine å ikke takke for «det som er en selvfølge». Helt hva som er regnet for en «selvfølge» i hennes verden, fikk jeg meg ikke til å spørre om. Eller egentlig var jeg vel så sjokkert over denne oppdragerstrategien at jeg glemte det i forfjamselsen. Det er da ikke farlig å takke? Selv tenker jeg at både det å takke og det å bli takket, har en positiv effekt på mennesker. Den som takker, lærer seg å sette pris på omgivelsene. Dessuten er det godt om vi her i landet med jevne mellomrom minner oss selv på at godene vi omgir oss med ikke er en selvfølge.Og den som blir takket, vil oppmuntres ved det. Det gjør noe godt med selvbildet vårt at hyggelige gester blir satt pris på.

Jeg håper jeg oppfattes som et takknemlig menneske. Av mennesker rundt meg. Ikke minst av ham jeg lever sammen med. Innad i familien kan vi kanskje strekke oss litt på dette området noen og enhver? Jeg øver meg. Takker for hjelpa og for maten. Takker for gode samtaler vi fpr ha.Takker gemalen når han går ut med søpla. Akkurat den siste der må jeg innrømme at sitter litt langt inne. For er det ikke slik at hvis jeg takker, vil han kunne konkludere med at han har hjulpet meg med noe som egentlig er min jobb? At jeg burde ha tatt ut den søpleposen han akkurat forbarmet seg over? Hvis vi begynner sånn, kommer vi skjevt ut. Det er verken hans eller min fordelte arbeidsoppgave å ta ut søpla. Det er bare noe som må gjøres. Men kanskje han blir inspirert til å se etter søpleposen oftere dersom jeg gjør det som er helt rett: Sier at jeg la merke til at han gjorde akkurat det. For oss. Ved å takke…

Nedsnødd og akterutseilt?

Et hyppig argument for at programserien «Trekant» er helt ok, er varianter av at profilen i programmet er en del av «utviklingen» eller informasjon om at vi faktisk lever i 2011… Vi som av ulike grunner måtte være skeptiske, er enten for gamle eller for kristelige til å følge med på utviklingen.

Vi humrer – samtidig som vi kjenner at de skepiske pannerynkene strammer til. Joda, vi vet faktisk at vi lever i 2011. Og vil gjerne informere om at sexlivet på ingen måte er over ved fylte tretti eller hvilken alder man nå enn er i når man blir helt nedsnødd på dette området i følge våre kritikere.  Vi skjønner også at verden utvikler seg. Vi har ikke problemer med å forstå at fokuset og premissene i «Trekant», er en del av den nevnte utviklingen.

Det vi ikke aksepterer, er at denne utviklingen nødvendigvis er å anse som god. Vi er heller ikke med på den overbevisningen som må ligge til grunn for slike påstander, nemlig at  unge mennesker i 2011 forstår og  – ikke minst  – tåler mer enn mennesker gjorde tidligere, den gang rammeverkene for samlivsformer var noe tightere.

Mye tyder på det motsatte. Antallet barn og unge på venteliste for å få hjelp med psykiske problemer er f.eks firedoblet de siste ti årene. På seks år – fra 1998 til 2004 økte antallet polikliniske konsultasjoner knyttet til psykiske utfordringer i landet vårt med nesten 50 %.  Vi har med andre ord ikke blitt mer psykisk robuste i takt med det vi betegner som utviklingen. J0, vi befinner oss i 2011, men hva så. Skal vi bare akseptere at denne utviklingen skal fortsette – eller skal vi utfordre den og spørre om det er noe i vår verditenkning og vår måte å leve på som ikke nødvendigvis er av det gode?

9 000 ungdommer i alderen tretten til nitten år deltok i perioden 1995 – 1997 og i 2000 – 2001, i en undersøkelse der det ble forsket på om barn og ungdom med skilte foreldre har det vanskeligere enn de som har foreldre som holder sammen. Denne forskningsrapporten viser til at det er klare sammenhenger mellom foreldrenes samlivsbrudd og barns symptomer på psykisk lidelse som angst, depresjon og tilpasningsvansker.

Og ja: Samlivsbrudd er en del av den allerede nevnte utviklingen. Det er ulike grunner til at den statistikken har nådd de høydene vi alle kjenner til. En vesentlig del av årsaken, er at vi ikke lenger trenger hverandre i ekteskapet (eller samboerskapet) på samme måte som vi gjorde før  – den gang da kvinnen var økonomisk avhengig av mannen for å leve, og han trengte henne for å skape et hjem. Det er vanskelig å definere og etablere et erstatnings»lim» for denne gjensidige avhengigheten i vår tid – og trofasthet har samtidig utviklet seg til å bli et utopisk begrep. Vi oppmuntres dessuten til å la oss styre av egne lyster uten hensyn til mennesker rundt oss. På samme tid forsøker vi å fortelle oss selv at «det er best for alle parter å innse at dette forholdet er over». Som et resultat av dette, opplever ca 25 000 norske barn hvert år at foreldrene bryter opp (gifte og samboende). Barn må forholde seg til foreldrenes nye partnere, nye stesøsken og et ekstra sett med besteforeldre. Mange relasjoner å holde orden på. Mye rotløshet å bekymre seg for…  Studier viser at 52 % av barna opplever tristhet ved mors og fars samlivsbrudd – og ytterliger 9 % reagerer med frykt og angst.

Joda, vi ser at noen før i tida kanskje skulle fått hjelp til å bryte ut av destruktive ekteskap. Noen har skadet seg selv og involverte barn ved å bli i en ødeleggende relasjon uten å få hjelp. På den annen side kan vi ikke dy oss for å mene at mange i vår tid skulle kjempet mye hardere for å holde den familien de har (hadde), sammen. For det gjør noe med barn å leve med foreldre med brutte relasjoner. De slites. Og de mister troen på det de aller fleste faktisk drømmer om: Et livslangt samliv med en og samme person. Vi vil også anta at når troen på det livslange samlivet forsvinner, er ikke veien lang for å overbevise seg selv om at sex ikke er noe man trenger å vente med. Og kanskje finnes det ikke noe område vi lettere overbeviser oss selv om at akkurat vi ikke er en del av den negative statistikken enn der lystene drar oss mest?