Reromantisering

Januar er en travel måned her i huset. Antallet blogginnlegg vitner dessverre også om det. Men vi kommer sterkere tilbake og markerer at overgangen til den noe roligere februar nærmer seg.

Travel – og spennende. Det er januar for oss. Hvert år. Like sikkert. Og like umulig å forberede for å dempe tempoet. Det kommer når det kommer: Årsoppstart i til sammen tre jobber med dertil hørende kick-off, halvårsvurderinger, årsoppgjør, visjonssamling… lista kan fort bli lenger. I tillegg lot vi oss friste til å bli med en gjeng samlivskurs-ledere vi kjenner på deres inspirasjonsweekend på et hotell i nærheten. Det er alltid inspirerende å inspirere andre. Og selv om gemalen og jeg jobber så forskjellig med undervisningsstoff i forberedelsesfasen at det muligens hadde vært klokest å ligge unna slike samarbeidsprosjekter, synes vi det er veldig moro når vi først står der… Da gir vi hverandre energi og har det skikkelig moro.

I går hadde vi en sånn dag. Og om ingen andre fikk noe å tygge på (noe tror vi at de gjorde), hadde i hvert fall vi en dag som bidro til enda sterkere tro på det livslange samlivet – og på viktigheten av å dele ut gode verktøy i det arbeidet det er å få til et varig forhold. I den forbindelse: Ser dere på «Sinnasnekkern»? Det tok lang tid før vi oppdaget det programmet. Antageligvis fordi vi begynner å bli litt mett på oppussingsprogrammer og trodde det var det dette handlet om, også. Og det gjør det jo. På et vis. Selv om det egentlig – vår påstand – er et samlivsprogram. Et bra et, til og med.

Lesten er som følger – for dere som fremdeles er uinnvidde: Noen har skaffet seg et husprosjekt som har drept oppussingsiveren og er i ferd med å ta knekken på samlivet. Her kommer «sinnasekkeren» inn: Ikke spesielt sint, men tydelig, som har sier selv. Han presser par til å samarbeide i noen dager og sender dem så på hotell med klare oppgaver som skal løses og svar som skal skrives ned i løpet av oppholdet. Før de kommer hjem til nyoppussa rom og griner av begeistring. Vel og bra, men best er den nesten skjulte, men uhyre viktige oppgaven som alle par må gjennom omtrent midtveis i sendinga hver gang. Rett i kameraet forteller først den ene og så den andre av partene om hvordan de traff hverandre og hva det var de falt for hos den andre den gangen. Fine greier. Det er ofte avstand fra varmen i den stemmen som da forteller til den samme personens irritasjon, som vanskelig har latt seg skjule, der begge har stått på hodet i en eller annet malerboks eller over ei sag i et forsøk på å samarbeide om et rom de har fått ansvar for å klargjøre.

Den sekvensen er mye mer enn et fiffig avbrekk i programmet eller noe de har med for at vi skal bli litt bedre kjent med det aktuelle paret. Dette er en nøkkel for par som har beveget seg fra forelskelsesfasen i samlivet og inn i det vi kan kalle «kampfasen». Høres det drastisk ut? I større eller mindre grad opplever alle par etter en tid – maks to og et halvt år – at tiden da han eller hun de holder sammen med, beveger seg fra å være den «som forstår meg til bunns og støtter med i alle ting» til å være den «jeg neimen ikke er så sikker på om jeg kan leve med lenger…» Soulmates blir om ikke fiender, så i hvert fall fullt mulige å krangle med. Om småting. Og om verdier. Og om livet sammen… Det er da tvilen dukker opp: Kommer vi gjennom dette? Vil jeg egentlig leve sammen med dette mennesket?

Statistikkene forteller oss at mange gir opp i denne fasen. «Kjærligheten tok slutt», står det i «Se og Hør» da. Men det er nok ikke helt sant i de fleste tilfellene. Det var forelskelsen som tok slutt. Eller det var langvarig slurring i en maktkamp som tok kreftene. Det trengte neppe bli sånn. Det å bryte opp er ikke den eneste veien. Det går an å komme videre. Gjennom et forandringsarbeid og videre inn i en moden relasjon og nye forelskelsesperioder. Med samme partner.

En bro fra maktkamp og inn i forandringsarbeidet kaller ekspertene for reromantisering: Nytt fokus i ord og handling på det som i sin tid gjorde at de to fant hverandre. Hva gjorde dere sammen som gledet dere? Hva lo dere av? Hva var det med partneren som fascinerte deg? Var det det du nå kaller stahet som du den gang opplevde som en god besluttsomhet? Eller var det humoren? Den som irriterer deg så veldig nå… Var det varmen og forståelsen? Har den egentlig endret seg? Og du selv? Skal du vende tilbake til de gode vanene du brukte som «salgsargumenter» den gangen du forsøkte å overbevise partneren om at du var et godt valg?

Verdt et forsøk om forholdet har gått i stå. Fint å bruke en kveld eller en uke på om en har det bra, men ønsker å gi forholdet en liten opptur.

Advertisements

Fordommer

De siste dagene har jeg vært i det selvransakende hjørnet: Jeg håper virkelig ikke jeg er like fordomsfull i møte med andre mennesker som jeg opplever at noen er i møte med kristne? Forleden dag kunne avisen Vårt Land referere til flengede kritikk fra Karen Thue, spaltist i tidsskriftet Minerva, av nettsiden samliv.info. Etter en titt på den omdiskuterte siden, er min konklusjon at dette er en god, kristen nettside om samliv generelt og seksualitet spesielt. Kristne får – i følge Thue – ikke den informasjon om seksualitet og sexliv som de trenger for å ha et godt sexliv, noe den «sex-positive» Tv-serien «Trekant» gjorde. Mener hun. Thues kritikk var først og fremst preget av dårlig reseach og lot seg temmelig raskt tilbakevise av andre som tok seg av den jobben, så jeg skal ikke bruke mer tid på den tematikken. Men fordommer – det er det verdt å gi et lite fokus.

Som kristen opplever jeg stadig at folk «vet» en del både om kristen praksis, min tro og om kristne fellesskap som er et stykke unna den virkeligheten jeg opplever at jeg lever i – og enda lenger fra Bibelens lære.  Det er trist, men jeg skal vokte med vel for å sloss tilbake uten å spurt hvor disse fordommene kommer fra?  Noe handler om misforståelser.  Skal jeg våge meg til å tenke at det ofte skyldes dårlig kommunikasjon fra kristnes side?

Joda, jeg vet at vi betraktes med argusøyne og alltid har blitt det. Jeg gir etter for fristelsen til å spissformulere meg: Snyter en kristen på skatten, er han «ikke bedre enn andre» og lar han være,  tror han at han er «hevet over andre».  Noen ganger kommer kristne uforskyldt og ufortjent dårlig ut.  Men langt fra alltid. Mange av fordommene fra mennesker rundt oss, må vi dessverre ta støyten for selv.

En morgen i førjulstida oppdaget jeg at en av mine kristne fb-venner hadde lagt ut en av disse typisk-kopiert-fra-andre-statusene. Denne langet ut mot muslimene som angivelig krevde at kristne skulle la være å synge julesanger fordi det var til anstøt for dem. Beskjeden «i retur» var tydelig: Dere har valgt feil land og her synger vi julesanger! Sånne utsagn blir jeg bare trist av. I dette tilfellet av flere årsaker: Utsagnet luktet rasisme, og en skulle ikke ha mye bakgrunnskunnskap for å vite at anklagene var tatt fullstendig ut av lufta. Dernest var jeg ganske overbevist om at hun som hadde lagt ut denne statusen, neppe mente hva hun offentliggjorde. I hvert fall ikke om hun fikk litt mere bakgrunnsinformasjon?

Trodde jeg – og tror jeg fremdeles. Av den grunn foreslo jeg – i kommentarfeltet – at hun burde stryke statusen sin – bastert på det faktum at det ikke er grunn til å tro at muslimene nekter det norske folk sin tradisjonelle julefeiring. Det er nok heller norske motstandere av den samme tradisjonen som dytter våre nye landsmenn foran seg. Jeg angrer ikke innspillet mitt, men jeg fikk så hatten passa. For det første var antallet likes på statusen mange.   Jeg ble kanskje ikke overraska, dessverre, men oppgitt og trist, det ble jeg. Noen av dem brukte kommentarfeltet, også. Til å bifalle statusutsagnet og for å arrestere meg for å kritisere noen for teksten de valgte i sitt egen statusfelt.  Min kritikk av et langt på vei rasistisk og grunnløst utsagn etterfulgt at en åpen kritikk mot en definert målgruppe var altså svært kritikkverdig, mens det  å spre grunnløse anklager mot andre mennesker, i dette tilfellet noen som ikke hadde mulighet der og da til å forsvare deg, er fullstendig akseptabelt?

Forstå det den som kan. Nå hadde neppe min fb-venn noen muslimske venner som kunne føle seg støtt av utsagnet. Det var da enda godt. Men at denne statusen og andre anklager hadde spredd seg godt i de dager, tydet blant annet et såret og fortvila blogginnlegg fra ei ung muslimsk jente på. Det ble foranledningen for mitt blogginnlegg lille julaften under overskriften «Julefrykten».

Generasjonen av kristne over meg er vel kanskje den siste som fikk beskjed om faren ved «å skikke seg lik denne verden», noe som stort sett betød «av med lebestift og øredobber» for jentene og «klipp håret» for gutta. Dessuten var det tydelige skiller mellom de som gikk på fest og de som tilhørte bedehuset eller frimenighetene. Avstanden mellom de «innenfor» og de «utenfor» ble stor og kommunikasjonen vanskelig. I vår tid møtes vi mye mer på felles arenaer, og du skal være god om du klarer å skille en kristen fra en som ikke tror bare på eksteriøret. Allkevel: Kommunikasjonen strever vi fremdeles med. Det holder ikke å si at generasjonene før oss har ødelagt for oss og at fordommene er historisk basert. Noen ganger ser det ut til at vi i ren naivitet og mangel på klokskap sørger godt for å opprettholde gode grunner til å ha fordommer mot kristne.

Så får jeg gjøre mitt for å feie døra mi.