Det vanskeligste temaet…?

Med jevne mellomrom de siste femten årene har vi nytt noen sommerdager i Mollösund – ytterst på den svenske øya Orust. Et fascinerende og sjarmerende lite sentrum som vi må innom hver gang selv om vi holder hus hos venner et par kilometer utenfor turistgryta. Stedet har ikke alltid vært så idyllisk som vi opplever det i dag. Gjennom nesten fem hundre år har fastboende – drøye ni hundre på det meste – kjempet med og mot naturkreftene. Fram til syttitallet hadde den lille byen status som et av Sveriges største knutepunkt for sildefisket. Gjennom flere hundre år har beinhardt slit sørget for mat på bordet – og sviktet silda, slik den gjorde perioder, var det fattigdommen som rådde.

I dag har stedet i overkant av to hundre fastboende – et antall som tidobles i sommersesongen. For feriegjestene er det is på brygga, imponerende fritidsbåter, solbrune kropper og bobiler som åler seg fram tett inntil glassverandaene, som gjelder. Lite som forteller om tidligere tiders slit og kav…

tenkpaadødenVed inngangen til kirkegården står det imidlertid en port som vi merket oss første gangen vi ruslet gjennom gatene. ”Tänk på döden” står det med enkle sorte bokstaver på godt vedlikeholdt hvit mur. Det er ikke vanskelig å forstå logikken. Her har havet både gitt og tatt, tenker jeg. Her har fiskebåter kommet fullastede inn til jubel – og her har noen speidet etter menn, fedre og sønner som aldri kom tilbake.

”Tänk på döden”. ”Memento mori” på latin. Husk på at du er dødelig…

Denne våren og sommeren har vi blitt ettertrykkelig minnet på det siste. To gode venner døde brått i våres. Sprudlende liv og alminnelig hverdag ble til død på sekunder – og tilbake sitter de nærmeste med sjokk og fortvilelse. Om få dager skal vi enda en gang stå ved ei kiste. En hyttenabo vi har satt stor pris på og fikk bli bedre kjent med den siste tiden, skal bisettes etter at sykdom tappet ham for liv gjennom krevende sommermåneder. Altfor ung. Jo, vi blir ettertrykkelig minnet på at vi er dødelige – og vi sørger.

Professor Ingvar Wilhelmsen – som mange kjenner som foredragsholder og leder av landets eneste hypokonderklinikk – forteller at et av de første spørsmålene han stiller sine klienter – er dette: «Er du villig til å være dødelig?». Det sitter langt inne for de fleste av oss, også vi uten hypokondertendenser, å svare ja. Livet er det eneste vi kjenner. Vi blir engstelige i møte med tanken på det ukjente samtidig som alt i oss vil holde fast på det vi – i all sin ufullkommenhet – har.

Selv heier jeg uskjemmet på livet. Velger et positivt fokus og anser hver dag som en gave. I min verden står det ikke i motsetning til jevnlig å minne meg selv på at livet er skjørt og sårbart. Jeg tror det er klokt å fordele vekten på begge sporene.

”Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et tre i dag”, skal Martin Luther ha sagt. Jeg tenker at det er en klok holdning og et vist fokus. Vi må drømme og planlegge for en lang framtid – samtidig som vi holder fast for oss selv at vi ikke må utsette det vi kjenner er viktig. Selv prøver vi ofte å stoppe opp og reflektere omkring hva og hvem som skal prioriteres. Relasjoner, tid til mennesker, forenkling av det som krever mye vedlikehold. Prosesser og ikke bare resultater.

Som en del av dette; «Tenk på døden» … og snakk om den. Det er ikke alle samtaletemaer vi favner med like stor glede i parrelasjonen – eller i møte med de vi definerer som våre nærmeste, om vi lever alene. Dette er ett slikt tema. Allikevel bør de tas av alle som tenker at «vi vil bli gamle sammen» eller ønsker å mene noe om de sporene vi setter etter oss.

Reklamer

FOMO?

En av mine medstudenter fra mange år tilbake var fryktelig redd for å gå glipp av noe. Dette var før mobiltelefonen, sms-en og snapchats tid. Ja, det er så lenge siden at det faktisk var ren luksus om man hadde tilgang til fasttelefon på studenthybelen. Det var med andre ord en relativt heftig jobb å få med seg alt. Strategien var å tilbringe mer tid i kantina og foran oppslagstavla enn på lesesalen. Det kortet veien til enhver stor og liten happening og nyhet. Min medstudent hadde så langt jeg oppfattet, full oversikt – og et hektisk liv. Selv gikk jeg glipp av det meste, vil jeg tro. Det levde jeg greit med – men jeg forlot allikevel studiestedet med et knippe nyttige livserfaringer, noen vennskap som skulle vise seg å bli livslange og et par vel gjennomførte eksamener som har kommet godt med.

IMG_0526

En kan fort bli redd for å gå glipp av noe i mylderet av flotte eventer. (Denne festen gikk vi ikke glipp av…) 

Tidligere en gang skrev jeg på bloggen at jeg har ”sluttet fred med at man ikke kan få med seg alt her i livet.” Jeg vet ikke om den freden ble sluttet allerede den gangen jeg forstod at min medstudent brukte mye tid og krefter på å få med seg ”alt”… eller i hvert fall mye mer enn meg. På det tidspunkt var det kanskje bare en sår erkjennelse? Med årene har den blitt viktig og verdifull. Først de seinere årene har jeg forstått at den fredsslutningen er en motkraft til noe mange lider av i vår tid, og som til og med har fått plass i ordboken som eget begrep: FOMO – ”Fear Of Missing Out”.

Selv om fenomenet utvilsomt er betydelig eldre enn de fem årene siden FOMO ble et allment godkjent – om ikke kjent – begrep, trenger en ikke være forsker for å anta at den tilgangen på nyheter – bredt tenkt – som sosiale medier og alle tekniske duppeditter har åpnet opp for de seinere årene, øker problemet. Å skulle få med seg alt er blitt en slags folkesykdom. Barn får velge fritt og være med så mange fritidsaktiviteter de lyster, og tenåringer går i fistel om nett-tilgangen er dårlig og ofrer nattesøvnen for plingelyder som varsler at noe deles som de må få med seg. Voksne kjører løpet på og utenfor mobiltelefonen for å henge med – i og utenfor jobbsonen.

Som ung student visste jeg egentlig lite om hva jeg egentlig gikk glipp av fordi så mye informasjon gikk meg hus forbi. Nå inviteres jeg daglig til interessante eventer som jeg fort kan tenke at jeg gjerne skulle hatt tid til, men som ofte kolliderer med andre ting – eller ville gjort ukene mine fullere enn jeg har bestemt meg for at jeg ønsker om jeg trykket på ”skal” – og gikk.

Fulle kalendere er nå en ting. FOMO berører en utfordring som fort blir større enn slitenhet på grunn av for høyt aktivitetsnivå. FOMO peker på noe som kan være årsaken til stresset; frykten for å falle utenfor. Frykten for ikke å bli sett på de rette stedene, frykten for ikke å være oppdatert på de siste trendene, fryktet for å bli glemt av omgivelsene om en ikke er til stede der en bør, er forståelig nok angst til å bli kortpusta av. Noen ganger lurer jeg på i hvilken grad den angsten hadde ridd mitt eget liv om jeg hadde være femten, tjue eller tretti år i dag? Jeg skal være forsiktig med å si at jeg hadde gått en en annen vei, men erfaringen fra studenttida sier meg at jeg kanskje aldri har hengt helt med?

Uansett: Det kan være lurt med en aldri så liten rydding og refokusering for noen og enhver med jevne mellomrom: Hvis det aner meg at jeg er rammet av FOMO, kan følgende enkle spørsmål for egen refleksjon eller i samtale med en god venn, ektefellen eller en veileder, være skummelt, men klokt å stille; Hva er det egentlig jeg er redd for når jeg kjenner på frykten for å gå glipp av noe, eller falle utenfor?

Dernest – som en positiv motkraft: Hvilke mennesker og nettverk er viktige for meg ( eller for oss som par)? Hvorfor er akkurat disse viktige?  Når tankene har kretset litt rundt de spørsmålene, er det i hvert fall enklere for meg å trykke «ignorer» på en invitasjon…

…Forbigåes i stillhet?

Da vi hadde vært gift i ti år, samlet vi tre gode vennepar rundt spisebordet hjemme hos oss. I over tre timer spiste vi god mat, samtalte om livet, lo og holdt bordtaler for hverandre. Det ble en spesiell kveld uten at jeg helt vet hvorfor, men i årene etterpå har vi jevnlig kommet tilbake til den.

Vi er ikke så ”flinke” til å holde selskaper på alminnelige bursdager, gemalen og jeg. Runde tall og andre merkedager markerer vi imidlertid gjerne.. Noen ganger med få – andre ganger med flere gjester. Hver gang blir erfaringen til ”karameller” vi suger på lenge på i ettertid. Vi inspireres og koser oss når andre markerer sine dager, også. Sist lørdag var vi i sølvbryllup hos et nært vennepar, og seinere i høst skal venners runde tall markeres. Det blir fint. Synes vi.

Vi gleder oss alltid til den typen selskaper – og jeg taler gjerne. Gemalen er ikke så god på festtaler, sier han, og det tror jeg faktisk han har rett i. Det blir lett veldig alvorlig og med et visst seminarpreg. Derfor er det som oftest jeg som er ”oss” i slike anledninger. Jeg liker å heie på folk. Takke dem for hva de betyr. Dele hyggelige minner. Peke på deres gode egenskaper – og ta fram et par mindre flatterende sider ( vi har jo alle de, mener jeg) for balansens skyld.

Den siste ferieturen vi hadde med mine foreldre, ble tilbragt i leid hytte på den svenske vestkysten. En uke i fint vær ga gode minner. De beste ble til da vi fire samlet oss rundt bordet i kveldingen. Vi visste nok at det ble siste gang, både Dag og jeg. Vi gjorde oss på enkelt hyttevis flid med maten og unte oss god vin i små slurker.

Sverige mamma og pappaDa det første måltidet i ferien nærmet seg slutten, slo min mor på glasset og reiste seg litt høytidelig. Og holdt tale… Jeg husker ikke hva hun sa, bare at vi lo og skålte. Kvelden etter gjorde hun det samme – og tredje kvelden rakte hun den usynlige stafettpinnen til min far med tydelig beskjed om at ”nå er det din tur, Jens.” Min far var på det tidspunkt ganske redusert, men han utbrakte en skål , og vi avsluttet også det måltidet med den samme følelsen av fest som de to foregående. Slik fortsatte det; hvert måltid ble avsluttet med honnør til kokken,  gode ord og en respektabel skål.

På mange språk er ordet for skål erstattet med ordene ”jeg ser deg” – og ingen hever glasset høyere enn at man faktisk kan se sine bordmakkere over kanten. Nettopp det, tenker jeg, er festens – den lille og den store, den formelle og den svært så uformelle høytidelighetens egentlige funksjon: å se hverandre. Skape minner som overlever hverdagen og blir liggende i hjertet som verdifulle påminnelser i lang tid etterpå…

Derfor vil vi slå et slag for feiringen! Av bryllupsdager og andre merkedager, fødselsdager og feriedager. Kanskje aller mest når alle egentlig vet at det vi gjør sammen nå, er en sjeldenhet. En mulighet som kan hende aldri kommer igjen…

Jeg tror min mor visste det. Hun som aldri ville snakke om verken alderdom eller død, benyttet på en måte anledningen til å sette et godt spor etter seg akkurat den sommeren. Våre venner som feiret sine femogtyve år med gode og onde dager, satte gode spor i oss sist lørdag. I det de delte noe om sin egen oppgåtte sti. Jeg tror jeg fikk gjøre det samme sist høst da jeg feiret seksti.

Derfor skal man ikke la runde dager forbigåes i stillhet. Ikke for sin egen del, selv om det er vanskelig for noen å være midt i begivenhetens sentrum. Heller ikke for andres del. Noe av det fine vi kan gi de vi setter pris på, er en anledning til å få si noe pent, gi en gave  – den trenger ikke være stor – eller i det minste møte dem med en klem i døra når de kommer og går…

Bra nok – med mine begrensninger

Om våren kommer gjøre-listene på kjøleskapet her i huset. Om høsten er det kalenderplanleggingen som rår. Sånn er det bare. I disse dager er det altså det siste som står på programmet – og jeg antar at det ikke bare gjelder oss. Jeg kaller det tidsbudsjettet vårt… Vi har skrevet om grenser og grensetting i den forbindelse på bloggen før. Senest i våres, f.eks Lev med de grenser du har og Litt mer om grenser.

De siste dagene har jeg tenkt på noen andre grenser – og akseptasjonen av dem, som er viktig. Ikke de som nødvendigvis handler om hva vi har tid til og vil fylle timeplanen med, men de begrensningene du og jeg har som mennesker. Hva som finnes i verktøykassa mi – og hvem vi er, på godt og vondt. Ikke uforanderlige, for all del, men midt i oppmuntringen til utvikling og vekst er det viktig å erkjenne at det finnes noen grenser for hva jeg kan få til og gjøre bra.

Jeg har jobbet med ungdom omtrent hele mitt liv. Møtt utrolig mange kjekke, flinke, fargerike, kreative ungdommer. Dyktige – på et eller annet, men ikke på alt. Noen få ganger har jeg møtt noen som gjennom sin oppvekst har blitt skrytt opp i skyene på områder de muligens hadde en viss glede av, men der bildet  av egne ferdigheter og potensiale var langt unna virkeligheten. En femåring som skal bli ”proff fotballspiller”, er ganske søtt, men en syttenåring med begrenset musikalitet som skal bli ”konsertpianist”, er det smertefullt å veilede. På samme måte opplever jeg det når voksne heier fram andre voksne med helt urealistiske håp og løfter uten hold. Det er lite som kan måle seg med et ”står på, dette klarer du” når det er innafor et område jeg vet at jeg kan strekke meg på. Og lite som virker så mot sin hensikt som det samme heiaropet der jeg vet at ”nei, det er faktisk ikke mulig.”

Et grunnleggende spørsmål her er selvsagt om jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at noen heiarop er innafor og andre bare føles dumme? Svaret er delvis ja. De fleste ungdommer jeg har vært borti har nok dessverre dårligere selvbilde og større krav til seg selv enn det som sunt er. De må oppmuntres! Voksne kan også streve med å ha tro på seg selv, men de fleste har tross alt et noenlunde realistisk bilde av egne evner, muligheter og begrensninger. Jeg tror i hvert fall det om meg selv. Et annet spørsmål er hvordan jeg forholder meg til eget utviklingspotensiale og det vi tenderer til å kalle svake sider? Om jeg bestemmer meg for å bruke evnene mine, strekke meg der jeg har utviklingsmuligheter og – det som er viktigst i denne sammenhengen – akseptere og falle til ro med begrensningene mine.

Jeg er vokst opp med en ekstrovert mor. I hennes verden var ekstrovert ”hyggelig” og introvert ”sært”. Det var med andre ord et ekstrovert ideal i mitt barndomshjem. Og en ekstrovert praksis. Ikke minst var den merkbar i alle ferier. Hytta vår på fjellet var ikke stor, men ofte full av folk. Jeg kjente mye på skyldfølelse og skam fordi jeg ikke delte mammas begeistring og var like ”hyggelig” bestandig. Til opplysning; Jeg er veldig glad i mennesker, det handler ikke om det. Men for mange sammen i trange rom, spesielt vintertid, tappet meg for energi.

IMG_2305.jpg

Vår familiehytte på fjellet var ikke stor, men her var det fullt hus i alle ferier…

Jeg skulle bli voksen før jeg skjønte at jeg var introvert. Det trengte jeg ikke tid for å akseptere. Det var en befriende oppdagelse, ikke minst fordi det forklarte mange av mine opplevde behov og reaksjoner gjennom barne – og ungdomstida. Jeg var ikke ”sær”, jeg var introvert. Og faktisk ganske hyggelig – bare jeg får ladet batteriene i fred. Samtidig erkjenner jeg: Det begrenser meg på noen områder. Det lever jeg greit med, men fordi jeg utad oppleves ekstrovert av folk som ikke vet så mye om forskjellen, må jeg tidvis forklare hvilke hensyn jeg må ta. Det finnes andre begrensninger jeg også lever greit med; Jeg er dårlig på håndarbeid – både sying og strikking. Jeg er uinteressert i en del ting jeg sikkert ”burde” vært interessert i. Jeg er klønete når det kommer til sportslige aktiviteter. Jeg er dessuten ikke veldig god til å ta ting på sparket, og jeg takler dårlig rot. Dessuten blir jeg forferdelig flau av det jeg kaller ”pute-tv”…

En begrensning, om jeg må kalle det det, som jeg også må leve med, men som jeg har strevd mye mer med å akseptere enn lista ovenfor, er denne: Jeg har alltid – og kommer alltid til – å streve med vekta. Jeg blir aldri den sylfiden jeg en gang drømte om å bli. Nå vet jeg at under 1% av kvinner har biologisk mulighet til å få den kroppen modellene på bildene har, så jeg er ikke helt urealistisk. Jeg kan allikevel ta meg selv i å misunne jevnaldrende som verken trener mye eller spiser spesielt sunt, men som ikke ser ut til å ha lagt på seg et gram siden de rundet tretti. Det har de sikkert, for jeg tar høyde for at hjernen min juger litt på dette området. I møte med denne høsten har jeg derfor realistiske mål basert på min begrensing ( og min aversjon mot jogging).

Mine medfødte preferanser byr altså på mange muligheter og en del begrensninger. Ingen er alt. Min fysikk gjør på en måte det samme; den gir noen rammer for hva som er mulig. Jeg antar at jeg ikke har presset de grensene til fulle gjennom livet, men jeg må altså akseptere at ”kaloriene flyr etter meg når jeg går forbi et matfat” som ei, noe større enn meg, uttrykte det. Jeg føler det innimellom på sammen måten. Og det til tross for at en kronisk feilkobling (enda en begrensning jeg må akseptere og ta hensyn til) gjør at det mest usunne ikke er en del av mitt kosthold.

Å være menneske er faktisk å være begrenset. Når det gjelder tid, har vi alle den samme potten – i hvert fall per døgn. 24 timer. Helt rettferdig er det allikevel ikke. Noen trenger mer søvn enn andre. Jeg trenger lite og har derfor i praksis lengre dager til disposisjon enn han jeg er gift med. Energi ser også ut til være ulikt fordelt selv om vi til en viss grad kan regulere energien vår. Det er bare å innse det; Noen duracell-kaniner iblant oss har mer å gå på enn de fleste andre. Og så – det som jeg opplever ganske uforståelig – forskjellene mellom oss når det gjelder psykisk sårbarhet.

For noen er en krevende psyke medfødt, andre har opplevd traumer i livet som har satt sine spor. I noen tilfeller er det begge deler som sammen begrenser livet på en beintøff måte. Når sånt rammer og setter grenser for utfoldelse i hverdagen, er det viktig at vi tar imot all den hjelpen det psykiske helsevern kan tilby (men som man dessverre ofte må kjempe for å få), samtidig som man må ta hensyn til de begrensningene en krevende psyke kan gi. For ganske mange blir det en tilleggsbelastning å måtte akseptere akkurat det, mens andre tar sin del av den jobben det er å bli friskere og lever åpent med at man strever samtidig som de aksepterer de begrensningene som finnes.

Jeg skal vokte meg vel for å skrive lettvint om psykisk og fysisk sykdom, men jeg tror – når vi nå går inn i en høst som vil møte oss med antatte og reelle forventinger, enten vi liker det eller ikke – at det er en god vei å slutte fred med at livet har etablert noen rammer rundt oss alle. De begrensningene ser ikke ut til å være rettferdig fordelt. De kaller fram vemod og misunnelse hos mange av oss, men de kan ikke fornektes. Vi skal verken late som eller forsøke å leve som om vi er på topp på alle områder, har ubegrenset med krefter, en personlighet som er tilpasset enhver utfordring eller har evner som gjør at vi passer på ethvert vinner-team.

Men vi kan si til oss selv at vi er bra nok. At vi er unike. Gode på mye. At det er menneskelig å feile, ikke få til alt, måtte sette på bremsen og så videre. Og at jeg faktisk har et godt liv som den jeg er … akkurat nå.

Siden jeg elsker lister, foreslår jeg denne avslutningsvis:
1) Dette er jeg bra på ( minst 5 gode egenskaper).
2) Her har jeg noen begrensninger ( Ikke mer enn 3 punker – og den være det motsatte av det du er bra på).
3) Dette er jeg flink til ( minst 5 ting du kan).
4) Her er mine begrensinger ( Ikke mer enn 3 ting du vet du ikke kan).

Når det er gjort: Lev vel!

Nye rammer – nye perspektiver

Jeg er ikke av den mest spontane typen, men noen ganger kan jeg bli med på å svinge meg rundt. Denne uka gjorde vi det – i hvert fall nesten. Jeg har riktig nok gitt uttrykk for at jeg gjerne skulle hatt en fjelltur – om enn bare en kort en, i et par uker. Og vi har snakka om at vi gjerne skulle prøvekjørt ei natt i helgekøye… En stund så det ut til at det ble vrient. Gemalen var tilbake i jobb, jeg hadde også noen jobboppgaver hadde tatt tak i – og bålforbudet satte en stopper for kaffekok og matlaging ute. Skulle vi bare droppe det…?

Flere kjenner vel den følelsen; Det er ting vi har lyst til, men så gjør vi det litt mer komplisert enn det egentlig er – og så blir det med tanken.

Vi har lært oss at nye rammer rundt livet kan kalle fram nye samtaletemaer og bety mye for relasjonen oss imellom. Derfor prøver vi å bruke det som på vår kalender heter ”vår kveld” – prioritert kjærestetid – litt kreativt innimellom. Vi kan selvsagt ha gode timer sammen i eget hjem – når freden har senket seg, alle duppeditter er skrudd av og vi er bevisste på å gå på besøk i hverandres liv. Noen ganger er alt vi trenger noen slike kveldstimer sammen, ikke minst i perioder når livet er hektisk.

På den annen side merker vi at rammene gjør noe med oss, og derfor forsøker vi å variere dem med jevne mellomrom. De fleste steder har mer å by på enn man tenker over i første omgang, selv om vi erkjenner at Oslo stiller litt i særklasse i så måte; med nok av parker, kafeer og spaserområder og muligheter selv om en ikke har tenkt å bruke ei krone.

Jeg har en liste der jeg noterer ned muligheter for ting å gjøre på vår kveld eller når vi skal finne på noe energigivende alene eller sammen med flere på det vi kaller ”sabbaten” vår. Den lista er ganske nyttig. Når jeg hører om ting andre har gjort eller leser om spisesteder, turløyper, parker el.l som andre har glede av, har jeg for lengst sluttet å tenke at ”det skal jeg huske på”. Jeg skriver det ned – klok av skade. Når vi skal ”finne på noe” har jeg for ofte erfart at hodet er tomt…

IMG_2307”Overnatting i helgekøye” har altså vært på lista et års tid. I fjor var et sånt døgn planlagt, men måtte droppes fordi yr meldte bøttevis med regn. Man trenger jo ikke strekke strikken helt ut heller… Men denne uka ble det altså gjennomført.

Vi gjorde det ikke så komplisert. Dro til et fjellområde der jeg er rimelig kjent og hadde sånn noenlunde snøring på at det var trær ved et vann der solnedgangen var fin og morgensolen ( som for øvrig aldri dukket opp) ikke ville vekke oss helt i otta. Planen var enkel: Fjell, brødmat, soving, rømmegrøt ( et eller annet sted) og så hjem. På veien opp ble vi enige om at vi hadde tid nok til at vi ikke trengte være sammen hele tida. Gemalen hadde lyst på en tur på Gaustadtoppen – jeg ville tusle på myrene og nyte fjellet på den måten. Kryssende behov betyr ofte at den ene av oss strekker seg. Denne gangen valgte vi å skille lag noen timer. Da vi møttes igjen, hadde vi gode aleneopplevelser å dele. Leirplassen hadde vi valgt oss ut da vi kom. Nå rigga vi utstyr og fikk tigget til oss litt varmt vann fra en vennligsinnet hytteeier som kom ned for å bade. Sånt blir det enkel middag av. Kveldsbad – på oss begge (!). Pusling rundt enkel matlaging. Prat i solnedgangen. Tidlig kveld og lang natt…

Enda en gang oppdaget vi det; nye rammer gir nye perspektiver. Temaer vi sjelden – tross vår etter hvert lange fartstid sammen, har snakket om, dukker plutselig opp fordi vi henger opp et par hengekøyer i min barndoms paradis… Ting vi ikke har gravd like dypt i, knyttet ikke bare til min, men også hans barndom, seg innpå oss fordi rammeverket på en måte inviterte til det. Begynner man først å dra i en tråd, kan den fort vise seg å være ei line med mange kroker. Da er det fint å ha tid nok – og ingen forstyrrelser.