Hvorfor er dere fremdeles gift?

For noen uker siden ble gemalen og jeg intervjuet av avisen Dagen. De lager for tiden en serie under overskriften ”hvorfor er de fremdeles gift?”. Vårt bidrag kommer til uka – onsdag 29.mai. Timingen passer bra – en uke etter at vi markerte tjuefem år som kjærester og tjuefire som gift.

Jeg liker innfallsvinkelen. I mange år ble det ment og forsket mye på hvorfor par bryter opp, men lite på suksessfaktorene. Hva er det som gjør at par lykkes? Parene som så langt har blitt presentert i avisen har noe ulike svar på akkurat det. Gode svar. John Gottmann, samlivsforskningens grand old man, sammenfatter egentlig mye når han sier at den viktigste faktoren for at par fortsetter å holde sammen i noe de begge betegner som et tilfredstillende og godt samliv, er vennskap.

Det nikker vi gjerne samstemte til. Vennskap krever imidlertid det svaret vi ga journalisten som spurte oss om den viktigste grunnen til at vi fremdeles er et par; Tid sammen.

La oss være ærlige. Det var mange som ikke hadde mye tro på Dag og meg da det ble kjent at vi hadde blitt kjærester. Det skyltes sikkert både aldersforskjellen mellom oss og de åpenbare personlige forskjellene. Jeg var ei relativt rigid dame som sjelden brøt med ”normalen” i verken kles- eller livsstil. Ganske kjedelig utenpå, men langt mer spennende inni, tenker jeg selv. Dag på sin side var fargerik og brøt med det meste som var ”innafor”; Han utfordret omgivelsene tankemessig så fort han fikk anledning, flagret med sitt lange hår og hadde fem ringer i ørene. Joda, vi var et umake par. Vi har snakket om det også denne uka når vi har titta litt tilbake på våre etter hvert mange år sammen. Hva er det egentlig som gjør at vi fremdeles holder i hop?

Ting ser stort sett forskjellig ut fra utsida og fra innsida. Verdier, tro, felles drømmer og dedikasjon synes ikke så godt utenfra og telles sjelden med ved første blikk. Ytre sett var det lite som for tjuefem år siden talte for at Dag og jeg skulle klare å gå i takt, og det har vi da heller ikke gjort alltid. Men vi har ventet på hverandre – og vi har øvd. Slik man må om man skal klare å komme i mål på den 17.mai-leken få av oss mestrer, der vi beveger oss framover med det en benet bundet sammen med en annens. Og vi har ikke bare tatt vare på, men utviklet vennskapet oss i mellom.

Fordi vi har satt av tid for bare oss… I 1994 var vi travle. Begge to. Derfor ble vi fort enige om at hvis vi skulle få til denne parrelasjonen, som kom som et større sjokk på omgivelsene enn på oss selv, måtte vi sette av en ukentlig kveld som bare var vår. Den måtte dessuten stå i kalenderen, skjønte vi. Så vi merket av kvelder der – og trosset forelskelsens sterke motivasjon til å tro at det kom til å gå helt av seg selv. Sånn har det vært i alle disse årene; minst to, helst flere, ukentlige timer som er bare våre – og som prioriteres foran spennende alternativer og ting vi lett kunne tro var viktigere. For vår del har det hele tiden tjent tre formål; Vi har ryddet opp i det som iblant har kommet mellom oss. Vi har gitt oss selv og hverandre gode øyeblikksopplevelser. Og vi har bygd noe som gjør at vi ikke bare kjører rett inn i tåka når det gjelder framtida.

Vennskap er ikke et forstadium til parrelasjonen. Vennskap er en viktig ingrediens i et godt samliv. Vennskap er ikke noe vi bygger ferdig i starten av en relasjon og som siden er en stabil faktor. På samme måte som at det det å kjenne hverandre ikke er noe vi blir ferdig med før vi gifter oss, for så å bygge samlivet på en konstant grunnmur. Vennskap er noe som kan ødelegges eller utvikles med utgangspunkt i en basis som ble lagt en gang. Dag og jeg kjente nok hverandre rimelig godt den gangen vi valgte å bli et par, men livet – med sine faser og stadige endringer – berører og beveger mennesker. Også oss. Det å sette av fast tid sammen der vi med jevne mellomrom har ro nok rundt oss til å stille hverandre åpne spørsmål om hva som ”ligger øverst”, hva vi gleder oss over, hva vi bekymrer oss for osv, er for oss en umistelig arena for å bli kjent med den andre igjen og igjen og dermed fordype vennskapet med hverandre.

Å miste hverandre er noe som skjer over tid. Å bruke fokusert tid sammen for å være på besøk i hverandres liv, dele gleder og snakke ærlig med partneren, mener vi er en beskyttelse mot å utvide ingenmannslandet mellom oss. Selvsagt kan forandringen den ene eller den andre gjennomgår over tid bli så stor at gapet til slutt oppleves uoverskridelig, men på veien dit kan det være mye hjelp i å snakke sammen og vente på hverandre.

Hvorfor nevner vi dette igjen? For få dager siden møtte vi et par som var med på kurs hos oss for en del år siden. ”Vi har veldig flinke til å sette av tid til hverandre i flere år etter kurset, ” fortalte de, men så hadde fokuset blitt borte. Vi forstår dem så godt. Det er krevende. Såpass at vi for vår del setter inn disse møtepunktene i kalenderen ett år i forkant og bytter dag kun om begge har en annen mulighet samme uke. Unntakene er svært få. De to nevnte har det bra sammen, men de erkjent at de nesten ubemerket hadde mista noe de nå var i ferd med å ta tak i igjen. Ikke fordi det var krise, men fordi de hadde nedprioritert en mulighet til å utvikle og fordype det gode de har sammen.

Forklaringen på hvorfor det ikke går, er ofte ”barna” eller ”jobben”. Dags tidligere arbeidsgiver klødde seg nok i hodet noen ganger når Dag ikke kunne ha et kveldsmøte når det passet alle andre fordi han hadde ”en avtale med kona”. Han ble utfordret på viktigheten av det satt opp mot jobben. Svaret holdt; ”Ja, det er viktig. Det blir dyrt for deg om samlivet mitt ryker, for det kan fort ta et år med dårlig konsentrasjon og kanskje sykemelding…” Nå var det altså ingen overhengende fare for oss, men det er greit iblant å sette det hele i perspektiv. Statistikkene forteller oss nemlig om at samlivsbrudd koster dyrt – ikke bare rent økonomisk – for de involverte parter, for arbeidssteder og samfunnet vårt.

Når det gjelder barna, vet vi også at samlivsbrudd fører med seg stor belastning. Vi forstår vi at logistikken med barn i huset er komplisert – og at mange har dårlig samvittighet fordi de har det hyggelig uten at barna får bli med. ”Den beste gaven en far kan gi sine barn, er et godt forhold til deres mor”, er det sagt. Det tjener med andre ord barna at mor og far setter av tid ( og kanskje prioriterer barnevakt) for å investere jevnlig i sin relasjon. Par vi snakker med som har barn i forskjellige faser, bekrefter også at det er mulig å få det til, om man planlegger en smule og benytter de mulighetene som finnes. Så bra at de sier det…

Da puster vi ut, og tror at det er mulig for de fleste par å kunne gi gode tips til neste generasjon om de får spørsmålet en gang i framtida; Hva er det som gjør at dere fremdeles er et par…?

Det rettlinjede livet…

Innimellom har jeg ymtet frampå og presentert meg selv som en livsnyter. Jeg smaker litt på begrepet hver gang jeg gjør det – og lurer litt på om det stemmer. Jeg tror det, men når sant skal sies; om jeg er det i dag, har det ikke alltid vært sånn. Av natur jeg jeg relativt rigid og opptatt av å gjøre det rette.

Jeg har undret meg mange ganger over hvorfor det tydeligste minnet jeg har fra barneskolen, er den gangen jeg IKKE hadde gjort leksa mi. ”Frøken” begynte å samle inn skrivebøkene våre, og jeg kan fremdeles gjenkalle følelsen av panikk som steg inni meg. Jeg var åtte år. Tårene satt løst og jeg var utrøstelig. Det kan ikke ha vært lett å være min lærer akkurat da, men hun var og ble min store heltinne gjennom tre år og maktet antageligvis å gi meg et nytt fokus. Hun visste jo det jeg vet nå – og har visst i mange år: Det går bra om man glemmer en lekse. Eller stryker på førerprøven. Eller noe annet går galt. Vi er verken så feil som vi tenker – eller så skjøre som vi innimellom kan gi inntrykk av.

Jeg tror allikevel aldri at jeg glemte ei lekse etter den gangen.

Jeg var nok en grei elev. Pliktoppfyllende. Ansvarsfull. Ganske flittig – uten å få stålkarakterer. Gledet meg til norsk og tegnetimer. Gruet meg til alt som hadde med sport å gjøre, men sluntret aldri unna. Det har jeg gjort siden. Har trent ganske ivrig i perioder og hatt ”fast givertjeneste” til et treningssenter eller to i andre. Går tur. La skiene på hylla omtrent da faren min – endelig – gjorde det. Har aldri vært fanatisk på noe område, men – og nå nærmer jeg meg poenget – var i mange år opptatt av å lese de ”rette” bøkene, se ”riktige” dokumentarer og – for all del – unngå de TV-programmene som ikke hadde noen hensikt. Hensikten jeg siktet til var om det var nyttig.  Noe skulle læres – eller det skulle legge grunnlag for meninger. Jeg var dedikert, målrettet, droppet det jeg tenkte ikke tjente hensikten og ga meg hen til det som gjorde det. Vel planlagt 24-7.

Til jeg bestemte meg for at livet måtte bestå av noe totalt unyttig, også. Det var da jeg begynte vandringen mot å bli livsnyter. Jeg fikk ganske god drahjelp av gemalen da han kom inn i livet mitt. Kanskje var det derfor jeg falt for ham ( og han for meg): Han tilførte den spontaniteten jeg trengte – og jeg strukturerte livet hans en smule. Vi ble i hvert fall et godt team.

Jeg har tullet en del med at det viktigste spørsmålet Dag har stilt meg – sånn rent bortsett fra da han fridde, er dette: ”Må vi virkelig planlegge den frilørdagen der…?” Jeg våknet litt av hans gode spørsmål og har slappet mer av med årene. Sluttet å gjøre det ”riktige” hele tiden. Uten å gå på akkord med det som er meg.

Den siste uka har mange delt en fersk kronikk og ment den er til etterfølgelse. Skribentens hovedpoeng var at hun nå skulle si opp sitt Netflix-abonnement fordi det er på ”tide å gjenintrodusere livsalvoret i folkementaliteten”. Poenget var å lese flere bøker – skikkelig bøker av skikkelige forfattere. Resten var bak en betalingsmur og dermed uten tilgang for mitt vedkommende. Men utvilsomt velskrevet. Jeg er ganske sikker på at jeg ville nikket bejaende til det meste, også. Allikevel fikk overskriften og ingressen meg til å kjenne på den indre protesten.

Nei, jeg vil ikke si opp Netflix. Jeg vil ikke slutte å lese meningsløs og unyttig krim (så lenge språket er godt og handlingen ikke er lagt til den svenske vestkysten…). Jeg vil kope, som gemalen kaller de stundene da han tenker på ingenting. En kunst jeg for øvrig må innrømme at jeg ikke helt har lært meg enda. Jeg vil rusle, drikke kaffe på trammen, bruke en kveld i ny og ne på fire episoder av en serie jeg om tre måneder kommer til å lure på om jeg har sett før… Jeg vil ikke være så skikkelig hele tiden!

Jeg har ingen liste over bøker jeg skal lese og ting jeg skal oppleve før jeg dør. Jeg har en liste over ting jeg IKKE vil fristes til å gjøre. På den lista står det at jeg IKKE skal reise til Australia – selv om det er fantastisk i følge alle som har vært der. Jeg har vært i Hong Kong – fantastisk det, også – og da forstod jeg at jeg var ca halvveis. Det får holde. På den lista står også bøkene til Knausgård. Jeg kjenner på en viss stolthet over at jeg ikke har lest dem, og jeg har ikke tenkt å gjøre det. Og jeg ser heller en serie på Netflix enn å gå på en Eidsvåg-konsert til.

Jeg må bare si det.

De som har fulgt oss på bloggen eller kjenner oss, vet at både gemalen og jeg heier på en god livsrytme. Vi har en ryddig og ganske full timeplan, for å si det sånn. Vi søler ikke bort livet på tull. Men vi passer på å legge inn tider og dager for hvile og det helt unyttige.  Jeg vil ikke være foruten de vinterkveldene da vi spiser sushi, deler en flaske hvitvin og ser et par episoder av en serie vi begge liker. Nei, vi gamer ikke – og vi har verken tid eller lyst til å sitte foran skjermen kveld etter kveld. Om sommeren, når vi bor på hytta, står TV-en på kvisten tilgjengelig for de som vil spille bilspill en regnværsdag eller se en fotballkamp. Jeg tenker at det meste handler om sunt folkevett – og en liten refleksjon en gang i blant knyttet til om vi fyller livet med det vi virkelig vil. At vi følger en vei vi selv har valgt selv om andre velger noe annet. Skaper rom for det gode livet. Aksepterer at den dagen vi dør kommer verden fremdeles til å være full av bøker vi aldri fikk lest.

Så i møte med denne helga, slår jeg et slag for den litt avslappende stilen. Jeg lengter ikke tilbake til det rettlinjede livet…

 

Jeg juger…

Jeg er en løgner! Det har seget innover meg den siste tida, og det er lite trøst i å vite at jeg ikke er den eneste. Jeg lover nemlig en del ting jeg ikke holder… Eller lover og lover, fru Blom. Jeg erkjenner i hvert fall at jeg har gitt inntrykk av gode intensjoner og ønsker.

«Jeg vet ikke hvor mange ganger de har sagt at de skal ta seg en tur,» påpekte ei venninne av meg og lo – henvist til felles bekjente. Det var lenge siden hun hadde sluttet å tro på snakket om at de skulle «stikke innom» og se hvordan hun hadde fått det i sin nye leilighet. På den annen side hadde ikke hun kommet med noen konkret invitasjon, heller, så hun tok litt av skylda sjøl. Hun satte allikevel fart i tankene mine. Hvor mange ganger har ikke jeg ikke vært i samme situasjon? Lovt å komme – eller gitt tomme løfter om en invitasjon.

Ærlighet er en verdi jeg setter høyt. Kanskje det er derfor den lille passiaren med min venninne satte seg i magen? Når verdien min om ærlighet kommer i konflikt med ønsket mitt om ikke å såre mennesker, får jeg nemlig problemer.  Og fristes til å juge.

Jeg har et stort nettverk. Det er jeg takknemlig for. Jeg liker å ha venner og bekjente i flere leirer. For ikke lenge siden fikk jeg en melding fra ei jeg ikke har hatt kontakt med på lenge. Det var veldig hyggelig. Hun spurte etter et lite råd – og fikk det. Vi chattet litt fram og tilbake – og så kom hun med en konkret invitasjon om kaffe om jeg kom på hennes trakter… Og jeg er der innimellom. Det er ikke det. Det er bare så sjelden – og gjerne i forbindelse med helt konkrete ærend. Selvsagt kan jeg drøye tida og stikke innom. Men jeg visste jo at jeg ikke kom til å gjøre det. Fristelsen til å love, om ikke akkurat gull og grønne skoger, så i det miste en spontan visitt innenfor rimelig tid, var så nærliggende.  Det hadde vært så enkelt. Så mye enklere enn å si at det var et hyggelig initiativ, men at hun nok ikke kom til å se meg. Det var da jeg skjønte hvorfor vi juger om sånne ting. Jeg følte meg elendig da jeg sa det som det var. Var ærlig. Jeg ble tørr i munnen av min egen lille, høflige og skrevne tekst før jeg trykket på send. Slapp til og med å se henne i øynene når jeg sa det…

Og det gjelder meg, som egentlig er et tydelig menneske og har øvd mye på å ta valg om å si ting som de er. Hvor vanskelig må det da ikke være for de som tror – eller i hvert fall håper – at de skal kunne gå gjennom livet uten å såre noen?

 

Det kan fort bli hyggelig når vi følger opp godt snakk med konkrete invitasjoner…

 

Vi kjøper oss med andre ord tid med tomme løfter og er ukritisk løsmunnede når det gjelder runde invitasjoner. Fordi det gir god stemning der og da. Eller fordi vi ikke orker å snakke mer om været. Har gått tomme for annet small talk. Eller fordi vi har vendt oss til å juge så vi tru’re sjøl.  «Vi må finne på noe koselig en kveld, du…» er en variant. «Vi skal jammen invitere dere på hytta en helg,» er en annen. Enda rundere er denne; «Vi må sees.» Legger vi til at «jeg har nummeret ditt, så jeg melder deg,» gjør den konkret. Men kanskje ikke mere sann?

Mange har det så travelt at usanne ord av den typen preller fort av. Forhåpentligvis skjer det samme med de vi selv juger til. Vi kan allikevel ikke forsvare den vel innarbeidede praksisen med at ingen tar hverandre helt på alvor. Noen ganger kjennes det sårt når en må forsøke å falle til ro med at mennesker du gjerne skulle delt en kaffekopp eller ei kveldsstund med holder en med godt snakk. Noen, som kjenner på ensomhet, får styrket overbevisningen om at ingen er til å stole på når refrenget om at «du må komme en dag og spise kveldsmat hos oss» blir gjentatt uten at det følges opp.

Hva om vi bestemte oss her og nå for heller å holde værpraten levende enn å vikle oss inn i løgner om invitasjoner og besøk? Eller i hvert fall at vi vil øve oss på å ikke juge. Verken når invitasjonen sitter løst eller – som i mitt tilfelle – jeg faktisk måtte våge sårbarheten og ta litt mot til meg for ikke å bli den som svikta i neste runde…