Fotballsesongen er i gang…

Fotballsesongen er i gang. Jeg jublet da Sarpsborg 08 slo Molde og Godset gjorde det samme i møte med  Sogndal. I kveld håper jeg FFK lykkes like bra på banen! Ja, jeg er patriot. Østfold-patriot og Sarpsborg-patriot. Men jeg er fra Drammen – og Godset er laget i hjertet mitt. Som datter av to fotballentusiaster har jeg tråkka på «Marrinlyst» siden jeg var en neve stor – og familieutfluktene våre gikk gjerne til Østfoldbyene sist gang alle de tre nevnte lagene var i det som dengang het 1.divisjon (ja, jeg vet at Sarpsborg 08 for så vidt er et nytt lag, men byen er den samme). Blant mine barnedomsminner er Strømsgodsets 10-1 seier over Lyn i 1968. Jeg var 11 og har aldri glemt at keepern til Strømsgodset – Inge Thun – stod i mål og spiste is på slutten av kampen…

Joda, fotballen er litt viktig for meg. Den har gitt meg gode minner – og jeg lar meg gjerne rive med av spenningen rundt både serien og cupen. Men jeg har gjort meg noen tanker rundt dette fenomenet fotball… Særlig etter at en av mine frommere facebookvenner i går erklærte at han ville «stå og hoppe på» meg resten av sesongen fordi jeg er Godset-patriot. Godset er «et lag uten farge» kunne han fortelle meg.

Han må gjerne både stå og hoppe… Jeg tror jeg begrenser meg til å glede meg over mitt (mine) lag – og kanskje kommentere arrogansen til noen RBK-tilhengere jeg har i venneflokken. Jeg erkjenner at jeg gleder meg over at de ble parkert av Brann i går kveld.

Men jeg lurer altså? Er det med fotballen for kristne (ledere) som med russetida for attenåringer?  At alt er tillatt fordi det gjelder fotball eller russetid? Da jeg var bibelskolelærer på begynnelsen av nittitallet aksepterte vi røyken som kristne ungdommers tillatte opprør… Som om det var ok siden de måtte holde bånd på seg på en del andre områder?  At de forpesta omgivelsene og utfordret sin egen helse, brød vi oss ikke så mye om. (Man var mer bekymret om elevene tok et glass vin eller to  – til tross for at det neppe har helsemessig negativ virkning verken på den som fortærer dette vinglasset eller vedkommendes omgivelser).

Nå har nok de fleste av oss snudd ting litt rundt på det når det gjelder røyk og vin, vil jeg tro. Russetida er vi over, så den bekymrer oss. Men vi er blitt litt rausere. Så rause at vi som bør holde bånd på oss på en del områder tillates å lire av oss omtrent hva som helst når det gjelder fotball? Så rause at utskjellig og haterklæringer når det kommer til fotball er en akseptabel form for utlading også for oss kristne som kjenner godt til Bibelens oppfordring om hvordan vi skal bruke ordene våre?

Jeg skjønner at mange av meldingene og uttalelsene på dette område skal skrives på ironiens konto. Men jeg spør meg selv om fotballentusiaster trenger denne formen for utladning eller om vi kan klare oss med å glede oss over egne lags framgang og erkjenne de tapene som måtte komme? Er dette et fredet område der vi kan ta ut alt? Jeg blir ikke såret om noen «står og hopper på» meg ut sesongen og kaller laget mitt fargeløst. Jeg har andre ting å bruke energien på. Litt av den bruker jeg riktig nok på å hjelpe meg selv til å puste roligere når arrogansen tar overhånd. Og jeg er gjerne med på noen småkommentarer… Men er det greit når det tar helt av?

Der banna jeg vel i kjerka, tenker jeg…

Advertisements

Manglende gudstjenestebesøk – feil kultur?

Biskopen i Tunsberg er bekymret for kirkesøkningen, leser jeg i en avis i dag. «Vi er opptatt av å nyte. Det som passer oss selv og våre behov får prioritet. Det trofaste menighetslivet passer ikke inn i denne kulturen», sier hun. Biskopen erkjenner at selv om tallene er uendret hva gudstjenestebesøk angår de seinere årene, forteller de ikke sannheten. Det er de store dåpsfølgene som sørger for de gode tallene, mener hun. Det står respekt av å stikke fingeren i jorden på den måten. De er mange som lukker øynene for den slags fakta og trøster seg til de (få?) som sier at de «er glad i høymessen» og vil at det å gå i kirken skal være «noe helt annet». Underforstått: enn det hverdagslige, nære og lettere forståelig. Men jeg er redd konklusjonen om at det trofaste menighetsliv ikke passer inn i vår nytelseskultur, er å snu ting på hodet.

Selv har jeg ikke vært på mange gudstjenester i Den norske Kirke de seinere årene. Det har ikke fristet noe særlig på en av våre «frisøndager». (I Nedre Glomma Frikirke har vi kafegudstjeneste annenhver søndag).  Men noen har det blitt – når vi har vært på hytta eller det har vært noen begivenheter vi har villet ha med oss. Jeg forstår at du skal være rimelig inside for å trives selv om jeg har vært borti noen folkelige unntak. Og nå er ikke jeg den som vil ha en så folkelig gudstjeneste at den bibelske substansen blir borte. Nei, jeg vil ha forkynnelse til å leve på i uka som kommer. «Mat», er det jeg trenger. Og møtepunkt med mennesker. Og helst i en innpakning som er lett tilgjengelig. Det er vel ikke akkurat høymessens særpreg?

Men det er antageligvis ikke så viktig at jeg opplever meg berørt av det jeg er med på, om jeg forstår biskopen rett? For det å være opptatt av egne behov forteller at jeg er en del av en nytelseskultur. Jeg må lære meg å være trofast mot kirken? De som er medlemmer av Den norske Kirke ( ca 83% av befolkningen… men ikke jeg) må forstå at med det medlemsskapet følger et ansvar. Vi – eller de – må lære oss – seg – å møte opp.

Da begynner jeg å slite… Er formen så «hellig» at det ikke skal stilles spørsmål ved om noe kan gjøres annerledes for å gi folk lyst til komme? Eventuelt komme igjen om de kom første gang som en del av disse store dåpsfølgene som visstnok er en del av det «nye» i statskirkens erfaring?

Er det nødvendigvis feil at vi er opptatt av at våre behov skal bli møtt? I så fall er kirken noe vi bør «støtte opp om» uavhengig av hva vi opplever at vi trenger.  Men hvis våre behov er reelle og skal tas på alvor, må vel kirken kanskje betrebe seg på å møte dem? I vår menighet forsøker vi stadig å stille spørsmål ved om vi fokuserer på tematikk som berører hverdagen til de (oss) som kommer. Handler det om livet til folk? Snakker vi et språk som forstås? Opplever mennesker at (kafe)gudstjenesten i Nedre Glomma Frikirke er et sted der en kan komme med livet slik som det er? Får de med seg noe for livet og hverdagen når de går hjem? Det er viktige spørsmål.  Slik jeg ser det, skal gudstjenesten være et attraktivt møtepunkt i kryssningspunktet mellom menneskers opplevde behov og det Bibelen sier at jeg trenger – uavhengig av min følelse. For meg er gudstjenesten en anledning til fellesskap med Gud og mennesker der jeg får «mat» for uka som kommer og alle utfordringene der, i tillegg til forkynnelse om Guds nåde og tilgivelse over det som har gått feil i tida som gikk.

Det overrasker meg at man fra statskirkelig hold synes å være  urokkelig i sin tro på at den vanlige søndagsgudstjenesten i kirken er den beste måten å feire gudstjeneste på. Det er bare «folk» som ikke skjønner det – og som må endre seg…

Meningsfullt liv?

For en tid tilbake fikk jeg en underlig telefon. «Jeg vil ha det sånn som dere har det», var beskjeden i andre enden. Jeg tenkte umiddelbart at dette var en oppfølging av undervisninga  på samlivkurset vårt og erkjente raskt at vi kanskje kunne framstå som det litt for perfekte paret på de kveldene. «Det hadde du ikke villet i går kveld,» repliserte jeg – mens tankene gikk til samtale som hadde endt med en litt for kraftig debatt innenfor husets fire vegger kvelden før. Jeg kjente et behov for å moderere forventingene og bildet av oss selv. Men neida, det var ikke den siden av saken hun var ute etter: «Det virker som dere lever et veldig meningsfullt liv?»

I sånne situasjoner blir til og med jeg stille. Det kjentes som et kompliment som jeg ble litt beskjemmet over. For vi ønsker jo å leve et gjennomtenkt liv som har mening både for oss selv og omgivelsene, samtidig som jeg erkjenner at jeg søler bort mye tid.

Vi fikk en fin prat – og ikke minst satte kommentaren i gang mange tanker hos meg i etterkant. For hva er det som gjør at jeg har en opplevelse av at livet er meningsfullt?

For min del kan det samles i erfaring i det bibelen kaller «det dobbelte kjærlighetsbud» – som jeg mener er «trippelt»:
Du skal elske Herren din Gud (-) og din neste som deg selv.

La meg snu det litt på hodet og ta det punktvis:

1. Bibelen oppfordrer oss til å elske oss selv.
Det handler om å akseptere seg selv og ta vare på sitt eget liv. Om å respektere og sette egne grenser. Ikke gjennom den typen selvrealisering som lar selvet blir sentrum i tilværelsen på alle andres bekostning, men gjennom å legge til rette for at jeg skal få mest mulig energi av det livet jeg lever. «What’s in it for me?» er et godt spørmål i denne sammenheng, sa ei venninne av meg for en tid tilbake; «Hva får jeg noe igjen for? For hvis jeg får gjøre noe som gir meg noe, profitterer familien min og øvrige omgivelser på det.»

2.Den neste oppfordringen er denne: Elsk din neste!

I min verden handler det om mer enn å være hyggelig mot naboen, selv om det også er viktig for at jeg selv skal oppleve å ha et godt liv. Kjærlighet er handling. Jeg tror det er utrolig viktig for menneskers opplevelse av meningsfylde  at en hever blikket fra egen (og familiens felles) navel og gjør noe aktivt for mennesker rundt seg. Tilpasset de kreftene en har. Jeg sier ikke: Den tida en har, for tida fyller vi fort med alt mulig. En må rydde tid om en skal starte med noe sånt. Og det skal være noe annet – eller noe utover – den pålagte dugnaden i datteras fotballgruppe eller «korpset til guttungen».

Bildet er hentet fra vår en av vår menighets lille håndtrykk til mennesker rundt oss: Gratis dekkskift.

Jeg er overbevist om at opplevelsen av – på enkelt vis – å bety noe for noen andre, er hovedelementet i min opplevelse av å leve et meningsfullt liv. Jeg vet  at det er noen utenfor mitt hjem og min jobb som har utbytte av mitt – synlige eller usynlige – bidrag. Jeg er like overbevist om to andre ting: Alle mennesker – uansett alder, livssituasjon og helse – har en mulighet til å bidra i andre menneskers liv. Det krever bare litt kreativitet og vilje for å få det til. Det er fantastisk å se hvor mange det er som lever slik midt i vårt på mange måter selvsentrerte samfunn. På den andre side: Jeg tror at mennesker som har konsentrert all sin energi om å mele sin egen og sin nærmeste families kake, på et eller annet tidspunkt i livet vil føle at de har gått glipp av et udefinerbart «noe».

3. Til sist det som for meg er det bærende punktet: Elsk Herren din Gud!
Å elske er et sterkt ord. Ikke minst når det kommer til Gud. Da kjennes min begrensede kjærlighet liten. Men det handler altså om å knytte sitt liv til noe utenfor seg selv. Og jeg knytter mitt liv til han som jeg tror skapte himmelen og jorden, livet – og lille meg. Han som ble menneske – og som Bibelen sier » bærer verdens synd». Den dypeste opplevelsen av meningsfylde er nok knyttet til troen på at min tilværelse kan ses i et evighetsperspektiv. Det går en rød tråd fra tilværelsens startpunkt og den slutter ikke når det livet jeg lever her og nå er over.

Sett i denne sammenheng kan jeg svare bekreftende på spørsmålet i telefonen: «Jo, vi lever et meningsfylt liv.»

Drivstoffpriser og tsunami

Gårsdagen var sjokkarta. Bilder og filmer fra tsunamien i Japan var lett tilgjengelige på nettet, og de fleste av oss holdt pusten både med tanke på skadene som allerede hadde funnet sted og hva som kunne forventes i alle de andre landene der tsunamivarsel var sendt ut. Samtalen under lunsjen på jobben hos oss var preget av utveksling av de nyhetene vi hadde fått med oss i løpet av dagen – og erkjennelse av at vi lever i et på alle måter priviligert hjørne av verden.

Hvilket hjørne av verden vi faktisk bor i, synes jeg ble bekreftet da jeg var en tur innom facebook. Der var engasjementet stort for å la være å fylle drivstoff fredag 18.mars. For nå går det visst for langt…?

La meg innrømme at jeg synes dieselprisen er stiv. Men den typen aksjoner sier meg først og fremst at vi har få virkelig viktige ting å engasjere oss i her i landet. I går ble det spesielt perspektivløst å skulle bruke energi på å ergre seg over høye drivstoffpriser.

Nå har vi i det siste sett at facebook, som de fleste av oss bruker til hverdagslige statusoppdateringer og til å dele koblinger av en viss underholdningsverdi, har hatt betydelig viktighet i å samle mennesker i andre deler av verden om saker som virkelig betyr noe. Også i vårt land har facebookgrupper og fansider profilert saker av betydning for mennesker. Saken om familien som skulle splittes og kona sendes hjem til Filippinene etter å krysset feil i et offentlig papir, gjorde f.eks inntrykk på meg.

Men drivstoffaksjonen ble i går bare et vitnesbyrd om den norske navlebeskuelsen.  Selv synes jeg faktisk det er vanskelig på generell basis å engasjere meg i den typen aksjoner.  Burde vi ikke mer enn noe være opptatt av at vi lever i et godt land og har enorme privilegier. Sannheten er vel at vi her i landet burde krevd å få betale mer for en del varer… ?

Jeg vender stadig tilbake til en kommentar fra gemalen under en debatt om hvor dårlig vi hadde det i det Norge for noen år siden: «Herlighet… Vi bor i et land der man går til valg på polpriser! Vi har det v-e-l-d-i-g  godt!»