Jentebrunsj

En gang i semesteret inviterer menigheten jeg er med i, til jentebrunsj. Det er alltid på lørdag formiddag – fra elleve til to… Da rekker vi kaffen og avisene i ro og fred først – og handlinga, rakinga, klesvasken eller hva det nå er som vanligvis fyller lørdagsprogrammet, etterpå. Vi er vanligvis et sted mellom 25 og 40 damer – og disse timene er våre…

Vi senker skuldrene, hviler blikket på vakkert pynta bord, spiser godt, hilser, utveksler gode blikk og prater med gamle og nye bekjente. Vi får noen tips sammen. Sist gang gjalt det bordekking – i dag var det sminke. Fint. Inspirerende. Og så lytter vi – eller de – for jeg må bekjenne at det er jeg som har æren av å kåsere (vi kaller det det) på disse brunsjene. Om livet – mest for kvinner.

Denne formiddagen satte vi fokus på ordet «vennskap»… Et stort, spennende og kanskje litt vanskelig tema som rører oss – fordi det angår oss alle. Og er så viktig. De siste tyve årene har norske menn og kvinner utviklet en sterkere bevissthet rundt våre vennskapsrelasjoner. Det har vært nødvendig. Blant norske menn i alderen 70 – 80 forteller 40% at de ikke har en eneste fortrolig venn.  Denne prosentsatsen er redusert til 20% blant de som er yngre. Heldigvis. Allikevel: Bare 9% av kvinnene erfarer det samme. Menn sliter mer med nære relasjoner – de som ikke bare handler om bil og fotball – enn vi kvinner gjør. Kan det være en forbindelse mellom dette faktum og det at Norge har så høye selvmordstall – og at menn er sterkt overrepresentert i den statistikken?

Ok… men handler denne jentebrunsjen om menn? Var det ikke jentene som skulle stå i fokus? Joda. Men vi spør oss om hvordan vi kan påvirke positivt det som handler om «male bonding»… Uten å mase. Og uten å arrangere ting slik at gutta blir svette og føler seg kontrollert? I full akseptasjon av forskjellene. Vi tror muligens vi er mennenes bedre halvdel på dette området…

Hva så med oss selv? Vi må våge å være litt urettferdige. Som enkeltmennesker og par prioritere høyrere og gi mer tid til relasjonen med noen som vi går dypere med. Kanskje definere vennskapet til og med? Snakke om at vi vil være hverandres venner i de gode tidene – slik at vi på en mest mulig naturlig måte kan være der for hverandre når livet er en ørkenvandring.  Alle trenger jo noen som lytter og forsøker å sette mot i oss. Modellen er Bibelsk. David – som før dette hadde slått Goliat med enkle midler og etter dette ble den mest omtalte kongen i Bibelen – rømte fra sine fiender og ut i ødemarken. Der var han alene og fortvilet. Men så forteller historien at Jonatan – Davids venn som han engang hadde sluttet en vennskapspakt med – ikke bare ringer (?), men drar ut i dette tørre landet er David befinner seg og «setter mot i ham». Vakkert! Livsnødvendig. Hvem har ikke smakt på ørken og sand? Og hvor var vennene da?

Jentene i «sex in the city» – filmen, den første – skjønte dette.  Da livet raste for en av dem, var de på pletten. Med hele seg – med dybde og humor. Rørende. Tenk å ha noen slike… Og tenk at vi alle har muligheten til å være en av dem!

Advertisements

Ufarlig tull eller ramme alvor?

«Det er viktig å være åpen for dette nye som kommer, for det kommer til å bli mye fokus på det alternative framover,» sa en engasjert tilhører på vei inn til seanse med Lisa Williams på TV for for få dager siden. At det blir mye fokus på «det alternative»  – igjen – trenger en verken være profet, synsk eller ha opprettet kontakt med sin skytsengel for å være enig i. Det kommer i bølger det – og når «prinsessen» rir på den bølgen, løper pressen etter… Da blir det unektelig fokus.

Jeg har stor respekt for søkende mennesker! La det være sagt. Men jeg har liten respekt for dem som villeder dem med tåkeprat. «Prinsessen»s uttalelser om at «det vi gjør har ingen ting med religion å gjøre» er i den kategorien. Skytsengler er utvilsomt religiøse elementer. Men det har ingen ting med kristen tro å gjøre. Selv om initiativtakeren til kurset på «Himmel & Hav» – Det norske Misjonsselskap sitt kurssenter ved Sola – mener det er forenlig med kristen tro. Selv studerer hun teologi ved Misjonshøyskolen…  Jeg undrer meg.

Da «Märthas engler» var i fokus for omtrent et år siden, mener jeg å huske at kristenledere i Norge var nokså samstemmige i hva som skiller Bibelens undervisning om engler fra den lapskausen «Engleskolen» presenterte… Nå tar det litt av igjen. Denne gang fordi «prinsessen» har uttalt at det ikke er vanskelig å komme i kontakt med de døde. Det er denne kontakten tilhørersken fra Lisa Williams seansen i Oslo mente er en del av «det nye» vi må være åpne for. Hvorfor det? For å henge med på «moten»? For å bruke det som terapi? For å underholdes?

For meg er det viktig hvordan Bibelen – og dermed kristen tro – forholder seg til dette fenomet: Muligheten for kontakt med døde er ikke fremmed i Bibelen. Heller ikke medium og kursholdere som Williams og «prinsessen».  Men det advares mot å søke det ene og gi det andre makt. Kong Saul  – Davids forgjenger i det gamle Testamentet – ble forkastet som konge fordi han søkte råd hos et medium og fikk henne til å kalle fram en død ånd for ham. Han kunne ikke være leder for folket om han selv lot seg lede på den måten. Dette er altså verken nytt – eller noe man «må» åpne seg for.  Av to grunner: Det er Gud vi skal søke – og han vi skal ta imot veiledning fra. Ingen mennesker – uansett åndelig sensitivitet – matcher ham. Å la mennesker få makt over en, slik mange nå gjør i møte med Lisa Williams og andre som fungerer som medium – muligens også «prinsessen», er en risikosport. Og hvilke krefter åpner vi oss egentlig for om vi søker kontakt med de døde? Sjansen  for at det ikke bare er en hyggelig bestefar som dukker opp, er vel også rimeig stor?

Det er godt biskopene reagerer – selv om jeg synes de kunne vært enda tydeligere i sin formidling om hvorfor dette ikke er forenlig med den praksis man ønsker på NMS’ konferansesenter. Dette handler faktisk om mere enn respekt for kirken og såre tær. Det handler om at det faktiske er mer enn vi aner mellom himmel og jord. Om at åndskrefter faktisk ikke er noe man leker med. Vi som tror på Jesus vil ikke hysje dette ned fordi vi er redde for at han skal få konkurranse. Nei, vi tror faktisk at dette er reelle krefter.

For meg er nok de største spørsmålet akkurat nå knyttet til hva det er som år NMS til å leie ut sine lokaler til engleskolen?  Og hva det er som får en fjerdeårs teologistudent til å kalle et meditasjonskurs der man skal få kontakt med sin skytsengel for å utvikle livet videre med det møtet som utgangspunkt, for noe som befinner seg på «trygg grunn innefor kirkens lære»?

Flyttemodus…

Vi rydder fortsatt her i huset. I ting og tang, klær og småtteri.

Kaster eller pakker i loppemarkedkassa.

Her i forrige uke fikk jeg gjort noe jeg har tenkt på lenge: Rydda i smykkeskrinet mitt. Ikke det at det som er der, tar mye plass, men en del av det som befinner seg der,  kommer under kategorien «følelsemessig dødvekt».  Det gjelder sånne ting som vekker nostalgien i meg når jeg får øye på det, men som aldri brukes; Gullklokka mi, for eksempel. Som jeg fikk til 18-årsdagen. Og gullklokka til mora mi. Bismarck-kjedet hennes. Et lite antall gullringer. Gifteringene til foreldrene mine (jeg innrømmer: Den var tøff!) og noen anheng jeg endelig klarte å overbevise meg selv om at jeg aldri kommer til å bruke. Samlet det hele sammen – og sendte det inn – til Dags skrekk; «Nå har du latt deg lure!».

Men nå har det kommet inn over ti tusen kroner på kontoen. Det er nesten en ny komfyr, det. Eller et tredjedels kjølehjørne.

Jeg vet at min mor ikke hadde likt det. Men jeg har sluttet fred med at min mor er borte og jeg må gjøre valg som er riktige for mitt liv. Basert på de verdiene som er viktige for oss. Faren min hadde helt sikkert kalt det «fornuftig, jenta mi». Så jeg tenker på ham nå – og lurer på hva han ville ment om hvordan de pengene skal brukes. Han var så glad i kremkaker, så kjølehjørnet er nok i hans ånd. Når vi flytter. Om det er plass til et sådant…

Ja, for vi har solgt. Det gikk fortere enn vi turde drømme om. Og til en pris over takst. Det takka vi Gud for. Og så har vi kjøpt. Alt på under 24 timer. Sånt blir en kortpusta av. Og engselig i etterkant. For vi skal inn i borettslag. Og der er det forkjøpsrett. Denslags gir bønnelivet en oppsving. Og drømmene ben å gå på. Kjølehjørne, for eksempel. Og langbord på kjøkkenet. Der mange kan sitte og spise gode måltider mens de holder praten gående. Ler sammen. Deler. Egne tanker og Guds Ord.

Livet er med andre ord i overkant spennende i disse dager. Mens vi rydder videre. Ny eier skal inn her uansett 1.november. Og vi ut… inn i en leilighet i Sarpsborg sentrum om vi får det som vi ønsker. Eller kanskje vi må snylte litt på gode venners gjestfrihet og uutleide hybler en liten stund mens vi finner stedet der vi skal bo? Foreløpig holder vi pusten. Og pakker videre. Mellom alle de andre slagene som fyller hverdagen vår….

Skjult kunnskap

Ei uke går jammen fort. Denne har dura i vei med gode utfordringer på jobben og mange jern i ilden. Og så skal vi altså ha visning på huset på søndag. Det skal jo forberedes…

Ukens tankevekker fikk jeg imidlertid allerede på mandag. Da var jeg til en legesjekk. Ikke noe alvorlig, men nok til at jeg skulle innom sykehuset og ta en prøve. Fikk et papir i handa av spesialisten jeg var hos med beskjed om å «stikke innom på lab’en og ta en prøve…» Han visste sikkert hvor lab’en var, men jeg stod der som et spørsmålstegn.
– Hvor er denne lab’en da? Prøvde jeg litt forsiktig. Det var antageligvis et dumt spørsmål.
– På sykehuset.
Det var tydeligvis noe «alle» visste, fikk jeg inntrykk av. Men jeg er ikke alle. Jeg er et ganske friskt menneske med svært lite lege- og sykehuserfaring. Der og da var jeg glad for at jeg i det hele tatt visste hvor Sarpsborg sykehus var.
– Javel, ja. Når da?
– Nei, der kan du gå innom en dag du har tid. Og er det noe feil, får du et brev.
Jeg hadde tid på mandag. Brev? Det er ikke mye struts i meg. Like greit å gjøre det unna. Så jeg rusla i vei med papiret i hånda og erkjente underveis at jeg ikke hadde peiling på hva slags prøve jeg skulle ta.

Vel inne i resepsjonen fant jeg en skranke, men den var selvsagt helt feil. -Rundt hjørnet! sa damen nokså uanfektet og pekte med en bevegelse så vant at jeg egentlig ble litt glad; Jeg er antageligvis ikke den eneste idioten i verden som har stått der og sett usikker ut. Men hvorfor?

Jeg har mange års høyskoleutdanning, en god del ledererfaring og har i tillegg flere ganger stått foran en forsamling på over 3000 mennesker og undervist! Hva er det som gjør at jeg føler meg som en elleveåring på rektors kontor i resepsjonen på et sykehus? Jeg har mine tanker…

Papiret ble snudd og vendt på; – Om jeg hadde legitimasjon? – Joda. men hva skal de med det? Tror man virkelig at jeg var der for å ta denne «prøven» (jeg ante fremdeles ikke hva slags prøve det var) for noen andre?

– Da går du inn dit! Sa damen etter å gransket baksida på bankkortet mitt nøye. Og det sa hun så fort – og pekte så kvikt samtidig – at jeg ikke fikk retningen med meg selv om jeg snudde hodet bråfort. Om jeg turde spørre en gang til? NO WAY! Jeg gikk i den retningen jeg regnet meg fram til at hun måtte ha ment. Men hvor langt skulle jeg gå? Det var flere ventesoner å velge mellom. Jeg satte meg i den for blodprøver, for den var gratis. Mannen før meg i køen hadde også valgt den. – Jeg har fått nummer 00, sa han. – Hva er du? -01, kunne jeg svare – og tenkte at da er vi to… som enten har satt oss rett – eller feil – men vi har gjort det sammen. Det kjentes trygt.

Vi var visst på rett sted. Og nå vet jeg litt mer. At hun som tok blodprøven av meg heter Therese. Fint. Hun forsynte seg med ett glass av mitt dyrebare blod… Hun var hyggelig, men hadde like lite informasjon å by på som de andre innen helsevesenet jeg møtte den dagen.

Skjult kunnskap, heter det. Det betyr at vi forutsetter at alle vet det vi vet. Derfor informerer vi ikke. Og det gir litt makt å vite noe andre er usikker på… Jeg tåler egentlig en sånn trøkk. Men den surrer i hodet mitt resten av uka. Og jeg lar det bli en liten skole. Med tunet fullt av nye elever på skolen der jeg jobber og åpne dører for nye som vil stikke innom i Nedre Glomma Frikirke, må jeg bare passe meg…