Familiejul?

Julaften ble litt annerledes hjemme hos oss dette året. For det første er det en del år siden vi var tolv rundt bordet, og for det andre har vi aldri før samlet fire forskjellige nasjoner til et realt pinnekjøttmåltid. Før jeg forteller mer om det, må jeg gå to år tilbake i tid…

Julaften 2016 var vi tre rundt bordet. Gemalen, meg og vår venn fra Afganistan som vi hadde blitt kjent med i løpet av det året vi da var på vei til å forlate. Han hadde bodd noen uker hjemme hos oss på vårparten og vært ivrig gjest på hytta vår i Vestfold sommeren igjennom.

Hele veien med en stor sorg i hjertet.

Hjemme i Afganistan hadde han vært nødt til å forlate familien sin fordi T var etter ham. Sammen med ham drømte vi om den dagen da vi skulle se ungene boltre seg på hytteplenen og i vannet nedenfor. Kona og de fem barna til vår venn ble internflyktninger – sammen med hans mor og noen yngre søsken – da han dro nordover i et forsøk på skaffe dem en trygg base. Senhøstes 2015 var han en av dem som syklet over grensen i nord og ble innrullet i et byråkratisk system som er til å skamme seg over. Jula året etter satt han altså ved spisebordet hos oss og fortalte at pinnekjøtt lignet veldig på mat de spiste i hans hjemland – og at multekrem var overraskende godt.

Så gikk vi inn i 2017. Et nytt år med lengsel og bekymring, uendelige mengder papirer, DNA-testing og ikke minst: venting. Julen i fjor tilbragte vår venn på Lillehammer. Han fikk ski og ullundertøy og klarte på forunderlig vis å holde motet oppe og pugge norske gloser midt i den gnagende bekymringen for sine kjære der hjemme. Vi bladde til og med over til 2018 før – endelig – kona og de fem barna landet på Gardermoen i april mens de andre familiemedlemmene måtte blir tilbake i Kabulområdet. Etter det har det vært vår, sommer og høst med skole- og barnehagestart, språkproblemer, kultursjokk, hjemlengsel, gleder og sorger for familien på sju før det nærmet seg jul, en ukjent feiring som far sikkert har forsøkt å forklare kone og barn hva er.

Etter alt dette, er det neimen ikke rart om man blir litt sippete midt i gleden over det kaoset det selvfølgelig fører med seg når maten skal serveres, mandelen skal letes etter og alle skal få pakker – helst på likt – så kaffekoppene skrangler og småkakene nesten går vegg-i-mellom.

Vi kjenner på dyp takknemlighet når vi sammen med far titter tilbake og minnes julaften for to år siden. Da var dette en drøm. Et håp. Nå var det virkelighet. De syv sammen med Dag og meg og tre andre – gemalens søster og hennes mann, og vår gode venninne fra Moldova – som delte bord og mat og fellesskap da vi skrev julaften 2018…

Jeg tenker at det er sånn julaften skal være – selv om jeg er vokst opp med den selvfølgeligheten som råder i de fleste familier; Julaften er familietid.

IMG_1425I mitt barndomshjem fyltes huset av kjernefamilien pluss fettere, tante og onkel, besteforeldre samt en grandtante og –onkel fra hovedstaden. Vi var mange og stemningen var hyggelig, men jeg tror ikke noen var inne på tanken på at noen utenom familien skulle inviteres. Når det etter hvert ble et tema – eller kanskje når jeg ble gammel nok til å oppdage at noen faktisk var uten selskap i julen – ble det uttykt stor respekt for de som laget arrangementer der ”disse” kunne samles. Julaften i hjemmene var fremdeles familiens arena. Punktum. Min mor på sin side var livredd (eller noe lignende) for at jeg skulle melde meg som medhjelper på et slikt arrangement. Hun mente jeg var troende til å bryte med konvensjonene. Også på det området.

Det gjorde jeg imidlertid aldri – så lenge hun levde. Jeg følte vel, som så mange andre, at jeg ikke hadde noe annet valg enn å følge familietradisjonen og la den trumfe mitt egentlige ønske om å gjøre julaften til en kveld der familie, venner, kjente og gjerne en ukjent kunne samles rundt bordet, sitte lenge ( i hvert fall så lenge det er mulig med barn i huset) og dele gleden over å være sammen.

De siste ti årene har vi valgt å ikke lage tradisjon av hvem som samles rundt bordet hos oss. Hos oss er tradisjonene mer knyttet til spørsmålet om hva som fyller juletiden. Vi skiller mellom advent og jul, pynter treet tidligst kvelden før lille julaften og bruker en lørdag i førjulstiden på å besøke noen av mine ikke helt ekte tanter. Vi åpner dørene for naboer på lille julaften, baker krumkaker og lager multekrem, prioriterer noen julemarkeder i helgene før jul og har kanskje billetter til en julekonsert (i hvert fall jeg). Vi steker dessuten ribbe en dag i julen hvis den ikke står på menyen julaften, serverer rødkål i stedet for surkål og har en eller annen form for adventskalender.

Joda, vi har våre tradisjoner. I bøtter og spann. Men hvem vi tilbringer julaften med, ligger altså ikke i korta. Vi ser oss litt rundt og lurer… Hvem skal vi invitere i år? Siden de fleste har faste tradisjoner og ville synes det var en smule over the top om vi inviterte dem, er markedet ikke det største. Allikevel; Noen jobber til litt utpå kvelden og er langt hjemmefra, noen kommer fra et annet land og har ingen tradisjoner for julefeiring, noen er så få at de synes det blir litt stusselig – og noen har ingen. Ære være Røde kors og alle andre som lager arrangementer som samler mange. Vi har allikevel lyst til å slå et slag for de normale, hjemlige samlingene og be flere rydde plass til noen flere i den gode familiejula neste år.

Reklamer

Den beste gaven…

Inntil for kort tid siden stod det i min kalender på denne dagen at jeg skulle ”innom Knud med julebakst”. Og sikkert en juleklem. Slik ble det ikke. I går tok vi farvel med vår god venn. Sammen med de mange andre som kjente Knud Jørgensen som venn, veileder, mentor eller kollega – ofte alt på en gang. Vi sang lange salmer, slik dansker gjør, og hørte sterke – og humoristiske – minneord om deres pappa fra tre voksne barn. Andre kirkeledere minnet oss på hans enorme arbeidskapasitet og de dype spor han satte på viktige arenaer i inn- og utland. For en mann vi har kjent! For oss har han ikke minst vært en farsskikkelse gjennom mange år. Vi kjenner på takknemlighet og savn.

Dette er ikke starten på enda et minneord. Dette er en påminnelse om den viktigste gaven vi kan gi hverandre. Ikke bare i juletiden, men hele året: Tid, omsorg, gode spørsmål og livserfaring. Tilstedeværelse.

Vår venn Knud var en travel mann som utrettet mer i løpet av sitt 76-årige liv enn de fleste. Han benyttet flyturer – de var lange og mange – til å lese og skrive, han hadde lange kontordager og brukte aldri unødig lang tid på prosedyrer og møter. Han han var innimellom ufølsomt kort i sine meldinger og gikk sjelden rundt grøten når han skulle si hva han mente. Men han hadde et stor og varmt hjerte, og alltid tid til mennesker. Når han spurte hvordan det stod til, ønsket han ærlighet og var klar for lange svar. Jeg vet det var en stor sorg for ham når han måtte avlyse to lunsjer med meg nå senhøstes fordi helsen ikke var i takt med ønskene hans.

IMG_2653.jpg

Knud og Eva hånd i hånd. I pinsen 2015 var vi for siste gang på tur sammen. Til Røros, fordi der hadde de aldri vært. 24 mai og bikkjekaldt, men vi fikk med oss det meste – inkludert gården til Johan Falkberget.

Jeg var ganske ung da jeg ble kjent med Knud og etter hvert hans kone Eva, som fremdeles lever, men er dement etter et hjerneslag for noen år siden. De siste tyve årene har de vært våre nære venner i en gjensidig relasjon mens Dag og jeg har fått øse uhemmet av deres tros- og livserfaring. Vi har grått og ledd sammen, delt opplevelser, spist gode måltider og drukket utallige kaffekopper. Smalltalk har det vært svært lite av. Det var vi like dårlige på, alle fire…

Fordi Knud og Eva har vært oss så nære, er det nok de av det jeg tør kalle generasjonen (nesten) over oss som har vært oss til mest inspirasjon når det gjelder å invitere mennesker som er yngre enn oss igjen inn i våre liv og erfaringer. På en helt spesiell måte har de påvirket mitt og vårt liv, gitt oss mot på lederskap og heiet oss fram i vanskelige tider. Vi er dem evig takknemlig og kjenner på stor sorg over å ha mistet denne kilden.

De er allikevel ikke de eneste, og jeg har virkelig lurt de siste dagene hvor jeg hadde vært i mitt eget liv om det ikke hadde vært for de inspirasjonskildene jeg  – av frykt for å glemme noen – ikke vil navngi, men som etter at jeg passerte tyve, innlemmet meg i sine fellesskap, sine liv, sine utfordringer og sine erfaringer? Samtidig som de våget både å evaluere og utfordre. Disse som har stilt oss de spørsmålene vi egentlig ikke vil ha, men vet at vi trenger.

La dette være en takk til dere som vet at dere en eller mange ganger har gitt meg av deres tid gjennom årene.

For ikke mange dagene hadde jeg en prat med en ung, målrettet mann som akkurat har passert tredve. Han kom med en påstand jeg har tygd litt på; ”Det finnes ikke mange åpne dører for tida,” sa han – og forklarte hva han mente med det; mennesker som inviterer andre til å snakke om sine liv og er villige til å lytte. Selv bor han for tiden i et slags kollektiv med en del yngre mennesker rundt seg og har bestemt seg for å ha døra åpen for de som vil stikke innom. Konklusjonen hans var at behovet er stort, men at det altså ikke er så mange åpne dører…

Jeg tror vår er det og håper det oppleves slik. Allikevel må i hvert fall jeg stadig minne meg på at mer eller mindre spontane ”kaffekopper” som jeg gjerne inviterer til, er noe av det viktigste jeg som et menneske med livserfaring og ører kan sette opp på min prioriteringsliste.

Derfor blir utfordringen denne sånn tett oppi jula: Gi tilstedeværelse. Hva med et ”klippekort” på fem ”kaffekopper” i 2019 til noen, gjerne et yngre menneske du kanskje tenker kan sette pris på akkurat det?

Lucia og hærverk

Jeg er gammel nok til å ha unnagjort barndommen med bare en Tv- kanal: NRK. Da vi etter hvert fikk  tilgang på en kanal til, var lykken var stor. Vi fikk inn Sverige! Og med det: Lotta i Bråkmakergata, Emil i Lønneberget – og Luciadagen. Jeg lærte meg at 13 desember var det viktig å stå opp tidlig. Det var verken Lucia-piker, stjernegutter eller lussekatter hjemme hos oss, men det var det til gjengjeld til overmål på svensk TV.

I går stod jeg ikke tidlig opp for å se svensk Tv selv om jeg har gjort det mange ganger som voksen, også. I går stod jeg tidlig opp fordi jeg gjør det hver morgen – og fordi jeg skulle foreta en sjelden togtur til jobben min et stykke utenfor Oslo. Oslo S er nesten som et Lucia-tog å regne med alle sine vakre lys i førjuletiden. Jeg hadde – selvsagt – tid nok til toget og kunne unne meg å tusle rolig gjennom hallene mens jeg nøt julepyntingen. Det er mye vakkert å hvile blikket på i denne tida, tenker jeg. Og 13.desember er en hyggelig milepel i adventstida, selv om jeg ikke akkurat får stjerner i øynene av denne dagen på samme måte lenger. Men den har en historie som det er verdt å dvele litt ved selv om vi må erkjenne at legendene er mange ikke alt knyttet til denne dagen er verifisert:

Vi må tilbake til 300-tallet. Sicilianske Lucia led martyrdøden 13.desember; angivelig fordi hun valgte troskap mot den Gud hun hadde viet sitt liv til framfor giftemål med en eldre, ikke-troende mann familien hadde valgt for henne. Med andre ord en historie med trekk som er svært aktuell i vår egen tid, og som bør engasjere oss utover glitter i håret og lussekatter i kurven.

No automatic alt text available.Siden navnet Lucia henspiller på «lys»,  har helgendagen til minne om henne lenge blitt markert som en lysfest i den katolske kirke. Merkedagen finnes på eldgamle primstaver, men etter reformasjonen ble markeringen nesten borte i den Lutherske kirke i Norden. I Sverige ble imidlertid dagen gjeninnført som minnedag og har blitt behørig markert siden 1893. I vårt eget land har 13.desember tradisjonelt hatt et helt annet preg. Den natten var den mørkeste av alle – og før i tida var man forberedt på at tusser og troll brukte den til å dra rundt på gårdene og sjekke at arbeidet som skulle gjøres før jul, var fullført. Var det ikke det, kunne åsgårdsreien komme å gjøre hærverk.

Det er godt den troen er lagt til side. Hvis ikke, hadde det ligget an til mye hærverk i de tusen hjem, er jeg redd. For ferdig er vi vel neppe – og vi ønsker vel heller ikke å være det enda? Vi har da fremdeles litt å pusle meg de ti dagene som er igjen fram til julaften. Kanskje skal vi unne oss å stryke et par ting av lista, også, og la Lucia-påminnelsen sitte i utover gårsdagen mens vi spør oss selv hva som virkelig er verdt å legge ned sitt liv for…