Vente på bedre tider…

Hu hei hvor det går. Oppstartfaser er hektiske greier. Alle savn til tross: Det blir tynt med kaffekopper med venner og kjente i disse dager. Men vi tror på «bedre tider». Erfaringen sier at vi befinner oss midt i en overgang og kommer til å tøffe inn i smulere farvann om en ukes tid…

Dag er på hæla med sine ting etter tre dager i senga sist uke. Han tok vel med seg en velplassert bakterie fra «over there» – og ble helt utslått. Og i hans to jobber er det som hos de fleste: Få – om noen – som kan ta tak i de arbeidsoppgavene som da blir liggende. Og sånn til orientering: Pastoren er ikke blant de syke menn som blir veldiiig syyyke. Han blir sint. Irritert og litt vanskelig over å måtte gi tapt og innta horisontalen.

Selv har jeg påtatt meg noen usynlige administrative oppgaver i menigheten. Og på denne tiden nærmer det seg deadline  for diverse søknader og rapporter. Ikke av det mest spennende jeg kan tenke meg, men det må gjøres – av noen. Og det fikk bli meg. Det går fordi det er mye glede knyttet til andre deler av menighetens semesterstart.

Jeg er av den klare formening at de bidragene mennesker skal gjøre i menighetsarbeid eller en annen ulønna fritidsaktivitet, skal være så lystbetont som mulig. I hvert fall de oppgavene vi skal stå i over tid. Handler det ikke om lyst, går vi fort tomme. Men noe må kalles dugnad. Det er i møte med de oppgavene der vi bretter opp ermene og sier at «den tar jeg» – og så gjør vi det. Biter tenna sammen noe timer og får det gjort. I kveld skal jeg ha en sånn kveld. Da jeg sitter med mye administrativt småplukk og skjemaer. Puh! Når jeg sikter meg inn på en liten premie for godt utført arbeid en stund utpå kvelden, går det bra. Da ser jeg meg tilbake og er så inderlig fornøyd med meg selv…

Som sagt, dugnadsoppgavene går bra dersom de ikke er for mange og hører med til den helt faste rytmen. I det må det være glede og lyst. Ikke hele tiden, men jevnt over. Og jeg har glede i mye av menighetsarbeidet vårt. Og i jobben min. For en drøy uke tilbake tok vi imot nesten nitti nye vg1-elever og en stor gjeng «gamlinger» på skolen der jeg jobber. Mange av dem skal bo i internatet vårt, så vi har en litt annen virkelighet enn de lærerne som kan sende de håpefulle hjem til opphavet i halv tre tida hver dag. Noen storkoser seg over internatlivet og kommer ikke til å skjønne at de ikke er på leir på flere uker enda. Andre synes det er i tøffeste laget å flytte hjemmefra. Dessuten er ikke videregående som ungdomsskolen… Det er mange følelser i sving der jeg ferdes om dagen. Og jeg kjenner meg så takknemlig for å få stå midt i det. Selv om det unektelig var godt å «ligge til ladning» på hytta i helga…

Min reise…

Dette er fjortende høsten min i Østfold…
Tanken slo meg plutselig da jeg kjørte til jobb i dag, og samtidig ble jeg fylt av en slags merkelig takknemlighet overfor de forskjellige gode tingene jeg har fått med meg fra hvert sted jeg har bodd. Og det er en del…

Jeg er født og oppvokst i Drammen. I en stille gate som jeg har skrevet om før. Et område der det var lang vei til alt et barn kunne frykte og kort vei til leken og gleden. I en by som var en av de første til å ta imot nye landsmenn. Jeg kan fremdeles humre over pakistaneren som oppsøkte min far på jobben for å spørre om han kunne få gifte seg med dattera hans. Min far takket høflig nei, og det ble akseptert. Men gaven som fulgte frieriet – en søt, liten vannpipe – var noe av det jeg plukket med meg videre da boet etter mine foreldre skulle ryddes…

Etter russetida forlot jeg hjembyen for aldri mer å flytte tilbake. Iskalde vandringer over bybrua i Drammen mellom gymnaset på Strømsø og biblioteket på Bragernes, ble erstattet med regnvær på Vestlandet og småturer mellom bygningene på folkehøyskolen på Frekhaug. Hva tok jeg med meg derfra? En tro med litt dypere røtter og et blikk som favnet bredere, vil jeg anta. De første årene etter at en har flyttet hjemmefra setter vanligvis spor når det gjelder personlig utvikling. Etter to år – som elev og stipendiat – forlot jeg «Strilalandet» og havnet i Bergen. Det året ble jeg forelsket… I rhododendron… Våren i Bergen med bugnende.fargerike busker som fikk alt hva de trengte av sur jord, tok fullstendig innersvingen på meg. Den opplevelsen er sikkert ikke den nyttigste fra mitt første år som ordentlig student, men den er fremdeles emosjonell.

Fra Bergen gikk veien til Ottestad med Hamar som nærmeste by. Himmelen er stor over Mjøsa… Og Mjøsa selv er stor nok til at jeg egentlig ikke førte meg hensatt til innlandet. Nye spor ble tråkka i livet mitt. Troen ble slipt og formet av erfaringer. Jeg kjente meg rik i de årene jeg bodde der – på alt annet enn penger. Pleide å si at jeg «har alt jeg trenger, men skjønner at jeg ikke trenger alt jeg trodde før…» Bodde i kollektiv og var idealist så det virkelig kjentes. Og jeg lærte å elske årstidene. Alle fire. Jeg vet hva en skikkelig kald vinter er, og jeg vet at jeg takler det godt. Det er mørket jeg ikke fordrar.

Tønsberg var neste stoppested for meg. Jeg var ungdomsleder og siden lærerskolestudent. Syklet Slagen rundt med gitaren på ryggen. Lærte en del ped. og enda mer om organisering.

Hamsun innledet Sult med å beskrive Oslo ( den gang: Kristiania) som den «forunderlige by som ingen forlater før han har fått mærker av den …”  Hva ble mitt «mærke» etter åtte år i byen? Dag og jeg traff hverandre – og gifta oss der. Og det var der jeg bodde da jeg skrev mine to første bøker. Viktige ting. Stor by. Krevende og lærerik. Fremdeles kjenner jeg virkelig at jeg lever når jeg får sitte en time i fred på en benk i spikersuppa.  Det er det forresten altfor lenge siden jeg har gjort…

Og så ble det Sarpsborg. Forsommeren 1997. Snart er det her jeg har bodd lengst. Allikevel tror jeg det er det stedet som så langt har formet meg minst. Tross alt.Det har ikke vært friksjonsfritt. Men jeg er ikke lenger på vei videre herfra. Jeg har sluppet ankeret. Lever. Sprenger grenser fremdeles. Joda.

Alt dette rakk jeg tenke på mens jeg fant min vei på E6 mot Råde i et fantastisk morgenlys som inviterte til å kjenne på gleden over å leve. Og takknemlighet over å ha lagt igjen en bit av meg selv alle disse stedene. Takknemlighet over alt jeg har fått – ikke minst alle de vennene som har landet i livet mitt eller vært innom det for en tid…

Blokklivets gleder.

Dette er en ren reklame for tilværelsen som blokkbeboer!

I fjor på denne tida kom vi hjem igjen til en forsømt hage. Det var ingen god avslutning på sommerferien å skulle hjem for å hesje… luke… oppgradere alt rundt huset til et skapelig nivå. Første helga hjemme var et langt mas…

I år var det meste annerledes. Hjemme ventet ingen hage, men en leilighet i Sarpsborg sentrum. Det ga en ny frihet. Vi kunne gi oss til den allerede beskrevne hektiske oppstarten som var der uansett. Uten å føle på at det var som mye annet som skulle vært gjort – også. Da lørdagen kom, kunne vi glemme både plenklipp og bed som skulle strigles. Vi spiste frokost i ro og fred før vi besøkte et par loppemarkeder på jakt etter nattbord til hytta. Resultatløst, men hva gjorde vel det? For oss var det en liten utflukt. Før tidlig lunsj hjemme – og et par jobbetimer i forkant av skolestart og sesongens første kafegudstjeneste. Spasertur ned gågata i solskinnet. Sykkeltur. Hver vår vei. Slik fikk det bli når den ene ville sykle fort og den andre langt…

Alt sammen: Ren oppladning til en søndag der det ikke hadde vært plass til en eneste liten grasstuste som skulle friseres! Noen få dager er sånn. Langt fra alle. Heldigvis. Men når trykket er som i disse dager, er det godt å ha eliminert noen poster på programmet. Vel vitende over at mange vil være uenige med oss: Vi gleder oss over å ha tuslehage på hytta og veranda med gateutsikt her hjemme.

Oppstart

Vi er inne i den mest hektiske perioden i året hos oss akkurat nå. Men, du verden, for en spennende tid. Sommeren er defintivt over – i Dags Oslo-jobb, i menigheten vi er en del av, og på skolen der jeg jobber. I Oslo har Dag utvilsomt giret i gang for noen uker siden – og jeg merker at han liker det. Gutta og jentene i OBCN får fram noen gode sider i mannen min. Han liker å puste i den lufta, for å si det slik.  Kanskje er det inspirasjonen derfra som gjør at han på menighetsplan bobler over av tanker og innspill om dagen? Pastorhjertet banker utvilsomt! På onsdag møttes husfellesskapslederne til høstens første samling – og vi var veldig fornøyde da vi rusla hjem i kjølig augustluft den kvelden, Dag og jeg. Det var så indelig godt å treffe igjen «folka våre»…

Vi har lang sommerferie i menigheten vår. I hvert fall hva organiserte møtepunkter angår, men vi registrer at det har blitt grillet og lekt, badet og pratet på mange hold også denne sommeren. Uansett: Det er deilig når rytmen faller på plass igjen – og vi gleder oss til semesterets første kafegudstjeneste på søndag.

Og derfra skal vi vandre sammen inn i høsten… Selvsagt ikke uten tilbakeblikk. Denne sommeren kommer vi, som resten av landet vårt, til å bære med oss lenge. På mange måter. Det blir spennende å se om den virkelig har endret oss? Og i så fall; På hvilken måte?

Og den tanken ligger høyt oppe når jeg forbereder nytt skoleår sammen med mine kollegaer om dagen. På søndag skal vi ta i mot en stor elevflokk. Blant dem nesten 90 vg1-elever som vi vet svært lite om – og noen «gamle» vi er kjent med at har hatt Utøya nært på livet… Det er hektiske, spennende dager. Mye skal ordnes både av faglige ting og – fordi vi er internatskole der mer enn halvparten av elevene våre bor på skolen – sosiale aktiviteter litt utover normalen nå i starten. Sånt liker jeg!

Men la  meg bare innrømme det: For en uke siden var jeg nesten litt deppa over at sommeren var på hell og ferien snart slutt. Jeg følte meg slett ikke «ferdig-badet», og mye i meg lengtet etter enda en dag å kunne sitte med morgenkaffen på verandaen og tenke at denne dagen er lang… og jeg har få forpliktelser. Det er aldri lett for meg å ta på meg klokka igjen, for å si det slik.

Men så er det gjort. Og det er godt. Livet er dypt meningsfullt! Og jeg er takknemlig for evner og helse til å henge med…

Plenklipp til besvær

Innimellom dukker det opp saker i de fleste landsdekkende aviser som jeg synes blir direkte pinlige. Det handler gjerne om dårlig forbilledlighet fra kristne, og denne uka var det den fremdeles ganske nye biskopen i Stavanger som fikk meg til å føle meg temmelig beklemt. Saken er denne: Biskopen har boplikt i bispegården – og bispegården har hage. En hage det er biskopens plikt – i følge kommunen – å holde i stand. Hagen skal ikke være spesielt stor – og er dessuten – stadig i følge kommunen – lettstelt. Det følger også med en traktorklipper som biskopen kan bruke… Men det vil ha altså ikke. I følge pressen synes han det er «meningsløst» at han skal bruke tiden på plenklipp…

Nå hører det med til sammenhengen at boplikt for presteskapet i Den norske Kirke mer enn en gang har bydd på utfordringer for prestefamilier – forståelige problemer og vriene dilemmaer. Kalde, store prestegårder krever gjerne mer møbler enn en vanlig familie har eller vil skaffe seg, og både fyringsutgifter og møblering kan være krevende pengesluk. Også tidligere har jeg hørt prester (og ikke minst prestefruer) klage over hager de ikke føler seg kompetente til å ta vare på. Jeg har sett noen «urskoger» som ingen har forbarmet seg over rundt presteboliger noen steder, også…

Jeg er åpen for tanken på at ingen i den nåværende bispefamilien i Stavanger har kompetanse eller interesse for hagearbeid, men plenklipping? Det må da de fleste kunne klare? Kanskje traktorklipperen til og med kunne gitt biskopen en pause for bønn og ettertanke innenfor øreklokkene?

Jeg synes det blir pinlig… Man må gjerne ta debatten om boplikt for prester og biskoper, og det aner meg at Stavanger-biskopen har et innlegg eller to på lager i den anledning. Men nå er altså boplikt en del av den pakka han har gått inn på. Og hagepraksisen burde være kjent. Av den grunn burde han tidd stille. Uttalelsen om det «meningsløse» ved at han skulle klippe plen henviser antageligvis til at det ikke burde være en del av biskopens arbeidsbeskrivelse å klippe plenen? Og det er da vel heller ikke. Dette handler om vedlikehold av en hage bispefamilien kan hygge seg i og nyte. En bonus når man først skal bo i et stort hus i sentrum… Det kan selvsagt oppfattes som en arrogant uttalelse om plenklipp generelt – og om hva man anser som status og ikke. Men jeg tror ærlig talt ikke biskopen er av den typen. Han har i hvert fall tidligere vist seg som en jordnær og fin fyr. Derfor er jeg litt overrasket…

Kunne ikke biskopen gjort det vi andre gjør når vi vi prioirtere noen oppgaver fremfor andre: Betale noen for å gjøre jobben. Selv har vi vaskehjelp hver fjortende dag. Ikke fordi vi synes husarbeid er «meningsløst» eller føler oss for «fine» for det- Vi valgte å prioritere dette for flere år siden fordi tida ikke alltid strekker til og fordi husvasken kan være kimen til konflikter oss imellom. Det er viktig for oss å ha det pent rundt oss, men vi erkjenner at vi lar en del andre aktiviteter komme foran husvasken. Vi gjør allikevel en del av det selv – og alltid på hytta – men det er utrolig godt å komme hjem til nyvasket hus annenhver fredag. Det ville da neppe vært noe problem for biskopen å få hyret noen til å ta noen timers jobb i hagen hans? Han har helt sikkert råd til det. Og det ville gjort han litt mere på nivå med «vanlige» folk.

Nå melder pressen at Stavanger kommunen skal ta jobben. Interessant. Men pinlig, synes nå jeg.