Oppstart…

Noen perioder i året er travlere enn andre.  Sånn er det for oss alle. For meg er tida rundt skolestart den verste – og kanskje den beste.  Jeg jobber ved en videregående internatskole, og det å ta imot gamle og nye elever i midten av august er en god og spennende opplevelse hvert år.  Uten at jeg vil sammenligne det med det de kaller «helvetesuka» i militæret, er skoleoppstart en krevende øvelse. Sist uke var arbeidsdagene lange og tempoet høyt av den grunn. Alle skal inkluderes, færrest mulig skal få tid og anledning til å lengte for mye hjem, informasjon skal fomuleres og gis videre, timeplaner ordnes og tilpasses, tilbud til de med spesielle behov og store papirbunker skal legges til rette, og alle nye skal inviteres til den samtalen vi har med alle ferskinger de første par ukene. Puh! Vi som jobber ved vår skole bør være raske i avtrekkeren og kunne øke tempoet fra null til hundre på svært kort tid ved skolestart.

Vi får det til. Og vi synes det er moro selv om det ikke er mulig å gjøre en privat avtale med oss den første uka.

For min del landa jeg i sofakroken på hytta fredag kveld. Mutters alene. Da gikk lufta ut av ballongen og jeg var glad jeg kunne bruke kvelden på å kope. Gemalen var på kick off med jobben og skulle hentes på toget halv ett. Det holdt hardt for et A-menneske som meg å holde seg våken så seint. Note to self: Det finnes taxier i Sande også!

bildeBalanse i livet er viktig. Jeg har sagt det før… Mitt gjentatte fokus handler om det: Balanse. Når mye energi går ut, er det helt greit, så lenge jeg vet hva som må til for å fylle på med ny energi. Forholdsvis raskt. Det nytter ikke å satse på høstferien. Den er for langt unna i tid.

Jeg har levd lenge nok med meg selv – og observert meg selv såpass i voksen alder  – at jeg vet omtrent hva jeg trenger.  Litt tid alene og noen programløse timer løser mye. En rolig og lang morgen. Det fikk jeg både lørdag og søndag. Jada, jeg vet at det oppleves som luksus for dere som er småbarnsforeldre og midt i verste tidsklemma i så måte. Som barnløse har vi i liten grad vært der. Noen år med helgebarn gir bare en liten smak av det som er deres verden på konstant basis noen år. Men kanskje er det andre ting som fyller lagrene for dere?  Alenetid en annen tid på døgnet? Det går jo an å gi hverandre alenetid uten unger rundt beina en gang i blant. Lengre sovetid en morgen, frokost på senga med bok og avis mens den andre tar morgenvakta med barna. Eller det kan være noe helt annet som må til for å fylle energilageret? Mulighetene er mange.  Det handler om å kjenne etter – og være en smule kreativ.

Hvis jeg i tillegg får et par kveldtimer ved bålpanna – gjerne med månen speilende i Holmestrandsfjorden – da trenger jeg ikke så mye mer for å være megaklar for ei ny uke med høyt tempo, full timeplan og en anseelig mengde puslespillbiter som må på plass før roen senker seg over skoleåret. Om det noensinne gjør det, da. Der det er mennesker til stede, mangler man sjelden overraskelser…

Om menneskeverd. Og nedlatenhet…

Jeg tygger på sommerminner om dagen.  Det er en god øvelse for å holde på sommeren litt lenger. Bare litt…

Blant alle de gode, er det en skjellsettende opplevelse fra de siste par månedene jeg ikke blir ferdig med. Den handler om menneskeverd. Og nedlatenhet.

Det var lørdag, og jeg hadde noen småærend i Sande, det tettstedet som ligger nærmest hytta vår. Sande er koselig. Litt «kardemommebyaktig» i min tanke. Et snilt sted. Med snille folk. Så langt jeg har erfart… Det er lite urbant over Sande til tross for at sentrum det siste tiåret eller så har blitt betydelig modernisert etter at jernbanestasjonen ble flyttet. Derfor ble jeg litt overrasket da jeg så at det satt en tigger utenfor apotekbygget da jeg var på vei inn. En eldre mann. Ikke norsk.

Det var kø på apoteket den dagen. En dame i sekstiårene stevde med å få kortet sitt til å virke i terminalen ved den ene kassa. «Var det tusen kroner du ville ha ut over kjøpssummen?» spurte den ansatte i det jeg kom innenfor hørbar radius. Nei, hun skulle visst bare betale for varene, hun som lagde køen. Hun lo litt nervøst da terminalen ikke fungerte som den skulle; «Jeg sa at dere får ta ut tusen kroner og gi til denne stakkars mannen som sitter på utsiden her…».  Hun lo av seg selv; «Jeg mener, det sitter jo en fattig stakkar på fortauet og han får dere gi tusen kroner. Tre ganger om dagen synes jeg dere kan gi ham det….»

Tonen var sarkastisk.

Den ansatte visste tydeligvis ikke hva hun skulle si; «Tre tusen kroner. Du synes ikke det var litt mye, da?».  «Nei, han er jo så fattig, stakkar,» repliserte den andre og fingret nervøst med lommeboka. Terminalen ville fremdeles ikke ta imot kortet hennes. Hun dro opp kontanter og betalte. Lo av sine egen morsomhet og ble borte. Ingen hadde sagt noe mens hun holdt på. Selv hadde jeg hodet fullt av tanker og opptil flere småspisse kommentarer klare. Jeg tidde stille. Var litt matt.

Det som gjorde mest inntrykk på meg, var at hun virket så sikker på at humoren hennes slo an hos de andre tilstedeværende.  Som om hun tok det for gitt at alle var enige om at det var greit å ha det morsomt på tiggeres bekostning, var hun høylydt og lattermild da hun begynte. Men responsen uteble.

Kanskje var det flere enn meg som kjente på det nedverdigende i kommentaren hennes? Mangelen på respekt for et annet menneske? Den totalt fraværende refleksjonen omkring hva det var som gjør at hun hadde kontanter i lommeboka og han som satt utenfor ikke hadde mer enn at han så seg nødt til å nedverdige seg selv til å tigge?

Dette ble en av de dagene da jeg har skammet med over å være norsk. Jeg betalte, gikk ut, passerte bilen min og strenet over torget for å kjøpe mine obligatoriske tre kurver norske jordbær til den nette sum av ett hundre kroner. Kveldens dessert på hytta. Etter en bedre middag sammen med venner som vi kunne sitte nesten ubekymret rundt bordet sammen med…

Når sola skinner, bjørkene er grønne og flaggene vaier, er Sande et flott sted. Det var ikke helt sånn en lørdag midt i ferien...

Når sola skinner, bjørkene er grønne og flaggene vaier, er Sande et flott sted. Det var ikke helt sånn en lørdag midt i ferien…

Jeg synes tiggerspørsmålene er mange og kompliserte. Kjenner det i magen når jeg ser mennesker som kryper for småpenger. Går forbi de fleste når jeg møter dem. Denne lørdagen var jeg ikke i tvil da jeg ruslet tilbake til bilen og så tiggeren fremdeles sitte der. «Den fattige stakkaren utenfor her som dere bør gi tusen kroner tre ganger om dagen…» For ei kjerring!

«Takk,» sa han og smilte da jeg tømte lommeboka for mynter. Det ble noe. Jeg merket det ikke etterpå. Ikke på kontoen. Bare i hjertet. Og i tankene. Det er farlig å tenke at man er bedre enn andre. Og enda verre å være overbevist om at vår norske rikdom er fortjent…

Retreat

Denne helgen har min elskede booket hytta alene. Han og Gud. En miniretreat, kaller han det. Det er han vel unt. Vi sørger for at vi får noen døgn alene på hytta i løpet av året, Dag og jeg. Vi trenger det, begge to. Tid til å tenke, lese og be – helt uforstyrret. Slik sett kunne jo jeg nytta høvet til å gjøre omtrent det samme her hjemme denne helga. Akkurat det hadde nok ikke fungert like godt…

bildeJeg skulle selvsagt gjerne vært på hytta. Gått barnbeint i gresset også denne helga. I hvert fall i morgen, for da er det spådd sol og finvær – igjen. Denne regnværskvelden hadde jeg antagelig benytta som unnskyldning for å fyre på peisen. Helt til gemalen hadde klaga over varmen og lurt på om jeg var helt sprø om jeg putta på enda en pinne til…

Jeg har altså ofra meg litt. Det er derfor jeg ikke velger samme retreat-strategi som Dag. Sånt kunne det bli litt depping light av. Og det trenger jeg ikke… Jeg velger i stedet å fokusere på hvilke muligheter en fredag kveld, hel lørdag og en søndag morgen alene hjemme gir meg.

Så jeg har lagt planer. I kveld har jeg vært ute og spist med ei venninne. Etterpå krøp vi sammen i hvert vårt hjørne av vår store sofa og nøt dessert, kaffe og en god prat.  Tror det er sånt en trygt kan kalle en velsignelse. I morgen skal jeg sove lenge ( neppe!),  tusle meg en tur i Fredrikstad og titte innom noen butikker jeg liker der. Besøke en annen venninne. Roe ned i egen heim. Alene. Og så skal jeg jobbe på søndag. Det blir fint å ta imot et par hundre ungdommer til nytt skoleår… Spennende, også.

Det er ett av to høsttegn denne søndagen. Det andre er høstens første kafegudstjeneste i menigheten vår, der Dag skal undervise. Enda mer spennende.  Det er ingen hemmelighet at vi har lagt bak oss et tøft år som menighet. Vi er flere som kjenner oss haltende i møte med framtida. Haltende, men ikke uten håp. Dag og jeg er dypt overbevist om at Gud rusler sammen med sine barn. Og vi får regne oss blant dem. Jeg er glad vi har en teologi* som slår fast at Bibelens Gud alltid har befunnet seg midt i vår vanskelige verden. Der vi både feiler og lures. Gud sitter ikke på en sky i universet og krever at vi skal dra oss selv etter håret og glatte på fasaden for å nå opp til ham. Han » vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv», står det i en av Bibelens salmer når vår sårbarhet skal beskrives. Og av den grunn kom og kommer han til oss – som aldri kan nå opp til ham.

Derfor er jeg trygg på at Gud er på banen når internatrommene på skolen der jeg jobber, åpnes for unge, uferdige ungdommer – og vi som jobber der, skal vise dem hvor de skal bo det neste året. Og jeg er trygg på at Gud tar imot de som finner veien til kafegudstjenesten i menigheten hos oss søndag ettermiddag. Han kommer til å stå i døra og ønske oss velkommen – hva vi enn bærer med oss og drasser på av suksesser, skader, sår, gode og dårlige valg.

Så ble det «retreat» på meg, også. Så langt bare en sen kveldstime, riktig nok. Men allikevel. En refleksjon å tygge på. En glede å ta med seg inn i natta. En enkel sannhet i en komplisert verden. Gud er her!

*teologi betyr «læren om Gud»

Gjødsel og «kniping»…

I dag har jeg pakka sammen hyttesommeren og dratt hjem…  Dette årets periode som «fastboende» på Øgarden er ugjenkallelig over. Det var jammen vemodig å ta på seg klokka og sope ihop den anseelige bagasjen vi dro med oss over fjorden i juni. Til tross for at noe av det fine med å ha hytte, er at en slipper å pakke…liksom.

Jeg er egentlig klar for hverdagens rytme og ser fram til arbeidsdagene som ligger foran. Jeg er bare ikke klar for høst. Det blir verre for hvert år. Til tross for at jeg er ganske flink til å ha fokus på det som er bra og som gir energi. Jeg er ganske god på å holde fast på virkeligheten, også. Og den virkeligheten som handler om at dagene blir kortere, klarer jeg ikke helt holde unna. Dessverre.

bildeFor meg er sommeren en tid for lading. Og ladingen handler ikke om å ikke gjøre noe eller ha så vanvittig late dager. Først og fremst handler det om å ta til seg lys…  Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at jeg har vært ute femten timer i døgnet siden tyvende juni.

Jeg har sett på morgenlyset, nytt kaffe på trammen, klippet gress, gjødslet sommerblomstene, beiset, badet, ruslet kveldstur, vært «drillpike», vasket opp
(utekjøkken er digg!), lest, diskutert, spilt, lyttet, pustet sakte til rytmen av fyren på ei bålpanne, vasket klær, ordnet i drivhuset, samlet på solstråler… og puslet med rosene mine…

Det siste er verdt en liten refleksjon. Jeg er glad i hage, men slett ingen verdensmester. Vår er enkel, men ganske pen. Og den stelles etter noen enkle regler. To av dem er sånn: «Vil du ha noe mer enn blader, må sommerblomstene gjødsles!» Og «vil du ha roser hele sesongen, må du passe på at de er remonterende… og knipe dem…»  Enkelt og greit. Funker, gjør det også.

Gjødsel er lik tilført næring. Utenfra. Det kunne jeg holdt mange «andakter» eller «ta-vare-på-deg-selv»-foredrag om. En slags vekst får man uansett, mener jeg. Siden vi spiser og drikker. Men skal det blomstre, må det litt mer til. Gjødsel. Jevnlig. Hva gjødsler livet ditt?  Antageligvis ikke det samme som mitt. Akkurat nå er jeg spent på om jeg denne sommeren har tilført meg selv rett gjødsel med tanke på «blomstring» i det høstmørket som siger stadig nærmere.

Og så håper jeg at jeg er en «remonterende rose». For noe har «blomstret av» i livet mitt det siste året. Delvis som en naturlig prosess – men også av ytre omstendigheter som ikke har opplevdes bevarende og gode. Noe ved meg har visnet – og det visne håper jeg nå har blitt «knepet» av (vet aldri hvordan å knipe skal bøyes… Dialekten min sier knipt..).  Bibelen snakker fra tid til annen om nye spirer og ny vekst. Det skal være grunn til å håpe på sånt. At grunnlaget er godt nok og planten av rette sorten til en ny blomstring. Kanskje til og med om høsten…?

Galskap…?

Livsnytelse kan læres.

Noen tror ikke det. Enten er man av natur en lat livsnyter ( og de to ordene er omtrent synonyme, i hvert fall i den forstand at livsnytere er late… ) – eller man er det ikke. Jeg mener selv at jeg er et levende bevis på at det går an å bli en livsnyter, og at jeg har blitt det.

Egentlig er jeg en ypperlig kandidat til å bli rammet av flink-pike-syndromet. Jeg er født pliktoppfyllende, arbeidssom og redd for at ting ikke skulle være riktig. Displinert, er vel den positive betegnelsen. Og det er jeg – fremdeles. Jeg er glad for de fordelene det gir, samtidig som jeg jobber for å unngå den altfor alvorlige delen av det. Jeg aner ikke hvor mange ganger gemalen med rette har bedt meg «gi mer blaffen» i ting.

Det skremmer meg at mitt tydeligste minne fra barneskolen er den gangen jeg ikke hadde gjort leksa mi. Jeg hadde glemt den. Det er ikke vanskelig for meg den dag i dag å fremkalle følelsen som satte seg i mellomgulvet og halsen på meg da «frøken» begynte å samle inn bøkene. Jeg begynte å gråte.. Jeg var skrekkslagen – og jeg skammet meg. Jeg gikk i tredje klasse.

På skoleturen i syvende, da resten av klassen rømte ut at vinduene i hyttene der vi sov, var jeg en av to som forble i soveposen. Ikke det at det jeg ikke hadde syntes at det var gøy å løpe rundt i skogen og småflørte med gutta i klassen. For all del. Men jeg kunne ikke for mitt bare liv gjøre noe sånt overfor den læreren som hadde blitt med oss på turen vi hadde mast om. Og jeg husker det enda.

Jeg var snill jente. Meningssterk, men snill. Opptatt av rettferdighet, solidaritet og av å gjøre det riktige. Ikke fordi hjemmebanen krevde det, men fordi jeg var født streng mot meg selv. Det blir lite tid til å nyte livet når man skal følge reglene hele tiden. I mitt liv var det mange regler. Og lite galskap. Altfor lite galskap.

Jeg ble kristen som sekstenåring og møtte begrepet nåde. Det innebærer at Guds kjærlighet blir gitt ufortjent. Han holder ikke sin godhet tilbake. Han lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier Bibelen. Ufortjent raushet, med andre ord. Ingen regler. Fantastisk.

Mitt livs opprør – i den grad jeg har hatt behov for det – ga seg følgelig ikke utslag i utagerende festing og utprøving av alkohol, men av åtte år i en av verdens mest radikale misjonsbevegelser; Ungdom i Oppdrag. De årene er jeg evig takknemlig for.

Jeg tror erfaringen av Guds nåde ble en døråpner for å finne livsnyteren i meg selv og la henne utvikle seg. Guds nåde og åtte år med så lite penger at jeg måtte lære meg å glede meg over de små tingene. Det var sånn det begynte. Jeg begynte å fokusere på gratisgledene. Sette pris på småtingene. Verdsette en solnedgang, et frostvakkert tre, en sjokoladebit til kaffen, rekesalat på brødkiva en gang i blant, et arvet ukeblad og et sjeldent kinobesøk.

bildeOg det har jeg fortsatt med. Jeg samler litt på de små gledene, ikke minst om sommeren. Da tjener de som energi jeg vet jeg trenger når vinteren kommer. Vinterstid krever det mer av meg å holde fokus, og jeg trenger minnene fra sommerdagene for å komme meg helskinna gjennom. Etter som årene har gått, har jeg blitt en stadig mer bevisst samler av «solstråler»…

I dag, f.eks stod jeg lenge og snuste på min egen klesvask. Først da den stod i balja oppå hoggestabben og jeg dvelte ved den fine kontrasten… Dernest da den nesten var tørr etter å ha hengt en stund i lett vind. Til slutt da jeg brettet sammen tøyet og kjente på strukturen av tøy som har hengt ute en sommerdag.

Omtrent da slo det meg at det har kommet en del galskap inn i livet mitt etterhvert… Det er jo ikke normalt å bli nesten ekstatisk av to vaskemaskiner med nyvasket tøy?

Et lykkelig samliv…

Jeg får kaffe på senga på en helt annen måte enn mora mi. Når ordningen hun kunne glede seg over, opphørte etter nesten femti år som gifte, var det ene og alene fordi min mor måtte opp før hun skulle ta noen medisiner hun trengte – før frokost. De fant ut av det også, de gamle...

Jeg får kaffe på senga på en helt annen måte enn mora mi. Når ordningen hun kunne glede seg over, opphørte etter nesten femti år som gifte, var det ene og alene fordi min mor måtte opp før hun skulle ta noen medisiner hun trengte – før frokost. De fant ut av det også, de gamle…

Mora mi fikk kaffe på sengen hver morgen i førtini år… Det tenkte jeg på tidlig i morges da jeg trykket på knappen på den kaffemaskinen jeg har rigga meg til med på nattbordet på hytta. Jeg er superfornøyd med beslutningen om å unne meg den innretningen. Og gemalen er minst like fornøyd med den. Med unntak av de dagene da han våkner ”med et brak”. De er jo ikke nødvendigvis stillegående disse maskinene, og han er jo ikke på beina hver morgen klokka seks, heller…

Men de fleste morgener er han det. Og da har han mer enn nok med seg selv. Jeg er ikke bortskjemt når det gjelder kaffe på sengen, for å si det slik. Til tross for at jeg elsker det. Men her gjelder det å være realistisk i forhold til hvem man lever sammen med.

Og mora mi var gift med en som ønsket god tid og ro om morgenen. Av den grunn fikk hun kaffe, brødskive og halve Aftenposten servert på et brett hver bidige morgen. Etter en stund kom han innom henne og byttet halvdel av avisen. Hun var såre fornøyd og følte seg som en dronning. Han var minst like tilfreds fordi hun som åpnet munnen samtidig med øynene, ikke forstyrret morgenritualet hans. Dessuten kunne han sole seg i begeistringen fra omgivelsene hver gang hun lykkelig erklærte at ”Jens serverer meg frokost på sengen hver morgen før han går på jobb…”  Mulig jeg var den eneste som avslørte at han ikke var den offervillige sjelen som min mors venninner lot seg lure til å tro at han var…

Uansett. De fant løsninger som de begge levde godt med. Ikke bare på dette, men på en god del andre områder i livet også. Mulig de derfor fikk et langt og – etter eget utsagn – lykkelig samliv. I dag hadde de vært gift i 64 år om de hadde levd. Det gjør de ikke, men de markerte 56 bryllupsdager før min far døde. At min mor døde så raskt som to år etter, tror jeg mer enn noe skyldtes savnet etter ham.  Og dette til tross for at de kranglet usedvanlig mye.

Samlivseksperter har etter hvert lært oss at de ikke er kranglingen som er ødelegger et ekteskap. Det avgjørende spørsmålet er hva man gjør mellom kranglene – og  hvordan man krangler. Mine foreldre hadde altså utviklet en måte å samarbeide på som gjorde at de fikset livet sammen og definerte det som lykkelig. De var uenige om mye, og det kunne definitivt ”gå ei kule varmt” i mitt barndomshjem der vi i hvert fall ikke la skjul på følelsene og meningene våre. Allikevel var de enige om det viktigste og hadde noen felles verdier som førte til prioriteringer de stod sammen om, samtidig aom de lo mye – og aksepterte rundhåndet at de var forskjellige.

Jeg skulle absolutt ønske at kommunikasjonen mellom mine foreldre hadde vært annerledes. De hadde noen ikke så flatterende sider, de som alle oss andre. Jeg har helt sikkert arvet noen av deres. Men jeg tror det de gjorde riktig, er så avgjørende for å få et samliv til å vare og til å kunne defineres som godt.

Jeg kunne selvsagt håpet på at han jeg er gift med skulle ta opp arven fra min far og servere meg kaffe og morgenavisen før han dro på jobb når jeg allikevel er våken.  Det skjer uhyre sjelden, og det er helt greit. Han har andre sterke sider som er mye viktigere for meg og for vårt liv sammen. Og når det en sjelden gang skjer at han slår til med kaffe på senga, er det så hyggelig og overraskende at jeg lever lenge på opplevelsen og gleden over at han gjorde akkurat det for meg. Uten vikarierende årsaker.

På denne dagen minnes jeg mine foreldre med glede. Og respekt. For alt de fikk til.  Alt de lærte meg. Og for at de strakk seg langt med hverandre, slik at jeg kan takke for at jeg vokste opp i et godt hjem med trygge voksne som var til stede for hverandre og for meg så lenge de levde…

For meg er 6. August en skikkelig flaggdag!

Ergrelser…

Denne helgen hadde vi planlagt tur med Telemarkskanalen. Etter å ha sagt til hverandre mange ganger at «vi burde overnatte på Dalen hotell en gang», hadde jeg bestilt en såkalt «kanalpakke» – av utvidet type for å få med slusene og ikke bare den lange turen over Bandak. Nå ble det ikke slik. Et blikk på yr midt i uka gjorde oss takknemlig for gode avbestillingsordninger: inntil 90mm nedbør i Dalen lørdag morgen og formiddag gjorde oss feige. Dette kunne fort blitt en dyr nedtur.

Det ble Gøteborg i stedet. Igjen. For to år siden da gode venner måtte avlyse en planlagt Rørostur, gjorde vi det samme. Og det var sannelig godt å være her i dagene etter 22.juli 2011. Vi pustet ut. I høsteferien i fjor hadde jeg sakte dager i denne byen mens gemalen var her på jobb. Vi vet av erfaring at denne storbyen ikke stresser oss veldig. Og at her er det grønne lunger og gode muligheter for å tusle for oss, som regner oss som urbane uten spesiell hang til den hurtigheten som fort følger med.

Utsikten på turen fra Sandefjord til Strømstad er verdt å nyte...

Utsikten på turen fra Sandefjord til Strømstad er verdt å nyte…

Vi er på tur. Og tur betyr at transpostetappene er lugne. Vi startet vår med båttur. Sandefjord -Strømstad tidlig på formiddagen er slett ikke dumt. Utsikten gir fred i sjelen og maten i buffetrestauranten god. Det var mens vi ventet på at den skulle åpne, at vi opplevde det som ble dagens lille påminnelse for oss:

Det er jo folksomt på slike båter, og en skal tenke igjennom hvilke temaer en tar opp til samtale når en sitter sånn i innbilt tosomhet.

Våre «naboer» i salongen var to damer som uten tvil kom fra Jæren. Og de var engasjerte. For her «sist’ uga» hadde Europris i sin kampanjeavis reklamert med noen tikronerstilbud på «tsjips» som de ikke hadde når den ene av dem hadde dratt for «kjøba dem»…  Det var ikke «fyste gongen», ble de to raskt enige om. Den ene hadde tilogmed vurdert å melde de til forbrukerrådet. Hun og mannen hadde faktisk snakket om det…

Lenge, vil jeg tro. For dette var tydeligvis svært opprivende. Jeg tror ikke jeg lyver når jeg sier at disse to damene brukte femten minutter på temaet. Gemalen og jeg satt stille og holdt på med vårt. Og plutselig smilte vi begge. Uten å snakke om det hadde vi begge lyttet med økende interesse på samtalen ved nabobordet. Og vi skjønte begge hva den andre trakk på smilebåndet av. Da lente min kjære seg over bordet mot meg og hvisket; «Det fine med dette, er at de antagelig ikke har veldig mye å bekymre seg over her i livet når de klarer å bruke så mye energi på noen poser med chips. Og det er jo fint»

Han har nok rett. Hvis de da ikke har gjort det til en livsstil å klage, slik mange dessverre har. Og uansett så er det nok sant for mange av oss at de objektivt sett små frustrasjonene blir veldig store når det ikke er så mange store ting å frustreres over.

For meg ble det et apropos. Jeg vil ta med meg denne opplevelsen videre. I møte med alle de små ergrelsene jeg kommer til å stå overfor i månedene framover.  Jeg har lenge hatt en praksis der jeg spør meg selv om «dette er verdt å ergre seg over?» når jeg merker at så skjer. Det har hjulpet noe, men selv om jeg nok er et positivt menneske, erkjenner jeg at jeg ikke alltid prioriterer nøye nok hva jeg ergrer meg over. Irritasjon, frustrasjon og ergrelse gjør noe med oss. Da vi forlot salongen var disse damen i hvert fall helt på høyden. Skjønt enige om at alle butikker fikk se å ha på lager det de reklamerte for. Og det er vi vel egentlig enige i? Spørsmålet er bare om det er en sak det er verdt for meg å kjempe for. Eller om det finnes viktigere ting her i livet som skal få engasjementet og kreftene mine?