Den positive nysgjerrigheten…

IMG_2627Denne uken har vi vært i Moldova. Europas fattigste land – uten kyst, selv om Svartehavet ligger nær, og uten naturressurser som kan gjøre dem rikere. Her lever man stort sett av det jordbruket kan bidra med. I Sovjettiden var de samveldets vingård, og fremdeles produserer man eksepsjonelt god vin. Vi har smakt den – på en fantastisk omvisning og prøvesmaking i Cricova, landets neste største vinkjeller, ti mil lang. Moldova er ikke et typisk turistland, men de som kommer pleier vanligvis å besøke Cricova eller et annet sted der man produserer edle dråper. Langt færre får oppleve en vandring fra vinkjeller til vinkjeller ute på landsbygda der vennligsinnede bønder deler gavmildt av årets private vin. Det fikk vi være med på. Etter at grisen var slakta og vi hadde nytt et godt måltid ved langbord ute på gårdsplassen hos Jennys foreldre.

Turen vår er en reise i dobbelt forstand, har vi sagt flere ganger. Vi er i avslutningen av en reise i et land vi aldri har besøkt før, og inntrykkene er mange. Dessuten er vi på en reise i Jennys fortid…

Jenny kom inn i vårt liv for knappe to år siden. Da skrev jeg på facebook at jeg hadde plass til 2-3 flere damer i ei jentegruppe jeg skulle ha hjemme hos oss. Og Jenny kom. Da hadde hun vært omtrent åtte år i Norge uten å bli kjent med særlig mange nordmenn, og hun savnet et miljø å være en del av. Vårt fellesskap ble det miljøet, og nå er Jenny og vi enige om at Dag og jeg er hennes norske familie.

Jenny har hatt ganske tøffe år i Norge, og etter hvert har vi forstått at hun opplevde ungdomsårene og tiden som student i Moldova ganske traumatisk, også. Selv har hun sagt om de dagene vi har delt her nede at de «bringer helbredelse og glede».

Vi to som har slått følge med henne på denne turen til hjemlandet, opplever at vi forstår mer av det Jenny har forsøkt å fortelle oss om seg selv gjennom den tiden vi har kjent henne. Fra nå av har vi «rammer» å putte historiene inn i når hun vil fortelle om oppveksten i landsbyen, studenttiden i hovedstaden, besøkene hos søsteren som jobber for CRU (Campus Crusade for Christ) og møter med andre familiemedlemmer. Vi har kjent på luktene, sovet i sengene, smakt maten. Alt sammen betyr mye.

Det finnes to typer nysgjerrighet. Den negative som ønsker å krafse i andre menneskers liv og opplevelser for å samle informasjon man kan sladre videre om i neste omgang. Den typen ønsker vi å riste av oss. På den annen side finnes en type nysgjerrighet som vi gjerne vil tilegne oss i større grad. Det er den som er positivt nysgjerrig på andre mennesker for å bli bedre kjent med dem i et forsøk på å forstå dem bedre.

Den formen for nysgjerrighet er et viktig redskap for å bygge dype og sterke relasjoner – enten det gjelder vennskap, forhold til barna våre eller en ektefelle. Å være på besøk i den andres liv, er et uttrykk vi har introdusert dere for i denne bloggen tidligere. Denne uken har vi ikke bare vært turister i Moldova. Vi har vært på besøk i Jennys liv. Det har vært en kraftfull opplevelse. Vi reiser hjem med mange inntrykk som skal bearbeides og fordøyes, selv om samtalene underveis har vært mange og dype.

Å være nysgjerrig på denne positive måten, handler om å våge å stille åpne spørsmål. Og så lytte… Til fortellingene, følelsene og erfaringene. For i neste omgang å stille utdypende spørsmål; «Fortell mer om det…»

Besøk og reiser inn i andre menneskers liv og historie er fantastisk spennende. Og iblant krevende. Fordi det krever tilstedeværelse og evne til å leve seg inn i det de forteller uten å henfalle til egen tolkning. Et bilde på hva en kan gjøre, er å gå ut av sin egen båt og over i den andres, for så å nyte utsikten sammen med han eller henne.

Rett før vi pakker kofferten for å vende nesa hjemover, vil vi altså gi denne utfordringen videre ved starten av fredagskvelden: Prøv å bli med noen av de rundt deg på en liten reise i deres liv, denne helga. God tur!

Reklamer

Omgitt av godhet?

Har du et råd å gi oss unge, ble en av våre godt bekjente spurt for ikke lenge siden. Foranledningen var et intervju i forbindelse med at han gikk over i pensjonistenes rekker. «Jeg kan i hvert fall dele en erfaring,» svarte han. Så fortalte han at han selv hadde «rammet seg inn med mye godhet» gjennom å finne personer som har gjort ham godt og pleiet kontakten med dem.

Det er mye visdom i å pleie kontakt med mennesker som gjør en godt. Selv har vi snakket – og skrevet – en del om mennesker som gir energi. Det er omtrent det samme. Fra tid til annen får vi kommentarer på at vi har «et stort nettverk», og det er helt sant. Vi har møtt mange mennesker gjennom livet, noe vi opplever som en stor velsignelse. All glede ved det til tross; et stort nettverk har bare en begrenset verdi. Alle trenger noen få som står en nærmere enn de mange. Som får del i de krevende dagene, og ikke bare de gode. Som står med oss i nedturene like vel som oppturene. Som en kan drøfte livets store og små spørsmål med i sene nattetimer uten å måtte veie hvert eneste ord på gullvekt i frykt for å bli misforstått. Som det går an å gjøre ingenting sammen med, være stille sammen med, feriere sammen med osv.

Det har hjulpet meg en del å forsøke å plassere relasjonene mine inn i en trekant med spissen vendt nedover.  De jeg deler overflata med, «skrytealbumet» og snakker mest med om vær og vind, får plass i det bredeste feltet øverst. Der er det plass til de mange… Laget under i trekanten min er noe smalere; jeg går litt dypere med litt færre. Og så nedover… Dypest går jeg med noen får nære venner – med mannen min… og, i mitt tilfelle, med Gud. Jeg tror det gir en ganske sunn «relasjonstrekant».

Innimellom møter jeg mennesker som ikke deler dybdene med noen, eller som – helt motsatt – deler alt med alle. De siste opplever seg gjerne såra fordi de ikke føler at omgivelsene behandler deres dypeste opplevelser med respekt. I mange tilfeller er det sikkert en korrekt opplevelse, for det «alle» vet, mister noe av sin verdi. «Hun tar det tydeligvis fint, for hun snakker jo med alle om det», hørte jeg en gang at det ble kommentert om en venninne som hadde hatt noe jeg tenkte måtte være en tøff periode i livet. Kanskje tok hun det ikke så fint allikevel? Kanskje hadde hun bare ikke noen som var nære nok til at hun kunne dele sin «vinternatt» med dem, og så lekket hun heller til altfor mange for å lette på trykket?

FullSizeRender

Ferievenner må en kjenne godt… Godt nok til at man tåler hverandre når bilen er trang og leiligheten egentlig bare er et stort rom…

Den nybakte pensjonistens råd, er etter mitt skjønn et av de viktigste vi kan gi hverandre for å kunne ha et godt liv. Men hvor finner vi personer som gjør oss godt og pleier kontakten med dem? Vel vitende om at noen synes det er vanskelig å tro at noen egentlig har lyst til å være venn med akkurat dem, tror jeg de aller fleste har noen som de egentlig går ganske dypt med. Problemet er bare at man sees for sjelden og livet fylles av for mange ubevisste valg til at vi får bygd og bevart vennskapet. Eller kanskje vi er redde for å være urettferdige mot omgangskretsen?  Skal «trekanten» ovenfor fungere, må vi være litt urettferdige, eller – sagt på en annen måte – vi må unne oss å prioritere noen relasjoner. Før vi kommer så langt, må vi kanskje definere dem som nære. Det ligger ikke alltid i kortene. Vi har hørt oss selv si noe ala dette iblant; «Vi ønsker å bruke mer tid med dere enn med andre venner, så vi vil gjerne prioritere mer tid sammen… Hva tenker dere om det?» Eller vi bare har skjønt at den vennen eller det venneparet var faktisk der da livet røyna på og inviterte oss inn i sin glede og smerte… Og så har vi snakket om det i etterkant. Jeg innser at det å definere vennskap på den måten kan kreve litt mot, men det er jammen verdt det… Å omgi seg med godhet.