Fellesskapstur

Telttur med store og små i Nedre Glomma frikirke så ut til å være en veldig dårlig idé før helga. Yr ga oss ikke grunn til å glede oss – til tross for at Isesjøbråten hadde mer enn plen å by på: Vi disponerte noen få svært enkle overnattingsrom i tillegg til kjøkken, matsal og peisestue. Allikevel?

Nå er turen over, og jeg er dypt takknemlig… Joda, vi har hatt regn og torden i to netter, teltplassen bød på skikkelig «pløgsle» og det har definitivt vært gummistøvel-føre, men vi har mye å takke for: Masse sol, godt badevann (!), grilling ute og god mat inne, glade barn, leende foreldre, latter og tårer, lek, gode samtaler, undervisning og fordypa vennskap.

Det skal ikke nektes for at det er rimelig farstfylt når folk fra Nedre Glomma Frikirke drar på tur. Det er mange barn i vårt fellesskap – og ganske mange livlige voksne, også. For oss er det viktig at barna skal ha gode minner fra menighetsvirkeligheten når de vokser opp – og at voksne skal kjenne at de kan få tilhøre dette fellesskapet med livet akkurat slik som det er. Derfor anser vi vaskejobbene som fordeles mot slutten av formiddagens kafegudstjeneste som like åndelig som den sangen, bibellesninga, prekenen og delingen av nattverd som vi akkurat da har vært sammen om. Hele livet henger sammen. Og vi er alle underveis. Vi utvikler oss, oppdager nye ting om Gud og oss selv, vi lykkes med noe og mislykkes med annet, vi setter oss mål vi når… og mål vi bommer på. Vi er mennesker sammen. Guds barn… Forhåpentligvis med barnets tillit til Far – og barnets evne til å leke. Men også – noen ganger – med barnets uvitenhet over at «det går bra» når «pappa» bærer oss…

Mandag

Mandag er min «fri»dag… Jeg skriver «fri» på denne måten, for jeg vet vel egentlig helt hva en fri-dag er. Det vil si: Ferien byr gjerne på fri-dager. Da jeg nesten ikke gjør annet enn å bade og lese bok, eller besøke severdigheter som ikke på noen måte er relatert til jobben min, nyter vakker natur, spiller brettspill med venner eller sitter og småprater til ut i de (nesten, jeg er A-menneske) små timer om de ikke så viktige ting.

Mandagene mine er ikke sånn.  De er annerledes jobbedager. Jeg jobber 80% som sosialrådgiver og har mandagene til annet bruk. Og annet bruk er mest Nedre Glomma Frikirke. Da jeg sluttet som frilanser for snart tre år siden, tok jeg et lite oppgjør med meg selv. MÅ jeg ha 100% inntektsbringende arbeid ? Konklusjonen var: Jeg skal uten problemer klare å bruke lønna mi. Det er ikke det. Men MÅ jeg? Egentlig ikke!

Dag trives nok godt ved pcen - men heller for å forberede undervinsning, tenkte strategi og gjøre avtaler om den gode samtalen...

Jeg hadde undervist på et seminar (om menighet og sånn) en tid i forveien der en annen foredragsholder fortalte noe som ble viktig for meg. Noen år tidligere hadde han tenkt at han egentlig ikke trengte å ha virksomheten sin åpen hver dag. Etter det hadde han derfor drevet sitt foretagende fire dager i uka – og femte dagen var han ulønnet medarbeider i den menigheten han var en del av. Forfriskende for ham – og helt tydelig til nytte for menigheten. Jeg har altså ikke sugd ideen av eget bryst, men grunna på den en stund før det ble alvor.

Vi er et lite fellesskap, men en del av de samme administrative prosessene gjelder for små som for store menigheter. Dag har hatt fra 30 til 50% engasjement som pastor – eller daglig leder – i menigheten vår – ved siden av sin jobb i næringslivet. Det er ingen hemmelighet at stillingsprosenten hans går litt opp og ned i takt med menighetsøkonomien. Nå er han lønna for 40%. Og de 40% skal helst fylles av ting som passer ham sånn som han er skrudd sammen. Skal menighetsarbeidet som helhet kunne drives – selv i et fellesskap som vårt, uten betydelig aktivitetspress – betyr at ganske mange i dette fellesskapet bidrar med sin tid og sine evner. Forhåpentligvis tilpasset deres interessefelt og utrustning. Dag strekker seg også lenger enn sin 40% og har en ulønna bit, men heller ikke han kan  bare fylle på med oppgaver. Han har tross alt 60% i en annen jobb – og han har ting han skal ta vare på utenom menigheten. Ekteskapet sitt med meg, f.eks. Og så skal han innimellom ha noen fri-dager.

Det hviler noen administrative forpliktelser på pastorer. Og noen av dem passer Dag utmerket. Andre, de mer rutinepregede og sånne med deadline og skjemaer som skal fylles ut, de er ikke helt i hans gate. han dytter det gjerne foran seg. Men også det må gjøres – av noen. For noen år siden forstod jeg at jeg brukte MYE energi på å tenke på om Dag hadde husket de rette skjemene og når de måtte leveres. Jeg ressonerte meg fam til at jeg trolig ville bruke mindre energi på å gjøre en del av de administrative forpliktelsene selv enn på å «passe på» ham. Dessuten vil det utvilsomt tjene samlivet vårt. Det er jo ikke moro å ha en kone som i tide og utide – og det var påfallende ofte utide- lurer på om du «har husket…» Da kom jeg på han med den ulønna dagen.

Så mandagene mine er sånne dager. Da skjemaer fylles ut og forefallende menighetsarbeid krysses av på gjort-lista her i huset. Og sånt blir både pastorn og kona hans ganske fornøyde av…

Oppstart

Jeg har sagt det før og jeg kjenner det i dag i gjen: Jeg tviholder på sommeren samtidig som det er godt å komme igang igjen med høstlige aktiviteter.

På skolen der jeg jobber, fikk vi årets elever i hus sist helg. Vi har internat og noen av våre elever kommer langsveisfra, så vi har åpningsfest en søndag ved skolestart. Forventningesfulle ferskinger med mor og halve slekta på slet kommer nølende for å få romnøkkel. Lysende av spenning. Det er flott og skummelt å ønske dem velkommen. Flott fordi mye taler for at de har ei fin tid foran seg. Skummelt fordi det er mye ansvar i å være voksenperson i deres nærhet. Så kommer de husvarme. De som gikk hos oss i fjor og som nyter å være tilbake – helt til de kommer på at det er skole og ikke leirsted vi driver.  Og de som har slutta. De svever rundt grillene på åpningsfesten og lurer på om de kan få ei pølse selv om de ikke går på skolen lenger? Det varmer hjertene våre at de kommer tilbake (for da tror vi de har hatt det bra hos oss), samtidig som vi smiler litt av at de ofte er litt brautende; Det er viktig å markere revir for nykomlingene, ser det ut til.

Uka har blitt preget av bli-kjent-aktiviteter. Koselig. Opplysende. Jeg blir veldig observerede i slike tider. Faller noen utenfor? Lengter noen hjem? Hva er smart å gjøre nå… som voksen?

Og så er det på tide å samles igjen som menighet. Vi er ikke veldig aktivitetsfokuserte i sommerferien, vi i Nedre Glomma Frikirke. Men vi møtes. Litt på privaten. Det er godt å se hvordan folk bygger nettverk og dumper borti hverandre… En sommersamling har vi også hatt. Bra med folk. Hyggelig. Sa de som var der. Dag og jeg var i USA på den tiden og føler oss litt snytt. Men i dag er det sesongens første gudstjeneste i Nedre Glomma Frikirke. Vi tar den privat. Og gleder oss. Til å møtes, prates, lytte, be, feire nattverd sammen. Mens dørene står åpne og barns latter – og kanskje gråt, sånt kan skje – lyder i bakgrunnen. En helt riktig start for vår menighet. Vi kommer sammen med hele livet vårt – og tar hele livet vårt med når vi går hjem og inn i uka sammen.

Til helga drar vi på tur. Telt og hus. Fotballer og bibler. Grillpølser og nattverdutstyr. Store og små. Latter og leik. Stille prat og rusleturer. Jeg gleder meg. Til å være sammen med menigheten min. De folka jeg deler det meste av hverdagen med. Og fordi jeg får enda en anledning til å si til meg selv at det er litt sommer enda… Jeg tar nok med meg badedrakta neste helg, også.

På flyttefot…

Vi har tenkt på det en stund. Utsatt det en gang fordi det skjedde for mye på en gang… Men nå er det alvor. Til uka kommer fotografen. Huset skal ut på salg. Vi sikter inn på leilighet og verandakasse. Ingen plen her hjemme lenger. Spennende tider. Vi gjør opp status. Hvor mye plass trenger egentlig to mennesker som bor på hytta og har gress under føttene der store deler av tiden fra påske til høsteferien? Hvor mange soveplasser trenger de som har overnattingsgjester en gang i blant? Og har man egentlig bruk for et eget TV-rom når man ser så lite på TV som vi faktisk gjør? Og hjemmekontor? Er vi nødt til å ha et eget rom til det slik livet vårt er nå?

Vi gjør opp status med andre ord. Bygger ut på hytta, det skal innrømmes. Men høst- og vinterredet; hvor stort bør det egentlig være for at vi skal ha et godt liv? Vi erkjenner at mye koker ned til et annet spørsmål: Hvor mye ting og tang skal vi omgi oss med? Hvor fullt – eller enkelt – skal vårt liv framover være? Og hva betyr det for vårt valg av bolig. Beliggenhet? Størrelse?

En av mine kollegaer har besøkt Amishfolket i USA i sommer. Mye kan sies om dem. De er nok mest kjent i vår del av verden for sitt attenhundretallsliv og motstand mot moderne utvikling, sine hester og forbud mot biler. Min kollega valgte å ikke ta opp religiøse spørsmål med dem, men heller fokusere på deres livsstil og valg. Det gjorde inntrykk på ham at de møtte enhver mulighet til nyanskaffelser med følgende spørsmål: » Vil dette gjøre livet bedre for oss som familie?»

For et fokus, tenker jeg. For en måte å prioritere på! For en verdibasis å ha i livet. For noen perspektiver…

Jeg utfordres. Midt i min pakking, tenking og klargjøring. Hvordan skal vi bo og leve for å ha et godt liv? Vi tror og erfarer at hytta bidrar til å gi oss pusterom og tid med venner og hverandre. Men ellers – og resten av året?  Hvor mye penger skal vi legge i bosted? Hvor mye skal vi jobbe for å holde hva i gang? Hvor mange ting skal vi lagre, pakke flytte fra loft til loft og bod til bod? Hva er det som kan hjelpe oss som par til å leve et liv som er godt for oss – og for de menneskene som lever tett på oss?

Et kinesisk ordtak sier at «dersom du eier mer enn syv ting, er det ikke du som eier tingene, men tingene som eier deg.» Finnes det da håp for sånne som oss…?

August…

Det fine med augustkvelder, er at det syns mer når man tenner lykter… Men de er undektelig rå, disse kveldene. Kaldere ute.

Jeg erkjenner med doble følelser at det går mot høst. Noe i meg vil ha sommer hele året. Lyset, mildheten, alt som blomstrer og gror. Muligheten til å gå barbent i gresset og tørke tøy i vinden ute. Jeg elsker det!

På det annen side blir det godt å «komme igang igjen» som folk sier. Egentlig synes jeg at jeg har vært «i gang» i hele sommer. Lest. Hatt gode lange samtaler. Tid med min kjære. Møtepunkter med venner vi ser for sjelden – eller i for kort tid av gangen. Jeg har malt og vannet. Sørget for at noe gror – og klippet ned noe annet.

Den blå benken - i morgensol og kveldsskygge - ble malt i sommer. Og så vidt nytt...

Allikevel er det noe veldig positivt med å bytte ut den klokkeløse sommerrytmen med høstens timeplan. Akkurat nå er det riktig nok litt krevende. Nesten en uke etter hjemkomsten fra Los Angeles henger jetlegen igjen  – alle god råd til tross. Men egentlig synes både Dag og jeg at det er godt når dette skriftet kommer: Sommeren er på hell og hverdagen settes ubønnhørlig i gang. Det skjer alltid litt for brått. Men så puster vi ut. I glede over å møte kollegaer. Ta tak i arbeidsoppgavene. Komme i gang med grupper og kafegudstjenester i menigheten. Fokusere. Utvikle oss. Løse utfordringer. Følge klokka.

Men i kveld tar vemodet litt tak. Den siste feriekvelden på hytta. Vi dro nesten direkte hit da vi kom fra USA. Dag for å dra videre på jobb i Stockholm. Jeg for å jobbe litt menighet før planleggingsdagene på skolen i forkant av helga. Men vi har «bodd her» denne uka også. Holdt på sommeren. Gått barbent. Badet… Samtidig som vi har delt gleden ved å møte igjen kollegaer og venner.

Noe i meg vil ha sommer hele året. Men ferien er det greit er over… Det er noe inderlig godt med hverdager, også!

Siste kveld med gjengen…

Det hadde vært helt feil om vi skulle dratt rett fra HD der vi leverte mc’ene onsdag kveld og hjem til Norge. Nå har vi hatt to gode hele dager i LA sammen – og vi føler nesten at vi trapper ned. Det blir rart å skilles fra nye venner; Vi har møtt mennesker på denne turen vi virkelig håper vi kan holde litt kontakt med framover. En av dem er Bjørn, sarpingen som for snart to år siden stod på trappa vår og lurte på om vi var interessert i å være med på en infokveld om mc-tur på Route 66? Pastoren i menigheten han går i, hadde nevnt at vi likte å kjøre tur. Vi er Bjørn en stor takk skyldig. Det samme gjelder Terje, som hadde bestemt seg for å feire femtiårsdagen sin med denne turen. Han satte i gang en privat aksjon for å få med seg venner og venners venner for å fylle en tur og lyktes med å samle en kjempegjeng. Vi har hatt mye moro med han og kona Oddny underveis. Og mange, mange flere…

Torsdag dro de fleste til Universal Studios. Vi har vært der før og tok heller turen til Warnes Bros. der vi var med på en såkalt VIP-tour. 2,5 timer med guide i en gruppe på ni bragte oss nær filmopplevelsene. Spennende og interessant. På bildet ser Dag litt molefonken ut, men det er kanskje tanken på at han og jeg faktisk sitter i sofaen på Central Perk; kafeen fra Friends?

I dag (fredag) tok vi turen til Santa Monica beach der Route 66 egentlig slutter. Vi måtte liksom avslutte på ordentlig, syntes vi. med nye fotoseanser… Er man der, bør man ta spaserturen fra «pier’en» der til Venice Beach. Det tar tid! Ikke bare skal en rusle 4,7 km (alternativt jogge eller sykle, men vi var ikke klare for noe av det…). Man skal observere underveis, også. Og her er det mye å få med seg. Ved begynnelsen av dagens rute var det de samme T-skjortebutikken en finner i Hollywood. Så begynner salgsbodene. Her er det vanskelig å få øye på «gullet» i «skitten», for å si det slik. Mange tilsynelatende kreative og begavede mennesker som kunne levert bra håndverk, ser ut til å kaste bort talentet sitt i marihuanarøyk og hippiedrømmer. Og mellom salgsbodene finner man legekontor der man kan få erklæringen som tillater besittelse og bruk av marihuana. Dette området er tydeligvis et eldorado for noen… For oss var det artig å være innom, men ennå en gang på denne turen har moroa en bismak.

I morgen kveld setter vi kurset hjemover. Nå gleder vi oss til det. Til fast rytme, norsk grovbrød og til å treffe igjen kollegaer og venner vi ikke har sett på en god stund. Før det er det siste kveld med gjengen her. Oppsummering, felles middag – og en smule vemod.

Los Angeles, California..

Vi er i mål –  og vi har fått smelt skjermen på kameraet vårt!  Og siden iPhone-bildene mine av en eller annen grunn plutselig ikke vil la seg overføre til mac’en, blir det en bildeløs rapport fra turens siste etappe… Men ikke ordløs:

Mojaveørkenen er turens heteste etappe, men vi slapp nok også her billigere unna enn det som er normalt på denne årsida. Allikevel så vi vannspeilinger underveis og forstod godt vannpåbudet på alle sykler. Vi skjønte til og med poenget med å starte klokka seks om morgenen selv om det nok ble i tidligste laget for noen. Man hadde jo tross alt vært i en by med mye natteliv og casinoer… Ikke lett å legge seg når inntrykkene er så mange.

Turen inn til Los Angeles er drøy, og vi tok ikke mange avstikkere underveis denne dagen. For vår del var det heller ikke behov for det. Vi nøt kjøreopplevelsen og syntes nok begge to at det var litt vemodig å skulle levere sykkel og avslutte. Samtidig som det skulle bli litt deilig å pakke ned møkkete kjøretøy og si farvel til hjelmsveisen (gjelder utelukkende meg, ja!) i denne omgang.

Den ene severdighetsstoppen vi gjorde, var imidlertid interessant: Calico «Ghost Town» vedkjenner seg å være en spøkelsesby. Midt i ørkenen. Vi hadde akkurat tanket og kommenterte på veien videre hva i all verden folk kunne leve av på et slikt sted, for vi passerte en god del hus. Jeg mente at alle ikke kunne jobbe på bensinstasjonen, og Dag foreslo at de kanskje drev og solgte en hest til hverandre? I etterkant forstod vi at det ligger en viktig militærbase i nærheten (og at en del av det som skjer i Afganistan faktisk skjer via «knapper» her). Dessuten sysselsettes noen i «Ghost Town» – en rekonstruert gruvelandsby (sølv denne gang) som hadde sin storhetstid fra 1881 til 1907. Da falt sølvprisen og eventyret var over… Men 1200 mennesker bodde i denne byen – som hadde 22 «saloons» til å betjene dem (?). I tillegg til egen «Chinatown» og «Red Light district». Det var virkelig det ville vesten her… Og besøket i Calico ble et nytt fasinerende møte med den historien som har vært. Vi har gjort oss mange tanker underveis om at den turen vi har lagt bak oss, vel vitende om hvor vi skulle, har mange immigranter tatt (deler av) før oss. Gjennom ukjent terreng, uten å vite noe annet enn at de skulle vestover. Det må ha vært tøffere i virkeligheten enn på de fleste westernfilmer vi har sett.

Og så nådde vi altså LA , smoggen og den betydelig råere lufta. Syklene er levert og vi er installert på nabohotellet til det stedet der Dag og jeg hadde vært siste natt forrige gang vi var i LA. Med Starbucks rett over gata! Vi er glade og takknemlige. Bare hygge underveis. Flotte reisefeller. Ingen ulykker av noe slag. Ikke minst er det fantastisk for oss at Dag med sine migreneproblemer har klart denne turen med kun to «pilledager».

Om en time kommer limo’ene som skal kjøre oss til Hollywood…