Om forbildelighet og ånder…

For mange år siden leste jeg en uttalelse fra en lærer som ikke ville være forbilde. Jeg husker jeg fnøs… Det er liksom noen ting man ikke kan velge… Har jeg valgt å være lærer, får jeg finne meg i at noen tråkker i fotspora mine og lurer på hvorfor jeg går akkurat der jeg går. Og hvorfor jeg holder det tempoet jeg gjør og har på meg det fottøyet jeg valgte for akkurat den turen. Noen følger deg med argusøyne om du har valgt å bli lærer. Eller leder. Vi kan like det eller ikke. Det bare er sånn. Ethvert valg av yrke medfører ansvar, og har man valgt seg posisjoner som gir autoritet over andre mennesker – små eller store – må en finne seg i forbildeansvaret og bevisstgjøre seg selv igjen og igjen på det faktum at det betyr noe hvordan en lever livet sitt.

bilde

Det betyr noe hvilken vei forbildene velger…

Nå har ikke Märtha Louise valgt å være kongelig, men hun nyter allikevel godt av fordelene ved å tilhøre kongefamilien. Hun syns i terrenget fordi hun ble født inn i landets mest spesielle familie. Sånn er det bare. Hun kan like det eller ikke… Jeg fristes til å tro at hun liker det selv om det aner meg at det må være en belastning at ikke bare en skarve barneskoleklasse, men en hel nasjon følger med på de valgene hun til enhver tid måtte gjøre. Markedsføringseffekten av å være prinsesse er i hvert fall utvilsom.

Det betyr noe hva Märtha gjør. Hun berører en hel nasjon med de valg hun tar i full offentlighet – og hun bidrar til at det skapes debatt. At Lisa Williams tar samme pris som verdenskjente musikkgrupper (med trykk på grupper) for sine forestillinger (slik at hun har «råd til å reise verden rundt» som Guds gave?), vet vi jo fra før. Joda, det har vist seg i avisspaltene at hun har vært her tidligere, også. Bare ikke slik som nå. Da prinsessen ble medarrangør kunne billettprisene mer enn dobles – og journalistene tok intervjurunden til teologer og psykologer samt omdømmeeksperter og annet finfolk omtrent før det hele var i gang. Det siste er neimen ikke så rart, når det som skjer betegnes som et interessant eksperiment og begrunnes med at det er viktig med nye erfaringer. Selv sa prinsessen noe på TV om at de – hun og kompanjongen hennes – selv ikke snakket med døde, men «holdt seg til engler». Videre prøvde hun seg på et slags argument for å legge til rette for Lisa Williams slik hun nå gjorde ved generalisere og påstå at ved begravelser snakker vi alle til den døde. Gjør vi?

Det menes mye om dette om dagen. Noen forsøker seg som veiledere og gir gode råd, andre heier og de langt fleste tar avstand. Noen synes prinsessen får for mye tyn og bør behandles med mer respekt. Det siste kan en ikke være uenig i. Alle mennesker skal behandles med respekt, men det må da være lov å være uenig og dessuten minne på at en sterkere bevissthet om forbildeansvaret hun har som kongelig, kanskje bør forventes?

Når det er sagt, leser jeg intervjuene med interesse. Det ser ut til at de fleste så langt – både ekspertene og menigmann – er enig om at det er innbildning og tull at det går an å få kontakt med de døde. At noen opplever det godt, er imidlertid en erfaring og følelse ingen kan ta fra noen. Om det er helbredende å fokusere på dette papanormale fenomenet, trekkes imidlertid i tvil – og selve konseptet regnes stort sett for useriøst. Noen få av de forespurte møter det som skjer med litt mer åpenhet. At en teolog går helt motsatt vei og mener at det kan gi trygghet å snakke med døde, overrasker meg dog en smule.

Som kristen er det nemlig naturlig for meg å sjekke hva Bibelen sier om disse tingene. Så langt jeg forstår, fornekter den på ingen måte at kontakt med døde – eller de dødes ånder – er mulig. På den annen siden advares vi mot å ta denne kontakten. Ikke minst er Bibelen tydelig på at vi ikke skal søke råd hos de døde, slik det forekommer meg at en del av den sjelesorgen Lisa Williams står for, fokuserer på. Rygg unna, med andre ord. Ikke la disse fenomenene, hvor spennende de enn måtte se ut og selv om alle prinsesser i hele verden måtte gå god for dem. Dette er ikke ting vi oppsøker og leiker med. Jeg tror det finnes en åndelig virkelighet parallelt med den verden jeg ser og kan ta på. I dette rommet kan det hende vi fra tid til annen fornemmer at vi forholder oss til fenomener av den typen Lisa Williams maner fram. Hva gjør vi da? Ber om Guds fred, tenker jeg. I tro på at i den finnes det vi dypest sett trenger…

Advertisements

Det høstes…

Det er bare å innrømme det; Høsten kommer! I år,også. Det hjelper lite at jeg skulle ønske at det ikke var sånn. Jeg hører ikke med til de som fornekter virkeligheten. Noen bruker mye krefter på sånt – og lager både livsfilosofi og teologi av det. Stikker hodet i sanden som strutsen og benekter det som skjer. Håper at når de må heve hodet for å trekke pusten, har virkeligheten forandret seg. Til det de ønsket…  I en del livssituasjoner er sånne øvelser direkte ødeleggende. Så ille er det ikke når det gjelder fristelsen til å lukke øynene for de to årstidene som ligger foran oss nå. Vi risikerer bare at den kommer «som julaften på kjerringa», som mormor pleide å si.

Jeg bruker tida til å forberede meg litt. Rydder inn det vi ryddet fram i våres. Forteller meg selv at det er noe fint med alle de fire årstidene vi tross alt er velsigna med i dette landet. Alle har de sine begrensninger – og sine muligheter. Alle har de sine egne utfordringer – og sin egen ro. Høsten byr på rytme. For meg som jobber i skolen synes rytmen ekstra godt på en timeplan som er forskjellig fra dag til dag, men strekker seg fra mandag til fredag. Ikke alle har det sånn. Allikevel gir jobbmøter, fritidsaktiviteter og andre private avtaler for de fleste av oss denne tida en annen rytme enn for eksempel sommeren. Jeg tror det er mer hverdag over høsten. Og jeg liker jo hverdager…

Og jeg liker helg.

Det siste antageligvis enda bedre fordi de bryter med hverdagsrytmen. Når det er så utrolig godt med lang frokost på lørdager og søndager – gjerne på hytta med fyr på peisen – handler jo det mye om at jeg ikke har det sånn hver eneste dag? Nå hører jeg riktig nok med til dem som aldri stresser om morgenen uka gjennom heller, men jeg tenker at for gemalen, for eksempel, som har en kamp med morgenritualene fem dager i uka, må jo helgemorgener uten vekkeklokke og tidspress være helt fantastisk. Det gjelder bare å legge merke til at det er sånn. 

bildeJeg tror jeg liker kontrastene. Helg i kontrast til hverdag. Høst i kontrast til sommeren som var – og vinteren i kontrast til den våren som kommer.

Det blir glede av sånt. Og en sen smak av sommer blir tatt imot med mye glede. I går bada jeg, for eksempel. Også jeg som trodde at sommerens siste bad var det jeg tok på Orust i Sverige for to uker siden. Neimen om det var. Godt vann og hyggelig svømmetur med ei god venninne ble helgens ene overraskelse. Den andre var at det var så varmt og godt imorges klokka åtte at det var fullt mulig å innta frokosten ute. For en velsigna start på dagen. I sommer var jo begge deler en slags selvfølge…

Joda, det går mot høst. Vi nærmer oss siste rest av avling i veksthuset. Squash-plantene har gitt sitt. Noen av sommerblomstene, også. Vi tømmer potter og rengjør kasser. Utedusjen er dratt i hus. Det er godt å ha en ullgenser når kvelden kommer.

Og jeg er ganske takknemlig… 

Min trygghet…

Det er sjelden mange blogginnlegg fra meg på denne tiden av året. Oppstarttiden ved en videregående internatskole krever sin sosialpedagogiske rådgiver… Det går fort i svingene disse ukene før høstferien. Jobben min er krevende, men morsom, spennende, utviklende. For ei som er sånn skrudd sammen at enhver situasjon er en mulighet til å lære noe, er slike perioder som et vellaget koldtbord. Men uten særlig mye nytelse. Tempoet inviterer heller til ei brødskive i farta, om dere følger bildet mitt.

Det skal læres her i huset denne høsten. Gemalen har kastet seg på 30 poeng på høyskolen i Østfold. Og jeg skal sette av noen helger til en coachinggodkjenning i Oslo. Spennende, alt sammen. Det høres sikkert ikke ut som noe sabbatsliv, dette her, men det er det altså. Vår pause fra menighetsarbeid og prekenoppdrag har gitt oss det rommet vi trengte for å sette av tid til disse utviklingsmulighetene – ved siden av jobb. Jeg er – som det bør forstås av det ovenfor nevnte – fremdeles hundre prosent ved samme skole. Min ringe studering kan fint supplere det. Dag benytter den anledningen han fikk da firmaet han jobbet i ble solgt og ledergruppa ikke var inkludert i det salget, til å roe litt ned og tenke nytt. Han kan ganske mye, han mannen min. Han er god som veileder – og har noen papirer på det. De siste årene har han vært en nyttig potet som relasjonsbygger og salgstrener.  Kanskje alt dette kan brukes på frilansbasis? Så langt ser det ut til at det kan bli noen oppdrag av sånt. Denne høsten ved siden av studier, hva nå det måtte bety av lesing og oppgaveskriving.

Hadde noen bedt meg beskrive denne situasjonen for noen år siden, hadde jeg nok raskt konkludert med at «alt flyter» mens bekymringsrynkene i panna mi ble stadig mer synlige. Sånn er det ikke lenger. Jeg tenker at det går bra. Det ordner seg – både når det gjelder oppdrag eller fast jobb, og den dertil hørende økonomien. Dag har lært meg mye om akkurat det; at det ordner seg. Selv om jeg fremdeles vet at vi egentlig ikke har noen garanti for det han forsøker å love – og at han slik sett ikke kan profetere om noe som helst.

En gang ga han meg et kort. Det har forresten bare skjedd den ene gangen, når jeg tenker etter. Han er ikke helt kort-typen… Kanskje er det derfor jeg husker det så godt. Kortet var egentlig litt dillete, med bilde av en tom gyngestol – og følgende tekst: «Beklymringer er som en gyngestol. De gir deg noe å gjøre, men du kommer ingen vei.»

Jeg er takknemlig til min betydelig mer avslappede mann for at livet mitt er litt mindre strigla og at jeg er mindre bekymra enn jeg var tidligere...

Jeg er takknemlig til min betydelig mer avslappede mann for at livet mitt er litt mindre strigla og at jeg er mindre bekymra enn jeg var tidligere…

Jeg har gynga mye gjennom livet, det skal innrømmes. Og erfart det en annen har sagt; «De fleste bekymringer blir aldri noe av.»  Noen vil forvare at de bekymrer seg og kalle det forberedelser på det som kommer. Jeg har lært meg til å fortelle meg selv når den argumentasjonen dukker opp i min tanke, at det er liten vits i å forberede seg på det som ikke kommer. For min erfaring er at når jeg bekymrer meg, bruker jeg stort sett tid og krefter på å forberede meg på noe som aldri skjer… Og hvis noe av det jeg bekymrer meg for, har vist seg å være berettiget, har i hvert fall jeg erfart at jeg er helt uforberedt. All bekymring til tross.

Fullstendig bortkasta, med andre ord.

Jeg liker «ordning och reda» som de sier i Sverige. Jeg liker arbeidsdager med faste rammer (selv om jeg med letthet akseptere både at rammene er vide, dvs det jobbes mye, og at de sprenges med (u)jevne mellomrom). Og jeg liker definitivt å vite omtrent hva som kommer inn i felleskassa hver måned.  Sånne ting gir meg trygghet.

Den tryggheten er falsk. Det hører meg til noe av det jeg har innsett gjennom årene. Ankerfestet mitt er verken fast jobb eller ditto inntekt. Ankerfestet mitt er hos Gud. Og med to bein godt planta på – ofte i – jorda – og et hjerte som strekker seg mot himmelen. Mange år i den stillingen har ikke endret på det faktum at jeg er et naturlig mål for engstelse. Det er fremdeles en reell fristelse i mitt liv å bli skikkelig bekymra. For det meste som har med framtida eller mennesker jeg er glad i å gjøre. Men dette strekket mellom jord og himmel har hjulpet meg til å forstå at jeg kan gjøre noen valg. Jeg kan for eksempel velge å ta imot bekymringene med åpne armer. Eller jeg kan la være. Jeg kan la jorda fortelle meg om de mest logiske fakta – og jeg kan la himmelene tegne evighetsperspektivet for meg.

Derfor senker jeg skuldrene denne høsten da mange puslespillbiter skal legges – helst riktig – og vi skal trykke på knappen som restarter hele systemet. Jeg velger bort bekymringene – og ønsker mulighetene hjertelig velkommen.