En all right voksen?

Jeg forsøker å stille meg selv noen ransakende spørsmål med jevne mellomrom. Sånne som det tar meg litt tid å svare på. I disse dager  lurer jeg på dette: Er jeg en all right voksen for barn og ungdom å være i nærheten av?  Spørsmålet har selvfølgelig en forhistorie: Jeg jobber på en videregående skole. Det kjenner jeg er et ansvar. I tillegg har voksne i menigheten vår snakket en del om hvordan vi kan være en god menighet for de barna som kommer til våre kafegudstjenester?  Sist, men ikke minst: Denne uka har jeg truffet en fyr fra den gata jeg vokste opp i.  Oscar Kiærs vei i Drammen.

Da vi vokste opp, var det ei gate med mange barn. Fire av dem bodde i samme hus. Og de hadde en mor og en far som startet barneforening for barna i gata. Brukte tid og krefter på å gi oss noe meningsfylt å drive med. De åpnet hjemmet sitt og hytta på skauen for de som ville være med. Et flott supplement til leiken på jordet og hjemmesituasjon med middag klokka fem i ganske alminnelige familier. Gutta var i kjelleren og drev med snekkerier der mens vi jentene satt oppe og broderte. Jeg husker høytlesning fra misjonsmarken og fantastisk gjærbakst. Og en basar hvert år. Til inntekt for misjonen. Det tok tre år før løperen min var klar for den basaren. Jeg var nok betydelig mer glad i gjærbakst og det å bli lest for enn jeg var i å brodere…

Det ble sådd noe i livet mitt gjennom den barneforeningen. Og i livet til mange andre av oss i den gata som ikke fikk lest historier fra misjonsmarken hjemme. Morten og jeg er to av dem. Han ble  misjonær og nå etterpå lærer ved en folkehøyskole. Jeg har min historie. Jeg ble litt rørt av å møte han igjen. Vi har truffet hverandre som voksne tidligere også, og hver gang fylles jeg  av en underlig takknemlighet. Overfor to voksne som det var all right for barn og ungdom å være sammen med. Som fylte ut og gjorde noe med oss som de hjemme ikke kunne bidra med. Og sånn er det jo alltid. «Det trengs en landsby for å oppdra et barn», sier et afrikansk ordtak. Mine foreldre har gitt uvurderlige bidrag til min verditenking og min holdning til livet – men de spørsmålene jeg hadde om Gud, og den lengselen som må ha vært der etter å bli kjent med han, kunne ikke de møte. På de områdene gikk det en vei til hjertet mitt gjennom naboens gjærbakst og historiene fra misjonsmarken. Og seinere: Gjennom mange kaffekopper ved nabokonas kjøkkenbord da jeg var hjemom som student.  Jeg ble sett, lytta til – og jeg hadde et menneske å åpne meg for på områder jeg ikke kunne snakke med mamma eller pappa om.

En sånn voksen har jeg alltid ønsket å være. Ingen har noen sinne lært brodering av meg, men jeg øver meg stadig på å se for de barna og ungdommene som er rundt meg. Lytte til dem. Spørre dem hvordan de har det. Takk dem. Og sette noen grenser når det er behov for det. Og så er jeg god til å lage kaffe…

Advertisements

Nyttår

Jeg (Dag) blogger jo ikke ofte.  Siste jeg skrev et innlegg  var i august 2009 (les det her) Jeg har forresten vært involvert i flere etter det, men som oftest er det min bedre halvdel Tonje som står for blogg-skriveriene våre .

Årsskiftet fører som oftest til refleksjon over hva som ble gjort og ikke gjort i året som gikk, og mange benytter anledingen til å feire det gamle året. Og kanskje planlegge løst hva de vil se skje i året som kommer.

I år starter jeg året med en lengre periode (en uke eller så) der jeg forsøker å lytte på en særlig måte til hva Gud tenker å gjøre i meg, i min nærhet, eller med mennesker i min nærhet (nå tror jeg jo at Han fins, og bryr seg om oss…).

Tidligere har jeg ofte opplevd å høre Guds stemme i støy, musikk, nyheter etc..  Jeg har lett etter Gud i verden rundt meg og opplevd at han har latt seg finne der, ute i verden. Fortsatt stiller jeg spørsmålet til Gud: Hva gjør du her, i denne situasjonen, i dette menneskets hverdag, på denne arbeidsplassen osv?  Jeg er overbevist om at Gud går foran oss ut i hver eneste dag vi lever, og at han er til stede hos hvert eneste menneske. Og han lengter etter at vi skal oppdage det og benytte anledningene Han gir oss til å hente inspirasjon, kraft, mot, fred, styrke og ro.

Kunstnere, musikere, forfattere og andre skapende mennesker har en snarvei til Guds rike.  Jeg tror all inspirert kreativ kommunikasjon formidler Guds nærvær.

At Gud taler gjennom omgivelsene har ikke forandret seg, men nå er jeg inne i en fase der jeg opplever at Gud sier: Finn meg i det stille rommet. Sett av til til å bygge vennskap med meg der. Bare vi to, ingen forstyrrende elementer. I Bibelen forteller Jesus hvordan han forholder seg til oss.  Som en foreldre med omsorg og tilstedeværelse, som en venn han deler alt med, som en kjæreste han har intimt fellesskap med (ordet «å kjenne» som brukes i denne teksten er en oversettelse av et ord som brukes om «ekteskapelig intimt felleskap»)

Min utfordring er å sette av tid uten å spore av med internett-surfing, tegneserielesing, jobbing eller tv-titting. Eller alt sammen samtidig, som er det jeg oftest gjør.

Dette året har jeg derfor tenkt å sette av tid til å søke Gud mer i det stille rommet, alene, når ingen andre er der.

Husk at Gud finnes der du er.  Han er tilgjengelig uansett hva som skjer.  Ikke bare i all støyen, men også når du er stille, alene og bare deg selv.  Og han.  La han vite at du vil lytte, kanksje han vil tale.  Fra innsiden, i ditt hjerte og i dine tanker og fra utsiden, gjennom andre mennesker, musikken de lager, tekstene de skriver og bøkene du leser.

Jeg stiller fortsatt spørsmål med om det er Kristendom det jeg driver med…  Det er ihvertfall et liv, med Gud og Bibelen åpen, gjennomlest, og gjenoppdaget igjen og igjen.

Ellers anbefaler jeg morgenandakten i NRK fra i går. Den oppmuntret meg. Les den her

Å lukke en dør…

I 2004 ble barndomshjemmet mitt solgt. Min far hadde kommet på sykehjem, og min mor skulle over i en leilighet. Det var litt av en prosess å rydde og ordne det huset vi flyttet inn i da jeg var tre og mine foreldre hadde bebodd i over førti år. Mamma var for gammel til å bidra noe særlig, men hun tok beslutningene hele veien: Det skal kastes, det skal gis bort, det skal være med videre. En må være litt streng med seg selv når et stort hus med loft og kjeller skal erstattes med en betydelig mindre leilighet. Mamma var realistisk i så måte, og vi hadde noen fine stunder der vi delte historier om noe av det som – alle dyrebare minner til tross – fant veien til søppelsekken. Alle telegrammene fra deres bryllup i 1949 for eksempel…

Så kom flyttedagen. Huset var tømt. Dag og jeg skulle sette oss i bilen for å følge flyttebilen til mammas nye bosted, da jeg ba om fem minutter for meg selv. Så gikk jeg alene inn i det tomme huset. Jeg ruslet sakte fra rom til rom og mintes min egen barndom og ungdomstid. Så på merkene på veggen der det hadde hengt bilder og de tomme krokene der det hadde vært lamper. Lukket øynene og sjekket at jeg husket hvordan rommet mitt hadde utviklet seg gjennom årene. Så for meg spisestua der vi hadde nytt mange gode måltider og diskuert flittig. Fra vinduene forsøkte jeg å fange utsikten en siste gang. Jeg konstaterte for meg selv at huset var slitt og merket etter mange år. Det var helt greit å forlate det – og jeg stilte meg til slutt midt i den tomme stua.  Da jeg hevet stemmen til et siste TAKK,  ga det gjenlyd i tomheten. Så forlot jeg huset for siste gang og lukket døren etter meg…

Vi er en uke inne i det nye året. Her i huset bruker vi alltid nyttårshelga til å «telle våre velsignelser» og «lukke døra» til det året som har gått. I år har jeg tenkt på at det minner litt om den avskjedsscenen jeg skapte for meg selv da jeg lukket døra til mitt barndomshjem. I forkant av den seansen hadde vi rydda mye og kasta en hel del som bare var blitt liggende bare fordi det var plass for det. Det verdifulle som skulle tas vare på, hadde vi båret ut og brukt til å skape noe nytt. Det er sånn jeg ønsker at overgangen til nye år skal være. Det er en anledning til å rydde, kaste og gjøre opp. Takke for det gode som var i året som forlates. Ta med seg det verdifulle og bruke det til å skape noe nytt.

Farvel 2010. Velkommen 2011. Jeg skal gjøre mitt beste…

Vinterglede!

Egentlig er jeg takknemlig for å bo i et land med fire årstider. Var… De siste årene har jeg imidlertid være løsmunnet i mine negative uttalelser om den norske vinteren. Men «det er lov å omvende seg» som ei eldre dame sa en gang ( etter den oppussingen som hun hadde vært så inderlig negativ til). Og jeg tror jeg er i ferd med å omvende meg. Det er de sørpete, ustabile, mørke, nitriste vintrene jeg er negativ til. Ikke snøen. Særlig ikke når vi ikke lenger trenger å måke den. Snø er fantastisk vakkert. Og kulda gjør meg ingen ting. (Mulig jeg har nevnt før at man var ung på Hedemarken ved starten av åttitallet og har flere års erfaring med å krysse Drammensbrua midtvinters den gang man var gymnasiast?). Det må dog innrømmes at atten minus og nordavind var i heftiske laget for en barhodet spasertur før jul…

Nå vil jeg imdlertid starte dette året med en hyllest til den skikkelige vinteren! Den kalde, hvite vinteren.  Det har vært en periode da jeg på ingen måte kunne henge med på Jokke og Valentineres sang om den «kalde, fine tida», men nå er jeg med… igjen.

Dypest sett tror jeg dette handler om at det er på bakgrunn av livets tøffere tak at man virkelig kan glede seg over det gode. Vi brukte litt av nyttårskvelden til å «telle våre velsignelser», Dag og jeg.Det er på en måte lettere å se dem når en gjør det på litt mørk bakgrunn… Ser alternativene. Smertene. Motgangen. Hvordan det kunne vært… om det ikke hadde blitt som det tross alt ble?

Kanskje er det en av grunnene til at jeg starter dette året med å gjenerobre vinteren. For at jeg i enda større grad skal kunne glede meg over våren når den kommer. Og mentalt forberede meg på at om det nå skulle bli mange regnværsdager sommeren 2011, så kan vi gå barbent i grønt gress?