Engletull…

angel242«Jeg var overbevist om at jeg innerst inne var et ondt menneske», skriver prinsesse Märtha Louise i høstens så langt mest omtalte bok. VG siterte henne sist uka på at hun derimot ikke fant ondskap, men bare kjærlighet, i seg selv.  Det er godt at forfatteren selv, i et intervju i Vårt Land, understreker at dette ikke har med troen på Jesus å gjøre. Når hun så  i neste omgang strekker forklaringen på det hun har skrevet bok om, så langt at hun påstår det ikke har med religion i det hele tatt å gjøre, blir denne «englegreia» til prinsessen enda mer interessant. Men la meg ta en ting av gangen:

Her i huset tror vi definitivt på engler. Skikkelige, bibelske Gudsendte engler. De har ikke vinger (juleengler har vinger, bibelske engler har det ikke – med unntak av serafene, og de har til overmål tre par). Englene er Guds talsmenn ved flere anlendinger i Bibelen. De framstår som redningsmenn og hjelpere. De operere ikke å egen hånd, men er representanter for Gud med et tydelig oppdrag. Det er med andre ord ikke ubibelsk å tro på engler. Men englene til Märtha og det hun forfekter, har ingen ting med en bibelsk forståelse av fenomenet engler å gjøre.

Jeg erkjenner at akkurat den presiseringen antageligvis er mindre interessant for mange av dere som leser dette, og kanskje er det heller ikke det viktigste i første omgang. Men om en kjøper «hele pakka» blir dette vanskelig – og livsfjernt (Nå er pakka ikke så stor – det tar visst en times tid å lese hele boka, sies det). Prinsessens påstand om at disse engelene hjelper oss å se at det finnes bare kjærlighet og ikke ondskap «inni oss», bør kunne tilbakevises av ren livserfaring hvis en ikke ønsker å bruke Bibelen som kilde for sterke motargumenter.

Bibelens menneskesyn er det mest realistiske jeg vet om: Mennesket er godt – faktisk det ypperste av Guds skaperverk. Vi er elsket av Gud og gitt uendelig verdi – uavhengig av hvem vi er eller hva vi kan bidra med i den verden i er en del av. Vi har i oss evne til å gjøre gode valg til beste for oss selv og omgivelsene. Men mennesket har også en annen side. Vi har potensiale i oss til å gjøre dårlige valg til skade for oss selv og omgivelsene – og vi gjør det! Er det ikke konsekvensene av dette vi ser rundt oss hele tiden? Hvor kommer alle konflikter, alle relasjonsbrudd, all krig og all dårlig forvaltning fra om det bare finnes kjærlighet inne i hvert eneste menneske?  Eller er det først når vi slipper disse skytsenglene til at vi fylles med kjærlighet og alt ondt potensial forsvinner?

Det var litt underlige å få Märthas religiøse verden (for dette ER i høyeste grad religiøst) i fanget uka før bots-og bededag (som var sist søndag). Bots- og bededag er en gammel merkedag som minner oss på nettopp det faktum at i menneskehjertet finnes det – midt i alt det gode – en evne til gjøre ondt.  Kirken har fra gammelt av markert denne dagen for å gi oss anledning til å erkjenne vår svakhet og bekjenne for Gud at vi har gitt etter for dette onde… For at vi så skal få reise oss, senke skuldrene og glede oss over at vi er tilgitt. Dette er det terapi i! Så langt jeg forstår, vil Märthas engletull legge stein til byrden for mange mennesker. For hva skal vi gjøre når vi  finner mye rusk og langt fra bare kjærlighet når vi vender et ærlig blikk innover i oss selv?

Hvis jeg leter inni meg, finner jeg mye rart…  Løfter jeg blikket fra meg selv, kan det hende jeg får øye på han som elsker meg og alle andre mennesker tross det korrupte potenialet som vi bærer med oss. Han som gir oss mot til erkjenne hvem vi dypest sett er, og som hjelper oss til å tale sant både om storhet og våre begrensinger.

Advertisements

En tanke etter Nobel…

Obama fikk fredsprisen. Mange med meg skjønte lite av den tildelingen, og jeg er enig med en venn som spontant ga uttrykk for at at nettopp han ganske sikkert vil få litteraturprisen neste år, for han har planer om å skrive en bok…

Etterpå har debatten gått og humoristene moret seg. Selv er jeg stadig undrende til utdelingen, men det slår meg at Jagland – temmelig sikkert helt uvitende – har fått meg til å tenke på en side ved Gud…

Han deler jo hele tiden ut premature priser i form av urokkelig tro på hva det enkelte menneske kan bidra med for å skape en bedre verden. Gud forholder seg  til hva vi kan bli når han nådefylt dytter oss mot større utfordringer og erklærer sin tro på oss… Gud ser hva vi kan bli – og tar seg av det vi faktisk er med nennsom hånd og stor nåde. Gud feirer oss med sin egen konseret og jubler over hvert menneske, sier Bibelen (Sef.3,17 i GT  for de som vil slå det opp). Det er vel ganske nobelt?

Tilhørighet

Denne høsten har vi satt ordet «tilhørighet» som tema for det som skjer i Nedre Glomma Frikirke. Det er egentlig ganske skummelt… Vi forsøker å fokusere på hva det betyr å tilhøre Gud – og hverandre. Det første er på en måte greit. Hos Gud kan vi få komme som vi er, når det måtte passe. Han har det aldri for travelt for ditt initiativ. Det er vi som strever med det, med travelhet, manglende mot til å trå hverandre for nær og frykten for hva andre måtte tenke om meg… om de fikk vite.

handUnder menighetsweekenden vår ved høstens begynnelsen, stilte vi følgende spørsmål: Hva er det som gjør at vi opplever tilhørighet i et eller annet fellesskap? Svar-runden landa omtrent her: Vi opplever tilhørighet når vi føler oss sett. Så enkelt – og så vrient.

For snart ti år siden ble det gjort en undersøkelse der mennesker skulle svare på spørsmålet om hva de opplevde som sitt dypeste behov for årene framover. » Å bli sett»  var det svaret flest oppga på vei inn i et nytt årtusen.  Det at noen ser oss – og dermed verdsetter oss – gir oss opplevelsen av å høre til og møter vår lengsel.

Men skal noen se oss, må noen se etter oss.  Tilhørighet krever altså et samarbeid: Vi må se etter de andre – og vi må la oss bli sett, dvs vi må lette litt på sløret slik at andre kan vite hva som skjuler seg under… Det står ikke skrevet i panna på noen av oss hva vi strever med eller skammer oss over. Heldigvis. Så slipper vi å bli konfrontert med de sårbare sidene våre i møte med ethvert menneske. Og dessverre. For vi går glipp av omsorg, støtte og hjelp i hverdagen til små og store utfordringer når vi ikke forteller om det… til noen. Vi må altså samarbeide om å være et ærlig fellesskap der mennesker kjenner seg sett og dermed kan føle at de tilhører… vil komme igjen… vil være en del av.

«Å si det er ikke å undervise. Å høre er ikke å lære» er et klokt utsagn. Vi kan komme til å bruke mange ord  på noe som «hadde vært fint» denne høsten. Det kan være fristende nær for mange å se seg rundt og ønske at noen så meg…  Hverdagen er travel. Det er lett å finne gode grunner og unnskyldninger for ikke å fordype relasjoner. Lett å gjemme seg også. Derfor våger vi å formane en smule: Du må gjøre valg og prioritere. Prioriter kafégudstjenesten annenhver søndag om NGF er din menighet.  Fordi du trenger niste på veien. Og av en grunn til: Noen trenger å bli sett av deg. Det er ikke bare ditt behov som bestemmer om du kommer på kafégudstjeneste (eller en hvilken som helst annen gudstjeneste, om du tilhører en annen menighet).  Vi må øve oss i å tenke at noen andre trenger at du er der. De trenger ditt smil, litt løst snakk, en lett berøring eller ei skulder å gråte mot. Vil du fordype din egen og andres tilhørighet til menigheten, legger du (kafé)gudstjenesten inn i din egen kalender og plasserer turer og andre avtaler på de mellomliggende søndagene. Og du blir med i ei mindre gruppe. I NGF er mulighetene flere.

Å tilhøre noen… Godt å tenke på. Å tilhøre en familie. Et fellesskap. Og Gud. Større lykke finnes neppe…