Min julepreken

FullSizeRender (1).jpgDette året ble jeg spurt om å ha en andakt på julelunsjen for ansatte på Tomb, der jeg jobber.
Her deles den med flere:

I dag har jeg lyst til å fortelle om faren min. Det er ti år siden han døde.
Før det, var han noen år på sykehjem. Han hadde kols.
60 års røyking satte spor.
Han var dement, men på ingen måte helt borte. Litt ut og inn, faktisk.
«Dette er alderdommen», sa pappa til oss rundt ham.
«Den må dere leve med, for det må nemlig jeg.»
Han var en av de mest rasjonelle menneskene jeg har kjent.

Jeg skal ikke si at Gud ikke var en del av pappas verden,
men da jeg ble kristen som tenåring, var han ikke begeistret.
Vi hadde våre diskusjoner og våre kamper, og jeg vant få av dem.

Så en dag var det ett lite spørsmål som plutselig fikk en slags nøkkeleffekt for pappa.
Det var Dag som fant den nøkkelen.
Temaet var Jesus og det faktum at han som en gang hadde gått rundt på jorda,
ikke gjorde det lenger.
«Men jeg tror jo at han fremdeles er der selv om jeg ikke kan se ham,» sa Dag.
«Derfor kan jeg snakke med ham hver dag.»
Ikke akkurat dyp teologi, men der og da gikk det slags lys opp for min far
som så langt ikke hadde vist meg nevneverdig interesse for religion:
«Sier du det» sa pappa; «Snakker du med Gud?»
Det ble en interessant samtale om Guds tilstedeværelse og om bønn mellom de to
– og den endte med at min far erklærte at han skulle jammen snakke med Gud, han også.

Etter noen uker spurte Dag ham om han hadde gjort det han sa han ville?
Og pappa svarte ja;
«Nå snakker jeg med Gud hver dag,» sa han.
Noen ville sikkert skrevet det på kontoen for demens,
men fra vår side sett var det min svært rasjonelle og fornuftige far
som hadde oppdaget en helt ny mulighet.
«Jeg snakker med Gud om livet mitt – og om dere,» fortalte pappa.

Nå vet vi at det står i noen av de bøkene psykologistudenter må gjennom at det – sitat – «er helt naturlig at mennesker snakker med Gud. Det er når Gud snakker til oss at vi gir det en diagnose…»
Tross det spurte Dag pappa om akkurat det etter ytterligere noen uker;
«Du fortalte meg at du snakker med Gud,
men kan jeg spørre det om Gud snakker til deg?»
Pappa svarte uten å nøle;
«Ja,» sa han, «han gjør det. Han sier at han tar vare på meg, og at det går bra.”

Det var veldig spesielt å oppleve at min rasjonelle far,
han som hadde vært så tydelig i sin forakt for det han kalte fanatisme,
inntok en enkel og levende Jesus-relasjon på den måten.
Han begynte å møte opp når presten kom på besøk og hadde andakt,
og jeg forstod at han – som aldri hadde gått i kirken unntatt på julaften,
(den dagen da ingen andre heller visste når de skulle sitte og når de skulle stå,)
de siste par årene av sitt liv gikk jevnlig til nattverdbordet og tok i mot Guds nåde på konkret vis…

Fordi han oppdaget at Gud var usynlig til stede i hans verden…

Det er mange grunner til å markere jul.

Mange med meg feirer Kristus-messe, Christmas.
Til minne om at den usynlige, skapende Gud, for en periode i historien valgte å bli menneske.
Et levende, for så vidt vanlig, menneske – i et lite, okkupert land.
Født av en fattig ungjente. Inn i familien til en forvirret snekker med en enorm integritet.
Hvorfor gjorde han det?
Grunnene er mange og betydelig flere enn vi har fått tak i, tror jeg.
Men det handler i hvert fall om dette;
Kristendommen er ingen lære vi skal ta stilling til om vi aksepterer som sannhet eller ikke. Kristendommen handler om å få ha en relasjon til Gud.
Der vi kan snakke med ham – og vi kan høre ham snakke med oss. Om vi lytter.
Der han er far og venn, og vi er feilende barn.
Der han har all makt – og vi ingen, når det kommer til stykket.
Der han er den som gir oss den ufortjente godheten vi kaller nåde,

Vi kommer til å lytte til Lukas 2 og mange andre «juleevangelier» i dagene som kommer.
Akkurat nå vil jeg henlede oppmerksomheten til det juleevangeliet
som vi mest sannsynlig bare får med oss bare her, fordi det ikke egentlig regnes til juletekstene.
Men for meg er dette selve jula:

«Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.»
(Fra Profeten Jesaia, kap 57)

I det høye og hellige … og hos den som er knust og nedbøyd.

Skaperen med all makt – blir maktesløst menneske. Et spedbarn.
Dønn avhengig av omgivelsene.
Han, som er over alt og alle. For et spenn…

82 år gammel møtte altså faren min han som ville gi liv til dem som er bøyd ned
og som vil røre ved knuste hjerter.
Hvem er de som har det sånn?
«Noen trenger jo dette med religion mer enn andre,» har jeg hørt sagt.
Underforstått; Men de fleste av oss klarer oss jo godt uten.
Pappa var en av de som klarte seg godt.
Var som alle oss andre om vi tenker etter; rimelig sammensatt.
Han var klartenkt, ressurssterk – mykhjertet og beintøff.
Sjef på jobben – en rolle han inntok med stor frimodighet også hjemme.
Uten helt å ta inn over seg at det var en annen arena.
Slik jeg oppfattet det, skjønte han aldri forskjellen på råd og kommando
når han forsøkte å oppdra sin datter.
Han var en god leder med hele livet i anleggsbransjen som veimann.
Brant for det han mente var viktige ting: Bru over Oslofjorden og rundkjøringer – som det etter hvert ble mange av i Drammen. ”Du brenner for kristendommen og jeg for veier,” hendte det han understreket for meg – selv om han nok mente at det jeg holdt på var mer som en hobby å regne.
På den annen side var han fokusert på mennesker:
Kjempet for at de «gutta på jobben» som slet med alkoholproblemer, skulle få hjelp
– og strekte seg langt for ikke å si opp noen av den grunn.
Rettferdig.
Krangla og kunne være urimelig, men serverte kona si frokost på senga hver morgen i 49 år…

Pappa hadde nok på plusskontoen til at han menneskelig sett
kunne gjort opp status og tenkt at livet ble bra.
I stedet kom han altså til et forunderlig punkt der alt ble annerledes
og han snakka daglig med Gud om livet sitt…
Fordi alt ikke hang sammen og han visste at egentlig var hjertet knust? Jeg vet ikke. Pappa snakket aldri med meg om gudsforholdet sitt. Bare en gang oppfattet jeg at han berørte temaet; ”Du trenger ikke være bekymra for meg,” forsikret han på et tidspunkt da han var ekstra dårlig og trodde han skulle dø.
Det jeg vet, er at Gud ble tilgjengelig for pappa
– og at han er det for meg og alle oss
– fordi han som var i det høye og hellige lengtet og lengter etter å komme nær sine skapninger.
Av den grunn lot han sitt eget nærvær få kjøtt og blod.
For at vi alle skulle forstå at han er der for oss, tok han turen helt ned…
Ikke bare i det han ble menneske og inntok jorda,
men ved å komme til de fattigste, de mest utstøtte… og bli født i en stall.
Fordi det skjedde sånn, trenger jeg aldri lure på om han aksepterer meg og mitt liv.
For han har sett det meste…

Gledelig jul!

Advertisements