Røtter…

Benken er full av oppvask. Det er en av hyttelivets gleder når en ikke har oppvaskmaskin. Og egentlig en liten velsignelse. Vi hadde helt glemt hvor hyggelig det kan være å vaske opp sammen. Det gir uvurderlig tid til å småprate. Men foreløpig ligger han jeg kan småprate med over oppvasken denne morgenen en etasje opp og sover…

Det var jentetreff her i går. Takket være fb har jeg truffet igjen fire barneskolevenninner (den femte på bildet er Ingun, trofast venninne i alle år, og som ren bonus de siste par årene: god hyttenabo!). Dette gjensynet er en gave!  I fjor sommer møttes vi i «vår by» Drammen; Spasertur og god mat på restaurant. I januar var vi hjemme hos Elisabeth i Oslo. God mat og gamle album er en sikker suksess! Og nå var vi her – hos Ingun og meg på Øgarden. Klemmer utveksles, praten går og minnene er mange. Vi deler noen gleder og noen sorger. Lister oss nok litt innpå hverandre etter mange år, men er på ingen måte på overflata. Foreløpige har vi nok ikke foretatt de store dypdykkene i egne liv, men vi forstiller oss heller ikke. Vi har vært barn sammen… Og tenåringer. Våre foreldre satt sammen på foreldremøtene på skolen. Vi kjenner hverandre. Egentlig. Selv om det er mye uutforsket liv mellom oss. Det handler vel mer om tid og anledning enn om mot og trygghet.

Jeg husker ærlig talt ikke så mye fra barne- og ungdomsskolen, så det er godt å oppdateres litt… på hendelser, mennesker – og merkelig nok, noen ganger også på meg selv. Og jeg kjenner, som Gøril sa det, da vi pakket sammen da lyset begynte å komme tilbake i natt: «Dette har med røtter å gjøre…». Disse jentene er en del av rotklumpen min. Det er her jeg kommer fra. De er en del av det som har gjort meg til meg…

Etter sånne kvelder tar man gjerne oppvaska dagen derpå…

St Hans

Jeg har rigget meg til på hytta. Dag også – så vidt – før han dro til Stockholm på jobb grytidig i morges. Han hadde ikke tenkt på at det er norsk St.Hans i dag, men hadde ydmykt underordnet seg svenskene som måtte ha jobben unnagjort onsdag og torsdag, for «så är det midsommarsfirande»… Javel, ja… Så her sitter jeg og markerer dagen i eget selskap. Ikke mye bål og rømmegrøt på meg, nei. Men et glass rødt til maten har jeg unt meg etter en dag med planting og klipping av gress. Og så er det jo fotball-VM: deslags er det lettere å få med seg når gemalen ikke er hjemme. Han er ikke videre interessert, men denne gang har han i det minste fått med seg at det er VM – i Sør-Afrika.

St. Hans er ikke noe man kimser av her i Vestfold, der hytta vår ligger. Jeg som er vokst opp på denne siden av fjorden, husker godt fra min barndom at alle butikker i Vestfold var stengt St.Hansdagen. Det var den helligste av alle helligdager, det. Nå var det vel neppe ærefrykt for den hellige Johannes – døperen – som var foranledningen til at det skulle være ro over dagen hans i dette fylket. De er ikke så fromme, Vestfoldningene. Det handlet nok mer om tilstanden dagen derpå; Etter den nokså hedensk gjennomførte midsommerfeiringen (som i ærlighetens navn er eldre enn den kristne markeringen) var det behov for hvile. Det gikk nok rimelig hardt for seg rundt bålet og på festene utover St.Hanskvelden, og derfor tok man konsekvensen av det faktum at få var i stand til å gjøre et realt dagsverk på jobben på selve helligdagen…

Svenskene har gjort det enda enklere. De legger «midtsommarsfirandet» til nærmeste helg. Like greit. De tenner bål, spiser og fester… og danser rundt «majstången». Den er ikke en forsinket greie knyttet til måneden mai, men en løvkledt stang, ganske enkelt. Å maje er å kle noe, forklarte en av våre svenske venner – kyrkohärden i Örsås – oss da vi spurte for noen år siden. Og så humret han og la til at det var nok opprinnelig en fallos-figur dette, også. De gamle hedningene hadde det med å sørge for at de var til stede ved de fleste anlendninger.

Jeg danser altså ikke rundt majstangen, tenner ikke bål og nyter verken grillmat eller rømmegrøt denne kvelden. Jeg snuser inn lukten av nyslått gress og gleder meg over ferie og fint vær. En veps kjemper i vinduet for å komme seg ut – uvitende om at døra er åpen ti cm unna. Sånt er det sommer over! Og så gjør jeg meg noen tanker om salige Johannes, han som sa om seg selv at han ikke var verdig å løse sandalremmen til Jesus. Han banet vei for mesteren, Johannes. Det ville gjøre meg lykkelig om jeg fikk gjøre det samme…

Fellesskapsbygging

Den sosiale delen av fellesskapet er viktig i Nedre Glomma frikirke. Det er viktig å tro sammen med noen – men alle trenger også å vite at rundt oss i menigheten, har hver enkelt av oss gode støttespillere for HELE livet. Ressurser jeg kan regne med – og mennesker som skal få regne med meg.

Det er utfordrende å bygge vennskap på den måten. Fordi det tar tid. Og tid er ikke det mennesker i vår tid har mest av. I vårt fellesskap har vi ikke funnet nøkkelen for å hjelpe hverandre til å fordype relasjoner. Men vi vet at det handler om anledninger – og om åpenhet. Det er ikke et mål å dele alt med alle, men å sikre oss at alle vi som tilhører et fellesskap som dette, har et nettverk rundt oss som kjenner oss og står sammen med oss i det som er vår hverdag.

Åpenhet krever valg og mot. Anledninger kan vi skape. Vi kan legge til rette for de uformelle anledningene ved å invitere folk på hverdagsmiddager og søndagsturer. Som menighet satser vi på at livet i husfellesskapene våre, kan ha en relasjonelt god effekt. Det er også en av grunnene til at «kirkekaffen» tas både i for- og etterkant av kafegudstjenestene våre. Og så drar vi på tur i blant! For noen uker siden – da kafegudstjenesten var framskyndet pga barnedåp – dro tjuefem store og små på nesten helt spontan picnic til Ekeby gård i Rygge. 13.juni tok vi med oss hele kafegudstjenesten (i light-versjon, må innrømmes) til Dypeklov ved Fredrikstad. En nydelig dag! Vi grillet, spilte, pratet, ruslet på tur, fikk med oss noen gode ord fra «den gode boken» i møte med sommeren og koste oss sammen. Opptil flere barn (og pastorfrua!) innledet også badesesongen. På denne dagen senket vi skuldrene sammen og fordypet noen relasjoner. Ble litt bedre kjent med noen vi ikke kjente så godt fra før, lyttet til nye historier og delte litt fra eget liv med noen. Sånt skaper håp – og takknemlighet.

(Fotos: Knut Farbrot)

Fordi vi fortjener det?

«Jeg hadde jobbet så hardt at jeg syntes jeg fortjente det!» Avisen Vårt Land siterte Tiger Woods på dette forsøket på å forklare utroskapen mot kona. Han er neppe alene om å ha brukt «jeg fortjener dette» som unnskyldning for små og store utskeielser og løftebrudd for tida.

I Norge skal vi ikke ha tittet mange minuttene på TV før vi får høre at det er god grunn til å kjøpe forskjellige  hudprodukter – fordi vi «fortjener det».  Hvorfor sies det ingen ting om. Antageligvis er det fordi vi har  vært snille, har slutta å røyke, ikke spiste is dagen før eller – som Tiger Woods: Har jobbet hardt.

Kom ikke her og si at det ikke gjør noe med oss å få gjentatt beskjed om at vi fortjener en selvsentrert livsstil…  Utsagnet harmonerer farlig godt med trenden i tiden og de verdivalgene som dominerer livsstilen vår i 2010. «Vi synes vi fortjente nye hagemøbler etter denne kalde, lange vinteren…» Javel? Kan dere ikke bare si at dere valgte å kjøpe nye hagemøbler? Punktum. Trenger man egentlig noen unnskyldning? Med mindre noe inni en sier at de gamle hadde gjort nytten sin minst en sommer til.

Vi kan trygt handle nytt og forkaste gammelt, dra på dyre ferier, spe på med forbrukslån og forlate ektefellen. Vi fortjener det jo, alt sammen. Tempoet er så høyt, vi er slitne, hadde dårlig råd tidligere, får ikke helt til kommunikasjonen med ektefellen eller hadde dårlig vær i påskeferien…Lista kan gjøres lang. Rammes vi  av noe som oppleves negativt- selvforskyldt eller ikke – må vi sørge for en slags balanse og fylle på med gode opplevelser, nye relasjoner, gourmetmat og…. hudprodukter.

At oversetteren av denne reklamen har tatt seg en viss (kunstnerisk?) frihet og oversatt «you are worth it» med «fordi du fortjener det», gir også grunn til ettertanke. Den norske teksten henspiller på hva du gjør. Den opprinnelige versjonen på hvem du er. Oversetteren så ikke forskjellen. Jeg gjør det. Kanskje fordi jeg ikke er like overbevist som oversetteren om hva jeg egentlig har gjort meg fortjent til?

Skulle jeg fått som fortjent, ville noen muligens holde opp for meg lista med minuspoeng, også. Ville jeg i det hele tatt komme ut på pluss-sida? Jeg vet ikke. Sånn rent bortsett fra at jeg ikke ser på utroskap eller materialisme ute av kurs som livets goder, er det vel slik at jeg – på lik linje med alle andre TV-tittere – har gjort meg fortjent til et godt, behagelig liv? Jeg tillater meg å tvile. men originalversjonen lever jeg godt med: Når noe godt rammer meg, er det ikke fordi jeg får som fortjent.  Jeg tror det er fordi skaperen en gang faktisk erklærte mennesket som sin ypperste skapning, som ganske enkelt fordi vi er til, er verdt alt som er godt. Mon om vi ikke gjør lurt i å spørre skaperen og ikke reklamebransjen  om hva som er livets dypeste goder og nødvendighet?