Noen ganger i livet er det ”unormalen” som råder. Sånn er det hos oss nå. Unormalt mange pappesker rundt oss – unormalt ruskete på gulvene og unormalt mange leteaksjoner og erkjennelser av typen; ”Kjøkkenmaskinen, ja…nei, den har jeg jo ikke pakka opp… kanskje jeg skal droppe tanken på fastelavnsboller allikevel…” Og ”unormalen” får bare råde noen uker til. Jeg senker skuldrene og slapper av midt i rotet. Det siste strider mot hele min personlighet, men er en nyttig øvelse.
”Har du kommet i orden, da, Tonje?” spurte en kollega ved lunsjen på jobb sist fredag. Da var det akkurat en uke siden flyttelasset vårt hadde gått til Oslo, og jeg hadde vasket meg ut av Håkons gate. Jeg antok at det var et glimt i øyet ved bordenden og svarte uten å heve blikket fra nistepakka mi (som for anledningen befant seg i en resirkulert brødpose, siden jeg ikke hadde funnet noe annet den morgenen):
”Lenge siden du har flytta, skjønner jeg?”
Og det var det, bekreftet hun. Så sa vi ikke mer om det.
Det gode ved det hele var at det var ikke en eneste celle i min kropp som fikk dårlig samvittighet eller ble skamfull fordi jeg jo egentlig burde ha kommet i orden etter en uke. Det kaller jeg seier…
En heldig vinkel fra vår stue… Litt sjelløst uten noe på veggen, men det går da i det minste an å hvile blikket den veien.
Noen ganger må en faktisk ta tida til hjelp og gå med tilpassa skritt. Fordi vi skal ha med oss selv hele veien. I vårt tilfelle; fram til min vinterferie, som starter denne helga, og videre mot vår begges påskeferie. Vi skal overleve – og mer enn det. Vi skal holde to jobber gående, være mennesker det er hyggelig å møte og som omgivelsene skal slippe å bekymre seg for om ramler sammen, og vi skal være kjærester uten å irritere oss for mye over hverandre.
Det siste er viktig – og en kunst. Samliv settes under press i perioder som dette. Selv om det er noe positivt ved å bygge opp noe sammen, øker stresset ettersom dagene går og en kjenner på litt mer slitenhet. Hos oss er det uten tvil jeg som får ”kula” med ujevne mellomrom og får akutt behov for det jeg kaller ”ryddige soner”. Jeg må ha tilgang til noe fredfullt å hvile blikket på – og merker det særlig når kaoskreftene er i ferd med å ta overhånd. Han jeg er gift med, liker også å ha det ryddig rundt seg, men han takler rot med betydelig mer stil enn meg. Dessuten er det i disse dager et annet behov som fullstendig overskygger alt han trenger av estetikk: Behovet for å ha alt sitt verktøy – det er ikke lite – tilgjengelig til enhver tid. Derfor sprer han det så godt han kan slik at han ser det. Veldig forstyrrende for sjelefreden, dette siste. Og rydder jeg det sammen, blir det små ramaskrik av typen ”hva er det du gjør, legger skarpe kniver og skjøre ledninger sammen!” Det er ikke mye å si til sitt forsvar da – annet enn at det ikke blir fullt så pent med en potteplante og en lysestake midt i ….rotet.
Planter og mulighet for levende lys er noe av det første jeg må få på plass. Noe må nemlig være normalt når så mye er unormalt. Det tror jeg gjelder i de fleste situasjoner når livet går litt av sporet og tilværelsen endres. Vår lille avsporede situasjon nå er både forberedt og selvvalgt og skal på ingen måte sammenlignes med de uforberedte avsporingene i forhold til vant hverdag som altfor mange mennesker erfares hver eneste dag. Bare så det er sagt. Dette er peanuts; Det handler om småting – og er tidsbegrensa. Vi ser enden. Allikevel har vi altså i disse dager behov for å erklære oss litt uttafor og en smule mer enspora enn vi pleier å være. Vi ”står litt på” og krysser av på lista over gjøremål noe oftere enn vi pleier. Den lista som er litt lengre enn vanlig, og der vi i dag har strøket et viktig punkt: Rengjør og overgi ”pizzabilen” til ny eier. Godt å få det gjort – det også.
Vi innser at vi vil forbli litt i flyttemodus noen uker til. Det går bra. Mye har landa i løpet av den uka som har gått siden min kollega stilte sitt spørsmål. Jeg har slutta fred med at de kjøkkenskapene vi skal supplere med kommer når de kommer. Spisebordet vi har i bestilling likeså. Jeg kommer ikke til å bli gal denne gangen, heller. Hvis gemalen i løpet av kvelden får samla fire fjernkontroller på en ”dings” nå, går det nok bra…
Tonje og Dags Blogg 