Smilets makt

På  vår stamrestauranten – vi tør kalle den det –  i Taghazout i Marokko, skjer det meste på fransk. Det kan vi lite av, og derfor har vi ikke tatt jobben med å oversette sitatene som finnes – og tidvis byttes ut, mener vi å vite – på vegger og dører i lokalet. Denne gangen fant vi imidlertid ett merket ”Mére Teresa”. Så langt strekker faktisk fransken vår seg. Nysgjerrigheten ble vekket og vi nærmest stavet oss gjennom skolefransken; ”Vi vil aldri helt kunne forstå hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre.”

Mor Teresas egen historie er broket. Hun var et sammensatt menneske som alle oss andre, men hun viet sitt liv til Calcuttas fattige fra hun var ganske ung til hun døde 87 år gammel. Hun visste hva hun snakket om etter et langt liv i nærkontakt med hva mangelen på smil – konkret og i overført betydning – utretter der fattigdommen er bunnløs.

Jeg vil tro hun kunne supplert utsagnet med noen sterke historier. For meg holder det å tenke meg en bro til hverdagen i – for tiden – kalde Norge. Jeg er så heldig at jeg bor i et område der mange hilser – på kjente og ukjente. Møter blikk, sier noe. For litt siden snakket jeg med ei som hadde den motsatte erfaringen på sitt hjemsted; ”Det er så lite motiverende å prøve å være greie med folk og holde opp en dør eller vike i køen når en ikke engang får et nikk eller et lite takk tilbake.” Jeg er glad hun fortsatte på denne måten; ”Men vi har bestemt oss for at vi ikke vil gi oss, så vi vil fortsette å smile og åpne dører – og lærer ungene våre det samme.”

Jeg liker holdningen, og jeg tror på det å hilse – og takke. I vårt nærmiljø, der over femti prosent av innbyggerne er ikke-etnisk norske, er det tydelig at foreldre lærer sine barn det jeg vil kalle normal høflighet. Jeg observerer ofte oppmerksomme voksne og respektfulle barn, og gleder meg over at det nikkes og smiles i kassekøen. Dette vil jeg være en del av…

Fordi jeg merker hva det gjør med meg når jeg blir møtt med et smil, et blikk, en takk. Noen ganger – som mor Teresa uttrykte det –  betyr det langt mer enn den som viste meg en smule positiv oppmerksomhet nesten i forbifarta noen sinne kommer til å forstå. Det er antagelig ikke viktig heller. Det vil si; Det viktige er at vi skjønner prinsippet – og bruker bittelitt energi på å tenke gjennom det motsatte. Hvor lite det skal til for å ødelegge dagen, kanskje til og med rive opp gamle sår, ved å holde smilet, takken og den positive oppmerksomheten tilbake.

Vi kan ikke ta ansvar for andre menneskers reaksjoner. Jeg antar de fleste av oss uforvarende har såret mennesker rundt oss eller framprovosert reaksjoner som egentlig ikke var myntet på oss, men på gamle og vonde minner. Det kan vi ikke noe for. Men vi kan bestemme oss for at vi vil bidra til å gi folk en best mulig hverdag. Og vi forstår altså ikke hvor mye godt et enkelt smil kan gjøre…

Jeg inspireres av sånne spissformuleringer. Og jeg trenger dem, for jeg er en tydelig person som innimellom går rett i baret og kan både se og høres skikkelig sur ut. Ofte surere enn jeg er, men det er nå så. Jeg jobber med saken. Ikke enkelt når man er gift med en av byens mest joviale typer, forresten. Men jeg er underveis… Fram og opp. Vel vitende om at jeg kan bety en forskjell. Alt handler ikke om de store politiske linjer og perspektiver. Det meste handler om hvem du og jeg – i vår hverdag.

img_2995Vi fant et lignende utsagn under et besøk på East Side Galleri i Berlin for noen år siden. Den lengste gjenværende delen av Berlin-muren – 1,3 km lang – ble ved årtusenskiftet dekorert av et ukjent antall kunstnere og inviterer til en spennende vandring; ”Many small people who in many small places do many small things that can alter the face of the earth”, kunne vi lese – og sitatet sies å være en del av det de kaller ”afrikansk visdom”. Små mennesker som deg og meg, kan gjennom små positive bidrag i sine små nærmiljøer faktisk forandre verden.

Den store – og den lille. Med jevne mellomrom tillater vi å minne oss på viktigheten av takknemlighet også innenfor husets vegger. Mor Teresas sitat hører hjemme også der. Vi aner ikke hvilke frukter vi kan høste i eget hjem og hvordan de relasjonene som betyr mest for oss kan styrkes gjennom takknemlighet og positive holdninger. Et smil, en god berøring  eller en takk for noe helt selvfølgelig som vi ikke vil partneren eller barna som skal tro vi ikke legger merke til, betyr ikke noe bare for mottakeren, men påvirker hele atmosfæren i hjemmet vårt.

Reklamer

Eat-Sleep-Surf-Repeat

Vi er på ferie. Det er fint. En uke der vi kjenner litt varme på kroppen, slipper å se på klokka og snuser inn noen ukjente lukter, gjør oss alltid godt. Sammen med gode venner er det tid for tykke bøker, uforpliktende og godlynte debatter og beinharde Rummy-runder på kveldstid. At vi denne gang i tillegg har tilbragt ett døgn på do med bøtta i fanget, får ta med når vi frister tilværelsen i fremmede kulturer, og så skrive på kontoen over det vi skal se tilbake på og le av en gang. img_2888Vi befinner oss i Marokko – ved Atlanterhavskysten – i en liten landsby gemalen og jeg har besøkt et par ganger tidligere. Her er det mye å ta inn, ikke minst for den som helst vil høre andre språk enn norsk og ikke ønsker vanlig sydenferie hver gang.

Hit kom hippiene på sekstitallet, og noen av dem har blitt. I tillegg har surferne inntatt byen – sammen med oss som liker å leke i bølgene uten brett. De fleste turistene er her for en uke eller to. Bohemene er her for å bli.

Noe i meg misunner disse livsnyterne som har slått seg ned på et sted så preget av slaraffenliv. De tar livet som det kommer, har senket kravene til det jeg antagelig vil regne som et minimum, lever litt fra hånd til munn, surfer i bølgene når de har lyst til det, spaserer med brettet under armen mellom øktene – eller sitter lenge i sola på kafeene langs strandpromenaden mens de slår av en prat med kjente som rusler forbi eller leser sin bok.

Det meste i meg finner allikevel eat-sleep-surf-repeat-kulturen dypt meningsløst.

For all del, noen av de som bor her over lang tid, har en oppgave mellom tekoppene og surfbrettene. Jeg snakker ikke om de to franske damene som har levd her nesten et helt liv og driver et anstendig spisested, jobber hardt selv om de nok har passert pensjonsalderen og sysselsetter lokale på en god måte. Jeg snakker ikke om de andre som har pauser med sin tekopp mellom nyttige samfunnsbidrag jeg ikke ser. De jeg tenker har et mindre meningsfullt liv enn de kunne hatt, er de som lurer seg selv til å tro at de har det bedre enn alle andre fordi de gjør akkurat som de vil, når de vil, så lenge pengene varer. Det finnes da ingen mening i å leve bare for seg selv?

Det er viktig i å ta vare på seg selv. Vi har sagt det før og vil minne på det igjen; Det er forskjell på å leve for seg selv og ta vare på seg selv. Vi kjenner mange som i stor grad lever for andre. Ære være alle gode krefter som stikker nesetippen over egen navle og ikke bare bidrar, men strekker seg – lønnet og ulønnet – for at mennesker rundt dem skal ha et godt liv. Det bekymrer oss imidlertid at noen i denne kampens hete glemmer ansvaret for eget liv, eller ikke ser ut til å ha samvittighet til å sette grenser og ta vare på seg selv. Det blir en work-eat-work-sleep-repeat-kultur som ytre sett kan virke betydelig mer normal enn motsatsen, men som heller ikke er uten negative konsekvenser. Sjansen er stor for at man brenner sitt lys i begge ender og møter veggen. Veien tilbake til et aktivt liv kan bli lengre enn man ante. Det er forskjell på å gå tom for bensin og tom for olje, for å bruke et bilde de fleste av oss forstår. I det første tilfellet stopper vi og sørger for å fylle tanken. I det andre er det fare for at motoren skjærer seg…

Jeg tror på en work-eat-sleep-rest-repeat-kultur, eller noe i den dur. Jeg heier på rytmen. Skikkelige arbeidsdager der fokuset er mer enn egen inntekt, men med pustestopper underveis. Ukentlig hviledag med null jobb og tid med mennesker og aktiviteter som gir hvile og fyller begrene vi skal tappe av i dagene som kommer. Og en avslappende ferie med jevne mellomrom.

Sur – jeg?

For en del år siden var jeg engasjert en sammenheng der jeg kom jeg oppi en ubehagelig uoverensstemmelse med en av de andre frivillige. Sånt skjer jo innimellom – av ulike grunner. Anklagene mot meg ble etter hvert ganske mange, men de var lite håndfaste. Utydelige og runde formuleringer er det vanskelig å ta tak i, så min motpart ble bedt om å skrive ned noe konkret som han opplevde vanskelig med meg. Ett av punktene han kom med da, var at jeg hadde vært ”sur” på ham en gang han hadde spurt meg om noe praktisk i forbindelse med et arrangement. Han tidfestet episoden flere år tilbake i tid, og det var vanskelig for meg å huske det spesielle møtepunktet. Det var imidlertid ikke vanskelig for meg å gi ham rett; Jeg hadde sikkert svart ham surt den gangen. Eller; Han hadde i hvert fall oppfattet meg sånn. Menneskers opplevelser trenger vi ikke diskutere, men det betyr ikke at opplevelsen deres nødvendigvis er en objektiv sannhet. Var det for eksempel helt sikkert at jeg var sur på ham – noe han altså mente jeg ikke hadde noen grunn til?

img_2743Kan det heller tenkes at jeg hadde en dårlig dag og derfor kom litt skjevt ut? Kanskje var jeg ikke helt frisk og hadde strukket meg langt for å gjennomføre oppgaver jeg egentlig ikke orket akkurat da? Kan det hende jeg hadde kranglet med gemalen og derfor hadde litt kort lunte? Eller kunne det handle om at flere andre hadde mast på meg før denne medarbeideren dukket opp, slik at jeg begynte å bli en smule frustrert?  Joda, det var gode grunner til å tro at jeg kunne ha svart ham surt.

På den annen side kunne det hende at hans opplevelse ikke nødvendigvis var knyttet til meg? Kan det ha vært at han hadde kranglet med kona si og av den grunn var en smule følsom? Hadde ungene hans vært masete? Hadde han lett en stund etter det han ikke fant og var utålmodig av den grunn? Det kunne altså finnes mange mulige grunner til at situasjonen opplevdes ”sur”.

Kommunikasjon er en krevende sport, og mye kan sies om både den som formidler et budskap, den som tar imot det som deles – og om alt skurret på linja som gjør at det vi synes vi har sagt klart og tydelig eller formidlet på en hyggelig måte, ikke oppfattes helt sånn. Det er klokt å ikke være så skråsikker på at det ”det jeg sa, var ikke til å misforstå”, som jeg har hørt noen si innimellom. Vi tolker det vi hører på bakgrunn av egen bagasje, alle sammen. Fordi vi gjør det, skal vi være forsiktige med å hoppe på den første konklusjonen som dukker opp i tankene.

Det er to utfordringer jeg har lyst til å peke på ved starten av denne helga og som begge er aktuelle i alle de relasjonene vi står i; i familielivet og på arbeidsplassene våre, og alle andre steder der vi jobber tett sammen.

1) Ikke trekk for kjappe konklusjoner hvis du blir urolig i en situasjon eller over en kommentar. Let i tankene om det finnes andre årsaker enn den du fort lander på, til at den andre sa eller gjorde akkurat det hun/han sa eller gjorde – med det tonefallet du oppfattet. Når noen forklarer meg om en tredje person at ”hun mente jo…” eller ”han gjorde jo det fordi…” hender det jeg spør vedkommende om det kan finnes alternative tolkninger. Ganske ofte gjør det det.

2) Ta småting der og da. Oppfatter du ektefellen, tenåringene rundt deg, kollegaene eller andre du er tett på, som ubehagelige eller lurer du på hva de egentlig mente med det de sa, har du to alternativer: Du må enten legge det som skjer til side og tenke at ”dette velger jeg å tro at ikke handler om meg”, eller du må stille noen avklarende spørsmål. Ingen fortjener at du kommer drassende med en kommentar som falt mange år tidligere…

Tilbake til eksempelet ovenfor: At jeg ble oppfattet som ”sur”, behøvde altså ikke å bety at jeg faktisk var det. Og om jeg var sur, er det ikke dermed sagt at holdningen var rettet mot han som ble rammet av surheten. Hvis man dveler lenge nok ved slike oppfatninger og lar de vokse seg fete og store, vil det til slutt ikke lenger handle om et surt svar, men om at personen beskrives som sur på mer generell basis. Det første – å svare surt – er en handling, det siste en karakterbeskrivelse. En handling kan man be om unnskyldning for eller beklage. En karakterbeskrivelse  blir fort stigmatiserende og vanskelig å riste av seg.

Tenk om denne fyren den dagen hadde sagt noe; ”Oj, nå hørtes du litt sur ut, har jeg gjort noe galt?” Eller; ”Du, nå oppfattet jeg deg kanskje feil, men du høres litt oppgitt ut. Er du sur for noe?”  Da kunne mye vært annerledes. Hvis han hadde stilt avklarende spørsmål, hadde jeg fått en mulighet til å beklage. Jeg kunne sagt; ”Unnskyld, det var ikke meningen, men denne dagen har det allerede vært litt mye. Det burde ikke gått utover deg.” Eller; ”Jeg blir nok litt lei av at så mange spør meg om ting jeg tenker at de vet at jeg ikke har noe med, men det var ikke meningen å virke sur. Unnskyld”. Hvis jeg selv ikke hadde noen opplevelse av å virke sur, kunne jeg kanskje kommentert det; ”Beklager hvis du oppfattet det slik, men jeg er egentlig ikke sur for noen ting…” I så fall var det jo å håpe på at han i neste omgang ville tenke litt gjennom sin egen opplevelse av dagen. Da kan det jo hende han ville erkjent at ” jeg er sikkert bare litt var, for vi ble så forsinka hjemmefra at jeg ble unødig stressa…”

Om han hadde sagt noe den dagen, kunne mye vært løst. Vi kunne landet feilgrepet eller misforståelse der og da – og begge kunne gått videre med et greit bilde av den andre i tankene. Vi kunne vært forståelsesfulle overfor hverandres utfordringer. Sånn ble det ikke. Og det var innmari dumt…

En kaffe når du trenger det…

Hos oss er juleposten en romjulssyssel. I stedet for å skumme gjennom mailer, kort og julebrev i førjulstida i konkurranse med mye annet vi skal ha unnagjort, gjemmer vi den til freden har senket seg og alt kan leses i ro og fred.

IMG_2834 (1)Jeg hadde en medstudent for mange år siden som ga høylydt uttrykk for sin forakt for ”oppkopierte julebrev”. Henne om det. Jeg elsker disse årsrapportene om gode og vanskelige dager landet rundt. Mange av de vi har julekortkontakt med, ser vi sjelden, men de utgjør en gruppe mennesker vi delte liv, tjeneste, gleder og sorger med en gang. Det er geografien som har dempet kontakten. Noen ganger det faktum at vi ikke jobber sammen eller er engasjert i det samme på fritida lenger. Vi mangler med andre ord fellesarenaer der vi oppdaterte hverandre jevnlig på de tingene vi nå samler i våre julebrev. Det er et savn – ledsaget av en ærlig erkjennelse av at sånn er livet..

Derfor leser vi julebrev med stor glede og deler noen ekstra gode punkter eller ting vi er redd for at den andre skal gå glipp av, underveis mens vi leser. ”Fikk du med deg at….?” er en liten gjenganger. Små lesestopper som de spørsmålene sørger for, fører gjerne med seg andre minner eller refleksjoner. Fint. Jeg fylles med mye respekt mens jeg leser: Korte og lange brev med ærlige refleksjoner og lite facebook-fasade, slo det meg i år. Sorger og gleder, stolte øyeblikk og gnagende utfordringer kunne leses ikke bare mellom linjene, men på dem.

Hver fjerde juledag siden 1975 har mange fra den gjengen jeg var kristenruss sammen med i 76 møttes. Så også i år. Det er alltid hyggelig og avslappende. Vi har etter hvert lang historie sammen, og vi har fulgt hverandre gjennom noen av livets opp- og nedturer. Noen av oss møtes ved andre anledninger, men for de fleste gjelder det at det denne ene årlige gangen vi møter hverandres blikk over bordet og oppdaterer hverandre på livet. Denne gang slo ei av ”russejentene” på glasset og holdt en liten tale da kvelden var i ferd med å bli natt og det var på tide å bryte opp. Egentlig var ærendet hennes å takke vertskapet – dette arrangementet går på omgang – for gjestfrihet og mat, men så sa hun noe jeg tror var enda viktigere. Hun delte en observasjon om oss andre rundt bordet som lød omtrent som så; Denne gjengen sees jo ikke så ofte, men jeg er helt sikker på at hvis jeg ringte en av dere fordi jeg trengte noen å snakke med, kom jeg til å bli møtt på en god måte.

For en tillitserklæring til folk hun møter sånn ca en gang i året. For meg ble det også en påminnelse. For jeg tenkte litt som henne da jeg leste gjennom årets julebrev og merket meg åpenheten; Dette er folk som vet litt om livet og som det derfor hadde vært godt å møte over et kaffekrus en gang i løpet av året som kommer. For å snakke litt om livet. Deres og mitt. Tenkte jeg…

Jeg innbiller meg ikke at noen av oss deler alt i et julebrev. Det er huller i vårt ferskeste, også. Og flere ganger før. Alle nedturer og smertefulle erfaringer er ikke for alle et slikt brev deles med. Det er etter mitt skjønn både riktig og viktig. For egen del og fordi noen av livets motbakker involverer andre enn bare oss selv. Ingen av oss skal dele de de største dybdene med for mange, men vi kan bidra til å dyrke fram en åpenhetskultur der vi snakker sant om livet og ikke skammer oss over å lette på sløret til det som ikke gikk helt på skinner i året som gikk. Når folk gjør det, kjenner jeg meg invitert inn i livet deres. Og jeg håper de som har lest brevene våre gjennom årene, har opplevd litt av det samme.

Så la oss, gjennom dette året som vi nettopp har gått inn i, leve og dele eget liv, og – ikke minst være så positivt nysgjerrige på andres – slik at folk tør å ringe til oss eller spørre om ”en kaffe” om de trenger noen å prate med.