Enebarn og andre barn

IMG_4727.jpgJeg er enebarn. Det er noen fordeler – og en haug med ulemper knyttet til det. Jeg har fått mange kommentarer gjennom årene om at jeg som enebarn sikkert var bortskjemt. Og det var jeg sikket. Omtrent på samme nivå som andre unger i min oppvekst. Mine foreldre fikk meg etter åtte år med iherdige (!) forsøk, så de var nokså forberedt på at dette barnet som endelig kom, antagelig ikke kom til å få søsken. Det var deres – og ble min – sorg. Den bekymringen førte imidlertid ikke til at de verken overbeskyttet meg eller overøste meg med alt et barn kunne ønske seg.

Mine foreldre var tvert imot svært bevisste på at jeg ikke skulle bli et bortskjemt enebarn. Sånne bestemmelser kan få noen artige konsekvenser. Jeg måtte for eksempel spise alle typer mat; inkludert omtrent det eneste jeg protesterte mot, nemlig får-i-kål (som mine foreldre selvsagt elsket). Det er få som har spist mer får-i-kål med snørr og tårer enn meg… Dessuten måtte jeg alltid spare til minst halvparten av det ting jeg ønsket meg, kostet. Piano, for eksempel. Selv om sannheten nok egentlig var at mamma ønsket meg det mer enn jeg gjorde. Pianokarriéren ble deretter…

På den annen side skal det ikke underslås at jeg fikk oppmerksomhet, støtte, leksehjelp og muligheter. Da mine foreldre ble borte, var jeg alene om å arve dem. Alt det hører hjemme på pluss-sida. Før vi kom så langt, var jeg – sammen med Dag – imidlertid alene om ta ansvar for dem i deres alderdom. Det var krevende å ikke ha søsken å sparre med – og før det en relativt tung bør da min gamle mor sammenlignet vår besøksfrekvens med venninnens fire barn som alle bodde så og si i nabolaget. Vi på vår side, bodde et godt stykke unna. ”Dere fikk bare ett barn og jeg kan ikke prøve å agere som om jeg er fire,” husker jeg at jeg sa en gang. ”Det har du helt rett i, ” sa faren min. Han var rasjonell og nøktern. ”Jammen, vi ikke ikke til mer,” klaget mamma. Det var ingen som tvilte på at hennes drøm var en barneflokk hun aldri fikk, og jeg følte at jeg måtte prøve en mellomting av trøst og realitetsorientering; ”Jeg vet det, men nå er faktum at dere fikk bare meg, og det må både du og jeg leve med…”.

På den tiden den kommentaren falt, var mine foreldre ganske oppegående. Noen år etter var behovet for besøk og oppfølging betydelig større, og jeg husker at jeg sukket til Dag om at det hadde vært fint om det hadde vært flere til å dele på det. Han hadde et poeng i det han svarte; ”Joda, men vi sparer nok en del krefter på at vi slipper å ergre oss over søsken som ikke stiller opp. Vi vet hvem som tar det, liksom…” Og det er jo også et poeng; det er fordeler og ulemper med det meste her i verden.

Nå skal ikke dette handle om gamle foreldre, men om noe smart foreldrene mine gjorde i møte med meg som jeg er veldig takknemlig for, og som jeg skulle bli voksen før jeg skjønte var til stor fordel for dem:

Det var svært sjelden at jeg som barn og yngre tenåring var alene på ferie med mine foreldre. De sørget for at jeg fikk ha med meg en venninne. ”To er som ingen” pleide faren min å si om det – henvist til at jeg alene på tur var nok adskillig mer krevende for de voksne enn det var om jeg fikk ha med meg ei venninne. At det betydde en ekstrautgift på noen områder, tror jeg mine foreldre mente betalte seg i at jeg hadde det hyggeligere og de fikk noe mer voksentid selv om jeg husker at de var veldig deltagende i fellesaktiviteter enten det handlet om bading om dagen eller kortspill på kveldstid. Deres bevissthet på dette området tror jeg også var viktig for min sosialisering samtidig som det demmet opp for den ensomheten som jeg tror enebarn føler på oftere enn omgivelsene kanskje forstår. I min barndom lå følelsen av alenehet der litt på lur hele tiden. Alle de barna jeg kjente rundt meg hadde eller fikk søsken, mens jeg forble enebarnet som overhørte kommentarer om at jeg nok var bortskjemt. Jeg husker at jeg gråt bittert da min nærmeste venninne fikk søster nummer to da jeg var ti år. I min verden var det dypt urettferdig, for hun hadde ei allerede – født fem år tidligere. Jeg husker også at jeg stadig repeterte for meg selv ulempene med å ha søsken, og mamma syntes det var søtt da jeg en gang trøstet henne med at det var greit at jeg ikke hadde småsøsken som ”rotet i glansbildene mine”. ”Som om du noen gang hadde noe særlig interesse for glansbilder,” kommenterte hun mange år seinere.

Vær litt oppmerksom på enebarna denne sommeren. Det er ikke sikkert de er så bortskjemte som ryktene vil ha det til, selv om enkelte foreldre dessverre former noen primadonnaer som tror de er tilværelsens sentrum. Alene-opplevelsen kan være truende og nær for mange av dem, også for de som har tydelige bortskjemt-tegn. Er dere foreldre til et enebarn og har mulighet til det, vil jeg oppmuntre til å invitere med en venn eller venninne på tur, eller planlegg deler av ferien sammen med venner som har barn enebarnet deres trives sammen med. På mine foreldres minuskonto må jeg sette at de noen ganger inviterte med ”venner” på tur som jeg ikke matchet med, men der ordningen var praktisk for de voksne. Det var slitsomt, husker jeg, selv om jeg sikkert ble utfordret til å strekke meg. Allikevel; ferie skal vel ikke først og fremst være en læringsarena verken for store eller små?

Har dere enebarn i deres nærhet, så se dem. Inkluder dem og sørg for at de finner sin plass i gruppa. Kanskje er de – barnehage-erfaring og klasseøvelser til tross – litt klønete i møte med andre barn der situasjonen ikke er organisert. Det er ikke sikkert de opplever seg tryggere og mer sett enn andre barn selv om foreldrene deres ikke har flere de skal fordele fokuset på. Og kanskje er de ikke så tilfreds med tilværelsen som man kanskje tenker. Det er forresten slett ikke sikkert foreldrene til det enebarnet har gjort et bevisst valg om å få bare en. Så hva dere gjør eller ikke gjør: Ikke spør om når nummer to kommer – eller kommenter at de må sette i gang før aldersforskjellen blir for stor.

Reklamer

Søndagstur

Før i tida – da vi hadde motorsykkel og mine foreldre fremdeles levde – var søndagstur et begrep hos oss. Det betydde tur på hjul med strategiske stopp – vi to på sykkel, eller i bil sammen med ”de gamle” – for å få lufta dem, som vi pleide å si. Så endret livet seg: Mine foreldre ble enda eldre og koselige turer ble erstattet med sykehjemsbesøk, kaffekopper på verandaen og krevende tider. Etter hvert solgte vi motorsykkelen og kjøpte hytta. Umerkelig ble ordet søndagstur borte fra vokabularet. Ikke for det, vi har nytt søndagene. På hytta eller i nærmiljøet. Gått tur rundt der vi bor, tusla på gallerier og i byens gater, eller rusla i hyttehagen og botanisk hage.

Men det var lenge siden vi har hatt søndagstur på hjul.

Helt til en helg for en tid tilbake. Gemalen hadde et oppdrag et stykke unna en søndagskveld, været var fint og jeg hadde ymtet frampå om at jeg egentlig hadde lyst til å bli med. Om ikke annet for å få litt tid i bil med min kjære. For oss har transportetappene i bil alltid opplevdes fine. Jeg vet at mange opplever det å skulle bevege seg fra sted til sted både traurig og bortkasta. Selv har jeg alltid sett på det som en mulighet. Uansett reisemiddel. Fly- og togturer er vel best tilpasset lesning, koping (hvilket betyr at man bare glaner ut i lufta…) og refleksjon. Er turene av litt lengde, er det ofte tid nok for sånt som i hvert fall jeg sjelden har ro til på korte buss- eller T-baneturer. Bilturer er ikke minst egnet for samtaler…

Det ble altså god, gammeldags søndagstur på oss den dagen. Vi startet tidlig. Lenge før vi hadde trengt – om ikke det var for at vi ville kalle det en søndagstur.

Med termos og matboks, og med pledd å sitte på, slik min nostagiske åre sier at det bør være. Jeg er alltid på jakt etter en rasteplass. Med tid nok til å ta pauser og til fundere over minner fra tidligere turer underveis; ”Kan du huske sist vi kjørte denne veien? Det må være mange år siden…?

IMG_0719Middagsstopp måtte vi også ha før vi var framme ved målet. Litt utenfor allfarvei på et sted der maten smakte hjemmelaget og var forseggjort. Så heldige vi følte oss som fant akkurat det stedet…

Det ga mersmak. Derfor vil jeg slå et slag for søndagsturen denne gang. Enten den skjer på to eller fire hjul, eller delvis på beina for den saks skyld.

Det er uansett ei god tid for den slags nå – som vår nære verden er full av markblomster og kantslåtten enda ikke er unnagjort. Når dagene er lange og kan strekkes ut i begge ender før mørket faller på. Nå når pulsen for de fleste av oss er litt lavere enn resten av året…

Nye rammer gir ofte nye perspektiver på samtalen, har jeg nevnt før. Og sånn er det. For oss som par – eller sammen med andre; barn, venner, generasjonen over oss. Nye – eller i det minste litt sjeldne – opplevelser, bringer ny tematikk til bords. Selv om søndagsturen har en verdi i seg selv fordi den kan gi gode opplevelser, er det en ofte erfart bonus at vi i etterkant har konkludert med at samtalene ble så gode. Historier fra fortida fikk en ramme de kunne settes inn i, tematikk vi ikke hadde tenkt på på en stund, kom tilfeldigvis opp – basert på en liten øyeblikksopplevelse. Mer enn en gang har jeg tenkt at vi som tok turen sammen på den måten, ble bedre kjent med hverandre den dagen…  For meg er det stort hver gang jeg i etterkant kan tenke at «i dag ble jeg jammen enda bedre kjent med mannen min… Etter alle disse årene». Når jeg tenker etter, ble mange av mine gamle foreldres småhistorier også delt på slike turer; fordi de fikk en slags krok å henge en tidligere erfaring på.

”Unngå veier med E i,” pleide faren min å si. Han var veimann og hadde mange forslag om hvor turen kunne gå. Ikke den raskete veien, men gjerne den smaleste. Og den mest spennende. Vi fikk gjerne lapper med veinummer og instruksjoner om infoskilt vi burde følge, steder vi måtte stoppe på og historier som pirret nysgjerrigheten når han ikke var med selv. I dag har GPS og minner overtatt pappas plass. Det sitter i ryggmargen på oss at vi i inn og utlandet på tur dras mot de smale veiene…

Vi har sett rare plasser og lurt på om vi i det hele tatt ville komme fram, takket være ham. Og når jeg tenker etter, har vi av samme grunn hatt samtaler med andre dybder og tematikk enn om vi hadde tatt strake veien. På mer enn en måte.

God helg! Og god tur…

Bare … En liten motbakke.

Det gjør meg sjelden noe å vente – en stund, i hvert fall. Ventetid er hviletid. Eller refleksjonstid. Eller en anledning til å observere omgivelsene. Derfor fikk jeg med meg følgende lille episode på Oslo S for mange år siden:

Det var fredag ettermiddag. Jeg var på plass for å ta imot gjester som skulle komme med toget. Var selvsagt ute i god tid. Landet på en benk og fulgte med på perrongen tvers overfor min. Det var fullt liv der toget til Østfold nærmet seg avgang. Folk hastet av sted for å komme hjem  – eller kanskje de kom langveisfra og skulle videre? Hvem vet… Uansett: Tempoet var høyt. Noen lempet på en tung koffert, andre dro litt i et barn som ikke gikk fort nok og noen gikk målbevisst mot toget i casual friday- antrekk. De kom tydeligvis fra jobb.

Så også han som akkurat ikke rakk toget.

I friskt trav klarte han det nesten – før han snublet i sin egne bein – tror jeg – og gjenvant sånn noenlunde balansen i det den polposen han hadde i høyre hånd svingte rundt og traff bakken akkurat i det toget seg ut fra perrongen. Hele kroppen vitnet om resignasjon i det fyren slapp plastposen og konstaterte sin egen forsentkomming mens rødvin fra to flasker med knust bunn rant stille rundt beina hans. Jeg husker at jeg tenkte at det ganske sikkert var det kjappe stoppet han hadde tatt for å kjøpe vin til helgekosen som sørget for at han faktisk ikke rakk det han ville.

Det må innrømmes at jeg så komikken i det hele – samtidig som jeg syntes skikkelig synd på ham. Allerede den gang håpet jeg at han selv  – hvem han nå enn er – nå, når tiden har gått, kan dele historien med en god porsjon selvironi og le litt av den. Det var det ikke rom for den fredagen…

Jeg kom av en eller annen grunn på ham forleden morgen da jeg passerte en av mine alltid blide kollegaer og en elev foran skolen der jeg jobber. Eleven – en gutt på seksten, sytten – stod ved mopeden sin da kollegaen min nærmet seg:
”Har du en god dag?” lød det – fra en vel morgenfrisk stemme.
”Nei,» svarte gutten og nikket mot farkosten sin; «for denne her går ikke…”.
Svaret ble raskt parert; ”Men du kan jo ha det bra selv om mopeden ikke virker…”

”Livet går på to spor”, er en av mine fyndord. Mange har hørt meg si det i – i mange sammenhenger. Og det handler om nettopp dette; at det går an å ha det bra selv om mopeden ikke funker. Eller det regner. Er altfor varmt. Kopimaskinen svikta. Bilen punkterte. Du våkna med tett nese. Togene står. Eller går – akkurat før du når fram.

Den korte dialogen ”made my day” – og etterpå har jeg smilt litt for meg selv over den flere ganger. Jeg liker perspektivet til kollegaen min: Det går an å ha det bra selv om livet ikke er friksjonsfritt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt, og noen ganger blir livets negative sider så overveldende at det setter oss ut av spill – for kortere eller lengre tid. Det er forskjell på friksjon, for å si det sånn. Noen ganger stopper det helt opp. Det er ikke de gangene jeg vil utfordre akkurat nå. Det er de småtingene som er ergerlige, som gir oss litt dårlig humør eller gjør at planene forskyves en smule. De hverdagslige motbakke-erfaringene som ter seg som små blylodd i livet – de som holder oss nede og hindrer gleden. Det var vel noe sånt som rammet han som ikke hadde tenkt at han skulle skru moped akkurat den dagen? Eller han som hadde revet i to flasker rødvin til helga og kanskje til og med hadde planlagt å komme hjem med et tidligere tog enn vanlig.

En sein kveld i fjor høst fikk jeg min første fartsbot. Da det blinket rødt i kameraet jeg passerte ante meg at jeg hadde bremset litt sakte opp på vei inn i femtikilometer-sona. Allikevel håpet jeg i første omgang at det var starten på en snittmåling. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfellet… Unødvendig pengebruk kan utløse mye negativt hos meg, og da jeg våknet morgenen etter, var den bommerten det første jeg tenkte på. Jeg ble skikkelig sur – på meg selv. Det hjalp lite at gemalen tok det med godt humør og mente at ”om vi smører den boten ut på de snart førti årene du har kjørt feilfritt, så tenker jeg det går bra.” Han hadde et poeng, men den ugne følelsen satt i da jeg satte meg i bilen på vei til jobb.

IMG_1201Jeg skjønte at jeg hadde et valg; ”Du får to timer til å være sur,” sa jeg til meg selv,”men så får det holde…” Etter halvannen time konkluderte jeg med at jeg hadde brukt nok energi på saken, og la den bort. Da fakturaen kom et par uker seinere, var jeg kjapp til å betale og anså meg ferdig med det hele.

At prikkene blir hengende ved ”lappen” min får jeg bare leve med. At jeg vet mye annet jeg heller ville brukt vel fem tusen kroner på, også. Det var bare en fartsbot. Ingen ble skada – annet enn en min stolthet. Og det gjorde antagelig ingen ting. Vi må tenke sånn innimellom: Det var bare to flasker vin og et tog jeg ikke rakk. Bare en brukken finger (selv om den ødela badesesongen). Bare en mislykket kake. Bare tjukk tåke og dårlig vær. Bare en bomtur. Bare – en moped som ikke virker.

Og jeg kan jo ha det bra likevel. Hvis jeg finner en god motbakke-strategi…

En ekte cowboy?

0082Gemalen er ikke helt synkron med resten av landet når det gjelder vurdering av hva som anses for sommertøy… Boots er til helårsbruk og jeans duger selv om gradestokken sier noe annet. Derfor var han utstyrt slik – i tillegg til skjorte og den solhatten med litt bred brem som er varemerket hans vår og sommer – da vi dro for å møte en vennefamilie ved Dyreparken i Kristiansand for noen år siden. De hadde kommet motsatt vei dagen før og sjekket inn på det som med rette omtales som barnas hotell.

Da vi ankom var småjentene allerede på plass i bassenget – sammen med omtrent en million andre på noenlunde samme alder. Gemalen fant seg en hvit plaststol og rigget seg til på bassengkanten. Vi tre andre voksne foretrakk en litt roligere plass noen meter lenger borte, der vi satt og småpratet. Kun avbrutt av lunsjen – pizza under stekende sol – som vi fortærte i fellesskap, tilbragte min kjære hele dagen der på bassengkanten mens han responderte på den jevne rytmen av ”Dag, se på meg”. Etterpå var det guidet tur i ballongrommet – imponerende – og middag før vår lille flokk overvar en spektakulær Kaptein Sabeltann-forestilling.

Med andre ord; en innholdsrik og strålende dag.

Da kvelden var i ferd med å bli natt, forlot Dag og jeg selskapet, mens de fire – to glade jenter, far og fars venninne – fortsatte i Dyreparken dagen etter. Så dro småjentene en uke til utlandet med sin mor – før sommeren kunne regnes for unnagjort og det ble en brå retur til hverdagen for store og små.

For den yngste av jentene betydde det at hun skulle tilbake i barnehagen. I bilen på vei dit  første dag etter ferien møtte faren blikket til jenta si i sladrespeilet og spurte hva hun ville svare om noen spurte henne hva som hadde vært det beste med ferien? Han ramset opp hotell, Sabeltann, dyreparken og sydenopphold for å minne henne på at hun hadde mye bra å velge mellom. Jenta tenkte seg ikke så lenge om før svaret kom, ganske kontant:
” Pappa, det tror jeg må være at jeg har møtt en ekte cowboy!”

Det har blitt en god historie for oss i etterkant. Og en viktig påminnelse om hva som kan bety mest når alt kommer til alt og regnskapet skal gjøres opp…

Vi nærmer oss ferietid. Jeg vil ikke si et vondt ord om verken basseng, sydenturen, hotell eller parker, men det er kanskje ikke de dyre opplevelsene som setter tydeligst spor i de barna mange forsøker å tilfredstille på alle bauer og kanter når ferien skal gjennomføres? Tilstedeværelse, det å oppleve seg sett og en smule ro er kanskje vel så viktig?

Når jeg tenker gjennom mine barndomsopplevelser, er et av de bildene som raskest dukker opp i min tanke meg selv sammen med en fetter, sittende på benken under mormors kastanjetre der hun serverte hjemmelaget saft i litt slitte kjøkkenglass. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg tror det var en fredfull, god opplevelse. Og jeg tror jeg kjente at jeg hørte til akkurat der. Det neste bildet inkluderer lydene av voksne som snakket rolig sammen på den andre siden av teltduken mens jeg ikke fikk sove. Igjen: Følelsen av trygghet, samhørighet – og kanskje av at verden var god, selv om jeg antagelig ikke hadde ord for å uttrykke det som barn.

Selv om feriemulighetene og tilbudet er et helt annet i dag, tror jeg behovene – dypest sett – ikke er så annerledes. Ro, tid, saft i et glass, voksne som snakker koselig sammen og som responderer på barns ”se på meg” vil kunne gi gode ferieminner denne sommeren, også. For barna. Men også for oss voksne, fordi det åpner døra til mindre stress og kav.

Og kanskje noen kroner spart…

«Det går bra…»

For førti år siden pakket jeg sammen sakene mine og forlot folkehøyskolen jeg hadde vært på etter to år; Det første som elev og det andre som miljøarbeider/stipendiat. Jeg har aldri angret på at jeg lot være å stupe inn i studier etter videregående og tok de årene i stedet. Sist helg var det jubileum…

Sånne møtepunkt med nære og litt fjernere venner som en ikke har sett på ti, femten eller kanskje førti år, er ganske spennende.  Da jeg satt på t-banen på vei hjem i varmen søndag kveld, kjente jeg meg litt rikere og kanskje litt klokere enn jeg var da jeg dro. Og veldig takknemlig.

Refleksjonene har vært mange i etterkant. Jeg blir ofte sånn når jeg oppdager det jeg egentlig vet, nemlig at det renner mye vann i mange hav mens livet blir til. Som sytten, atten, nitten og tyveåringer var vi fulle av håp og planer.  I hvert fall håp. Mine planer var en smule vage, men jeg hadde mot på livet og da jeg dro, var jeg fornøyd med at jeg skulle tilbake til Bergen som student et par måneder seinere. At disse studiene etter hvert skulle inngå i et puslespill av en lærerutdanning, var på ingen måte klart for meg.

Jeg delte nok skjebne med flere i så måte. Nå, førti år seinere, var vi mange som hadde blitt noe annet enn vi hadde tenkt – eller ikke tenkt. Ikke alle på «sykepleielinja» hadde blitt sykepleiere – og noen av «dei praktiske gutane» lo litt av at de hadde oppdaget at de ikke var så praktiske allikevel. Yrkesvalg er nå èn ting – og slett ikke uviktig. Men hva med livet ellers? Hvordan hadde det fart med oss gjennom førti somre og vintre?

Jeg er fullstendig klar over at det er ulike grunner til at noen ikke dukker opp på slike jubileer. Konfirmasjoner og bryllup er to. Eller andre planer som kolliderer. Noen velger bort en langtur fordi det å møte ungdomsvenner kjennes ut som «noe fra et annet liv», som en sa. Vi er ulike, og jeg hører med til dem som setter pris på å møte folk jeg har delt liv, gang og rom med tidligere. Også om intensjonen om at «vi må holde kontakten» ikke lot seg gjennomføre. Andre tenker at livet har fart så tøft med dem til at det ikke er noe å rippe opp i. Noen skammer seg over livet slik det ble.

Det betyr ikke at livet har vært friksjonsfritt for oss som klemte hverandre og rufset litt i hverandres gråe hår sist helg. Mellom latterkulene over egne og andres mer eller mindre vellykka spik i ungdomstida, ble det delt såre og gode historier på tomannshånd og i små grupper. Fortellinger om gode liv, kjæresteforhold fra folkehøyskoletida som har holdt gjennom alle disse årene, om positive overraskelser og velsignelser… Men også om forhold som røyk, knuste drømmer og smertelige erfaringer. Om liv som ikke ble helt det en drømte om. Av ulike grunner. Noe skyldes egne ukloke valg, noe har røtter i andres behandling av oss – og noe ligger helt utenfor det mennesker styrer. Sykdom og sviktende helse er på den lista.

Dypest sett delte vi historier om modningsprosesser og de ujevne veiene vi har måtte gå på. Så langt jeg hørte, var vi som gruppe kommet til et sted der vi kunne senke skuldrene og kjenne på at livet tross alt er bra. Det var mye energi å spore – tross humrende undring over å nærme seg pensjonsalderen, noe som få som kjente seg klare for. Håp og planer for framtida ble delt denne gangen også, selv om vi nå er mange livserfaringer rikere og vet at ikke alt blir som en hadde tenkt.

Den erkjennelsen går det an å leve med.

Hva er moralen denne uka? Mest av alt har jeg lyst til å si som faren min – da han var på sykehjemmet med kols og pustemaskin: «Det går jo bra til slutt…» Sagt litt annerledes: Verken vi eller verden går under om noen drømmer knuses og vi står slukøret tilbake. Det er håp. Det finnes gode mennesker der ute – og livet har mange gleder å by på. Noen av oss vil også legge til betydningen av det å ha en tro – som bærer, hele den humpete veien, gjennom tuneller og daler, opp og ned ad topper.

Jeg er ikke blant de livet har fart tøffest med. Jeg vet det, selv om ingen kommer gjennom seksti år uten skrammer, skuffelser og sår. Derfor er kanskje den viktigste skatten som jeg tar med meg videre fra sist helg, historiene – de korte eller lange – fra de som hadde kjent på motvind og smerte, men som allikevel konstaterte at «når alt det er sagt; Jeg har det bra…»