Bare … En liten motbakke.

Det gjør meg sjelden noe å vente – en stund, i hvert fall. Ventetid er hviletid. Eller refleksjonstid. Eller en anledning til å observere omgivelsene. Derfor fikk jeg med meg følgende lille episode på Oslo S for mange år siden:

Det var fredag ettermiddag. Jeg var på plass for å ta imot gjester som skulle komme med toget. Var selvsagt ute i god tid. Landet på en benk og fulgte med på perrongen tvers overfor min. Det var fullt liv der toget til Østfold nærmet seg avgang. Folk hastet av sted for å komme hjem  – eller kanskje de kom langveisfra og skulle videre? Hvem vet… Uansett: Tempoet var høyt. Noen lempet på en tung koffert, andre dro litt i et barn som ikke gikk fort nok og noen gikk målbevisst mot toget i casual friday- antrekk. De kom tydeligvis fra jobb.

Så også han som akkurat ikke rakk toget.

I friskt trav klarte han det nesten – før han snublet i sin egne bein – tror jeg – og gjenvant sånn noenlunde balansen i det den polposen han hadde i høyre hånd svingte rundt og traff bakken akkurat i det toget seg ut fra perrongen. Hele kroppen vitnet om resignasjon i det fyren slapp plastposen og konstaterte sin egen forsentkomming mens rødvin fra to flasker med knust bunn rant stille rundt beina hans. Jeg husker at jeg tenkte at det ganske sikkert var det kjappe stoppet han hadde tatt for å kjøpe vin til helgekosen som sørget for at han faktisk ikke rakk det han ville.

Det må innrømmes at jeg så komikken i det hele – samtidig som jeg syntes skikkelig synd på ham. Allerede den gang håpet jeg at han selv  – hvem han nå enn er – nå, når tiden har gått, kan dele historien med en god porsjon selvironi og le litt av den. Det var det ikke rom for den fredagen…

Jeg kom av en eller annen grunn på ham forleden morgen da jeg passerte en av mine alltid blide kollegaer og en elev foran skolen der jeg jobber. Eleven – en gutt på seksten, sytten – stod ved mopeden sin da kollegaen min nærmet seg:
”Har du en god dag?” lød det – fra en vel morgenfrisk stemme.
”Nei,» svarte gutten og nikket mot farkosten sin; «for denne her går ikke…”.
Svaret ble raskt parert; ”Men du kan jo ha det bra selv om mopeden ikke virker…”

”Livet går på to spor”, er en av mine fyndord. Mange har hørt meg si det i – i mange sammenhenger. Og det handler om nettopp dette; at det går an å ha det bra selv om mopeden ikke funker. Eller det regner. Er altfor varmt. Kopimaskinen svikta. Bilen punkterte. Du våkna med tett nese. Togene står. Eller går – akkurat før du når fram.

Den korte dialogen ”made my day” – og etterpå har jeg smilt litt for meg selv over den flere ganger. Jeg liker perspektivet til kollegaen min: Det går an å ha det bra selv om livet ikke er friksjonsfritt.

Det er ikke nødvendigvis enkelt, og noen ganger blir livets negative sider så overveldende at det setter oss ut av spill – for kortere eller lengre tid. Det er forskjell på friksjon, for å si det sånn. Noen ganger stopper det helt opp. Det er ikke de gangene jeg vil utfordre akkurat nå. Det er de småtingene som er ergerlige, som gir oss litt dårlig humør eller gjør at planene forskyves en smule. De hverdagslige motbakke-erfaringene som ter seg som små blylodd i livet – de som holder oss nede og hindrer gleden. Det var vel noe sånt som rammet han som ikke hadde tenkt at han skulle skru moped akkurat den dagen? Eller han som hadde revet i to flasker rødvin til helga og kanskje til og med hadde planlagt å komme hjem med et tidligere tog enn vanlig.

En sein kveld i fjor høst fikk jeg min første fartsbot. Da det blinket rødt i kameraet jeg passerte ante meg at jeg hadde bremset litt sakte opp på vei inn i femtikilometer-sona. Allikevel håpet jeg i første omgang at det var starten på en snittmåling. Jeg skjønte fort at det ikke var tilfellet… Unødvendig pengebruk kan utløse mye negativt hos meg, og da jeg våknet morgenen etter, var den bommerten det første jeg tenkte på. Jeg ble skikkelig sur – på meg selv. Det hjalp lite at gemalen tok det med godt humør og mente at ”om vi smører den boten ut på de snart førti årene du har kjørt feilfritt, så tenker jeg det går bra.” Han hadde et poeng, men den ugne følelsen satt i da jeg satte meg i bilen på vei til jobb.

IMG_1201Jeg skjønte at jeg hadde et valg; ”Du får to timer til å være sur,” sa jeg til meg selv,”men så får det holde…” Etter halvannen time konkluderte jeg med at jeg hadde brukt nok energi på saken, og la den bort. Da fakturaen kom et par uker seinere, var jeg kjapp til å betale og anså meg ferdig med det hele.

At prikkene blir hengende ved ”lappen” min får jeg bare leve med. At jeg vet mye annet jeg heller ville brukt vel fem tusen kroner på, også. Det var bare en fartsbot. Ingen ble skada – annet enn en min stolthet. Og det gjorde antagelig ingen ting. Vi må tenke sånn innimellom: Det var bare to flasker vin og et tog jeg ikke rakk. Bare en brukken finger (selv om den ødela badesesongen). Bare en mislykket kake. Bare tjukk tåke og dårlig vær. Bare en bomtur. Bare – en moped som ikke virker.

Og jeg kan jo ha det bra likevel. Hvis jeg finner en god motbakke-strategi…

Reklamer

En ekte cowboy?

0082Gemalen er ikke helt synkron med resten av landet når det gjelder vurdering av hva som anses for sommertøy… Boots er til helårsbruk og jeans duger selv om gradestokken sier noe annet. Derfor var han utstyrt slik – i tillegg til skjorte og den solhatten med litt bred brem som er varemerket hans vår og sommer – da vi dro for å møte en vennefamilie ved Dyreparken i Kristiansand for noen år siden. De hadde kommet motsatt vei dagen før og sjekket inn på det som med rette omtales som barnas hotell.

Da vi ankom var småjentene allerede på plass i bassenget – sammen med omtrent en million andre på noenlunde samme alder. Gemalen fant seg en hvit plaststol og rigget seg til på bassengkanten. Vi tre andre voksne foretrakk en litt roligere plass noen meter lenger borte, der vi satt og småpratet. Kun avbrutt av lunsjen – pizza under stekende sol – som vi fortærte i fellesskap, tilbragte min kjære hele dagen der på bassengkanten mens han responderte på den jevne rytmen av ”Dag, se på meg”. Etterpå var det guidet tur i ballongrommet – imponerende – og middag før vår lille flokk overvar en spektakulær Kaptein Sabeltann-forestilling.

Med andre ord; en innholdsrik og strålende dag.

Da kvelden var i ferd med å bli natt, forlot Dag og jeg selskapet, mens de fire – to glade jenter, far og fars venninne – fortsatte i Dyreparken dagen etter. Så dro småjentene en uke til utlandet med sin mor – før sommeren kunne regnes for unnagjort og det ble en brå retur til hverdagen for store og små.

For den yngste av jentene betydde det at hun skulle tilbake i barnehagen. I bilen på vei dit  første dag etter ferien møtte faren blikket til jenta si i sladrespeilet og spurte hva hun ville svare om noen spurte henne hva som hadde vært det beste med ferien? Han ramset opp hotell, Sabeltann, dyreparken og sydenopphold for å minne henne på at hun hadde mye bra å velge mellom. Jenta tenkte seg ikke så lenge om før svaret kom, ganske kontant:
” Pappa, det tror jeg må være at jeg har møtt en ekte cowboy!”

Det har blitt en god historie for oss i etterkant. Og en viktig påminnelse om hva som kan bety mest når alt kommer til alt og regnskapet skal gjøres opp…

Vi nærmer oss ferietid. Jeg vil ikke si et vondt ord om verken basseng, sydenturen, hotell eller parker, men det er kanskje ikke de dyre opplevelsene som setter tydeligst spor i de barna mange forsøker å tilfredstille på alle bauer og kanter når ferien skal gjennomføres? Tilstedeværelse, det å oppleve seg sett og en smule ro er kanskje vel så viktig?

Når jeg tenker gjennom mine barndomsopplevelser, er et av de bildene som raskest dukker opp i min tanke meg selv sammen med en fetter, sittende på benken under mormors kastanjetre der hun serverte hjemmelaget saft i litt slitte kjøkkenglass. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg tror det var en fredfull, god opplevelse. Og jeg tror jeg kjente at jeg hørte til akkurat der. Det neste bildet inkluderer lydene av voksne som snakket rolig sammen på den andre siden av teltduken mens jeg ikke fikk sove. Igjen: Følelsen av trygghet, samhørighet – og kanskje av at verden var god, selv om jeg antagelig ikke hadde ord for å uttrykke det som barn.

Selv om feriemulighetene og tilbudet er et helt annet i dag, tror jeg behovene – dypest sett – ikke er så annerledes. Ro, tid, saft i et glass, voksne som snakker koselig sammen og som responderer på barns ”se på meg” vil kunne gi gode ferieminner denne sommeren, også. For barna. Men også for oss voksne, fordi det åpner døra til mindre stress og kav.

Og kanskje noen kroner spart…

«Det går bra…»

For førti år siden pakket jeg sammen sakene mine og forlot folkehøyskolen jeg hadde vært på etter to år; Det første som elev og det andre som miljøarbeider/stipendiat. Jeg har aldri angret på at jeg lot være å stupe inn i studier etter videregående og tok de årene i stedet. Sist helg var det jubileum…

Sånne møtepunkt med nære og litt fjernere venner som en ikke har sett på ti, femten eller kanskje førti år, er ganske spennende.  Da jeg satt på t-banen på vei hjem i varmen søndag kveld, kjente jeg meg litt rikere og kanskje litt klokere enn jeg var da jeg dro. Og veldig takknemlig.

Refleksjonene har vært mange i etterkant. Jeg blir ofte sånn når jeg oppdager det jeg egentlig vet, nemlig at det renner mye vann i mange hav mens livet blir til. Som sytten, atten, nitten og tyveåringer var vi fulle av håp og planer.  I hvert fall håp. Mine planer var en smule vage, men jeg hadde mot på livet og da jeg dro, var jeg fornøyd med at jeg skulle tilbake til Bergen som student et par måneder seinere. At disse studiene etter hvert skulle inngå i et puslespill av en lærerutdanning, var på ingen måte klart for meg.

Jeg delte nok skjebne med flere i så måte. Nå, førti år seinere, var vi mange som hadde blitt noe annet enn vi hadde tenkt – eller ikke tenkt. Ikke alle på «sykepleielinja» hadde blitt sykepleiere – og noen av «dei praktiske gutane» lo litt av at de hadde oppdaget at de ikke var så praktiske allikevel. Yrkesvalg er nå èn ting – og slett ikke uviktig. Men hva med livet ellers? Hvordan hadde det fart med oss gjennom førti somre og vintre?

Jeg er fullstendig klar over at det er ulike grunner til at noen ikke dukker opp på slike jubileer. Konfirmasjoner og bryllup er to. Eller andre planer som kolliderer. Noen velger bort en langtur fordi det å møte ungdomsvenner kjennes ut som «noe fra et annet liv», som en sa. Vi er ulike, og jeg hører med til dem som setter pris på å møte folk jeg har delt liv, gang og rom med tidligere. Også om intensjonen om at «vi må holde kontakten» ikke lot seg gjennomføre. Andre tenker at livet har fart så tøft med dem til at det ikke er noe å rippe opp i. Noen skammer seg over livet slik det ble.

Det betyr ikke at livet har vært friksjonsfritt for oss som klemte hverandre og rufset litt i hverandres gråe hår sist helg. Mellom latterkulene over egne og andres mer eller mindre vellykka spik i ungdomstida, ble det delt såre og gode historier på tomannshånd og i små grupper. Fortellinger om gode liv, kjæresteforhold fra folkehøyskoletida som har holdt gjennom alle disse årene, om positive overraskelser og velsignelser… Men også om forhold som røyk, knuste drømmer og smertelige erfaringer. Om liv som ikke ble helt det en drømte om. Av ulike grunner. Noe skyldes egne ukloke valg, noe har røtter i andres behandling av oss – og noe ligger helt utenfor det mennesker styrer. Sykdom og sviktende helse er på den lista.

Dypest sett delte vi historier om modningsprosesser og de ujevne veiene vi har måtte gå på. Så langt jeg hørte, var vi som gruppe kommet til et sted der vi kunne senke skuldrene og kjenne på at livet tross alt er bra. Det var mye energi å spore – tross humrende undring over å nærme seg pensjonsalderen, noe som få som kjente seg klare for. Håp og planer for framtida ble delt denne gangen også, selv om vi nå er mange livserfaringer rikere og vet at ikke alt blir som en hadde tenkt.

Den erkjennelsen går det an å leve med.

Hva er moralen denne uka? Mest av alt har jeg lyst til å si som faren min – da han var på sykehjemmet med kols og pustemaskin: «Det går jo bra til slutt…» Sagt litt annerledes: Verken vi eller verden går under om noen drømmer knuses og vi står slukøret tilbake. Det er håp. Det finnes gode mennesker der ute – og livet har mange gleder å by på. Noen av oss vil også legge til betydningen av det å ha en tro – som bærer, hele den humpete veien, gjennom tuneller og daler, opp og ned ad topper.

Jeg er ikke blant de livet har fart tøffest med. Jeg vet det, selv om ingen kommer gjennom seksti år uten skrammer, skuffelser og sår. Derfor er kanskje den viktigste skatten som jeg tar med meg videre fra sist helg, historiene – de korte eller lange – fra de som hadde kjent på motvind og smerte, men som allikevel konstaterte at «når alt det er sagt; Jeg har det bra…»