Tiden går…

”Hvorfor er det sånn at vi alltid er den siste bilen som kjører om bord på ferja hver gang vi skal over fjorden?”

Jeg var rimelig ergelig på Dag da jeg spurte. Like før hadde jeg holdt pusten i det vi raste over ferjeleiet i Moss mens en av de ferjeansatte vinket oss utålmodig ombord. ”Jo, det skal jeg fortelle deg,” svarte gemalen med påtatt ro: ”Det er fordi vi som oftest rekker ferja før den vi har planlagt fordi du maser så veldig på at vi må komme av gårde…”

Der fikk jeg den.

De svært få gangene jeg har kommet for sent til noe som helst her i livet, har det handlet om en forsinket buss – eller om at jeg har småtrippet og ventet på han jeg er gift med. På han som alltid garanterer at det går bra og at vi har god tid…

Det aner med hvor tryggheten hans kommer fra. Han har fem søsken – og det er ikke vanskelig å se for seg at det må ha rådd et visst kaos for å få hele den gjengen ferdig og ute av døren når hele familien skulle på et arrangement eller en tur sammen. Jeg ser for meg en far som kanskje var på plass i bilen allerede og en mor som pisket ungene og seg selv mens hun tenkte at de nok skulle startet litt før. Allikevel gikk det stort sett bra. De nådde fram – og ingen fikk kjeft for det. Heller ikke om de listet seg inn etter at ting var i gang. Hvilket jeg ser for meg at må ha skjedd i blant…

Antageligvis er det noen sånne erfaringer som har grunnfestet troen på at vi alltid når fram i tide, i min kjære. Og i samme slengen overbevist ham om at to minutter for sent nesten alltid er helt greit. Jeg trenger vel ikke si at han har stått igjen på perongen etter at toget har gått noen flere ganger enn meg?

Ufortjent få ganger, må innrømmes. Men det har hendt. Jeg tenkte på det da jeg satt på en benk og ventet på toget  på Sarpsborg stasjon klokken kvart på seks en morgen i fjor høst. ”Dette toget tar Dag nesten hver morgen,” tenkte jeg – full av beundring. Jeg trengte med andre ord ikke å være stolt av at jeg var tidlig på’n for å komme meg på kurs. ”Men han har neppe sittet på denne benken og ventet…” tenkte jeg så.

Et bittelite øyeblikk var jeg stolt av at jeg var så tidlig ute at jeg faktisk rakk akkurat det. Å sitte rolig på benken på Sarpsborg stasjon klokka kvart på seks en fredag morgen. Som om det var noe å hige etter? Der og da kunne jeg heller ikke skryte på meg at jeg fikk tid til ro og ettertanke. Jeg hadde tross alt en halvannen times togtur foran meg. Lenge nok til å både reflektere og tenke nøye gjennom livets små og store spørsmål om jeg ønsket det.

Dag har unektelig et poeng når han sukker over at han er lei av at jeg sender smser fra bilen og beklager at vi kommer for sent når det ved ankomst viser seg HVER GANG at vi står på trappa og blomstrer minst et minutt før den tida vi er invitert til. Jeg må dessuten innrømme at jeg har brukt alt for mye energi gjennom årene på å stresse med at han sikkert kommer for sent når han venger ut av døra lenge etter at jeg hadde gått om jeg skulle rekke det samme som han.

bildeJeg ser det, men det kommer neppe til å endre seg.

Når jeg tar et blikk tilbake på min egen barndom, innser jeg nemlig at ”å ikke komme for sent til noe” var en godt forankret verdi i mitt barndomshjem. Mine foreldre var alltid tidlig ute – og sånn ble jeg også.

Å være gift handler om å gi og få. Etter tyve år i forsøk på å holde en slags felles takt, må jeg nok innse at det er Dag som har gitt mest på dette området. Han har latt seg mase på slik at vi når ferja før den vi egentlig planla – og han tar det stort sett med et smil. Presis har han antagelig alltid vært. Men han er kaldt beregnende når det gjelder tidsbudsjettet sitt. Gir ikke ved dørene. Pakker fremdeles om morgenen selv om han er dautrøtt og halvveis i koma – og sitter sjelden og venter på buss, tog eller fly. Om det skjer, gjør han det sammen med meg.

Jeg trenger neppe å nevne at bunadskjorta mi har vært ferdig strøket til 17.mai i flere dager allerede, og at sølvet er skjekket og godkjent som blankt nok? Om gemalen blir å se med 17.mai-sløyfe på den store dagen, er en annen sak. Han rekker nok allikevel toget…

Det grønnes…

Jeg innser at det blir lite skriverier på denne tida av året når jeg har pålagt meg selv å ikke skrive hvor fantastisk våren er…

Nå får det bare stå til.

Joda, det har vært kaldt de siste dagene. Sur vind når jeg stikker hodet ut av kontoret eller stua og inn i det været det er så fint å sitte inne og se ut på. Ja, det har regnet. Her om dagen var været mistenkelig likt det vi har om høsten. Som en av de dagene da det kommer velvende innover sånne som meg at mørket siger på og det er leeenge til sola snur. Noe er allikevel annerledes med en ”høstdag” i mai. Da vet jeg at kvelden blir lys og at temperaturen stiger i ukene framover. Og så takker jeg for det…

Uansett årstid og situasjon finnes det ting å klage på for den som vil. Været er alltid tilgjengelig om det ikke finnes noe annet, for eksempel. Det negative fokuset er ofte det som dukker opp først hos mange – uansett tema og årstid. ”Hvis jeg skal klage på noe…” var en av bildemin mors gjengangere da hun ble eldre. Det kunne handle om en reise hun hadde vært på, et spisested, et nytt plagg hun hadde kjøpt eller noe praktisk arbeid hjemme hos dem som noen hadde utført. Jeg gjorde det til en vane å avbryte henne – noe man jo egentlig ikke skal gjøre; ”Men det behøver du jo ikke å gjøre..” bet jeg henne av og prøvde å få skiftet gir. Og fokus!

”Negative tanker kommer ubedt, men det positive fokuset må inviteres inn,” har blitt en av mine paroler. Av alt jeg kan takke min mor for, er et aktivt valg om å fokusere på de gode tingene, noe av de viktigste. Stakkars mamma. Hun ble aldri venn med alderdommen og sluttet ikke fred med at livet endret seg. Tilværelsen ble litt kjedelig for en supersosial sjel – og da ble nok veien kort til å se svart på tilværelsen. Jeg skal vokte meg vel for å hovere i forhold til noe jeg ennå ikke har smakt på, men for meg ble det en selvpåagt oppgave å balansere. Jeg ble fryktelig positiv av å være sammen med mora mi. Nå er jeg vel i utgangspunktet ganske optimistisk, men i den tida – som ligger femten-tyve år tilbake i tid – ble jeg mer enn før bevisst på at jeg alltid kan velge et fokus. Det er ikke alltid et enkelt valg, men det er mulig. Å gjøre det beste utav tingene. Finne ut hva en kan hente av gull i gråstein. Hva en kan lære…

Det er enkelt for meg å skrive om sånt om våren. Verre senhøstes. Men jeg vet at det går, da også. Eller når livet ramler i hodet på en, venner blir borte og mollmelodiene fyller ørene.

Jeg har tenkt en del på det, disse vårdagene. At høsten og vinteren ble bra. At det ble så mye å takke for. Rundt oss og i oss. Midt i det at det trengtes så mye krefter. Vi har flytta ut og flytta inn. Med alt det krever. Landa på et nytt sted. Og i ei husgruppe med fine folk. Har venner i nærheten. Jobber vi trives med. Et bokmanus er levert. Noen andre mål er nådd. Friksjonsfri hverdag? På ingen måte. Men enda en gang ser jeg: Det grønnes blant gamle, grå stammer…