Mitt liv som kristen…

Da jeg var fjorten år, valgte jeg å ikke bli konfirmert. Det vil si, jeg benyttet anledningen til å få en utsettelse for å tenke… Vi var tre jevngamle søskenbarn som skulle ”stå” samme året, og en eller annen i familien lanserte tanken om at kanskje en av oss kunne vente? Jeg meldte meg raskt. Siden jeg var yngst, syntes de andre det var helt naturlig. For meg var det mer enn det. Jeg tror jeg er født med et ønske om å stå for noe. Og jeg visste virkelig ikke om jeg kunne stå for det jeg så på som innholdet i en konfirmasjonshandling. I 72 – som dette gjalt – var bekjennelsesplikten og løfteavsigelsen ved kirkelig konfirmasjon for lengst avviklet. For meg, som alltid har villet ”mene det jeg sier og si det jeg mener – om enn ikke alt, alltid”, var konfirmasjonen allikevel en utfordring.

Jeg er vokst opp i et hjem der pappa insisterte på at vi skulle gå i kirken på julaften. Mine foreldre lærte meg også en enkel kveldsbønn, noe jeg tror mange foreldre gjorde på den tiden. Utover det var mitt barndomshjem ikke preget av noen form for kristen aktivitet, men mine foreldre var sosialt engasjerte og gjorde gjerne en innsats for mennesker som trengte det.

Vi flyttet da jeg var tre, og den nye nabojenta gikk på søndagsskolen. Jeg ble med, men karrieren ble kort. Grunnen til det, har jeg ledd mye av som voksen selv om den gir grunn til ettertanke. Jeg var et barn med mareritt – og ble tatt med til legen. I følge min mor, som fortalte meg dette mange år seinere, lurte legen på om barnet ble utsatt for spesielt sterke opplevelser? Min mor måtte tenke. I et hjem der enebarnet vokste opp med relativt harmoniske foreldre og uten TV, var det ikke mange alternativer. Det eneste hun kunne komme på, var at ”hun går på søndagsskolen.” Konklusjonen var da at det neppe var sunt, og dermed ble jeg uten gullfisk i garnet for resten av livet.

Jeg har få minner fra kristendomsundervisninga på skolen. Min nærmeste venninne vokste opp i et definert kristent hjem og jeg var med i speideren, uten at det heller satte avgjørende spor i meg. Jeg hadde en kortere karriere i en såkalt barnemisjonsgruppe, også, men det passet meg dårlig. Min avsmak for broderier var sterkere enn gleden ved gjærbakst og fortellingene fra Bibelen og misjonsmarken.

Allikevel – sommeren og høsten etter at jeg ikke ble konfirmert, ble jeg introdusert for personen Jesus på en annen måte enn tidligere. Jeg ble fascinert! Det ble min inngang til tro. Jeg var ikke alene om et sånt engasjement i den tida, som i et kirkehistorisk perspektiv ofte betegnes som Jesus-vekkelsen. Man var enten hippie eller kristen – ofte begge deler. Det var en turbulent tid i mitt liv. På den ene siden var jeg veldig begeistret for Jesus. I ettertid har jeg tenkt at jeg oppdaget at han var annerledes enn den glatte, velkledde sauegjeteren som hang over noen av mine venninners barnesenger. Han var snekkeren med træler i henda – og med blikk for mennesker. På den andre siden var det ikke lett å bryte med det som var opplest og vedtatt hjemme.

Min første troslæreundervisning fikk jeg gjennom konfirmantundervisninga i Tangen kirke der jeg ble konfirmert våren 73 – med god samvittighet. Jeg ble med i Ten-Sing og ungdomsklubb. ”Et trygt ungdomsmiljø”, som faren min kalte det – samtidig som han uten å nøle ga uttrykk for at han ikke likte at jeg ble ”fanatisk”. Verken da eller nå mener jeg betegnelsen var korrekt. Jeg var ung og helhjerta. Hadde funnet noe jeg ønsket å være dedikert overfor. Den samme troen og det samme engasjementet bærer jeg fremdeles med meg – førti år seinere. Den har bare fått noen andre uttrykk. Jeg er fremdeles begeistra for Jesus – og Bibelen er den viktigste boken i mitt liv.

Som  femtenåring krysset jeg en bro og gikk inn i et troens landskap der jeg har befunnet meg siden. Det har så langt blitt en førti år lang spennende vandring...

Som femtenåring krysset jeg en bro og gikk inn i et troens landskap der jeg har befunnet meg siden. Det har så langt blitt en førti år lang spennende vandring…

Det kan ikke ha vært lett å være mine foreldre. De – ikke minst pappa – utfordret meg i forhold til mine standpunkt. Vi diskuterte – innimellom høylydt. Jeg fikk bryna meg – og det styrket troen at jeg med jevne mellomrom måtte ta stilling til om det virkelig var verdt det? Påsken på fjellet, var for eksempel en gjentangende utfordring. Vi hadde ingen stor hytte, men min ekstroverte mor sørget for at den var full av folk så ofte som mulig. Det var i seg selv strevsomt nok for hennes introverte datter. I tillegg ble påsken en stadig viktigere høytid for meg. Mens mamma klagde på at det bare var kjedelig musikk på radioen på langfredag, gikk jeg tur for meg selv og tenkte på hva dagen betød for meg. Det var noe sårt over det. Mine foreldre måtte på sin side finne seg i at jeg utsatte å fullføre utdannelsen min de åtte årene jeg var heltidsengasjert i bevegelsen Ungdom i Oppdrag. År som jeg er dypt takknemlig for ,og som lærte meg mye jeg neppe hadde fått andre steder, men som mine foreldre aldri egentlig aksepterte.

Denne helgen har jeg lest ”min tro”-intervjuet i Vårt Land. Jeg leser alltid det med interesse, for jeg synes det er fint å få del i andres livssyn. Vårt Land er en modig avis når det gjelder å la folk slippe til med sine tanker om tro – og sine mer eller mindre karikerte bilder av hva det vil si å være kristen. Denne gangen er det ateisten Marta Breen som får dele sin historie og sine tanker. Et intervju hun selv  supplerte med et innlegg i Dagsavisen uken i forveien der hun forteller om møtet med VLs journalist og benytter anledningen til å legge breisida ytterligere til mot alt som kan defineres som religion. Et noe merkelig valg, tenker nå jeg, men la gå. Hun skriver om sitt ”liv som ateist” – og ga meg med det inspirasjonen til å tenke gjennom mitt liv som kristen.

Det er ingen overraskelser verken i intervjuet eller innlegget i Dagsavisen. Ingen kan ta fra noen deres opplevelser, men jeg lurer også denne gang på hvorfor uttrykkene ofte blir så endimensjonale og man må ty til klisjeer for å beskrive det man har så sterkt behov for å ta avstand fra. Det er selvsagt mulig MB var ekstremt uheldig med sin skole i Larvik, men ikke engang jeg, som er tyve år eldre enn henne, måtte ”pugge fadervår” i kristendomstimene på skolen. Jeg er ikke i tvil om at mange opplever kristendoms- eller KRL- eller RLE-timene ( fikk jeg med alt nå, tro?) som kjedelige, men det er vel ikke sikkert livssynsgruppene eller de andre alternativene har vært så himla spenstige alle steder og hele tiden, heller? Hvorfor skal alt som er ”kristent” framstilles som dørgende kjedelig og gammeldags, mens alternativene er mye mer spennende og moderne? Jeg har vært på kristne møter jeg er lykkelig over at det er færrest mulig til stede på, og jeg har vært på gudstjenester så fargerike og flotte, båret av et språk som er så folkelig og lett fordøyelig at jeg har vært lei meg for at mine ikke-kristne venner ikke fikk oppleve det. På den annen side var den kjedeligste konfirmasjonsseremonien jeg har vært til stede ved, en humanistisk sådann, mens konfirmantene selv hadde regien sammen med min daværende pastormann på den kuleste, spenstigste konfirmasjonsgudstjenesten jeg har vært med på. Bildet er ikke entydig, og jeg blir trist når det framstilles som om det er det.

Jeg skulle ønske både ateister og kristne flest kunne være litt mer kritiske til sine egne erfaringer og kilder når vi skal beskrive virkeligheten – og historien. Det finnes opplevelser i møte med kristendommens historie som det offentlige Norge og den kristne kirke skal ha et ydmykt forhold til. Men dette er da bare en del av sannheten? Mange av oss som bærer kristenetiketten begynner egentlig å bli litt lei av å høre om kirkens krenkelser – i hvert fall når det samtidig ties om hva det betød av positiv endring for f.eks barn, kvinner og slaver da kristendommen i sin tid ble innført i Norge.

Når jeg leser MBs ytringer, aner det meg at ”fienden” i hennes verden befinner seg i én enkelt bolle, merket ”religion”. Oppi den bollen hører de fleste ”religiøse” hjemme. Hun moderer seg en smule helt avslutningsvis i sitt innlegg i Dagsavisen. Greit. Det blir for meg allikevel krevende unyansert. Det er ikke alle kristne i Norge som vil tilbake til den statsstyrte kristendommen som rådde grunnen i landet vårt før. Det til tross for at mange av oss sikkert kan defineres som konservative. Det finnes flere sjatteringer blant de som tilhører andre religioner, også. Jeg tror det er grunn til å se på mange av oss som hun vil betegne som ”religiøse” som viktige samfunnsaktører og bidragsytere. De finnes ikke bare på venstresida i norsk politikk…

MB opplever at kristne ser på ateisten som en overfladisk kyniker. Det er i så fall leit, men opplevelser kan, som sagt, ingen ta fra noen. For egen del må jeg si; Ikke på noen måte. Men jeg har ofte møtt ateister som ser ut til å mene at vi som er kristne er naive, ureflekterte og egentlig litt dumme. Min mann refererte nylig til en samtalepartner som sa om seg selv at han var ”for intelligent til å tro på Gud”. Interessant for et Mensa-medlem (som ikke roper høyt om det, men der var det sagt) å få den beskjeden…

Et annet inntrykk jeg sitter igjen med, er at det fra mitt ståsted ser ut til at mange ateister mener å vite at vi som er kristne befinner oss i en boble uten kontakt med resten av verden. Det er interessant, for i dagens samfunn må vi nemlig finne oss i å leve i en verden der den såkalte nøytraliteten skal råde grunnen. Det gjelder barnehage, skole og de fleste fritidssysler for barn i tillegg til helsevesenet og de fleste andre arbeidsplasser. Nå er det heldigvis slik at kristne og (andre) humanister deler mange verdier (flere enn en del ateister ser ut til å tro), men allikevel. Når jeg leser MB ser det ut som om hun og hennes meningsfeller er de som gjennom en generasjon eller så har måtte kjempe for sine rettigheter og har lidd under skillen mellom ”dem” og ”vi”. Det er superenkel forskning å konkludere med at omtrent sånn ser det ut fra den andre sida, også. Den følelsen har mange menighetsaktive, kristne barn og ungdommer i vår tid, og det opplever mange ikke-etnisk-norske i vårt samfunn. Jeg tror ikke det finnes noe så fint og edelt som livssynsnøytralitet. Men jeg mener sterkt at det primært er et foreldreansvar å oppdra barn og gi dem den balasten de trenger for å gjøre egne refleksjoner og ta egne valg. Jeg er selv svært takknemlig for å ha fått en slik oppvekst.

Når alt dette er sagt – og mer kunne sies – slår det meg at den oppveksten MB selv beskriver at hun har fått, har en del likhetstrekk med det noen opplever i hjem der religionen, inkludert kristentroen, står spesielt sterkt. I min verden er det ikke så stor avstand fra MBs mor som malte ”stem RV” med store, røde bokstaver på husveggen og til kristne som velger å male ”Jesus lever” eller ”Vend om” på sin husvegg. Selv ville jeg ikke malt noe som helst – men jeg anerkjenner at det er troen på noe som kan forandre verden som driver dem begge. Det er begeistring over det de har funnet. Det handler om engasjement.