Plikt eller gave?

For mange år siden var jeg på studietur til Israel. I Jerusalem bodde vi på et skikkelig fint hotell, og jeg var kjempefornøyd med rommet i femte etasje med god utsikt over byen. Men en morgen på vei til frokost, var det noe feil med heisen. Den stoppet i hver enste etasje på vei ned – selv om ingen hadde trykt på knappen. Riktig irriterende. Som den hjelpsomme person jeg er – med sterk hang til å få ordnet opp i ting som ikke virker som det skal – gikk jeg rett til resepsjonen da vi endelig var nede. ”Det er noe galt med heisen deres,” fortalte jeg vennlig; ”Den stoppet i hver etasje på vei ned.” ”Neida,” smilte han som jeg snakket til; ”Det er sabbatsinnstilling. Å trykke på heisknappen, anses som arbeid, og på denne dagen arbeider vi ikke…”

Det var mitt første møte med jødisk sabbat i praksis. Her hjemme hadde jeg hørt venner som var vokst opp i kristne hjem fortelle om merkelige ”søndagsregler”, men det gjaldt stort sett klipping, strikking og gårdsarbeid. At det var forbudt å trykke på heisknapper, var nytt for meg.

Kanskje ikke så rart etter den opplevelsen at ”sabbatsfeiring” og spesielle regler for hvordan søndagen skulle organiseres, i mange år var langt utenfor radaren min? I tillegg giftet jeg meg med en som hadde sterke barndomsminner om søndagen som en utrolig kjedelig dag da det meste av det han synes var verdt å bruke tid på, ikke kunne gjøres. Allikevel ble det altså han som tok tråden opp igjen for noen år siden. Da hadde vi begge lest mange ganger i våre bibler at ”sabbaten ble til for mennesket og ikke mennesket for sabbaten” (Markus 2,27) uten at vi helt hadde tatt inn hva det faktisk kunne bety. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen ( Rytme trumfer balanse ) – om da vi måtte refokusere og i sterkere grad ta tilbake den hviledagen vi egentlig så på som viktig, men hadde neglisjert i ren glede over å være produktive. Etter hvert har vi begynt å kalle denne pausen – hviledagen vår – for sabbat. Noen har spurt om hva det egentlig betyr, og hvorfor vi bruker det fremmede, rare og kanskje litt negativt belasta ordet?

Av flere grunner. En av dem er å minne oss selv på at det ikke er en fiks ide vi tar oss til fordi vi ikke er sterke nok eller fokuserte nok til å være nyttige hele tiden. Selv om vi både strikker (ja, det skjer…) og trykker på heisknapper, vil vi minne oss selv på at mennesket faktisk er skapt til å leve med en rytme der vi hviler sånn omtrent hver syvende dag. Det er ikke et svakhetstegn å parkere seg selv og fokusere på noe annet enn arbeidsoppgaver – bredt tenkt. Det er godt for oss –  og ikke noe vi tar oss til uten egentlig å ha lov, slik en lett kan føle i vårt aktivitets- og arbeidsfokuserte samfunn. Å planlegge hvile er å ha respekt for menneskelige grenser. Dessuten minner det å bruke ordet ”sabbat” oss på å innholdsfylle dagen med elementer som hjelper oss å ha fokus både på Gud og oss selv – og å være litt strenge med å avstå fra arbeid, som vi begge altså lett fristes til å prioritere høyt.

Det betyr at vi holder oss unna mailboksen og klesvasken i tillegg til mer åpenbare arbeidsoppgaver som jobbmøter og timer med planlegging og skriverier. Så fremt vi har anledning til det, plasseres vår sabbat fra lørdag ettermiddag til søndag ettermiddag. 24 timer med tid til ro, gode bøker og filmer, måltider med venner eller for bare oss to, turer, spontanitet, utstillinger osv. Kort sagt: Aktiviteter vi slapper av med – og som bygger oss som mennesker. Ikke nødvendigvis alenetid eller partid, men tid som gir energi og ikke tapper.

Det kjennes godt. Vi synes vi holder lenger og er mindre slitne. Det gir mer enn det krever. Ikke synes vi at vi totalt sett arbeider mindre, heller. Kanskje handler det om enda mer arbeidsglede?  Eller er det sånn at en bevissthet om hvile ikke gjør at vi faktisk bruker flere timer på ikke-arbeid, men at vi er mer fokusert på at den ledige tiden fylles på en måte som gir mer krefter enn ubevisst dødtid?

For meg ser det ut til at tradisjonell norsk søndagsfeiring mistet et viktig fokus, slik at det som var tenkt som et gode, ble et sett med regler der det var lett å tenke motsatt av det Jesus faktisk sa. Hviledagen ble ingen gave, men en tung forpliktelse. Inntrykket mitt er at jødisk sabbatsmarkering gikk den samme veien, men jeg vet ikke nok om hvordan troende jøder faktisk opplever sabbaten til at jeg skal uttale meg skråsikkert om det. Sabbatsinnstillingen på heisen har jeg imidlertid aldri glemt, og den står for meg den dag i dag som et komisk uttrykk for hvile. Tradisjonen med å samle nære og kjære rundt et godt måltid, vil jeg imidlertid gjerne la meg inspirere av…

Januarstress…

Januar har en tendens til å bli travel her i huset. Det er bare sånn det er. I jobbene våre er det et visst trykk ved starten av året. I tillegg er det for oss som for de fleste andre, oppstart på de aktivitetene vi festet oss ut av i desember. For noe år siden trodde jeg vi var veldig dårlige til å planlegge livet vårt siden januar ble så hektisk, og jeg ble en smule motløs av akkurat det. Etter hvert har jeg skjønt at en travel oppstart faktisk ikke er noe vi for vår del skal ta skylda for. Det er sånn det er i livet og jobbene våre…  Utfordringen vår er altså ikke å planlegge bedre, men å innstille oss på at det går litt hurramegrundt gjennom årets første måned med eller uten våre eventuelle forsøk på planlegging – og så kan vi heller fokusere på hvordan vi skal legge opp livet for å takle det tempoet som faktisk er, best mulig.

Travelhetens utfordringer er et stort tema med mange sider. Det er mye de fleste av oss kan gjøre for å senke tempoet og roe ned livet. Selv har vi satt på bremsen og gått løs på egne prioriteringer med hard hånd mange ganger. Det har vært nødvendig – og vi anbefaler alle med jevne mellomrom å tenke gjennom livets prioriteringer og stille seg selv ransakende spørsmål mens en tar for seg familiens kalendere og aktivitetsplaner. På den annen side er det altså ikke sånn at alle travle perioder er selvforskyldte og kunne vært annerledes.

Januar er travel for oss. Og da er det ingen vits i sette seg ned og bestemme seg for at det skal bli annerledes neste år. Det gjelder å gjøre det beste utav det. Og det beste er å finne pausene innimellom.

Alle som har fulgt med på bloggen eller vært på samlivskurs med oss, vet at tid sammen – det vi kaller ”vår kveld” – er en prioritering vi ikke firer på. Nettopp i en tid som denne, merker vi hvor viktige de kveldene er. Men vi vet også at på denne tiden av året trenger vi ikke legge opp til at ”vår kveld” skal by på så mye ekstra. Det er ikke i januar vi utfordrer hverandre til å overraske den andre med å ha planlagt noe spennende. Nei, vi trenger bare tid sammen. Tid til å sitte litt ekstra lenge ved bordet over et godt måltid ( som det ikke har tatt all verdens tid å forberede) og snakke uforstyrret over hva som rører seg i hver av oss og på våre arenaer. Vi trenger hverandres ører og støtte. Er man alene, er det også viktig å sette av ekstra tid til pusterom når forpliktelsene krever mer enn de gjør i andre perioder. Lukke døra til egen heim og roe ned med bok og tekopp, eller hva en nå måtte foretrekke, mellom slagene – om en er av den typen som henter mest krefter i eget selskap. Er en motsatt skrudd sammen, gjelder det å sette av tid med venner som gir energi.

De siste årene har vi i tillegg hatt stor glede av å sette av 24 timers arbeidsfri med gjennomtenkt innhold – vi kaller det ”sabbat” – hver uke, fortrinnsvis i helgen, enten fra fredag til lørdag eller fra lørdag til søndag. Så langt det går. Med planlegging fungerer det stor sett veldig bra, selv om vi jobber i helgene innimellom og en sjelden gang i blant ikke har den tiden samtidig  – og heller ikke får tatt den i løpet av weekenden. Vi vet veldig godt at hvis vi bare ønsker å få til denne formen for pause, kommer den til å bli salderingspost veldig fort. For vi fyller planene med så mye annet – og «holder på» som vi pleier å kalle det.  Derfor setter vi «sabbaten» inn i kalenderen når vi langtidsplanlegger, slik vi gjør med ”vår kveld” – og så flytter vi heller på den om det blir absolutt nødvendig. Det skjer i januar. 24 timer blir til 12 ved en anledning, og vi skiller lag i gjennomføringen ved en annen. Men vi stryker den ikke, og dermed beholder vi den gode effekten som en god livsrytme har i livet vårt.

Gemalen er mye på farta denne måneden. Jeg har tettere dager enn i andre perioder i løpet av året. I skrivende stund (torsdag kveld) er vi på hver vår kant etter at Dag tuslet ut av døra i sekstida i morges for å plukke opp en leiebil til sin reise i otta. Det blir oftere lange dager på oss begge i denne tiden. Det er helt greit. Alt sammen. Bak oss ligger en juleferie vi ikke slet oss ut på. Vi takket riktig nok høflig nei til noen invitasjoner, men på den måten fikk vi lagt opp løpet også med tanke på livet etter jul. Vi bygde oss en liten konto vi tærer på nå.

Hvor vil jeg hen denne fredagen? Jo, først og fremst vil jeg si til dere som også har en travel tid akkurat nå, at det ikke er sikkert at du skal bruke så mye energi på å anklage deg selv for at livet er akkurat sånn. Dernest vil jeg oppmuntre til å senke skuldrene på enkelt vis uten for mye fuss mellom slagene – enten dere er par eller du lever alene.

God helg!

Gode spørsmål…

”Hva handler dette egentlig om?” Det er ikke ofte en av oss stiller den andre det spørsmålet hjemme hos oss. Men det er viktig når det stilles… Viktig for å forstå hverandre – og for å ha det godt sammen…

”Hva handler dette egentlig om?” er, slik vi ser det, et nyttig spørsmål når ting er litt sårbart, når vi har en vanskelig samtale eller en gryende konflikt, og en av oss går en smule i baklås. Baklåsen består vanligvis av en følelsesmessig reaksjon som ikke helt står i stil til tematikken. Det kan handle om en gråt som kommer overraskende på den andre (”den andre” er da helst gemalen), en irritert kommentar som bærer tydelig preg av at ”dette er IKKE et tema jeg har tenkt å snakke om” eller lignende.

Psykologien lærer oss at dersom en handling eller noe som sies utløser en reaksjon som virker ute av proporsjon, det vil si sterkere enn foranledningen skulle tilsi, og denne følelsen henger i over litt tid, handler det vanligvis lite om den aktuelle situasjonen – og mye om at handlingen eller ordene minner om noe som har vært vondt og vanskelig tidligere i livet. Reptilhjernen vår – som er veldig kjapp til å reagere – har nemlig veldig god hukommelse, men den er helt uten tidsbegrep. I tillegg får den med seg alt – og er ikke særlig åpen for å lære noe nytt. Reaksjonen blir deretter. Når vi som par – eller i andre relasjoner – støter borti noe som var sårt og vanskelig for lenge siden, er den raskt ute med å åpne ”minneboka” – samtidig som alt i oss reagerer som om det vanskelige skjer akkurat nå. Derfor hender det at mannen min møter en reaksjon hos meg som egentlig ikke er helt proposjonal med det han sa eller gjorde, men forsterkes av at det han sier eller gjør minner meg – ofte ubevisst – om noe som har såret meg dypt tidligere. Og gjerne noe som ikke handler om han i det hele tatt. Og motsatt; Gemalen kan bli merkbart muggen og avvisende, og jeg skygger banen fordi han signaliserer tydelig – synes jeg – at noe jeg sa eller gjorde åpnet døra til et rom der det ikke hadde blitt skikkelig rydda før han forlot det.

Når sånt skjer, kan det oppleves ganske ubehagelig – for begge. Den som sa eller gjorde noe som utløste den sterke reaksjonen vil kanskje kjenne på skyldfølelse og lure på hva han eller hun sa som var så fryktelig sårende akkurat da? Og så handler det altså mindre om ”akkurat da” og mer om fortid. Kanskje ting han eller hun har sagt eller gjort tidligere og som ikke har blitt bearbeidet, men enda mer sannsynlig noe andre har sagt eller gjort, gjerne mønstre som har blitt gjentatt i tiden før de to ble et par. På den annen side, kan den som får reaksjonen begynne å lure på om det er noe fullstendig galt med en, siden han eller hun reagerer så sterkt. Hva er det med meg?

Innimellom handler det kanskje bare om stress og lavt blodsukker.

Men ikke hver gang…

Vi går inn i alle relasjoner med bagasje. En del av den bagasjen handler om vanskelige erfaringer og sår som ikke har blitt helt ferdigbehandlet. Vi er – og vil alltid være – sårbare og litt kompliserte mennesker. ”Jern slipes ved jern og det ene mennesket ved å omgås det andre”, sa Salomo ( han med Ordspråkene; 27, 17). Det er sant, vi ”sliper” hverandre. Derfor er ”hva handler dette egentlig om?” et godt spørsmål. Når jeg får det, hjelper det meg til å reflektere ( etter at jeg har pustet dypt tre ganger og ved det fått koblet inn fornuftigere deler av hjernen) over om reaksjonen min kanskje muligens var noe forsterket… Og om hvorfor det ble sånn? Hva var det mannen min pirket borti som jeg trenger å bearbeide? Noen ganger skjønner jeg hva det handlet om, mens andre ganger må jeg melde pass – samtidig som jeg kan erkjenne at ”noe må det jo være – og det handlet nok om mer enn deg…” Ikke sjelden har det vært utgangspunkt for gode samtaler som har ført til at vi har blitt litt bedre kjent med hverandre. Vi pleier å kalle det ”å gå på besøk i hverandres liv”. Selv om vi etter hvert har vært gift ganske lenge og kjenner hverandre godt etter mange besøk, er det stadig mer å bli kjent med i det landskapet som er han – og meg.

Slike ”besøk” trenger selvsagt ikke starte med en forsterka negativ reaksjon, selv om spørsmålet vi innledet med altså er betimelig fra tid til annen. Noen besøk skjer bare fordi en bestemmer seg for det. Med utgangspunkt i helt andre spørsmål – knyttet til fortid, nåtid eller framtid. De trenger heller ikke begrenses til parrelasjonen. Kanskje det kan være en ide for denne helga: Sette av tid sammen med partneren, en av ungene eller en god venn(inne) og inviter deg selv på besøk i vedkommendes liv ved å si noe sånt som at ”i dag har jeg lyst til bli bedre kjent med deg”… Og så kan du ta med f.eks et av disse spørsmålene: Hva opptar deg mest nå ved starten av dette året? Hvilke tre leker likte du best å leke som barn? Hvordan ser du for deg at livet ditt er om fem år?

Vårtegn?

Jeg vil nok ikke betegne meg selv som en «evig optimist», men når det kommer til denne tida av året, fokuserer jeg beinhardt på det faktum at «sola har snudd»…

Faktisk. Selv om det ikke virker sånn verken når jeg drar til jobb i mørket om morgenen, eller når jeg tusler ut til bilen ved arbeidsdagens slutt og konstaterer at det er i ferd med å mørkne.

Allikevel er noe annerledes.

I adventstida, da dagene fremdeles ble stadig mørkere, truet tungsinnet med å krype nærmere hver gang jeg erkjente at dagene skulle bli enda kortere før det snudde. Nå – i etterjulstida – er det håpet som rår.

Håpet om vår.

Det håpet holder jeg ved like gjennom ny snøfall og umiskjennelige tegn på vinter fra nå av og framover.

I dag stoppet jeg på vei hjem fra jobb og kjøpte både primula og tulipaner til helga. Og dermed var vi i gang. Nesten før jeg var innafor døra begynte jeg å rydde bort julepynten for å gi plass for vårtegnene jeg hadde med meg. I morgen er det 13.dag jul, så jeg kjenner meg helt i rute…

Selvfølgelig er jeg fullstendig klar over at det går noen uker fremdeles før vi kommer til å merke at det har blitt lysere. Det går helt greit. Akkurat nå er det nemlig ikke lyset som er viktigst, men håpet.

Noen ganger er det sånn på andre områder, også:
Vi har vært ved et veiskille – la meg være litt raus og kalle 21.des da sola såkalt snur for det – og begynt å gå på en ny vei. Gjort et valg om en holdningsendring, for eksempel.
I begynnelsen ser vi ikke store forskjellen, men et stykke lenger fram vet vi at valget vi har gjort vil få gode konsekvenser. Det håpet – eller den vissheten, bør vi kanskje heller si – gjør noe med viljen, humøret, utholdenheten og alt det andre vi trenger gjennom den første tida da alt ser helt uforandret ut.

Kort sagt; Det som kommer til å skje der framme, gjør dagen i dag bedre. Og vi trenger gode dager i en krevende verden…

Så enkelt. Derfor: Glem at det er få tegn på vårsol og varme, folkens. Kjøp tulipaner og ha ei god helg!