Den vriene grensesettingen

Noe av det jeg har lært meg gjennom årene, er at livet blant annet består av mange ting jeg faktisk går glipp av. Fordi det må prioriteres. I går kveld, for eksempel, gikk jeg glipp av en konsert jeg gjerne skulle vært på. I stedet hadde både gemalen og jeg inntatt kjøkkenet for å forberede mat til et lite gjestebud i kveld. Det er noen uker siden jeg faktisk skjønte at det var sånn prioriteringen måtte bli; og den ble gjort med glede. Seks jenter jeg var mentor for for lenge siden, skal samles rundt spisebordet mitt og dele liv denne kvelden. Derfor ble det sånn at gårsdagens konsert kom og gikk uten oss – og jeg nøt alle fordelene det tross alt er å pusle rundt her og småprate med han jeg gjerne tilbringer tid med. Vi fikk delt noen tanker og løst noen helt lokale verdensproblemer mens han stod ved gryta og jeg gjorde ferdig ei kake. Til å bli takknemlig av.

Den typen grensesetting er jeg ganske god på. Jeg klarer å si nei. Har i mange år sørget for at jeg har en kalender tilgjengelig som ikke bare viser meg en dag av gangen – blank eller full – men lar meg få oversikt over ei hel uke eller gjerne en måned, om jeg vil det. Da skal jeg ikke bare forholde meg til den aktuelle dagen når en avtale skal plasseres eller favorittartisten dukker opp i en fargerik annonse. Et blikk på dagene rundt gir i større grad informasjon om det bør trykkes mer inn i programmet. Jeg sier ja og nei med stor grad av trygghet. Dessuten er vi altså her i huset – som mange etter hvert vet – raske til å plotte inn vår kveld tidlig. Den flyttes ikke på med mindre det er mulig samme uke, men kan gjerne fylles med en konsert – om gårsdagens hadde falt på ”vår kveld”.

Jeg har stor arbeidskapasitet og holder gjerne høyt tempo. Litt lavere nå når jeg snart fyller femtiåtte enn jeg gjorde da jeg var tretti, tror jeg nok, men det handler ikke bare om krefter.

Det handler om større fokus. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å prioritere ting jeg virkelig vil. Mindre opptatt av å møte andres forventinger. Dessuten er jeg mer bevisst på at jeg faktisk er introvert, hvilket betyr at jeg trenger tid for meg selv for å lade batteriene. Ikke nødvendigvis mye tid alltid, og heller ikke nødvendigvis tid der jeg sitter stille i en stol og glaner. Bare ”folkeløs” tid i den forstand at folka rundt meg ikke må kommuniseres med. Jeg løser det med halvtimer med lukket kontordør, en spasertur alene, nesa i ei bok på tog og fly eller en knapp time med ”Elementary” på Nettflix.

Dessuten har jeg funnet ut at jeg blir stressa av å se på en litt for full kalender. Ser jeg på søndag at hele den kommende uka er full av avtaler og gjøremål, blir jeg fort kortpusta. Mistrives. På den annen side kan jeg godt se tilbake på ei uke som ble travel fordi det kom på ting underveis som gjorde den tilsvarende full, uten den samme følelsen. Da kan jeg kjenner meg svært så tilfreds. Det er altså ikke nødvendigvis mengden av det jeg foretar meg som gjør meg mest sliten, men forventningspresset ( antar jeg) som jeg kjenner før jeg går inn i en uke med litt for mange forhåndsbestemte oppgaver.

Noen ganger er det tid for å sette seg rett ned og bare kope...

Noen ganger er det tid for å sette seg rett ned og bare kope…

Sist søndag måtte jeg av den grunn foreta den vanskeligste grensesettingen på området planer og kalender som jeg vet om: Lørdag kveld kom jeg hjem fra fem intense døgn på studietur i Tyrkia. En strålende tur sammen med seksten andre lærere. Dager med uhemmet inntak av alt antikken hadde å by på; Istanbul, Smyrna, Filadelfia og Efesos, urkirken og islam, sultaner og arkitekter, gater av marmor og fortauer av mosaik. Øyne og øre på stilk, faglige samtaler, notater og undring. Og dobbeltrom med koselig reisefølge. Jeg var glad og totalt utlada. Søndag var ikke helt uten avtaler, men bød allikevel på mye ro og flere joggebuksetimer. Det var da jeg skjønte det. Dagen derpå hadde altfor tett program. Halvannen time i bil til og fra jobb, full dag – inkludert vertskapsrolle for gjestelærer i fire timer – og nye to timer i bil på kvelden for å være sammen med min kjære jentegjeng fra barneskolen i Drammen, ville bli i overkant. I tillegg til forpliktelser på jobb og fritid med tighte tidsgrenser tirsdag og onsdag. Jeg måtte avlyse.

Og det er det jeg er så dårlig på. Et nei i forkant lever jeg greit med, men kanselleringer, selv om de kommer i skapelig tid, er ei mare. At jeg går glipp av en hyggelig kveld med jenter jeg tross alt treffer jevnlig, får heller ikke livet til å rase for meg. Men jeg kjenner skyldfølelsen i hele kroppen. Jeg har lovt noe jeg ikke holdt. Gjort en avtale jeg ikke klarte å følge opp. Allikevel. Noen ganger er den vanskelige grensesettingen helt nødvendig. Jeg bomma i planleggingen. Trodde dessuten at en studietur til Tyrkia skulle inkludere litt rusling på kveldstid og noen få pusterom. Jeg tok feil. Det er kanskje flere enn meg som har det sånn? I så fall vil jeg si til alle oss: Det er lov å ikke få til alt – alltid.