«Hva gjör ni på söndagar, då?»

Rolige påskedager på hytta – før sommervannet er skrudd på og mens snøen smelter synlig utendørs – er noe av det beste vi vet. Dagene er riktig nok ikke spesielt late, med en mann som pendler til jobben i Oslo disse førpåskedagene, og ei kone som tilbringer timevis ved spisebordet med sine skriverier. Det er allikevel en spesiell ro over disse dagene da det er så lite som egentlig kan gjøres av arbeid. Min plan var for eksempel å lute et gammelt, blått medisinskap vi har flytta rundt på i alle år. Den luteplanen gikk i vasken da gemalen minte meg på at vi ikke har annet vann enn det vi henter på besinstasjonen i 25-liters tanker. Neivel. Så trist… Da måtte lutinga, som krever sine vannmengder, utsettes. Og sånn går nå dagene. I enkle kår. Deilig.

Vi leser, tusler rundt husene for å konstatere at tulipaner, allum og gressløken spirer. Bekymrer oss litt for rosene dersom frostnettene blir for intense og truer syrinen med at dersom den ikke blomstrer i år, vil den bli fjerna. Uansett hvor grønne og fine blader den har! Vi rusler på kaffebesøk til naboen og inviterer til gjenvisitt. Dag tenner så gjerne bålpanna. Søndag kveld gjorde vi det. Sammen med en spontan kveldsmat. Hva har vi som passer? Det ble eggerøre og spekemat. Og en kjapp telefon til den nevnte naboen:

bilde”Har dere noe flatbrød å ta med? Vi har egg, spekemat og hvitvin.” Det siste får duge. Øl er det sjelden noen av oss har i hus.

Fire stoler med sauefeller og pledd. Tente lys. Papptallerkner og vinglass. Mat nok. Et raust bål som varmet. Etter en rolig dag med kirkegang og fem kast med stanga for en. Tidlig eller sen morgenkaffe og spasertur for oss andre.

Hvordan hadde det vært om det var søndagsåpent, mon tro? Hadde jeg latt meg friste til å kjøre de fire kilometerne til Sande for å supplere menyen? Flatbrød, noen bokser øl og litt honningmelon. Det siste er jo så godt til spekemat…

Jeg håper ikke det. Det er noe sjarmerende med spontan spleis. En glede ved å lage noe av det en faktisk har i hus. Så så inderlig velkomment med en annerledesdag. Jeg kjenner meg sorgfull ved tanken på at vi er i ferd med å miste den…

Jeg minnes en lunsj vi hadde med noen av Dags svenske kollegaer i Gøteborg for noen år siden. Av en eller annen grunn kom praten inn på søndagsåpne butikker, og jeg måtte informere om at vi faktisk ikke hadde det i Norge – med unntak av noen søndager før jul (som i hvert fall ikke jeg forstår vitsen med). Ei av de tilstedeværende jentene så da vantro på meg med stor øyne og spurte – helt oppriktig; ”Men hva gjör ni på söndagar, då?”

Før jeg fikk summet meg nok til å få tatt spørsmålet på alvor, kom det kjapt på klingende svorsk fra en av de andre svenskene, som hadde jobbet i Norge noen år:
”Dom går på tur!”

Det ble latter rundt bordet. ”Tur” er som kjent noe helt annet i Sverige enn i Norge. ”Flaks” er neppe noe man går på verken her eller der, men konseptet ”tur” i skog og mark med termos og pølser på bål, og som sprenger grensene for det svenske ”promenad”, er nok relativt særnorsk.

Kommer det til å bli sånn hos oss om noen år at den mest naturlige søndagsaktiviteten blir å rusle på et kjøpesenter, drikke latte på kafeen og la barna boltre seg på støtsikker sand mens opphavet sitter på benken og observerer? Regjeringen synes å mene at uansett hva befolkingen sier nå, er det dette vi egentlig lengter etter og trenger. Det er heldigvis ikke bare meg som synes det er rimelig arrogant når ingen – verken arbeidsgivere, arbeidstagere eller andre – synes det er en god ide. At det er nettopp denne saken det har blitt et prinsipp å kjempe igjennom i frilufståret 2015, er ikke bare komisk, men tvers igjennom trist.

Advertisements

Anstendighetskultur…

Min kjære lanserte denne helgen begrepet anstedighetskultur… ”Jeg vil være en del av en anstendighetskultur,” skrev han på facebook etter å ha lest artikkelen om han som lot være å kjefte på den ansatte i informasjonen hos SAS da snøen lavet ned over det meste av sør-Norge denne uka. Hun fikk tårer i øynene, og han lurte på hva som har skjedd med oss når kjeft er det eneste de får høre som gjør sitt beste for å løse utfordringer de i liten grad er skyld i.

Det var flere enn vårblomstene som ble tatt på senga av snøværet denne uka...

Det var flere enn vårblomstene som ble tatt på senga av snøværet denne uka…

Mine tanker går til en tilsvarende opplevelse for noen år siden. Også den gangen var det snøværet som var årsaken til utfordringene. Vi bodde i den bratteste bakken i Sarpsborg, og det hadde snødd hele natta. Søndag formiddag fortsatte det å lave ned. Flere av naboene våre forsøkte å måke seg selv og bilene sine ut for deretter å bestemme seg for om de skulle prøve å skli nedoverbakke eller slurre seg oppover. Ingen av delene funka – og brøytebilen dukka ikke opp. Det siste var ikke uventa; Vi bodde i en vei der det ikke gikk buss, så det fikk vi finne oss i. Tenkte jeg. Samtidig som det var litt ergelig. Kvelden før hadde vi nemlig benyttet oss av en nyvinning og for første gang i historien bestilt – og betalt – kinobilletter på nettet. Det begynte å ane oss at de pengene var tapt.

Jeg liker jo å vite hva som skal skje, så flere timer før kinotid bestemte jeg meg for å ringe kommunen for å høre om vi kunne regne med et besøk av brøytebilen eller skulle innstille oss på å bli hjemme. ”Du, vi bor i Nøtteveien på Yven, og nå lurer jeg på når det blir måket her?” Jeg innbiller meg at jeg var ganske hyggelig og litt optimistisk i stemmen da jeg spurte. Svaret var knapt, men tydelig; ”Seint i kveld er jeg redd, for der skal jo ikke bussen fram…” Han var i full gang med å lade opp til flere forklaringer, tydelig vant med å måtte ha en serie av dem på lager, da jeg avbrøt ham; ”Du, det skjønner jeg. Dere gjør en kjempejobb og kan jo ikke være alle steder på en gang. Jeg ville bare vite fordi vi har bestilt noen kinobilletter som jeg da skjønner at vi ikke får brukt. Sånn er det bare. Da vet vi det. Takk skal du ha…” Omtrent sånn sa jeg det – og følte meg litt ovapå etterpå. Det gjorde godt å faktisk takke og oppmuntre en som hørtes sliten ut av å ha forklart og forsvart til langt utpå søndags ettermiddagen.

En halv time etterpå stod gemalen i kjøkkenvinduet. ”I alle dager… der er brøytebilen,” ropte han vantro inn til meg som hadde slått meg til ro i stua med ei bok; ”Sa ikke du at det ikke ville bli brøyta hos oss før seint i kveld…?” Jeg kunne ikke annet en smile. Dette hadde jeg overhode ikke lagt opp til, men jeg synes jeg hørte hvordan en av brøytebilene hadde blitt kalt opp av han jeg snakket med; ”Du, det er ei hyggelig dame i Nøtteveien som skal på kino. Kan ikke du svippe bortom der og brøyte sånn at dem kommer seg av gårde…”

Det er rett og slett mange fordeler med å prøve å ta ting med det gode. Fortelle seg selv at de fleste mennesker gjør så godt de kan og prøver å bedrive service når ikke alt går på skinner eller blir helt feil. Det skal så lite til. De vrange har antagelig blitt sånn fordi de har fått for mye kjeft. Eller noe sånt…  Kanskje de bare stod opp med feil bein først, eller har ei sur kone eller en sjuk mann hjemme… Hvem vet? Uansett fortjener de at vi andre behandler dem omtrent sånn vi selv hadde satt pris på om det var oss som hadde jobben med å unnslylde, fikse, ordne eller svare. Det handler om å lytte, om å takke, om å tenke på ventetid som noe en kan bruke konstruktivt, om å smile og om å være høflige. Det handler ganske enkelt om å ta den lille jobben det faktisk er å bygge inn i sin egen tankegang noen verdier som gjør oss til del av en anstedighetskultur.

Merkedager

Jeg får stadig mer sansen for merkedager. Ikke bare de historiske som gjelder oss alle, og som jeg synes det er artig og kuriøst å holde litt orden på. Det er de private merkedagene jeg har i tankene akkurat nå. Fordi faren min ville fylt 93 i dag om han hadde levd. Det gjør han ikke, men jeg er helt overbevist om at han gjennom det meste av livet var overbevist om at han skulle bli omtrent så gammel. Fordi generasjonene før ham stort sett holdt stilen langt inn i nittårene – og noen passerte hundre med grei margin. Det gjorde ikke pappa. Han ble nesten 84 – og tilbragte de siste årene på sykehjem. Som drømmepasient, med mye humor og varme. Det sies at det er våre skjulte sider som kommer fram når demens rammer. Inni faren min fantes det en veldig mild mann. I min oppvekst sloss nok denne milde mannen om plassen med en betydelig mer autoritær en. Det endte ofte med tap. Men ikke alltid; Han var svært sammensatt, min gamle far – og jeg minnes ham med stor glede.

Mine foreldres fødelsdager har blitt viktige merkedager for meg. Ikke sånn at livet stopper opp og jeg holder fast i savnet. Ni år etter at pappa døde har jeg fremdeles flere årlige bølger av savn over ham. Særlig knyttet til erfaringer jeg har som jeg gjerne skulle snakket med ham om – eller opplevelser jeg vet han ville gledet seg over. Det skjer ikke ofte, og det er ikke spesielt sørgelig. Det er bare en påminnelse om livet slik det faktisk er med sine gleder og sorger, utvikling og tapsopplevelser. Disse småbølgene kommer fullstedig ubedt og har lite med denne dagen å gjøre. Merkedager av denne typen har for meg en helt annen funksjon; Da fokuserer jeg aktivt på de gode minnene…

De er mange. Midt i det at pappa og jeg krangla så fillene føyk fra tid til annen. Han var sjef på jobben og skjønte ikke alltid at han ikke hadde like mange ”striper på skulderklaffen” på hjemmebane. Han var vant til å ta beslutninger. Å søke råd hos ham, var sjelden vellykket. Han skjønte ikke at jeg spurte ham om hva han mente når jeg ikke gjorde som han sa…? Neivel? Jeg konstaterer som godt voksen at det ikke kan ha vært bare enkelt å ha en eneste datter som tok så uavhengige avgjørelser som jeg har gjort på de fleste områder,heller.

På den annen side var det mye humor i foreldrene mine. Vi lo mye sammen; pappa så tårene trillet. Tårer i øynene fikk han også i møte med de i samfunnet som slet; barn, psykisk utviklingshemmede og de som av ulike årsaker ikke helt fikk til livet. Det var mye raushet og omsorg i faren min. Det er spesielt ett barndomsminne knyttet til det som jeg har tenkt på denne morgenen:

I dag hadde pappa vært 93. Det ble han ikke - og dette er fra den siste ferien Dag og jeg hadde sammen med han og mamma.

I dag hadde pappa vært 93. Det ble han ikke – og dette er fra den siste ferien Dag og jeg hadde sammen med han og mamma.

Innimellom måtte jeg være med pappa på tur. Det kunne skje i timene etter middag, men helst i helgene. Lørdag eller søndag litt utpå dagen. Mamma var opptatt med andre ting, og jeg ble plassert i baksetet på bilen utstyrt med bok eller noe annet jeg kunne leke med der vi skulle. Det var pappa som «skulle et ærend», ikke vi som skulle besøke venner. Vi kjørte inn på gårdsplasser som var ukjent for meg. Ett sted hadde vi forresten vært i samme anledning før. Jeg husket det fordi de hadde en huske jeg synes var fin. Vanligvis ventet jeg i bilen – eller jeg fikk beskjed om at jeg kunne ”leike litt med ungene mens jeg venta…”

Og det gjorde jeg; venta. Var aldri med inn, men mener å huske at jeg aldri kom på at jeg skulle mase. Det var noe viktig med disse visittene. Noe jeg ikke skulle spørre om – bare akseptere. Jeg var voksen før jeg skjønte hva jeg det handlet om. Om det var pappa som fortalte det, husker jeg ikke, men foreståelsen sa meg noe viktig om hvem faren min virkelig var. Noen av ”gutta på jobben” hadde alkoholproblemer. Pappa var opptatt av at de skulle komme seg på beina og beholde jobben. Dro hjem til familien – noen ganger til kona mens mannen var på ”et sted” for å få hjelp. Ville høre hvordan det gikk, ikke bare med far i huset, men med henne og barna. Diskret. Støttende. Forut for sin tid. Pappa var opptatt av ”hvorfor Jeppe drakk”…

For min del var ikke disse besøkene hyppige, men minnet er sterkt. I dag er jeg takknemlig for det – og for pappas engasjement.

Merkedager er viktige. For å bevare de gode minnene. For å få kontakt med noen viktige dybder i oss selv. For å forstå oss selv bedre, kanskje? For å la oss utfordre av de gode kreftene som drev mennesker som har vært en del av livet vårt.

Oslolivet så langt…

Vi var rimelig trygge på at det ville oppleves godt å flytte tilbake til Oslo. Det var mange grunner til det. De viktigste var kanskje at Dag skulle sove lenger om morgenen, vi ville ha flere kjente i grei nærhet og vi ville ha ”mer by” å boltre oss i. Knappe to måneder etter at vi hadde fått pappeskene i hus, konstaterer vi at det var riktige antagelser. Dessuten kjente vi jo byen fra før. Vi har tross alt bodd her i noen år tidligere – selv om det er mange år og enda flere endringer siden. Både hos oss og i byen. De første har vi god kontakt med – de siste favner vi og gleder oss over. Stor sett.

Allikevel er det ikke tvil hos oss om at flytting utfordrer noen komfortsoner. Ville vi trives i leiligheten? Midt på Mortensrud Torg der valget i parkeringsgarasjen hver ettermiddag (for mitt vedkommende – Dag kommer med banen) står mellom å ta heisen opp i leiligheten eller følge rullebåndet rett inn på Kiwi. Jeg mener; Det var ikke akkurat landlig der vi bodde før, men det er mer enn en times reise fra Sarpsborg til Mortensrud. Det er en forflytning mot et mye mer urbant og fargerikt liv – nabolaget i Østre bydel i Sarpsborg til tross. Vi liker begge deler.

Ja, vi trives. I leiligheten – og på torget. Med menneskene vi er omgitt av selv om vi så langt ikke har blitt kjent med mange. Formannen i sameiet og to pensjonister – alle tre betydelig mer merket av flytteprosessen enn vi innbiller oss at vi er – er vel strengt talt de naboene vi har hilst på. I tillegg til en ung indisk-norsk familie jeg tilbragte tre timer i kø med en lørdag for et par uker siden. Spennende, morsomt og utviklende. Man rekker jo en hel del mens man står i kø, mener jeg.

Ikke et ondt ord om Østfold og Sarpsborg. Verken om vennene eller om kulturlivet der. Allikevel merker vi at vi har kommet nærmere på både folk og kultur ved å flytte. Vi har gjort flere nesten-spontanbesøk til venner etter at vi flytta enn på lang tid. Det kan handle om det faktum at omgangskretsen i Oslo faktisk hele tiden har vært større og vi er nærmere på familien vår her. Eller det kan handle om litt andre tidsbudsjett både hos oss og vennene rundt oss. Dessuten at noen er i gangavstand. Det er ren bonus! Når det gjelder kulturlivet, er vel neppe den siste måneden represenativ for det som blir Oslolivet vårt: Skifestival i Holmenkollen (en T-banetur unna!) og to ganger i Spektrum.

Vi flytta fra et stort kjøkken, og da meldte behovet seg for smartere kjøkkenløsning rimelig fort. Nå er det snart på plass..

Vi flytta fra et stort kjøkken, og da meldte behovet seg for smartere kjøkkenløsning rimelig fort. Nå er det snart på plass..

Joda, livet smiler. Det hjelper selvsagt at det våres, også. Ingen trenger være i tvil om at det er min favorittårstid. Jeg pleier understreke det til gangs på denne bloggen hvert år på denne tida. I år har jeg tenkt å la være å lire av meg de faste begeistrede frasene om våren og nøye meg med en ny observasjon: Februar var en strålende tid på året for å starte den såkalte pendlinga til Råde. Når høsten kommer og mørket siger på, kan jeg minne meg selv på at det bare er en litt lang overgang og at det kommer lysere tider da jeg igjen vil lure på når det egentlig er på tide å skifte til sommerdekk. Jeg skriver såkalt pendling, for 45 minutter til jobben er ganske vanlig for folk som reiser innad i Oslo. Og det er den tida jeg bruker fra jeg tupper ut av parkeringskjelleren her. I stadig mer innbydende vårvær og med solbrillene på nesa.

I dag betraktes vårsola foreløpig innenfra. Mens gemalen skrur kjøkkenskap og jeg øyner håp om å finne kakeformene mine før påske. Mens jeg blogger og er tilgjengelig håndtlanger – akkopagnert av sportsendingene på TV.