Det ble annerledes romjul på oss dette året. Svært bevisst valgt. Allerede tidlig i høst bestilte vi flybilletter og bestemte oss for å ta romjuledagene sammen med Dags søster og hennes mann i deres andre hjemland, Marokko.
Vi har vært der før – i den lille byen Thagazout en snau time nord for flyplassen i Agadir. Surfernes paradis med kilometerlange sandstrender og synlige spor av hippitiden. Et sted der det svært hørbart kalles til bønn fra moskeen fem ganger om dagen og veien er kort til å finne det autentisk marokkanske. Der man helst bør kunne en smule fransk – eller utstyre seg med en svoger som er berber.
Vi visste hva vi kom til; at juletrærne ville glimre med sitt fravær og at vi fort ville gå i surr med hvilken juledag det egentlig var. Og sånn ble det. Vi har sovet mye, gått tur, kjent på badetemperaturen og lekt i bølgene, lest bøker, sløvet på fortausrestauranter og spist god mat på steder vi kanskje ikke hadde hadde våget gå innom hvis ikke vår lokale guide hadde garantert for smaken. Marokko er ikke Kreta-sjarmerende. Det er … Marokko-sjarmerende. Det er litt annerledes. Og veldig hyggelig.
Akkurat dette året var det i tillegg rett sted for oss – ikke minst for gemalen – som trengte noe annet enn en kø av juleselskaper hjemme og borte etter en høst med mye jobbing og travelt liv. Det blir altså ikke en ny tradisjon med ”syden-jul” for vårt vedkommende. Dertil er jeg for glad i norsk julefeiring. Men akkurat i år var dette et godt valg for vårt liv – og samliv. 
Vi har skrevet en del om akkurat det i det siste; om å unne seg – eller kanskje heller; våge – å ta gode valg for seg selv og sin familie. Det siste fordi en ved å bestemme seg for å leve mer bevisst på dette området, innimellom kan bli den som svikter i forhold til omgivelsenes forventninger. Hva nå enn de måtte være…
Gode valg – ikke først og fremst egoistiske. Noen blander det der. Snakker varmt om å ta vare på seg selv, men ender opp med å bare leve for seg selv. Det første trenger ikke føre til det siste. Ikke er det det er spesielt lurt, heller. Eller rett. Som samfunnsborgere har vi ansvar for fellesskapet. Andre mennesker angår oss. Slik vi heldigvis angår andre. Noen støtter oss når vi har behov for det; vi kan regne med dem. Slik andre skal få regne med oss. I nærmiljøet, menigheten eller et annet fellesskap der vi treffer kjente og ukjente medvandrere.
Et egoistisk liv der det aller meste bare handler om meg og mitt, min komfort og min nærmeste familie, er faktisk ikke en rettighet vi har. Fra vår side sett er det trist når vi konstaterer at mange velger en slik tilnærming til livet. Dessuten er det et tapsprosjekt når alt kommer til alt. Skal vi tro statistikkene, er de menneskene som lever for mer enn seg selv, blant de lykkeligste. Dessuten viser det seg styrkende for parrelasjonen om paret har felles prosjekter de legger energi i. Men bare om man i tillegg legger inn tid for å hente seg inn. Et selvutslettende liv gir verken lykke eller styrke; da sliter man seg bare ut – sakte, men sikkert. Det er her det vi mener med gode valg for liv, samliv og familieliv kommer inn. Det som skiller seg fra både den fristende egotrippen der alt handler om egen tilfredstillelse, og fra et liv der fokuset ene og alene er på andres velbefinnende og livet utelukkende leves gjennom å bety noe for andre.
Vi tillater oss derfor å utfordre til en smule refleksjon ved starten av dette nye året:
– Hva vil du/dere fortsette med/begynne med dette året for at andre – utenom din egen nærmeste familie – skal få et bedre liv? Hvilke ressurser har du som du kan bruke (på din fritid) i møte med andre mennesker? Behovene er mange blant barn, unge og voksne. I eget nærmiljø, via menighets- eller foreningsliv, eller i møte med det som ble fjorårets forsterkede utfordring i landet vårt; flyktningenes behov for støtte i dette kalde landet de kom til. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.
– Hva vil du slutte med/ begynne med/fortsette med dette året for å vare på deg selv, det samliv og/eller den familien du er en del av på en god/bedre måte?
Godt nytt år 2017!
Tonje og Dags Blogg 