The winner is: Aserbajdsjan?

Det var en underlig opplevelse å høre at Aserbajdsjan har vunnet melodifestivalen to dager etter at jeg selv – sammen med en gruppe elever og lærerkolleger – landet etter ni dager i dette fantastiske og motsetningsfylte landet.

Ja, vi har vært i Baku, som nå skal være vertskap for neste års Grand-Prix-sirkus. Jeg er ikke i tvil om at det kommer til å bli en glanset forestilling. I dette landet kan de alt om å pusse på fasaden. Bare i løpet av det siste året har Baku blitt en betydelig vakrere by; Det glinser i nylagt brostein, og de mange fontenene gir inntrykk av et bybilde der alt stemmer. På det ene siden betyr det at oljepengene endelig når landet. På den andre siden skal en ikke ha vært langt utenfor strandpromenaden ved det Kaspiske hav for å stille spørsmålstegn ved prioriteringene.

 

«Gratulerer med MGP-seier til Aserbajdsjan!! Det var kult. Og landet har penger nok på den kontoen til å lage tidenes Eurovisjons-fest. Det er skole, sykehus, barnehjem og «NAV-tjenester» landet ikke har råd til!» skrev en av mine fb-venner, som selv har ledet et viktig bistandsarbeid i landet gjennom flere år, på sin vegg i dag morges.

Det er å håpe på at når nå hele Europas øyne rettes mot landet, legges det også et press på myndighetene til å støtte viktigere deler av landets utvikling enn pene fasader og parker i landets hovedstad. «Joda, vi er et land i utvikling, sa en nasjonal bistandsarbeider vi møtte – før han la til – med et smil: «Foreløpig er det nok byråkratiet vårt som har utviklet seg mest. Han kunne fortelle at 2011 er turismens år i Aserbajdsjan. Foreløpig har de feiret det med å gjøre det såpass komplisert å få visum at antallet turister er halvert.»

Og landet trenger turister. Turister som drar lenger enn til Baku og våger å stille spørsmålstegn ved det de ser mellom de nyoppussede parkene. Selv reiste vi fra Baku til Sheki – det gamle handlesstedet langs silkeveien. Det tar seks timer – og utgjør en tidsreise på mer enn femti år selv om det  er utvikling på gang i Sheki, også. Nå har f.eks byen strøm hele døgnet. For ti år siden var det en drøm.

Sammen med tre elever fikk jeg besøke to barnehjem i Sheki. Kontrasten er hjerteskjærende til Grand prix og Bakus sentrum. Begge steder var 30-40 barn og ungdommer plassert – av ulike grunner.  Enten foreldrene ikke kunne eller ikke ville ta hånd om dem, trenger en ikke lure på om de følelelsesmessige sårene setter dype spor i disse barnas liv. Takknemligheten over noen utenfra som ville leke og prate med dem, beveget oss dypt. At vi snakket hver våre språk, gjorde visst ingen ting. Vi delte gleden noen få timer. Det er tankevekkende å være de som kan gå ut porten etterpå. Kun bærende på spørsmålet om hvorfor VI er de som har vunnet i lotto en haug med ganger ved ganske enkelt å være født i Norge?

Barna vi møtte hadde klær på kroppen, sko på føttene og mat på bordet, hvis vi skal tro det vi så. Men behovene var åpenbare. Det var lite trøst å hente fra tilstedeværende voksne for det barnet som begynte å gråte. Og det gjør inntrykk når 6-7-årige gutter spiller fotball med fire-fem nummer for store vinterstøvler på beina. Hvor er omsorgspersonene på disse barnehjemmene? Vi møtte dem andre steder og hørte deres fortvilelse over ikke å slippe til. Varme og nærhet så ut til å være mangelvare, livsutfoldelsen ble hindret og framtida synes uten håp for disse barna.

The winner is: Aserbajdsjan? Ja, la oss håpe det.

Advertisements

Rik på venner…

» Det er blitt meg fortalt at man får ikke nye venner etter fylte tjuefem år,» sa en av våre venner for en del år siden. Han sa det litt i undring over vårt vennskap – etablert etter at vi hadde passert tjuefem med god margin. Vi ble raskt enige om at det sitatet var helt feil.

Og jeg tenkte på det igjen på lørdag. Da markerte vi gemalens førtiårsdag. Den lenge etterlengtede.  Med «stinn brakke» av gamle og nye venner. Femti i tallet.

De første inntok heimen fredag kveld – med hjelpende hender og godt humør. Vi har laget fest sammen før og visste at det bare var hardt arbeid som dugde til festen var i gang,  og at det å overnatte hos vertskapet betyr kort natt også etter feiringen. Men vi fire har vært ute både ei vinternatt og en aprilkveld før, så det gikk fint. Gamle venner er gode å ha. De man har delt erfaringer og har lang historie med. Og som en har svetta sammen med tidligere…

Det ble mange av dem når lørdagskvelden kom… I sommerkjoler og med løse slips. Med stikkord til talen i brystlomma og gode minner på lur. Jubilanten elsker det. Å møte folk og snakke om det som var og det som skal komme, står hjertet hans nær. Søstrene – alle fire – kom. Og avslørte barndomsminner fra tiden før store- og lillebror ble «snill» som så mange andre påpekte ila kvelden. De som bare har kjent ham etter at han fikk vett i skallen. Jonas fra folkehøyskoletida var på plass og tok til orde for det alle visste: Jubilanten kan debattere!  Men aldri så heftig som med Jonas. Da de var seksten og sytten og holdt hus på en holme på Sørlandet. Den gangen da ungdomssyndene var mange og livsmålene heller få…

Oslo-vennene var der, med gode historier om den gale og glade ungdomstiden da jubilanten så vidt hadde fylt tyve, men var tretti i hodet.  Og jeg sitter og undrer meg over at vi har blitt så voksne alle sammen. Også de som er ti år yngre enn meg. Og dem er det jo mange av når folk «på vår alder» samles. De vennene jeg bragte inn i livet til gemalen er det også flere av. De som tok imot min unge kjæreste med åpne armer da vi fant ut at vi hørte sammen. Nå er det lenge siden de var mine venner. De holder egne taler for mannen min – og har egen, lang historie med ham.

Jeg kjente meg så rik den kvelden. Og så stolt av ham som fikk så mange gode ord. Han som var tretti da han passerte tjuetre og beviste at han var sterkt nok til å står på egne bein og definitivt har hatt ryggrad til å få ei sterk – og «gammel» – kone. Han som verrdsetter godorda så høyt og møter mennesker med så mye glede. «Du er heldig som er gift med Dag, » understreket Tom, vår gamle nabo, for meg da kvelden var på hell. Det har han sannelig rett i.

Han er en av de vennene vi har fått etter fylte tjuefem… Han og hele familien. Og det var godt å ha dem der. Sammen med en god flokk av andre nye venner. Kollegaer som Dag har knytta bånd med mens han har vært i tredveårene – og andre som har seilt inn i livet vårt på forunderlig vis og tilfører glede og nye tanker. Menighetsfolk og tidligere støvsugerselgere, Oslovenner og gamlenaboen, tjukke slekta og kompiser av nyere dato. Av begge kjønn…

Jeg kjente meg så takknemlig den kvelden. For en venneflokk som spenner så bredt. Og så dypt. Og så vidt. Og så langt. Mennesker som ikke nøyer seg med å befinne seg på overflata, men som borer i livet og fletter røtter med sånne som oss.

«En ukjent er en venn du ikke har møtt enda» er det også en som har sagt. En som er klokere enn han første jeg siterer. Livet har mer og fler og by på. Så spennende.