Humla suser…

De siste dagene har ikke vært de mest effektive hos oss. Det var heller ikke meningen. Gemalen har ferie – og for hans del betyr det først og fremst muligheten til å sove litt lenge og nyte planløse dager. Mitt behov har også vært å lade batteriene etter forrige ferieøkts sosiale stunt. Som vi har nytt hvert sekund av, la det være sagt.

Vi har med andre ord tatt livet litt som det faller seg. Det rare er jo, at når vi gjør det – avslører oppsummeringen en lørdags morgen at det allikevel har resultert i noen synlige og merkbare resultater. Første strøk med hvit maling på verandarekkverket – det ulidelig lange – er unnagjort. Vårt lille veggskap som har vært blått i snart tyve år har blitt kvitt malinga si. Hekken mot naboen har fått sin årlige tometers-kutt og den andre står for fall før regnet kommer i dag. Grillfest med deler av min stedlige lille familie ble det på torsdag – spontant og veldig koselig. At to tyveåringer slår seg til ro utover kvelden med den etter hvert litt eldre garde, får oss til å kjenne oss en smule privilegert.

Alt har skjedd mens vi lot humla suse…

Og akkurat det uttrykket har jeg reflektert litt over disse dagene. Jeg har alltid likt det. Det har fulgt meg gjennom mange år mens jeg har kjempet min kamp mot mitt forpliktede flink-pike-jeg og i stadig større grad gitt rom for livsnyteren i meg. Hun som i ungdomstiden haddhumlae så trange kår. Å la humla suse i eget liv har vært et stadig delmål – som ikke har kommet helt av seg selv og som fremdeles ikke faller helt naturlig. Jeg må fremdeles rydde før jeg kan slappe av, men jeg kommer meg.

Av den grunn brukte jeg dyrebare minutter på å følge ei humle som suste forleden dag. Jeg hadde slått meg ned på en solseng med en fullstendig unyttig roman av en forfatter jeg egentlig har bestemt meg for at jeg ikke gidder lese mer av, da det begynte å suse energisk i blomsterurna ved siden av meg. Ivrig fra blomst til blomst i høyt tempo beveget humla seg – på jakt etter nektar. Lenge. Boken fikk hvile, og jeg fulgte med. Undrende. Å la humla suse er virkelig ikke noe slaraffenliv.

Jeg kan altfor lite om humler. Vet at de trengs og har av den grunn valgt noen humlevennlige planter på hytta. Uten høye skuldre. Men jeg har lært litt denne uka: Det tilsynelatende planløse ved humlas susing er grunnlag for liv og vekst. Det tar jeg med meg inn i nye planløse dager neste uke. Vel vitende om at noe kommer til å bli gjort. En eller annen dag. Og at summen av dette noe tilfeldige forhåpentligvis legger grunnlaget for styrke og vekst gjennom den langt mer spikra og planlagte høsten og vinteren som ligger foran oss.

Advertisements

Vekselbruk

Da er årets telttur unnagjort for familien Stang.

Teltet er pakka bort – antageligvis for godt. Det har gjort nytte for seg gjennom elleve sommere og vil nok gi oss noen våte overraskelser i framtida om vannet skulle stige. Og det må jo teltere være forberedt på at kan skje. I år har ikke vannmengden vært plagsom, så det gikk bra. Varmen har heller ikke vært trykkende, så det har vært gode kår for sånne som oss. Vi er fornøyde og leiter allerede på nettet etter noe som kan erstatte det teltet som har bidratt til så mange gode minner. For teltturene våre har sålangt vært en årlig kos vi skatter høyt og ingen pålagt forpliktelse. Mens de fleste på vår – i hvert fall min – alder, pakker vekk campingutstyret og leier bobil, finner vi det fremdeles relativt sjarmerende med teltlivets enkelhet.

Skjønt enkelhet? Vi krangler oss til plass med strøm – noe som av underlige og ulogiske årsaker skal være forbeholdt ”vogner” – og har med oss både varmeovn og dyne. Det er lite askese over campingtilværelsen vår, så ingen bør bli imponert og synes vi er spesielt tøffe. Vi er antegelig bare litt rare…  Kjøleboksen går på strøm, vi tenner vår elektriske lampe på kveldstid og lader det som må lades. I motsetningen til de fleste andre på campingtur, nekter vi – er lik meg – dessuten å drikke pulverkaffe, så vi stiller både med vannkoker, kafferbrygger og relativt anstendig kaffe…

Men nå er det altså over for denne gang. Vi er tilbake på hytta. Etter det vi vil kalle sosial ekstremsport på en ukes ”Vineyard Nordens summercamp” i Sverige og hyggelige vennebesøk i etterkant, vender vi tommelen opp for alt sammen mens vi tenker som så mange ganger før at han hadde rett, forkynneren, som i sin tid påpekte at ”alt hbilde-3ar sin tid”.

Denne morgenen var det tid for alenekaffe i hytteveggen. Å hvile blikket på stille vann mens de fleste – både naboer og gemalen – fremdeles sover, er en lise i seg selv. Å snuse inn lukten av nyvasket tøy som hurtigtørker i sommervind, er en annen. For gemalen er det retreat å tusle rundt med drillen og gjøre ferdig siste rest av et rekkverk. Freden senker seg. Det er tid til refleksjon – og oppsummering.

Ingen trenger være i tvil om at vi elsker hyttelivet. Men vi sverger til et slags vekselbruk. Det er der en ukes tid eller så i telt hver sommer kommer inn. Mens andre nyter noen dager her og kan glede seg over å låne stedet vårt, setter Dags seg utenfor teltet og steker egg og bacon hver morgen etter en litt støl natt under nylonduken. Den som er så tynn at vi uten problemer hører naboen snorke og vet at det høres godt når vi selv småkrangler om rotet rundt oss. Det er viktig for meg at jeg en gang i året er prisgitt det faktum at det ikke går an å holde orden på alt…

Om vi leier bobil eller campingvogn neste sommer? Neppe. Det blir nok heller nytt telt. Hvis helsa holder og Gud vil, som mormor pleide å si.

Tid for lading…

Alenedag på hytta. Jeg vet at det høres skrekkelig ut for enkelte. Vi er ulikt skrudd sammen. Jeg er introvert og fornyer energien ved å være alene. Da blir ikke alenedager som disse truende, men gode. De siste ukene har bydd på mye godt sosialt fellesskap. Både gemalen og jeg setter stor pris på folk og driver en viss pensjonatvirksomhet på hytta med stor glede. Denne sommer har så langt vært en relasjonell gavepakke. Men så var det denne balansen da…

Selv om jeg elsker å være sammen med mennesker, erkjenner jeg at batteriene mine tappes på den måten. De lades i ”enerom”. Det rommet kan være alt fra uforstyrrede minutter der jeg får være inne i mitt eget hode mens jeg venter på kaffetrakteren og gjestene sitter ute og skravler. Man trenger jo strengt talt ikke ”vente” på en kaffetrakter, men jeg gjør det innimellom. Det er min variant av hurtiglading. En biltur for gemalen og meg kan dessuten fort bli en taus affære. To introverte på tur kan virke underlig på flua på veggen, tror jeg. Hvis ikke vi løser verdensproblemer av lokal art, da. Det kommer helt an på formen. Introverte – som har erkjent at de er nettopp det – med lang livserfaring finner løsninger. Det trengs bare litt mot til å sette grenser – og til frivillig å gå glipp av ting innimellom. For meg handler lading også om å ta imot alenetid på hytta som en gave. Et pusterom mellom hyggelige besøk av venner og en uke på leir – i telt! – som nærmer seg med stormskritt.

Jeg antar at alle voksne mennesker setter pris på litt tid alene innimellom. For å få samla seg, lest litt, nyte noen planløse og uforpliktende timer og tenke ferdig ei hel tankerekke før det kreves noe av en. Alle trenger det – også de som i hovedsak lader batteriene sine gjennom sosiale relasjoner og tapper dem om alenetida blir for lang. Og det blir den relativt raskt for de fleste. På motsatt side av skalen finnes vi som kommer mer i ubalanse om vi ikke får disse pusterommene.

Iblant unner jeg meg å gjøre bilturen litt lengre enn nødvendig om jeg har tid. Så topper jeg et sted det er fin utsikt og lar blikket hvile mens jeg tenker på ingen ting...

Iblant unner jeg meg å gjøre bilturen litt lengre enn nødvendig om jeg har tid. Så topper jeg et sted det er fin utsikt og lar blikket hvile mens jeg tenker på ingen ting…

Jeg er vokst opp med to ekstroverte foreldre som aldri helt forstod mitt behov for alenetid. Det kan jeg strengt talt heller ikke forvente: jeg skjønte det jo ikke selv før jeg var nærmere tretti år. Selv om noe av det første jeg gjorde da jeg hadde fått lappen som attenåring, var å reise en uke alene på mine foreldres hytte på fjellet. De var redd jeg var blitt deprimert. Jeg koste meg med en stor bunke bøker, tegnesaker og fjellturer alene – alt uten klokke. I mitt barndomshjem rådde et ekstrovert ideal. Sosialt og hyggelig var synonyme begreper i min mors vokabular. Jeg var vanskelig fordi jeg ikke syntes åtte mennesker på ei seksti kvadratmeter stor hytte en hel påske var toppen av lykke. De hadde helt rett: Jeg var sur. Eller sagt på en annen måte: Jeg var totalt utlada etter tre døgn. Og da hadde vi enda ikke kommet til skjærtorsdag. Alt jeg var tenåring gjorde vel neppe saken bedre.

La meg tippe at det finnes noen introverte småbarnsmødre eller tenåringsfedre med heva skuldre og sosiale krav i vrangstrupa i campingvogner og familiehytter i disse dager. Noen som misunner meg skikkelig når jeg forteller om min alenedag. Som lengter og tenker at de ikke er mulig i deres verden, men som meldte seg frivillig til å dra å handle i går for i det minste å få noen minutter alene i bilen, og som så tok en ektra runde med trillevogna mellom reolene i matbutikken bare for trekke ut tida bittelitt.

Min enkle filosofi er at det vanligvis hjelper å snakke om ting. Dessuten er ved vanligvis verdifullt å forsøke å sette seg inn i den andres situasjon. Kanskje synes du partneren ikke har mer grunn til å føle seg sliten enn du har? Kan det hende at han eller hun er annerledes skrudd sammen og derfor har tappet batteriene mer i ferien enn du har, ganske enkelt fordi han eller hun er introvert mens du er ekstrovert? Kunne du tenke deg å gi parteren din en gave? Alenetid om det er behovet. Eller motsatt: En sosial boost om det er det som trengs fordi du har insistert på mye tid for dere to eller deres lille familie så langt denne sommeren? Det er ikke sikkett du trenger å være med, men iblant er bonusen ved å strekke seg en smule, ganske merkbar. Det handler uansett om å finne balansen…

Festreise…

Hyttefrokost. Vindstille. Morgensol. Et par gode bøker i vente. Et rekkverk som må få litt farge. En dag uten særlige planer. En nabo å formiddagsbade med. Kan en bedre ha det?

”Alt har sin tid,” skrev Forkynneren i Det gamle Testamentet. Han er mye sitert. Jeg tenker på han stadig vekk. Fordi balanse er så viktig for meg. Og balanse handler blant annet om å fylle tiden med ulikt innhold.

Den siste uka har vi vært på en liten, relasjonell festreise.

”Vi tar en tur innom,” sa vi da en av Dags kamerater fra mange år tilbake flyttet til Rogaland sist høst; ”Vi er jo på de kanter iblant….” Men vi er jo ikke det. Vi hadde liksom glemt at den tiden da vi begge var i Stavangerdistriktet en del i jobbsammenheng, er over. Da det gikk opp for oss, bestemte vi oss for å ta turen – en langhelg i sommer – og høre om det var flere av de vi stakk innom med jevne mellomrom tidligere som ønsket besøk? Mennesker som betyr mye for oss – og som vi gjerne definerer som venner til tross for at geografien sørger for at møtepunktene blir færre enn vi ønsket.
unnamed-4

I strålende sol tok vi den lange veien over fjellet. Fantastisk. Norsk natur går rett i hjertet på oss – og meterhøye brøytekanter på vei mot Suleskar ble en bonus vi ikke helt hadde kalkulert med. Snøflekker her og der var vi vel forberedt på, men dette. Wow!

Første natta hadde vi booket hotell. Vi har bodd på Kronen gård før og vet at der er det koselig – og at kokkene kan sine ting. Smakfull mat ved et lite bord i en historisk spisesal er en god vitamininnsprøytning for samlivet. Lang frokost likeså. Til og med sammen. I vårt liv skjer det ved få og utvalgte anledninger. Et godt valg vi har gjort fordi det tjener samlivet vårt og demper stress og frustrasjon, men som også gjør at vi koser oss ekstra når vi nyter morgenmaten sammen. I sakte tempo…

unnamed-3To døgn med gode venner. Fire forskjellige konstellasjoner. To lunsjer – to overnattinger. Fire relativt usminka samtaler. Altfor mange kaffekopper. Kortreist mat og vind i håret. Tidlige alenemorgener (vi har stort sett B-mennesker i venneflokken…). Dyp erfaring av hva vennskap betyr. Blikk som møtes, oppmuntringer som deles, heiarop og delt refleksjon. Vi dro østover og visste at vi er rike. Bekreftet på vissheten om at vennskap er en ressurs det er klokt å ta vare på.

Det er derfor jeg kaller det en festreise. Ikke fordi det var hvite duker og kandilabre hele veien. Mest fordi det IKKE var det. Fordi vi fikk dele de vanlige sommerdagene i hytte og hus – og ble plassert på loftet på Birkeland da vi kom dit, til Navigatørenes familieleir. Dag var der som taler for fire år siden – jeg avsluttet noen års medarbeiderskap på leiren seks år før det igjen. Den gangen var jeg ogunnamed-2så mentor for noen av studentene som var tilnyttet Navigatørene i Bergen. Det er noen brylluper og opptil tre unger siden… Jeg kjenner at jeg har levd en stund – og blir takknemlig. Over å møtes og se at røttene fra den gang har blitt dypere, livet leves med utfordringer og gleder, krevende hverdager, etterlengtet ferie og en Gudstro som holder.

Dag og jeg hadde halvannet døgn sammen med dem for å ha seminar på ettermiddagen og dessuten undervise ved leirens samlivskveld. Fint å få presentere oss og noe av det boka vår handler om – og oppleve responsen. Gjenkjennende nikking, latter og alvorsrynker i skjønn forening. ”Dette var trivelig,” sa en. ”Og nyttig.” Samtalene etterpå gled godt, noe vi selvsagt håper de samtalene som igangsetters av petitene i boka skal gjøre, også.

Vi pusta ut og tuslet mot reisens siste stopp. Dag på jobb i Grimstad – og en ny mulighet til møtepunkt med god folk. En klem, en kort prat, enda en lunsj. Enda en erfaring av at geografisk avstand ikke rykker opp solide røtter. Noen ekstra timer med venner fra nyere tid. Skuldersenkende.

Mennesker vi ”puster i samme lufta som” har blitt et begrep hos oss. Det handler om de vi deler verdier og noen perspektiver med. Som vi kan dele vårt med uten å være redd for å bli misforstått – og som vi gjerne lytter til uten å frykte for at vi ikke vil forstå noe som helst. Gjennom en stille kveld med kveldsbad og på verandaen – og på båttur ettermiddagen etter fikk vi gjøre det. Prate, le, nyte den norske sommeren sammen…

Festreise. Vi er fylt opp. Av noe godt. Og har investert. I noe bærende og viktig…