Endelig advent…

Alle som har fulgt med på bloggen vår en stund, vet at det er to perioder i løpet av året som tar meg med storm. Det er våren og adventstida. Jeg er en våryr hvitveisvenn med hang til å erklære våren for åpnet flere uker før tida. Til gemalens bekymring hvert eneste år. Han er slett ikke sikker på hvordan jeg kommer til å takle et snøfall til. For det kommer alltid. At mine litt for tidlig innkjøpte stemorsblomster står det over, har han imildertid lært seg etter hvert. Og den slags har han vel i ærlighetens navn aldri bekymra seg for heller…

Men nå er det altså advent som gjelder. Når mørketida begynner å feste seg, driver jeg egenterapi ved å plassere mine mentale adventslys og telle ned. I min verden er det nemlig ikke ”lov” med verken for mye lys eller julemusikk før første helgen i advent. Og så minnes jeg min venninne Wencke, som dessverre døde så altfor tidlig. Allerede i slutten av oktober kunne julemusikken fylle stua hennes. Da jeg prøvde meg med en mild pekefinger og påpekte at det kanskje var i tidligeste laget, ristet hun innbitt på hodet; ”Nei, nei, Gud og jeg har en avtale om at i mitt tilfelle er det helt greit!” Og hvem tør argumentere med Gud? Wenche hadde slitt psykisk i mange år, og skulle det ikke mer til en litt julemusikk for å lette sinnet, er ikke jeg den som skal krangle om sånt.

I mitt tilfelle derimot, er det denne helga vi klipper snora. Bugge Wesseltoft med sitt piano med snø på skal få smyge ut av CD-hylla i løpet av dagen, og i morgen skal noen barn få være med på den offisielle tenningen av verandalysene.

Om jeg er stressa? Egentlig ikke. Ukene som ligger bak har vært sjeldent heftige, det skal innrømmes. Tempoet er relativt høyt hos oss som hos folk flest. I tillegg har vi jo kommet med bok. Det er utrolig gøy, men krever sitt. Nå har jeg hatt gleden av å gi ut noen bøker før, men det har blitt noen år siden sist. Og det utvilsomt annerledes å lansere bok i 2015 – ikke minst med sosiale medier som en nye arena. Nytt er det også å gjøre det sammen med Dag. ”Tid for to – en samlivsbok for alle slags par” (som forresten kan bestilles her ) har vi samarbeidet om – selv om jeg er den som har ført det meste i pennen. Klart vi er spent, både på responsen og salget, selv om mange –  fra psykologer til småbarnsforeldre – har fortalt oss at ”dette er bra”. Det er litt sårbart, også. Eksemplene er i stor grad hentet fra vårt liv sammen. Både de morsomme og de vi ikke er så stolte av. Det er greit å ha stått fram med både seire og nederlag før.

Allikevel må det innrømmes at jeg blir litt kortpusta av å se meg selv på forsiden av Norsk Ukeblad. ”Hva synes du, da, ” sa jeg til gemalen forleden kveld, ”om at du og jeg er i Norsk Ukeblad i anledning readventn romantikk?” Saken er jo at Dag er åpen med at romantikk er noe han har lest seg til, og jeg heller ikke er det jeg vil kalle en klassisk romantiker. Men det syntes han var feil spørsmål; ”Det handler jo ikke om det. Det handler om å gjøre gode valg for eget samliv. Og det gjør vi!” Basta, liksom.

Han har rett. Å lage julekalender for min kjære – for det er det som er fokus i ukas Ukeblad – er et godt valg for vårt samliv. Ikke romantisk stress. Han får en daglig oppmuntring og noen betimelige påminnelser i form av  for eksempel innpakkende pakkelapper som minner ham på at det er på tide å kjøpe de julegavene han alene er ansvarlig for – eller en lapp som forteller at ”i kveld står det baking på programmet. Jeg ordner litt ekstra kos – og du steker krumkakene”. Jeg får en blid mann og blir ikke stående alene med det som skal gjøres før jul.

Tilbake til det med stress. Det er mange år siden jeg la bort målet om sju slag hjemmebakte kaker. Det blir heller ikke dette året verken sylte eller rull fra eget kjøkken. Den prioriteringa er blant de gode valgene som tjener både våre liv og vårt samliv. Og som sikrer mer tid til den litt uplanlagte kosen. Vi nøyer oss dessuten med ca ett julemarked og maks en julekonsert i tillegg til noen juleavslutninger her og der. Veldig hyggelig forresten, alt sammen. Vi vil bare ikke at det skal bli for mye av det. Både ribbe og pinnekjøtt skal i hus. Kalkun, også. Noen av julegavene skal være hjemmelagde (Nei, jeg strikker ikke sokker i år, heller!”).

Vi er altså ikke uten press de neste ukene. Men alt som kan planlegges og skrives på lister, er lagt inn i kalenderen og listeført. Inkludert noen kvelder som bare merkes ”opptatt”. Med tid for det spontane – eller for å fylles med ”ingen ting”. Det minker stresset. Forrige lørdag brukte vi store deler av en totimers (!) frokost på et hotell i Stavanger etter en 60-årsdag for å sluttføre den jobben. Krysset av de gavene som var ordnet (som de antishoppere vi er, begynner vi tidlig og tar det over langen), strøk noe vi erkjente at vi ikke kom til å få til, og lagde det vi anser som en realistisk plan. Den inkluderte adventspynting i går og en lørdag med rolig pust i dag.

Foreløpig ser det bra ut. Klokka er åtte. Jeg har nytt stillhet, aviser og god kaffe en times tid mens adventstjerna mi – litt ureglementert – har fått lyse i stuevinduet… God advent!

Advertisements