Facebook – en gave?

Sist uke leverte Ingebrigt Steen Jensen en skikkelig salve mot facebook i avisen Vårt Land. Det var liksom ikke ende på hvor fordummende og naivt det var å ha en viss aktivitet på «fjesboken». Selv har han visst en profil noen andre har laget for ham – der han aksepterer alle venneforspørsler.

Vanligvis leser jeg det ISJ skriver med en viss hodenikking, men denne gang synes jeg han bommet kraftig. Selv har ingen planer om å etablere nye vennskap gjennom et nettsamfunn. Av den grunn velger jeg bare å bli venner med folk jeg har truffet, snakket med og føler at jeg kjenner litt. Jeg koser meg veldig over kontakten med både gamle venner og mennesker jeg møter noenlunne ofte i eget nærmiljø. Det er koselig å få del i noen perler fra hverdagen til gamle venner, titte på bilder av barnebarn og sydenturer og gratulere en gammel kompis fra folkehøyskoletiden min fra slutten av syttitallet med 50-årsdagen. Om noen uker skal jeg ha en (ny) kveld med venninner fra barneskolen som jeg ikke hadde hatt kontakt med på tredve år da vi fant hverandre igjen på facebook. God mat og gamle album ga oss en minnerik og relativt dyptpløyende helaften rett etter jul… Kontakten med folk i eget nærmiljø og menighet er både nyttig og – hvor underlig det kanskje høres ut – viktig relasjonelt.

Det siste halvåret har jeg allikvel opplevd facebook på et nivå som setter ISJs forakt for dette mediet i et svært lite fordelaktig lys. Ei av mine fb-venner er ei av «jentene mine» fra team- og bibelskoletida da jeg var lærer i Staffeldtsgate. Jeg har en del fb-venner blant dem, også, og det er svært hyggelig når de dukker opp igjen – ofte med mann/kone, barn, hund og stasjonsvogn…

Jill dukket opp med mann, sønn og nummer to i magen (nå nærmer han seg så smått året). Hun så godt ut, og jeg gleder meg over bildet av en harmonisk og lykkelig familie. Det gjør jeg fremdeles… De er flotte. Og sterke. Men de bærer tungt for tida, Jill og mannen Martin. På seinsommeren i fjor ble Vegar, som da akkurat hadde fylt fem, syk. Leukemi. En snikende sykdom. Mange blir friske. Nå ser det ut til at Vegar kanskje ikke får oppleve 6-årsdagen sin eller blir skolegutt til høsten, slik han har gledet seg til. For halvannen uke siden reiste den lille familien hjem igjen til Grinde utenfor Haugesund fra Haukeland sykehus for siste gang. Legene kan ikke gjøre mer for Vegar, og nå står mor og far foran sin livs største utfordring: De skal gjøre Vegars siste uker så gode og meningsfulle som mulig.

Mange av oss følger deres vei og vandring gjennom facebook. Som venner av en eller begge Vegars foreldre – og gjennom fb-siden «Be for Vegar» som nå har over 8400 støttespillere. Ingen av oss som ikke har opplevd å miste et barn, har mulighet til å forstå den smerten og fortvilelsen som rir disse foreldrene i disse dager. Uten facebook ville vi neppe fått følge prosessen og stadig blitt minnet på å be for denne familien. Og enda viktigere; Uten facebook ville ikke familien visst hvor mange det er som står sammen med dem, tenker på dem og følger dem på denne veien som er så uforståelig. Når alt kommer til alt, må de gå dette veistykket alene, men det å vite at så mange – også mange av oss geografisk langt unna – har fokus på deres situasjon i denne tida.

Bildet er hentet fra Haugesund Fotballklubbsnettside. Her fikk Vegar være med trening forleden dag,

Facebook er utfordrende og stiller krav til fornuftlig bruk av oss som har en profil der. Allikevel er jeg faktisk takknemlig for det utbytte jeg har av vennegjengen og profilen min. Selv om jeg i disse dager av den grunn må streve med noen følelser jeg neppe hadde hatt uten fb…

Har noen lyst til å se en av de opplevelsene som er til glede for Vegar i disse dager, kan dere sjekke her>>

Håp?

I dag har jeg kuttet ned og gravd opp min stein døde klatrerose… Vinteren var hard dette året. Etter å ha hatt mistanke om at noe var veldig feil tidligere i våres, måtte jeg – etter flere dagers intens og håpefull titting – bare innse at min vakre orangerøde rose har blomstret for siste gang. Tilogmed Dag var enig, og nådeløse handlinger av denne typen – da man klipper ned og graver opp rota – sitter langt inne hos ham.

Da vi bodde i Oslo hadde vi en ganske flott vintergrønn plante som var brun og ekkel da snøen gikk. Jeg lot dommen falle raskt: «Grav den opp og hiv den» lød ordren fra meg til han som ikke er så veldig interessert i hager, men som akkurat på det punktet gjør som han får beskjed om. Nesten alltid.

Men den gangen protesterte han. «Den skal få stå et år til, » erklærte han. «Kanskje den ikke er helt død». Og den brunsvidde planten stod der hele sommeren og skjemte ut hele den lille hagen vår, syntes nå jeg. Dag derimot stelte litt ekstra med den i håp om at det skulle vise seg at det var en kime til liv i vraket.

Jeg har aldri glemt  det Dag uvitende lærte meg om Guds tålmodighet gjennom sin trassenhet den gangen. Han er så full av håp for oss. Han gir oss ikke opp selv om omgivelsene fristes til det. Og i motsetning til Dag – som året etter måtte innse at det ikke kom til å bli nytt liv i planten vår – og som i dag ikke mukket da jeg ba han grave opp roserota i hagen her – finner Gud alltid en spire til liv hos oss. Den pleier han godt; vanner og steller med. Det er derfor et av navnene hans er Håpets Gud…

Pust ut…

Vårt pusterom og hvilested

De som har fulgt med litt på bloggen vår, har definitivt fått med seg at vi «landet» på egen hytte i påsken 09. Det var et gjennomtenkt valg for oss. Vi kom til et punkt i livet da vi trodde et sted som dette ville gi oss den typen avbrekk som vi trengte for å hente krefter i en periodevis nokså hektisk hverdag. At vi fant denne perlen i anstendig avstand hjemmefra, kjennes som en ren velsignelse. Det tok oss ikke mange dagene å konstatere at vi  elsker dette stedet  – og bare noen uker å oppdage at her inntar vi faktisk hvilepulsen etter kort tid. Hver eneste gang vi er her. Og vi er her så ofte vi kan…

Det kan gå fort i svingene  for oss iblant, og vi innrømmer at det er ikke hver dag vi spiser middag sammen hjemme hos oss. Men vi er fornøyde. Veldig.  Mener selv at vi ikke sliter oss ut på dette livet – og at vi passer på at vi har tid sammen og pusterom nok til å holde en rytme som funker for oss.  Hytta fikk fort en viktig funksjon her.  Avstanden hjemmefra – halvannen time – gjør at det er mulig å ta turen og overnatte en natt før vi drar hjem igjen. Et aktivt menighetsliv med kafegudstjenester annenhver søndag, gjør det nødvendig. Nå er Dag riktig nok pastor i denne menigheten og har noen forpliktelser av den grunn, men vi ville nok tenkt sånn uansett. For oss er det viktig å tro sammen med noen.

Ramsløk

Denne pinsenhelgen har vi i sin helhet nytt på hytta.  Det har blitt lange måltider og gode samtaler rundt bålpanna på plattingen. Delvis bare vi to – delvis sammen med venner. I to puljer. Gode venner som det går an å være på tur med fordi vi ordner tingene sammen. Og gir hverandre tid. Tid til å tie og tid til å snakke. Dypt. (Noen her i huset er håpløst dårlige på smalltalk.) Tid til å kope og la blikket hvile på utsikten. Lenge av gangen. Slowfood og gode smaker i sakte tempo. Et glass vin eller to.

Og tid til litt ekseperimentering i matveien. I fjor vår snubla vi over et felt med ramsløk på en spontan ettermiddagstur. Vi kjente lukta først… Så åpnet landskapet mellom trærne seg. Skogbunnen – så langt øyet rakk – var dekket av noe som kunne ligne på linjekonvall, men definitivt luktet løk. Noen søk på nettet ( i seineste laget til å få benyttet fjorårets høst) lot oss forstå at ramsløk var verdt å prøve.  Denne pinsen har fryseren fått sitt, og vi har konstatert at et par typer pesto gjør seg både til kjøttrettene på grillen, iblandet rømme til grillet laks og i salat ( av den ikke så veldig barnevennlige typen). Snadder hele veien…

God tid og god mat med gode venner... Tone og barna - Iben, Dags "faderullan" og lillebror Fabien, var våre gjester tidligere i mai

Vi vil ikke bytte bort hverdagene våre. Velsignelsen i vårt liv handler blant annet om det vekselbruket vi lever med: Høyt tempo, mye folk, spennede jobbutfordringer, krevende beslutninger og slitne kropper på den ene siden (av fjorden).  Klokka på badehylla, lange kaffekopper, hagepusling og gode (kanskje til og med viktige) bøker på den andre…

Vi er grunnleggende takknemlige…

«Himmelspretten»

Mora mi kalte morgendagen for «himmelspretten». Vi var ikke så gode på kristne merkedager i mitt barndomshjem, så jeg visste ikke hva det betydde. Men jeg hadde en anelse. Den samme «mora mi» hadde nemlig et forhold til værmeldinga som tilsvarer det kontemplative kristne har til tidebønnene. Minst tre ganger om dagen ble det krevd «full tysnad» hjemme – til værmeldingen på radioen var over. Hun førte nøye statistikk over den første snøen, datoen da naboen skrapte frontruta på bilen da han skulle på jobb om morgenen, og over når snøskuffa kunne ryddes bort.  Dessuten hadde hun total oversikt over «vårfenomenene». Den store spenningen hver vår var knyttet til om liljekonvallen ble å finne på kaffebordet på hennes fødselsdag 26.mai. Og når bjørka ble grønn… Siden «himmelspretten» var en torsdag omtrent på den tiden løvet «spratt», resonnerte jeg meg som barn fram til at de to tingene hadde mye med hverandre å gjøre…

Men nå var jo jeg enda «grønnere» enn foreldrene mine når det gjalt religiøs forståelse. Mitt første bevisste kirkebesøk fant sted da jeg var nesten fire år og brudepike… Etter det var jeg overbevist om at presten – det var den mannen i kjole, var det ikke? – stod i en diger lekegrind hele tiden.

Nå vet jeg bedre! Jeg vet hva en alterring er, og jeg har knelt ved en mange ganger… Som konfirmant og som nattverdgjest (hvor fikk man det ordet «gjest» fra i den sammenhengen, forresten?). Og jeg vet hvorfor vi markerer «himmelspretten».  Kristi Himmelfartsdag er kanskje en inneklemt torsdag som de fleste er glad for fordi den ofte gir oss en langhelg med fri, men den er ikke desto mindre en viktig merkedag: Vi markerer som navnet sier, at Jesus for opp til himmelen. Disiplene hans stod forvirra tilbake. Med et løfte og et oppdrag å møte framtida med.

Løftet var at de ikke skulle bli forlatt «farløse», men at Jesus – som den Hellige Ånd, ikke bundet av kropp, sted og tid, skulle bli gitt dem. Oppdraget kaller vi misjons- eller dåpsbefalingen, og det er utgangspunktet for at kristendommen – alle menneskelige feilskjær til tross – har blitt en verdensreligion; «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt jeg har befalt dere.»

Verden måtte vente lenger på budskapet enn disiplene måtte vente på Ånden. Bare ti dager seinere feiret jødene sin pinse og Gud  benyttet anledningen. Ånden ble gitt – og vi kaller pinsen Kirkens fødselsdag fordi 3000 tilreisende og fastboende jøder i Jerusalem på den dagen anerkjente Jesus som sin Messias.

Himmelspretten? Om noen «spretter» på den dagen, kan det være meg. Av ren glede over at Gud holdt sitt løfte og disiplene fikk mot til å ta stafettpinnen videre.

Lokalpatriotisme

Jeg kjenner en ekte lokalpatriot! Han er dedikert til bygdas femtedivisjonslag og reklamerer med begeistring for deres fotballkamper på facebook. Skal det være blueskonsert på den lokale pub’en inviterer han alle han kjenner på den samme wallen.  Da jeg påpekte at jeg hadde lagt merke til de postive holdningen hans forleden dag, fikk jeg rask tilbakemelding: «Må nok medgi at jeg liker lokalmiljøet. Moro å være med å gi litt tilbake for alt det jeg har fått av gleder og opplevelser opp gjennom årene!» Lykkelige steder som har folk som han!

På facebook dukker det oppfansider der en kan få gi uttrykk for gleden over å tilhøre et lokalmiljø. Forleden dag hengte jeg meg på en slik en; «Ikke for å skryte, men jeg kommer fra Drammen». Jeg har sterke og dype røtter i fødebyen min, og jeg er stort av hva de har fått til de siste årene. Heia Drammen! Og Godset er «mitt lag». Slik vil det alltid være, selv om det er mange år siden jeg var på kamp på «Marrinlyst». Sannheten er jo at jeg har bodd lenger borte fra byen enn i den. Allikevel; Det var der jeg ble født, lærte å gå, fikk mine første skrubbsår – av ulik type, gikk på skolen, var russ, etablerte viktige verdier og staket ut veien videre. Siden har jeg bodd i byene Bergen, på Hamar, i Tønsberg og i Oslo. Og har gode minner fra dem alle. Jeg kjenner meg som et rikere menneske som har smakt på flere lokalmiljøer.

I 1997 flyttet jeg til Sarpsborg. Byen som har flere fellestrekk med min barndoms by. Vi har «ælva» og «industri’n» her også. Selv om l’en i «ælva» uttales litt annerledes… Jeg trives. Sarpsborg er en god by å bo i. Vet ikke om det finnes en gruppe for «glade innflyttere», men kanskje jeg skulle etablere en. Jeg laget en for «Hvitveisens venner» tidligere i vår fordi jeg syntes det ble mye negativt fokus og for mange alvorlige mot-grupper.

Og negativt fokus har det blitt igjen. De siste dagene har flere invitert meg til en «ikke for å skryte, men jeg er IKKE fra Sarpsborg»-gruppe. «Ignore»-knappen er flittig brukt. Men jeg måtte inn for å titte på hvem som er medlem eller fan av noe sånt? Mye Fredrikstadfolk, selvfølgelig… Ikke overraskende. Den gamle nabokrigen er slitsomt viktig for en del her i Østfold. Men overraskende mange av tilhengerne er mennesker som jeg trodde hevet seg over denslags – og heller ikke anså det som god humor. Mennesker jeg trodde hadde et postitiv syn på livet og ønsket å bygge broer mellom mennesker. Som setter pris på at folk liker det de selv holder på med – og som tilogmed har vist seg å være litt hårsåre hvis man sier noe som kan oppfattes som kritikk i møte med noe av det de er glad i.

Jeg undrer meg…