Skattejakt

Amerikanerne har enda en gang markert sin Thanksgiving – og jeg har fundert en smule, også dette året, hva i alle dager det skyldes at vi, i stedet for å ta tak i den gode tradisjonen, falt for en tydelig «oppgrøssert» utgave i Halloween?

Joda, vi kunne selvfølgelig, sånn helt privat, tatt tak i anledningen, men jeg må innrømme at jeg liksom ikke kommer på det før halv-og helamerikanske venner legger ut fine bilder på Facebook av vakkert dekkende bord og gjester på vei inn døra. Litt ergerlig er det også å tenke på at det var tradisjonen fra hjemlandene i Europa som sporet innvandrerne i det nye kontinentet til å etablere sin spesielle versjon av høsttakkefesten ved å flytte den kirkelige handlingen inn i sine private hjem. Eller i det minste supplere med den etter hvert så sagnomsuste familie- og venne-middagen. Høsten 1863 erklærte daværende president, Abraham Lincoln, at dagen skulle være nasjonal høytidsdag og fridag.  Og sånn har det blitt. Lurt, Abraham.

Hos oss har markeringen stort sett forblitt kirkelig – og betydelig enklere. Det er leit, men la meg benytte anledningen denne fredagen, en ukes tid etter «skjema», og minne oss på viktigheten av takknemlighet. Som bidrag til et gode samfunn og, like viktig, personlig velvære.

«Count your blessings», sier også amerikanerne. Tell velsignelsene dine. Det er klokt. Forleden ble jeg sittende ved samme bord som en tenåring som gjorde det motsatte; ramset opp alt som var galt og trist og surt for tida. Hun telte sine «miserabelheter», og de strakte seg fra en gjennomsnittlig normal høstforkjølelse til det faktum at hun ikke likte maten hun fikk servert der vi møttes. Det var lite å oppmuntres av av det man fant mellom disse to ytterlighetene, også. Opphavet tidde; de hadde sikkert hørt leksa før. Jeg vet at det kan være sånn å ha en tenåring i huset, men det gjorde noe med meg. Jeg kjente at jeg jeg ble strammere i skuldrene (og muligens i maska).

Så motsatt av de gangene jeg er sammen med mennesker som midt i at livet er tøft, tydeligvis stadig er på det jeg kaller «skattejakt»: De setter fokus på det som er bra. Titter ut – eller inn – av sitt eget vindu og finner gode ting å hvile blikket på. Uten å dra seg selv etter håret. Uten å sette seg på lokket over det som er krevende.

«…Men det er jo så mye som er bra, også,» er en kommentar jeg hørt mange ganger. Med trykk på bra. For å legge tyngden på den beste sida. Ved å telle vanlige hverdagsvelsignelser og små oppmuntringer. Da skjer det noe helt annet; jeg slapper av, får et annet perspektiv på min eget liv, også. «Jeg blir jo gladere» konkluderte en etter at han hadde klart å motstå fristelsen til å dra ned sin mentale rullegardin fordi de depressive tankene truet med å få overhånd. Livet var tøft, men han var så stolt over at han klart å velge å snu fokuset. Nå foretok han en slags opptelling og smilte over at de fleste dagene hadde noe positivt ved seg.

«Count your blessings» – og gjør det gjerne ved å skrive en liste over alt du har å være takknemlig for. Enten du sitter på toppen av livet og skuer utover i solskinnet eller du føler at du får hele himmelen i hodet i høstmørket. Kanskje er du beruset av forelskelse, ikke bare i han eller henne, men i livet som helhet akkurat nå. Det går bra. Du seiler i medvind. Kanskje ser du tilbake på en rekke tapsopplevelser og motbakker som har satt spor. Uansett; jeg tør påstå at det finnes noen velsignelser å telle. Det kan hende du vil oppleve at de er flere enn du trodde. Jeg garanterer at det vil gjøre noe med deg. God skattejakt.

Dugnad

Vi har en god venninne som brått ble enke i våres. Det var en heftig opplevelse – og mange praktiske ting skulle ordnes midt i den bunnløse sorgen. I sommer var vi på besøk på deres hytte, et praktfullt sted i Sverige der vi har nytt gode dager og dype samtaler i mange år. Selv for en arbeidsmaur av ei dame er åtte mål tomt og en endeløs rekke trær ganske voldsomt. Derfor foreslo vi en dugnad – og satte av dato for begivenheten nå i november. Gemalen er lykkelig for anledninger til å få brukt motorsaga si, så det initiativet satt ikke langt inne. Siste helg hadde vi av den grunn to kvelder rundt et langbord med dugnadsmat, spill og latter. Og en lang arbeidsdag da vi fikk gjort mer enn vi planla. Vi ble ni; sønner, svigerdøtre, svoger og svigerinne – og vi. De nære vennene – og litt familie, om vi jukser en smule.

Dugnad med motorsag er for tivoli å regne for han jeg holder sammen med er. Bare gøy! For meg er det relasjonsbygging på høyt plan. Det å jobbe sammen, strekke seg, heie på hverandre, hutre med en kaffekopp i den ene handa og ei skillingsbolle i den andre sammen med andre som deler gleden og er litt slitne, er fint. Underveis blir det små samtaler, uttrykt glede over å være sammen, og – i vårt tilfelle – samstemmige konstateringer av at dette hadde han som forlot oss så brått, likt innmari godt.

Dugnad er relasjonsbygging! Joda, dugnad er en effektiv måte å få unnagjort et prosjekt på. For all del. Det er en fantastisk synergieffekt i å jobbe sammen med noen. Dessuten innmari deilig å se tilbake på dagen og glede seg – sammen – over hva vi faktisk fikk unnagjort. Allikevel er min erfaring mer enn noe annet at dugnad er relasjonsbygging. Vi snakker på en annen måte når vi jobber sammen enn når vi sitter rundt et bord, har jeg ofte tenkt. Temaene sitter løsere. Ofte kan de gå dypt. Kanskje fordi vi slipper å møte hverandres blikk om vi holder på med noe målrettet samtidig som vi snakker? Kanskje fordi det er en sannhet i at andre rammer rundt samtalen gir nye perspektiver på det vi snakker om? Årsakene kan være mange… Dessuten fører det å jobbe sammen til at vi får en annen type ro over samtalen. Selv om den kan bli litt springende, er det lett å ta tråden opp igjen. Vi går kanskje litt til og fra, men vi har tid.

Derfor vil jeg slå et slag for dugnaden denne fredagen. Ikke bare er det å ta initiativ til eller si ja til dugnadsinnsats en god gjerning overfor den eller de som får hjelp, enten det gjelder privatpersoner, menigheter eller idrettslag. Det er en vei til å komme nærmere andre mennesker – og en mulighet til fordypet refleksjon. Vennskap kan fordypes, ja, kanskje til og med etableres.

Vi eide en gang en låve. En svær låve med behov for maling. Den jobben lå over oss som ei mare. Så lanserte vi tanken på dugnad. To påfølgende lørdager. Inviterte bekjente, kjøpte maling og lagde ei diger gryte med lapskaus. Ei venninne av oss hadde et hus som skulle males. Det ville koste skjorta om et firma skulle ta jobben. Penger hun ikke hadde. Kjøp maling og mat, sa vi. Vennegjengen stilte. Sov på flatseng, malte i mange timer, bada i kulpen på kveldstid og var inderlig fornøyd med oss selv da siste strøket – helt oppunder mønet – var unnagjort før kirketid på søndag.

I begge tilfellene ble dugnaden tema i festlig lag i mange år etterpå. Jeg kan fremdeles gjenkalle den gode følelsen ved å gå rundt en nymalt, rød låve og se for meg venninna vår som vinket da vi pakket sammen og dro hjem etter fullført jobb på huset hennes. Dessuten glemmer vi ikke hvem som var der. Husker nærheten og at vi snakka om viktige ting. Tematikken for lengst er glemt, men relasjonene er levende. Etter helgens innsats gleder jeg meg også over å ha kommet litt nærmere mennesker jeg setter stor pris på. Dessuten er jeg helt sikker på at vi kommer til å snakke om det neste gang vi treffes…

Farsdag på etteskudd…

Det har vært farsdag. Det er av naturlige årsaker ikke en dag vi er veldig opphengt i på egne vegne,. Vi forsøker heller å huske at den søndagen ligger man liksom litt unna en del familier med barn som gjerne vil hylle far i fred. Over 60 prosent av norske fedre får minst en gave i anledning farsdagen. Resten får i det minste en hilsen – bortsett fra en liten gruppe som må klare seg uten oppmerksomhet på dagen.

I år var jeg nær ved å legge ut et bilde av gemalen i rekken av kjekke mannfolk som ble profilert på Facebook.  Jeg gjorde det ikke, men jeg grunnet litt rundt den viktige rollen som bevisste menn kan ha i unge menneskers liv – også om de ikke er vedkommendes far. Noen ganger faktisk nettopp fordi de ikke er fedre… Eller mødre, for den del, men akkurat denne gang har jeg lyst til å sette fokus på mannen.

Vi lærte et afrikansk ordtak for mange år siden: ”It takes a village to raise a child.” Det trengs en landsby for å oppdra et barn. Eller en ungdom. Vi har tenkt – og noen ganger sagt rett ut – at vi vil være en del av den landsbyen. Derfor trasket min kjære rundt hos småbarnsfamiliene i nabolaget da vi for en del år siden flyttet inn i en enebolig ved siden av lekeplassen.  «Vi kommer til å bry oss med ungene deres og ikke late som om vi ikke ser det om de slåss eller krangler» sa han. Og overlot til naboene selv å gi beskjed om de synes vi brydde oss for mye. Resultatet var – tror jeg – at noen voksne senket skuldrene litt med tanke på at et barnløst par hadde havnet i deres byggefelt. Det resulterte også i fine relasjoner til ungene i gata..

Gemalen har ikke minst tjent på å være akkurat passe barnslig. De han lot henge med seg som barn, har gjerne tydd til han og oss når de ble tenåringer og –  etter hvert – unge voksne. Nei, han er ikke faren til noen, men jeg tenker at han skulle hatt litt hyllest på farsdagen fordi han har vært – og er – mentor for mange. En litt faderlig, omsorgsfull, grensesettende og utfordrende voksenperson som bryr seg – fordi han bryr seg om.

Men hvorfor er det sånn at ganske mange tenåringer snakker åpent med en lærer, en helsesøster, en fotballtrener eller andre voksne rundt dem, mens de kan være direkte avvisende hjemme? Der er skiltet med ”Ingen adgang – privat grunn” planta godt i bakken, og foreldrene mister ofte helt av syne det faktum at det grønnes bak skiltet fordi de overveldes av følelsen av å bli avvist.

En grunn, i hvert fall når ungdom sliter og synes ting er vanskelig, kan være at de ønsker å skåne dem som de er mest glad i. Foreldrene.

En annen grunn kan være det vi kan kalle ”kutting av navlestrengen fase 2”… Psykologer antyder med stadig større sikkerhet at deler av hjernen stenges av for foreldre eller de nærmeste omsorgspersonene i en fase av tenårene. Fordi de skal selvstendiggjøres enda mer enn det de ble i barneårene. De dårlige nyhetene er altså at mange, ja, kanskje de fleste åpner seg lite for de nærmeste i en periode da mange ting i livet er ”under ombygging”. De gode nyhetene er altså at de søker kontakt og kan åpne seg for andre voksne. Og at det går over etter hvert. Nesten over natta kan den lukkede, sure, avvisende ungdommen forvandles til en vennligsinnet voksenperson som ønsker foreldrene velkommen inn på det lenge avstengte «loftet». Der gjestene må erkjenne at det har skjedd en betydelig ryddejobb de ikke ante hadde funnet sted.

Vi forstår at det er vanskelig å være foreldre i den tiden da tenåringen fnyser av farsdagen og smeller med døra på vei ut for å øve seg på å drikke kaffe med en voksen utenom familien. At de tyr til andre voksne, handler ikke om at vi andre er flinkere til noe enn respektive foreldre er. Vi er ganske enkelt ikke deres egne foreldre. Derfor får vi innpass. I vårt tilfelle tror vi også det kan handle om at vi ikke er foreldre til noen. Det finnes liksom ingen konkurranse.

Takk til dere som allikevel har latt oss være der. Som midt i smerten over å ikke få komme til, har tålt og støttet at andre voksne har blitt vist tillit. Mens du det gjelder venter på gjenopprettet kontakt, får du glede deg over at det antagelig finnes noen andre ungdommer som kan trenge at nettopp du til å være der for dem. De som har teite foreldre…

Til alle dere som ikke engang fikk en hilsen på farsdagen fra han eller henne du legger ned livet for at skal ha et godt liv; Det går bra. Du kommer til å få blomster en gang… Det blir kanskje ikke samme svungen over tjueåringens farsdagshilsen som det var over 6-åringens begeistring. Men; det går bra.

Blant annet fordi det finnes mannfolk som bruker tid på – og gleder seg over å være til stede i – deres ungdommers liv. Jeg er så heldig at jeg er gift med en av dem…

Din største utfordring?

Dagens utfordring er å få kartet til å passe med terrenget…

Hva er din største utfordring for tida? Det er et rimelig konkret, men ganske stort spørsmål. Utfordringene er mange, men la meg se… Den største? Jeg prøver å reflektere over dette spørsmålet med jevne mellomrom. Mest fordi jeg ønsker å skille «snørr og barter» i livet. Fokusere der skoen virkelig trykker. I det siste har jeg også stilt spørsmålet til en del mennesker rundt meg. Dersom de har ønsket en prat – eller fordi de har gitt tydelige signaler på at de vil snakke om litt mer enn været.

De fleste må tenke litt. Helt naturlig. Men så overraskes jeg. Fordi svarene den seinere tida har vært så like.

”Det må være å prioritere rett,” svarer mange. Eller noen som ligner. Noe med fokus, valg, grenser – eller den vanskeligste og mest grunnleggende kunst av alle: Kunsten å si nei. Med ulikt utgangspunkt handler det stort sett om å få kartet til å henge ihop med terrenget…

”Jeg måtte si nei, ” sa ei – med enn viss stolthet – og refererte til en fersk episode før hun la til med trykk; ”og det hadde jeg egentlig ikke lyst til”.

Hun traff spikeren på hodet, tenker jeg. Det vanskelige med rette prioriteringer og grensesetting er jo ikke å si nei til det vi ikke har lyst til eller ikke liker. Det er vel nesten bare et problem for de virkelige ja-menneskene. De som ikke har nei i vokabularet sitt. De som tror at når noen faktisk spør dem om en tjeneste, eller de inviteres på en fest eller inn i en komite, betyr det automatisk at det er deres soleklare plikt å stille. Man vil jo ikke skuffe noen…

Har du det sånn, har du en jobb å gjøre med å være ærlig med deg selv (eller en samtalepartner du inviterer til å bistå deg i prosessen). Du bør nemlig komme til rette med hva du faktisk opplever som lystbetont eller som er innenfor et område du får energi av å holde på med. Jeg tar med det siste, for jeg er den første til å erkjenne at det at du kan eller mestrer noe, ikke nødvendigvis betyr at du har glede ved å gjøre det. Jeg er for eksempel ganske brukbar på administrative oppgaver, men de tapper meg fullstendig for energi. Jeg innser at det er forståelig at jeg innimellom utfordres til å ta tak innenfor det området, men livet har lært meg at jeg må stå på bremsene til det piper. Jeg bør ikke administrere mer enn det som må til for å holde team Stang sånn noenlunde i rute. Sånn er det for oss alle; noe vi ikke setter på topp ti-lista må prioriteres fordi det handler om å holde hjula i gang for seg selv og familien. Hva det er, og hvem som gjør det, er også et tema, men litt på siden av dette…

Sånn rent bortsette fra at jeg altså innimellom kan fristes til å ta ansvar for områder som jeg bør holde meg unna av ovennevnte grunner, tilhører jeg gruppen av de uten sterke bånd til pliktfølelsen som gjør noen til grenseløse ja-mennesker. Og vi, vi skal bare velge ut noe av det vi har puttet i sekken for det lystbetonte, det hyggelige, det som virkelig napper og som vi kjenner at vi egentlig har lyst til.

Jommen sa jeg bare…

Det er jo det vanskeligste av alt.  For den sekken er rimelig full hos en del av av oss. Vi vil jo gjerne bidra – og vi er lett tennbare. Motsatt finner du de som godt kan nødes en smule. De som har gjort det til en vane å si nei og har rydda plass for hvert eneste lite reality-show som går på TV. De får vi snakke om en annen gang. Kanskje…

”Det gode er det bestes verste fiende”, er et sitat av Voltaire som jeg stadig vender tilbake til. Fordi det er vanskelig å si nei til noe fint og potensielt hyggelig enten det handler om private invitasjoner eller oppgaver knyttet til områder der vi er engasjert eller lar oss friste. Dessuten er det lett å tro at det gode faktisk er det beste – i hvert fall når en ikke holder begge i hånda samtidig og kan sammenligne. Derfor er klokt å vente litt når  nye ideer dukker opp eller spennende utfordringer som krever tid, krefter, penger – og nei til noen annet – kommer på bordet. Drøy litt med å svare ja. Jo mer beslutningen krever av alt det nevnte, jo lengre tid skal en bruke, og jo mer skal en sjekke ut egne vurderinger med andre før en hiver seg på oppgavene.

Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Å si ja til noe, betyr alltid at man sier nei til noe annet. I beste fall en oppgave man har ønsket å komme ut av i flere år. Mer trolig til seg selv eller nærmeste familie. Ektefelle og barn kan lett bli salderingsposten når uka planlegges. Tiden de skulle fått, spises opp av nødvendige styremøter og volumøse jobbprosjekter som baller på seg. Hviletiden må vike for alt en har sagt ja til og som ”går utover andre dersom jeg ikke kommer…”

Hva er din største utfordring? La du merke til at jeg strøk ”for tida”?  Fordi en sa det slik; ”For tida?” Så kom hjertesukket… «Samme greia hele tiden; Jeg sier ja til for mye! Det er utfordringen min. Og først for seint skjønner jeg hva – og hvem – jeg faktisk sier nei til i samme slengen…”

Hva er din største utfordring…?